De hellige Barontus og Desiderius av Pistoia (600-t)

De hellige Barontus (Barontius; it: Baronto, Baronzio; fr: Baront) og Desiderius (it: Desiderio; fr: Dizier) levde på 600-tallet i Italia. De var eneboere ved Pistoia (Pistorium) i provinsen ved samme navn i regionen Toscana i Midt-Italia.

Barontus kom fra en adelig familie i Berry, et historisk landskap i Frankrike fra middelalderen og frem til Den franske revolusjon med Bourges som hovedstad. Han ble gift og fikk sønnen Aydoaldus (Agloald). Men etter at han hadde erkjent tingenes forgjengelighet, forlot han verden og trådte inn som munk i klosteret Saint-Pierre de Longoret (Longoretum, Lonrey) i det nåværende departementet Indre i regionen Centre, som senere fikk navnet Saint-Cyran-en-Brain.

Hans sønn hadde også blitt munk, og med tillatelse fra Barontus’ abbed dro de til Italia og slo seg ned i en ødemark ved Montalbano nær Pistoia i Toscana. Sammen med dem slo også den hellige eneboeren Desiderius seg ned sammen med enda fire andre, og de førte alle et felles liv. Barontus hadde et merkverdig syn, hvor han så himmel og helvete åpen.

Ifølge Mabillon døde Barontus først, og det skal ha skjedd i år 685, mens Desiderius fulgte etter noen år senere. Men bollandistene antar at Barontus fikk oppleve år 700 og at hans ledsagere døde i de første årene på 700-tallet. De ble alle gravlagt på samme sted, i en kirke i Pistoia, og på deres grav skjedde flere mirakler. Rundt år 1018 ble det bygd  et kloster på dette stedet under påkallelse av St Barontus, og hans og hans disiplers levninger ble høytidelig bisatt i den nye kirken.

Deres minnedag er 26. mars, mens det gamle Martyrologium Romanum minnet dem den 25. mars, og da bare Barontus og Desiderius uten å nevne noen ledsagere. Butler sier at deres minnedag i Italia var 27. mars.

Da Martyrologium Romanum ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, satte han inn på 25. mars feiringen av Barontus og Desiderius, basert på aktene fra kirken i Pistoia: Pistorii in Tuscia, sanctorum confessorum Barontii et Desiderii.

I den hagiografien som ble skrevet av en italiensk munk mellom 1000- og 1100-tallet og publisert av bollandistene, er Barontus identifisert som den munken av samme navn fra Longoret, som etter å ha utført den boten som ble pålagt ham i St. Peter og besøkt apostlenes graver, bestemte seg for å leve som eremitt på Montalbano i nærheten av Pistoia i Toscana. Denne historien ble lenge akseptert ukritisk, mens den derimot var helt upålitelig, siden det i tradisjonen til Barontus av Longoret ikke er noen omtale av at denne helgenen reiser til Italia.

Det virket derfor rett og riktig å skille de to skikkelsene og deres historier, som utvilsomt var blandet sammen. Ryktet om helligheten til en eremitt ved navn Barontus som bosatte seg på Montalbano på 600-tallet, fikk fem unge menn til å slutte seg til ham i bot, og blant dem utmerket Desiderius seg for sin religiøse glød. Barontus døde på slutten av 600-tallet og ble gravlagt i det oratoriet som han hadde bygd i sin celle, og på hans grav sluttet folk aldri å ære ham. Biskop Restaldo av Pistoia (1012-23) bygde et benediktinerkloster som ble viet til ham.

Eksistensen av en monastisk institusjon, kanskje tilhørende Cluny-kongregasjonen, bekreftes av et dokument datert juni 1095. Til klosteret San Baronto ble levningene av Barontus og Desiderius og de andre eremittene overført. Dette klosteret ble i 1107 et sykehus, på 1400-tallet ble det gitt fikk in commendam og i 1577 ble det forent med klosteret Santa Maria i Firenze for kongregasjonen av Montecassino. Bygningene fra 1000-tallet ble ødelagt av flyktende tyske tropper den 16 august 1944, men noen år senere ble det gjenoppbygd som det hadde vært. Den nye kirken ble gjenåpnet i mai 1951.

Kilder: santiebeati.it, zeno.org, diocesipistoia.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. oktober 2013