Den hellige Firminus I av Amiens (~272-~303)

Den hellige Firminus (fr: Firmin; sp: Fermín) skal ha blitt født rundt 272 i Pamplona i spansk Navarra. Han var sønn av en romersk senator og ble introdusert for den kristne tro av den hellige Honestus, en disippel av den hellige biskop Saturnin av Toulouse (d. ca 250?) (i Navarra «San Cernin»). Hans acta er fra 400/500-tallet, men deres historiske autentisitet er temmelig sparsom.

Legenden forteller at Saturnin rundt 250 hadde blitt vigslet til biskop i Roma og sendt som misjonær til Gallia av den hellige pave Fabian (236-50). Andre versjoner sier at det var den hellige apostelen Peter eller den hellige pave Klemens I som vigslet ham og sendte ham til Gallia i det første århundret, men det er opplagt en from legende. Som ledsager fikk han med seg den hellige Papulus (fr: Papoul). De dro først til Arles og Nîmes, hvor han omvendte den hellige bonden Honestus, som han deretter presteviet og gjorde til sin andre ledsager. Deretter dro de til området ved Toulouse, og der forkynte de og omvendte og døpte hedninger.

Saturnin etterlot Papulus som den første sognepresten for Toulouse og omegn og bega seg til Auch, og han sendte sin disippel Honestus over Pyreneene til Pampeluna (Pamplona i Navarra). Etter en tid dro Saturnin også til Pamplona, hvor Honestus i mellomtiden hadde omvendt mange, og der grunnla han en stor menighet – man snakker om 40.000 medlemmer.

I Pamplona levde det en rik og fremstående romersk senator ved navn Firmus. Hans hustru Eugenia var like berømt for sin skjønnhet som for sine dyder. Da de begge var på vei til templet for guden Jupiter, møtte de presten Honestus, som raste mot avgudene. De avbrøt ham i hans tale og spurte hva han foreslo som erstatning for den religionen han spottet. Honestus la da frem for dem bevisene for kristendommen og påkalte autoriteten til sin mester Saturnin, som var en av Herrens 72 disipler.

Den hellige Firminus, oljemaleri fra 1700-tallet

Saturnin, som senere skulle grunnlegge Kirken i Toulouse, evangeliserte på den tiden i Spania. Det var knapt gått en uke fra senatorparets møte med Honestus før Saturnin kom til Pamplona, og han la siste hånd på verket og fullførte konversjonen til senator Firmus og hustruen Eugenia.

De to hadde en sønn ved navn Firminus, som Saturnin døpte ved den nåværende Pocico de San Cernin («St. Saturnins lille brønn»), tvers overfor kirken som er viet til Saturnin og bygd på fundamentene av et hedensk tempel. Deretter dro Saturnin og Honestus så langt som til Toledo og inn i Galicia. Etter to år vendte Saturnin igjen tilbake til Gallia, hvor han forkynte på ulike steder. Men så fikk han høre at det var brutt ut en forfølgelse i Toulouse og at Papulus hadde lidd martyrdøden i landskapet Lauragais. Derfor dro han tilbake til sin flokk etter først å ha konsekrert Honestus til biskop av Pamplona.

Firmus og Eugenia overlot sønnen Firminus til Honestus, som lærte ham opp til stor fromhet og gjorde ham til sin akolytt. Da han hadde blitt voksen, brukte Honestus sine siste krefter på å føre Firminus til Toulouse, hvor han fikk ham viet til prest og misjonsbiskop, 27 år gammel (andre sier han ble bispeviet som 24-åring, andre igjen at han ble presteviet som 24-åring og bispeviet syv år senere). Han skal ha blitt bispeviet av den hellige Honoratus, Saturnins angivelige etterfølger. Men Saturnins etterfølgere som biskoper av Toulouse var de hellige Hilarius (358-60), Silvius (360-400) og Exuperius (400-11), og navnet Honoratus er sneket seg inn gjennom Firminus' legende, og burde ifølge den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) strykes fra listen over biskoper av Toulouse. Noen nevner Firminus som biskop av Toulouse, mens andre kaller ham den første biskop av Pamplona.

La Porte Saint-Firmin i katedralen i Amiens med den hellige Firminus (I) i midten.

Men Firminus misjonerte i Frankrike som misjonsbiskop, og han evangeliserte i Aquitania, Agenais (området rundt Agen), Auvergne (området rundt dagens Clermont-Ferrand) og Beauvaisis (området rundt Beauvais). I Beauvais ble han forfulgt av provinsens guvernør Valerius og ble fengslet og pisket, men han klarte å komme seg unna. Han dro da nordover og slo seg ned i Samobriva Ambianorum i Gallia Belgica (nå Amiens i departementet Somme i regionen Picardie), hvor han omvendte mange i byen og det omliggende området. Han skal deretter ha blitt den første biskopen av Amiens i 301. Men den hedenske guvernør Sebastian av Belgia fikk ham arrestert. Magistratene Longulus og Sebastian forsøkte å få ham til å avsverge kristendommen, men Firminus sto fast i troen til tross for mye mishandling. For å unngå et folkelig opprør fra de mange kristne i området sørget magistratene for at han ble halshogd i hemmelighet i fengselet i Amiens en 25. september mellom 290 og 303, 31 år gammel.

Senatoren Faustinus (Faustinianus), som Firminus hadde døpt, fikk tak i legemet og gravla det i sin familiegrav. Den hellige Firminus II, bekjenner og tredje biskop av Amiens, skal ha vært en etterkommer etter denne Faustinus, og han bygde en kirke over Firminus' grav. Firminus' historie er vakker, men detaljene er ikke spesielt historiske.

Den hellige Firminus' martyrium, bokmaleri fra Vincentius Bellovacensis, Speculum historiale (1400-t), Paris

På 600-tallet ønsket biskop Salvius av Amiens å finne igjen Firminus Is legeme, men han viste ikke nøyaktig hvor graven befant seg. Etter tre dager med bønn avslørte et mystisk lys, quasi radium solis, hvor Firminus var gravlagt. Da Salvius åpnet graven, strømmet det ut en vidunderlig duft som syntes å være en blanding av luktene fra mange slags blomster, candida lilia et vernantes rosas, aliosque virentes herbarum flores pulchre. Velduften spredte seg ikke bare i hele bispedømmet Amiens, men også til nabobyene Thérouanne, Cambrai, Noyon og Beauvais, noe som fikk folk og presteskap til å komme for å se på miraklet. Da biskop Salvius løftet Firminus' legeme fra graven, kom en fryktelig hete over området, fervidus calor, og forvandlet den kalde januardagen til en vårdag, og da helgenens legeme ble overført til Amiens, begynte trærne å blomstre og skyte frukt, og folket lagde kranser av greinene.

Et gullskrin fra sent 1100-tall som hadde inneholdt Firminus' relikvier, ble ødelagt under Den franske revolusjon. Det ble laget fra 1169 til 1204 under biskop Theobald, og skrinleggelsen fant sted den 16. oktober 1204. Det nåværende skrinet, et arbeid fra 1200-tallet, ble gitt til katedralen i Amiens i 1850 av hertugen av Norfolk.1

Over hans grav bygde den tredje biskopen av Amiens, den hellige Firminus II («bekjenneren»), en kirke som ble viet til Jomfru Maria, men som nå heter Saint-Acheul. Martyrologiene og de liturgiske bøkene fra 900- og 1000-tallet fra ulike steder nevner begge disse to biskopene av Amiens, men på ulike datoer. Noen mener at dersom Firminus I og II eksisterte i det hele tatt, er det trolig snakk om en og samme person, men den nyeste forskningen holder fast ved at det var to hellige biskoper av Amiens ved navn Firminus.2 I dag minner den nordre porten i katedralen i Amiens, Porte du Saint-Firmin, om Firminus I og forteller hans legende fra 800-tallet om hans opphav i Pamplona.

Statue av Firminus. Fra feiringen i Pamplona

Firminus Is minnedag er 25. september, mens Firminus II minnes den 1. september. Ingen av dem er nevnt før på 800-tallet. Den første kjente biskopen av Amiens var Eulogius på midten av 300-tallet, men kanskje var det en Firminus som var misjonsbiskop i Gallia. En tredje hellige Firminus av Amiens er en abbed med fest den 11. mars. I Amiens feirer man også den 10. oktober Firminus Is ankomst (ingressio) og den 16. oktober hans skrinleggelse (translatio). Andre translasjonsdager som nevnes, er 13. januar eller 10. januar. 4. september nevnes også som minnedag.

Firminus' relikvier er spredt rundt i mange kirker i Frankrike. To gamle engelske kirker er viet til Firminus martyren. Han avbildes i bispedrakt, ofte med sitt eget hode i hendene. Som attributter har han palme, sverd eller enhjørning. Han er skytshelgen for Picardie og Amiens i Frankrike; for Navarra, Pamplona og Lesaka i Spania; for barn, bakere, vinhandlere og bøkkere; mot feber, vatersott, krampe, skjelving, revmatisme og gikt; mot tørke.

Gravmonument for Adrien de Henencourt, leder for kapittelet ved katedralen i Amiens tidlig på 1500-tallet, avbilder ikke bare Firminus' liv og martyrium, men også hans legemes senere historie, i en serie av flerfargete relieffer og statuer.

Fra den årlige prosesjonen i Pamplona den 7. juli med statue av Firminus

Firminus' kult ble også spredt til Spania, og den er spesielt høytidelig i Pamplona, hvor den er dokumentert for første gang i 1186, da byens biskop Peter II mottok noen relikvier av Firminus fra Amiens. I 1217 eksisterte det et alter viet til ham og hans fest ble feiret med oktav, det vil si at den ble feiret i åtte påfølgende dager, noe som er et tegn på liturgisk høytid. Gjennom århundrene har feiringen smeltet sammen med det årlige markedet, okseløpet og den påfølgende tyrefektingen.

De hellige Firminus av Amiens og Frans Xavier, skytshelgener for kongeriket Navarra, barokkmaleri i Casa Consistorial i Pamplona

Hans fest ble feiret den 10. oktober, men i 1590 ble den flyttet til 7. juli for å øke sjansene for godt vær på dagen. Festen ble utvidet til hele Spania i 1725. I 1657 utropte pave Alexander VII (1655-67) Firminus og den hellige Frans Xavier (1506-52) til de fremste skytshelgenene for byen Pamplona. I dag finnes det to kapeller viet til ham i hjembyen, et i katedralen og et i kirken San Lorenzo, som ifølge tradisjonen står på stedet hvor Firminus' barndomshjem sto.

Saturnin av Toulouse skal ha lidd martyrdøden ved å bli bundet etter føttene til en okse som ble jagd ned en steintrapp, og dette martyriet blir noen ganger overført til Firminus og lagt til Pamplona. Feiringen av Firminus den 7. juli i hans hjemby Pamplona i Navarra i Spania under navnet San Fermín er kanskje en av de internasjonalt mest kjente spanske helgenfestene (fiesta) – ikke på grunn av det religiøse innholdet, men på grunn av det berømte okseløpet gjennom gatene til tyrefekterarenaen, Encierro. Dette okseløpet er sentralt i den amerikanske forfatteren Ernest Hemingways (1899-1961) debutroman «Og solen går sin gang» (The Sun Also Rises) (1925).

Hvert år hersker det unntakstilstand i Pamplona fra den 6. til den 14. juli. Kampokser blir drevet gjennom byens trange gater de 850 meterne til tyrefekterarenaen, hvor de om kvelden blir rituelt drept. Denne feiringen har pågått siden 1324, men først på midten av 1800-tallet begynte dumdristige unge menn å jage oksene gjennom gatene. Nå kommer det hvert år mange tilreisende til festivalen for å utfordre skjebnen foran de løpende oksene, og mange av dem har lest «Og solen går sin gang».

Okseløp i Pamplona

Deltakerne er kledd i hvitt med et rødt tørkle i halsen og et rødt belte om livet. Før løpet synger de tre ganger en ode foran en statue av San Fermin: A San Fermín pedimos, por ser nuestro patrón, nos guíe en el encierro, dándonos su bendición. Viva San Fermín. Gora San Fermin («Vi ber San Fermín, fordi han er vår skytshelgen, å lede oss gjennom okseløpet og gi oss sin velsignelse»). Alle som overlever nærkontakt med en okse, blir sagt å ha blitt beskyttet av San Fermíns kappe.

For okseløpet er farlig. Siden 1924 er femten mennesker blitt drept, den siste var en 22-årig amerikansk turist i 1995, og en mann fra Navarra døde den 4. september 2003 etter å ha falt i koma etter løpet. Over 200 har blitt alvorlig skadet.

Helgen og okser

I tillegg til Pamplona æres Firminus også andre steder i Navarra, som Lesaka. Der kalles hans fiesta Regata del Bidasoa. I landsbyen San Fermín de Aldapa feires Firminus' martyrium fortsatt den 25. september. Fra torsdag til søndag før festen er det utallige feiringer der i Navarrería og nær katedralen. Feiringene begynner med en fyrverkerirakett som blir tent på av en gutt fra Navarrería, som har fått tittelen «lille borgermester». Som i Pamplona har feiringene en spesiell avslutningsseremoni kalt Pobre de Mí.

Det finnes en mystisk kilde for en ellers ukjent «Saint Farmin» i Bowes i Yorkshire i Nord-England. Eksistensen av et kloster med navn etter en Saint Firmin i North Crawley ble registrert i The Domesday Book (i.149a). Det var en hellig kilde på kirkegården, og uautoriserte valfarter ble stanset i 1298. Kirken i Thurlby i Lincolnshire er viet til St Firmin. Den eneste andre St. Firmin i England var gravlagt i Thorney i Cambridgeshire. Alt dette tyder på at Firminus hadde en kult i det angelsaksiske England.