Den hellige Baldus av Sens (d. ~620)

Den hellige Baldus (Bald, Baud, Baudin) eller Bond på moderne fransk ble født en gang på 500-tallet i Sens i Frankrike. Han tilbrakte en lang tid i Spania, hvor han giftet seg til rikdom. Legenden forteller at han ved en feiltakelse drepte sine egne foreldre, men denne historien er hentet fra legenden om den hellige Julian Hospitator.

Legenden forteller at Baldus kom fra Spania eller Portugal. Helt fra barndommen hadde han en visjon av at han kom til å drepe sine egne foreldre, så for å unngå å begå denne forferdelige forbrytelsen, forlot han hjemlandet for å bosette seg i en annen region, hvor han ble gift.

Foreldrene var fulle av lengsel etter å se sin sønn igjen, og derfor startet de snart å lete etter ham. Etter mange år klarte de endelig å oppspore ham. De kom til hans hus, hvor de ble mottatt av hans hustru, ettersom sønnen selv var ute akkurat da. Hun så at de var trette etter den lange reisen, så hun tilbød dem å sove i ektesengen mens hun selv dro ut for å lete etter mannen.

Men Baldus kom tilbake langs en annen vei og møtte henne ikke. Da han kom inn i huset, så han at det lå noen i sengen som han ikke kjente. Han antok at det var hustruen som bedro ham med en annen mann, og blindet av raseri grep han en øks og hogg hodene av dem.

Like etter kom hustruen hjem, og den grusomme feiltakelsen ble oppklart. Nedtynget av skyldfølelse bestemte Baldus seg for å forlate hjemmet og reise rundt som botgjørende pilegrim. Han reiste til Den hellige Grav i Jerusalem, til apostelgravene i Roma og andre berømte helligdommer. Deretter krysset han Alpene og kom til Sens i Gallia. Der var den hellige Artemius av Sens biskop, og til ham skriftet Baldus og ba om en bot. Han fikk lov av å gjøre offentlig bot, og biskopen lærte ham opp i det åndelige liv.

Biskopen ga ham staven han holdt i hånden og ba ham plante den på toppen av en høyde ved byen. Deretter skulle han ta vann fra elven Icauna og vanne staven inntil den slo rot, blomstret og bar frukt. Baldus aksepterte boten med takknemlighet, og han økte anstrengelsene ved å velge en lang vei når han skulle hente vann i elven.

Baldus ble eremitt i Sens og døde der rundt 620. Han ble gravlagt i den cellen han hadde bygd på toppen av høyden, og en tid etter ble det bygd en kirke over graven som fikk hans navn. I oktober 1081 ble kirken og det omliggende landet gitt av erkebiskop Richerius av Sens til abbed Vilhelm av Saint-Remi i Sens, som opprettet prioratet Saint-Bond i Piran, som ble målet for en valfart til pinse. I 1674 ble prioratet gitt til lasaristpatrene og i 1854 ble det et sogn, hvor hans relikvier hviler.

Kulten blomstret i flere områder i Frankrike, i Paris og Soissons, hvor han er skytshelgen for sognet Pavant med minnedag den 15. september. Men han æres spesielt i Sens, hvor hans minnedag er 29. oktober. Hans legende finnes i et manuskript fra prioratet St. Eligius i Paris fra 1300-tallet.

I kunsten fremstilles han med en død grein som er stukket i jorden og blomstrer. Noen ganger avbildes han mens han dreper sine foreldre i sengen. Baldus anropes på vegne av kveg, for fred i familien og mot kolikk, podagra og tannverk.