Den hellige Bonifatia Rodríguez Castro (1837-1905)

Den salige Bonifatia Rodríguez Castro (1837-1905)

Den hellige Bonifatia Rodríguez Castro (sp: Bonifacia) ble født den 6. juni 1837 i Salamanca i regionen Castilla y León i Spania. Hun ble døpt samme måned i byens gamle katedral. Hun var den eldste av seks barn av skredderen Juan Rodríguez og hans hustru Maria Natalia Castro, som bodde i et lite hus i Calle de las Mazas nær det gamle universitetet. Hennes foreldre var fattige og var ofte tvunget til å flytte fordi de ikke klarte å betale husleien. Men de var dypt kristne, og deres fremste prioritet var trosundervisningen til sine barn. Bonifatias første skole var hjemme hos foreldrene, hvor faren hadde sin skredderforretning. Fra svært ung alder hjalp hun faren i arbeidet, og hun tok seg også av sine yngre søsken. Hun ble fermet (konfirmert) den 7. oktober 1842 i den gamle katedralen.

Etter grunnskolen lærte Bonifatia yrket som båndmaker, og da faren døde i 1853 da hun var femten år gammel, måtte hun hjelpe moren med å forsørge familien. Bonifatia begynte å praktisere yrket som båndmaker i et lite verksted i familiens hjem, hvor hun lagde bånd, kniplinger og diverse andre gjenstander for andre. Behovet for å arbeide for å leve formet tidlig hennes sterke personlighet, og hun erfarte på egen kropp de harde betingelsene til datidens kvinnelige arbeidere, med en utmattende arbeidstid og minimal lønn.

I 1865 giftet Bonifatias søster Agustina seg, den eneste av søsknene som nådde voksen alder. Etter å ha overvunnet de første økonomiske vanskelighetene, etablerte Bonifatia sin egen båndbutikk for possementvarer og annet håndarbeid, hvor hun arbeidet med størst tenkelig konsentrasjon og imiterte det skjulte livet til Den hellige familie i Nasaret. Hun hadde stor hengivenhet for Den uplettede unnfangelse og den hellige Josef, som var de to fremste fromhetsretningene i samtiden etter proklamasjonen av dogmet om Jomfru Marias uplettede unnfangelse i 1854 og utropingen av Josef til skytshelgen for Universalkirken i 1870. Bonifatia og moren viet seg til et liv i intens fromhet, og hver dag gikk de til messe i den lokale kirken La Clerecía, som ble drevet av jesuittene.

Bonifatia følte seg kalt til ordenslivet. På grunn av sin store hengivenhet til Jomfru Maria, fortsatte hun å nære i sitt hjerte en drøm om å bli dominikanerinne i klosteret Santa Maria de Dueñas i Salamanca. Men så skjedde en begivenhet som endret kursen for hennes liv: møtet med den katalanske jesuitten Francisco Javier Butiña y Hospital (kat: Francesc Xavier Butinyà i Hospital) (1834-99) fra Bañolas i Gerona, som kom til Salamanca i oktober 1870. Han kom fra en familie av fabrikkeiere, men han hadde selv en visjon om å svare på behovene til den voksende arbeiderklassen som hadde oppstått i kjølvannet av den industrielle revolusjon. Han hadde en stor apostolisk omsorg for arbeidernes verden og skrev for dem «Arbeidernes lys», en samling av biografier om fremstående troende som helliget seg i beskjedne yrker. Bonifatia ble tiltrukket av p. Butiñas evangeliserende budskap om arbeidets helligelse, så hun satte seg under hans åndelige veiledning.

En gruppe jenter fra Salamanca som var Bonifatias venner, ble tiltrukket av hennes levemåte, og de begynte å møtes i hennes hjemmebutikk om ettermiddagene på søndager og helligdager for å unngå tidens farlige former for underholdning. Flertallet av dem var arbeidere, og i Bonifatia fant de en venn som ville hjelpe dem. De inviterte p. Butiña til disse samlingene, og under hans veiledning bestemte de seg for å grunnlegge «Foreningen for Den uplettede Maria og den hellige Josef», senere kalt Josef-foreningen. Dermed fikk Bonifatias butikk en klar apostolisk og sosial dimensjon ved å hindre kvinnelige arbeidere fra å bli ført vill. Den Hellige Ånd beveget p. Butiña til å grunnlegge en kongregasjon orientert mot beskyttelse av kvinnelige arbeidere ut fra denne gruppen av kvinnelige arbeidere.

Bonifatia betrodde ham at hun hadde bestemt seg for å bli dominikanerinne, men Butiña foreslo at hun skulle hjelpe ham med å grunnlegge kongregasjonen Siervas de San José, «Den hellige Josefs tjenerinner» (Congregatio Sororum Servarum a S. Ioseph – SSJ). Dette gikk Bonifatia føyelig med på. Sammen med seks andre kvinner fra Josef-foreningen, blant dem hennes mor, begynte hun den 10. januar 1874 et kommunitetsliv i sin egen butikk i Salamanca. Tre dager før, den 7. januar, hadde biskopen av Salamanca, Don Joaquín Lluch y Garriga (1816-82), undertegnet dekretet som opprettet instituttet. Han var katalaner som Butiña og fra Manresa i Barcelona, og han hadde fra første øyeblikk støttet den nye grunnleggelsen med stor entusiasme.

Det nye instituttet var en ny type religiøst liv for kvinner, satt inn i arbeidets verden i lyset fra Den hellige families kontemplasjon, og i kongregasjonens hus ble «Nasaret-butikken» gjenskapt. I denne butikken tilbød Josefs tjenerinner arbeid til fattige arbeidsløse kvinner for å hindre at de møtte de farene som de som arbeidet utenfor huset på den tiden gjorde. Tre måneder etter grunnleggelsen ble Francisco Butiña utvist fra Spania sammen med sine jesuittiske medbrødre, og i januar 1875 ble biskop Lluch y Garriga utnevnt til biskop av Barcelona, og i løpet av ett år fant Bonifatia seg alene i ledelsen for det nye instituttet, selv om p. Butiña korresponderte med henne fra sitt tilfluktssted i Frankrike.

Den første spanske republikk (1873-74) falt mindre enn et år etter at kongregasjonen var grunnlagt, og landet ble igjen et monarki. Resultatet var en periode med fred for nasjonen. Kirken følte seg trygg igjen og søkte å vende tilbake til tradisjonelle operasjonsmetoder. En ny biskop av Salamanca ble installert, Narciso Martínez y Izquierdo (1874-84), som straks gikk løs med å styrke Kirkens strukturer og organisasjoner. Blant disse var livet til de religiøse kommunitetene i byen. Han forsto og støttet visjonen til Josefs tjenerinner. I denne perioden med fred og offisiell støtte vokste antallet søstre, og de utvidet sin tjeneste til å nå ut til dem de hadde vært ute av stand til å nå tidligere.

Men søstrenes form for religiøst liv var alt for dristig til ikke å møte motstand. Straks ble det angrepet av det daværende tradisjonelle sekularpresteskapet i Salamanca, som ikke delte biskopens entusiasme og som ikke oppfattet den evangeliske dybden i denne formen for liv. De var opprørt over denne nyvinningen med å ha ordenssøstre som arbeidet i et verksted som enhver annen person fra arbeiderklassen. Biskopen utnevnte i 1878 Don Pedro García y Repila til ny direktør for kommuniteten. Han kom fra sekulargeistligheten og var en av dem som ikke satte pris på verken søstrenes visjon eller Moder Bonifatias bidrag. Hun begynte å se seg ekskludert fra beslutninger om kongregasjonens liv, og det på en tid da det voksende antallet søstre brakte inn kvinner som identifiserte konsekrert liv med sikkerheten og ordenen i et tradisjonelt kloster. Disse sådde disharmoni blant søstrene, og moen av dem begynte å motsette seg butikken som livsform og tilfluktsstedet for arbeiderkvinner i den. Men grunnleggeren Bonifatia tillot ikke endringer i instituttets spiritualitet som var definert av p. Butiña i konstitusjonene.

Tre år senere flyttet kongregasjonen fra arbeiderklassestrøket hvor Bonifatia hadde levd hele sitt liv, til et stort, gammelt hus som var fullstendig forfallent. De kalte det St. Teresas hus. De forsatte imidlertid å samarbeide med medlemmene av Josef-foreningen som Bonifatia hadde grunnlagt i sine yngre år. Dette samarbeidet viste seg å være fruktbart for begge gruppene.

P. Butiñas periode i eksil hadde tatt slutt da monarkiet ble gjenetablert, men han hadde returnert til sitt hjemlige Catalonia. Derfra begynte han å skrive til Moder Bonifatia og bønnfalt henne om å dra dit for å utbre kongregasjonen. Av ulike grunner var hun ikke i stand til å imøtekomme hans gjentatte anmodninger. Derfor etablerte han i februar 1875 en kommunitet av søstre på egen hånd i denne regionen, og de fulgte det mønsteret han hadde hjulpet til med å etablere i Castilla. Snart var det flere nye kommuniteter med Tjenerinner av St. Joseph i den regionen. Kanonisk forble de imidlertid separat fra kommuniteten i Salamanca.

I 1882 foreslo p. Butiña igjen en union mellom de katalanske kommunitetene og kommuniteten i Salamanca. Denne gangen var Moder Bonifatia i stand til å imøtekomme hans gjentatte anmodninger og kunne reise til den regionen for å begynne på prosessen for en mulig sammenslåing. Etter sitt besøk til ulike hus der, hvor hun fikk møte og bli kjent med de katalanske søstrene, stanset hun i Zaragoza for å konsultere med p. Butiña. Mens hun var der, mottok hun et brev fra kommuniteten i Salamanca, hvor den som skrev hadde undertegnet som «superior». Slik mottok Bonifatia beskjed om at hun var fjernet fra sitt embete. Kongregasjonens direktør hadde benyttet anledningen mens hun var borte fra byen. Da hun kom tilbake til huset, møtte hun bare avvisning, ydmykelser, forakt, fornærmelser og baktalelse for å få henne til å forlate Salamanca, men Bonifatias eneste svar var taushet, ydmykhet og tilgivelse, uten et eneste ord for å forsvare seg eller protestere.

Men hun bestemte seg for at det ikke fantes noen god måte å takle denne situasjonen på, så hun foreslo for biskop D. Narciso Martínez y Izquierdo å etablere et nytt hus for kongregasjonen St. Josefs tjenerinner i byen Zamora i Castilla og León. Dette ble juridisk akseptert av ham og av biskopen av Zamora, D. Tomás Belesta y Cambeses, og den 25. juli 1883 dro Bonifatia dit, ledsaget av sin mor. Hun forlot Salamanca for godt og skulle aldri bo i byen igjen. De fant gjestfrihet i Zamora hos en lokal prest, Felipe González, som hadde kjent og støttet deres arbeid i Salamanca. Men likevel følte Moder Bonifatia seg svak og ubrukelig. På den tiden var Zamora mye mer preget av landbruk enn Salamanca, og flyttingen gjorde det nødvendig med en fullstendig revurdering av den prosessen hun hadde startet i Salamanca. Hennes mor var hennes viktigste støttespiller i denne overgangsperioden. Men i løpet av den første uken etter deres ankomst sluttet en novise fra Salamanca og en ny kandidat, Soccoro Hernández, seg til henne. Sistnevnte skulle bli hennes trofaste ledsager.

I november 1883 kunne den lille gruppen etablere sitt eget hjem i byen. I sitt hjerte bar Moder Bonifatia Nasaret-butikken, sin skatt, og i Zamora ga hun den liv med den ytterste troskap. De etablerte et verksted hvor de kunne tjene til livets opphold og sørge for et samlingssted for deres samarbeidspartnere i misjonen. De var desperat fattige, men holdt ut. I mellomtiden mottok de hyppig kommunikasjon fra p. Butiña, som oppmuntret dem i deres utholdenhet.

I Salamanca begynte de å gjøre modifikasjoner på et prosjekt som aldri var blitt forstått. García y Repila ledet kommuniteten der bort fra forpliktelsen til manuelt arbeid som p. Butiña og Moder Bonifatia hadde ansett som fundamental for deres levemåte, både åndelig og i identifiseringen med sina naboer. Dette gitt så langt at biskop Martínez i august 1884 modifiserte konstitusjonene som var skrevet i 1882 av p. Butiña, for å fjerne dette som et element i deres daglige liv. Både Moder Bonifatia og p. Butiña fortsatte å skrive til dem hyppig, men det eneste svaret de fikk, var taushet. På det tidspunkt avgjorde Moder Bonifatia at den eneste fremtiden lå i den foreslåtte unionen med den katalanske kongregasjonen.

Hun foretok en ny reise til Catalonia i 1886, fulgt av sr. Soccoro. Bonifatia hadde ikke fått noe svar fra den nye biskopen av Salamanca, d. Tomás Cámara y Castro OSA (1885-1904), og drevet av sin sterke sans for fellesskap dro hun til Salamanca for personlig å snakke med søstrene. Men der var det liten interesse for prosjektet. De katalanske kommunitetene ble en uavhengig kongregasjon som kalte seg Døtre av St. Josef, og Zamora ble den nye vuggen for St. Josefs tjenerinner.

Til tross for alle hindringene de møtte, var den lille kommuniteten i Zamora i stand til å skaffe seg et større hus. Donasjoner fra venner av p. Butiña gjorde at de kunne kjøpe nytt og forbedret verktøy for sitt arbeid. I dette nye huset kunne de utvide arbeidet slik at det ikke bare forsørget søstrene, men også de unge jentene de hadde begynt å ta inn og lære et yrke. De gjorde denne bygningen til et senter for yrkesopplæring og utviklingen av de unge jentenes sinn og hjerter.

Den 1. juli 1901 ga pave Leo XIII (1878-1903) den pavelige approbasjon til kongregasjonen Josefs tjenerinner. Offentliggjøringen av dette fikk mange prester i bispedømmet til å kontakte tjenerinnene for å gratulere dem. men huset i Zamora var spesifikt ekskludert i pavens dekret. Den 15. november samme år undertegnet hele kommuniteten i Zamora et brev til St. Teresas hus hvor de forsøkte å finne en måte å opprettholde båndene mellom de to kommunitetene. Den 7. desember svarte den daværende superioren i Salamanca, Luisa Huerta. Hun skrev at det ikke fantes noen dokumenter som indikerte noen slik forbindelse mellom dem, og hun hevdet at det var Moder Bonifatia selv som hadde gått ut av kommuniteten.

Moder Bonifatia bestemte seg for å gjøre et siste forsøk på å oppnå en forsoning. Igjen dro hun selv til Salamanca. Men da hun kom til huset Santa Teresa, fortalte de henne at de hadde fått ordre om ikke å motta henne, og hun vendte tilbake til Zamora med et hjerte knust av sorg. Men hennes munn var lukket, og kommuniteten i Zamora fant ut hva som skjedde først etter hennes død. I Zamora fortsatte hun sitt liv og arbeidet stille sammen med de unge jentene og kvinnene i byen. Moder Bonifatia døde den 8. august 1905 i Zamora, 68 år gammel, overbevist om at kongregasjonens enhet ville bli gjenopprettet etter hennes død.

Det gikk som hun hadde håpet, og den 23. januar 1907 ble huset i Zemora inkorporert i resten av kongregasjonen. I dag gjør kongregasjonen tjeneste i ti land, bortsett fra hjemlandet Spania er det på Cuba og i flere land i Latin-Amerika, i Den demokratiske republikken Kongo, Filippinene, Papua-Ny Guinea og Vietnam. De fortsetter sitt arbeid etter den modellen som var etablert av Moder Bonifatia og etablerer verksteder for å lære opp unge kvinner og veilede dem til å bli vitner for evangeliet i deres samfunn.

I 1954 ble informasjonsprosessen for hennes saligkåring åpnet på bispedømmenivå i Zamora, og den ble avsluttet i 1962 og oversendt til Roma. Den 1. juli 2000 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2002 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 9. november 2003 i Peterskirken i Roma.

Den 27. mars 2010 undertegnet pave Benedikt XVI Helligkåringskongregasjonens dekret som godkjente et nytt mirakel på forbønn av den salige Bonifatia, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. Hun ble helligkåret av pave Benedikt på misjonssøndagen den 23. oktober 2011, sammen med de hellige Aloisius Guanella (1842-1919) og Guido Maria Conforti (1865-1931). Hennes minnedag er dødsdagen 8. august og hennes navn står i Martyrologium Romanum.