Olavs omvendelse

Katolsk Akademi og St. Olav menighet inviterer til feiring av Olav den Helliges omvendelse og dåp torsdag 23. oktober.

Foredrag ved biskop Bernt Eidsvig og arkeolog Øystein Ekroll.

Les mer
 

Den hellige Benedikt av Aniane (~750-821)

Minnedag: 12. februar

Den hellige Benedikt av Aniane (~750-821)
Benedictus abbas Anianensis

Den hellige Benedikt ble født som Witiza rundt 750 (rundt 747?) i Aquitania i Sør-Frankrike. Han kom fra en visigotisk («vestgotisk») adelsfamilie og var sønn av grev Aigulf (Agilulf) av Maguelone (av Languedoc). Som gutt tjente han ved hoffene til kongene Pipin den Lille (741-68) og den salige Karl den Store (768-814; keiser fra 800). Han var munnskjenk for den salige dronning Bertha (Bertrada) og fikk opplæring i krigskunsten. Han deltok i felttoget i Lombardia etter at pave Hadrian I (772-95) hadde bedt om hjelp mot langobardene, men som tyveåring opplevde han en religiøs omvendelse. Fra da av levde han et strengt botsliv ved hoffet. Han fortsatte likevel i hæren og utmerket seg ved beleiringen av Pavia i 774. Men da han nesten druknet nær Pavia i elven Ticino (ty: Tessin), en elv i dagens Sveits og Italia som renner fra Nufenenpass (Passo della Novena), gjennom Lago Maggiore og ut i Po, i et forsøk på å redde sin bror, avla han et løfte om å trekke seg tilbake fra verden.

Da han kom tilbake til Languedoc, ble han styrket i dette forsettet etter å ha spurt om råd hos en eremitt ved navn Widmar, og han forlot hoffet for å tre inn hos benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og bli munk i klosteret St. Sequanus (Saint-Seine), 25 kilometer fra Dijon. På grunn av hans forbindelser ved hoffet var det ikke lett, så han måtte dikte opp en historie om at han skulle besøke hoffet i Aix-la-Chapelle (Aachen). I Saint-Seine fikk han klosternavnet Benedikt. Han tilbrakte 2 ½ år i klosteret for å lære det monastiske liv og for å oppøve selvkontrollen ved hjelp av strenge botsøvelser. Han levde på vann og brød, sov rett på gulvet, ofte ba han hele natten og han gikk barføtt, selv på vinteren. Han tok imot fornærmelser med glede, som om hans ego var dødt. Han var ikke tilfreds med å følge den hellige Benedikt av Nursias regel, så han praktiserte de andre midlene til perfeksjon som han fant foreskrevet i reglene til de hellige Pakhomios og Basilios den Store.

Da abbeden i Saint-Seine døde, ønsket brødrene å velge Benedikt til ny abbed, men han avslo, for han syntes at klosteret var alt for slapt, og han visste at munkene var motstandere av alt som lignet på monastisk reform. Derfor forlot Benedikt Saint-Seine for å søke et mer eremittisk liv, og han ble eneboer på sin egen eiendom som han hadde arvet etter farens død ved bredden av den lille elven Aniane (Corbière) nær byen Montpellier i Languedoc. Her bodde han i noen år i selvpålagt ensomhet mens han kontinuerlig ba om at Gud ville lære ham å gjøre hans vilje. Noen andre eremitter, blant dem Widmar, sluttet seg til ham og satte seg under hans ledelse.

De tjente til livets opphold ved å arbeide på markene og med annet lønnet kroppsarbeid i tillegg til å kopiere bøker. Det ble sagt at deres eneste kost var vann og brød, unntatt på søndager og festdager, da de drakk litt melk eller vin dersom de hadde fått det i almisser. Superioren arbeidet sammen med de andre både på markene og med kopieringen av bøker. Ekstrem fattigdom og avsondrethet var fremtredende i dette stadiet av Benedikts monastiske liv, men begge deler ble senere noe modifisert. I 779 samlet Benedikt kommuniteten i Den hellige Frelsers kloster eller Aniane, oppkalt etter elven, som han ga svært strenge retningslinjer. Men da resultatene ble skuffende, innførte han Benedikt s regel og bygde i 792 et større benediktinerkloster på samme sted.

På denne tiden kom biskopene Felix av Urgel og Elipandus av Toledo med en ny versjon av et gammelt kjetteri (adoptianismen). De hevdet at Kristus ikke virkelig ble menneske, men bare adopterte den menneskelige natur, på en slik måte at mennesket Jesus Kristus bare er en adoptert sønn av Gud. Pave Hadrian I (772-95) skrev til de spanske biskopene for å fordømme denne neo-nestorianismen eller adoptianismen. Benedikt motsatte seg dette kjetteriet og deltok på en synode i Frankfurt i 794 som gjentok pavens fordømmelse. Benedikt skrev også fire avhandlinger mot adoptianismen. Han hjalp markgreve Vilhelm av Toulouse med å grunnlegge klosteret Gellone i 804.

Benedikt skulle komme til å spille en viktig rolle i fornyelsen av ordenslivet på 700- og 800-tallet. Klostrene i det frankiske keiserriket hadde lidd under to onder, legmenns eierskap og vikingangrep, som hadde forårsaket både ytre og indre tilbakegang. Kongene på 700- og 800-tallet hadde gitt lover til fordel for Benedikts regel som den fundamentale og stabile regelen for klosterlivet i sine riker. Som den hellige Bonifatius hadde samarbeidet med Karloman og Pipin, samarbeidet Benedikt med Karl den Stores sønn, keiser Ludvig I den Fromme (Louis le Débonnaire) (814-40). Ludvig ga Benedikt i oppdrag å ha oppsyn med alle klostrene i Languedoc, Provençe og Gascogne. Benedikts innflytelse spredte seg, godt hjulpet av hans vennskap med kansler Helisakar ved hoffet i Aquitania, og han reformerte og åpnet andre hus. Til slutt var han i praksis øverste abbed over alle klostrene i keiserriket.

Keiser Ludvig ville ha Benedikt i nærheten, så han gjorde ham i 814 til abbed for klosteret Maursmünster (Marmoutier) i bispedømmet Strasbourg i Alsace, og da han senere ville ha ham enda nærmere, bygde han et kloster ved Inde like ved sitt hoff i Aachen, hvor Benedikt kunne lede sitt arbeid. Klosteret var først kjent som «Frelserklosteret ved Inde» (forkortet Inda), men det ble senere kjent som Kornelimünster. Keiseren ga ham ansvaret for å reformere alle klostre i Frankrike og Tyskland og samordne deres ordensregler, og selv om han ikke fullt ut lyktes i denne store oppgaven, kom han temmelig langt på vei. Under hans presidentskap vedtok to synoder av abbeder i Aachen i 816 og 817 et sett av regler som var bindende for alle klostre. I tillegg vedtok synoden et tydelig skille mellom munker og kanniker, selv om den vedtok regler for livet til kanniker og kanonisser og tilnærmet deres liv til munkenes. Denne Codex regularum monasticarum et canonicarum var datert den 10. juli 817.

Synoden i Aachen påla at Benedikts regel skulle følges i alle klostre, og ulike tidligere observanser ble avskaffet, slik som den romerske observans. En annen skikk som ble avskaffet, var laus perennis, det vil si at tidebønnen ble sunget kontinuerlig hele døgnet av ulike grupper munker på skift. Denne skikken stammet fra det burgundiske kongelige klosteret Saint-Maurice på 500-tallet. Cursus Scotorum, den irske observansen, ble også avskaffet.

Kort etter synoden samlet Benedikt en Concordia regularum. Lovgivningen understreket de grunnleggende retningslinjene i Benedikts regel og la vekt på individuell fattigdom og kyskhet sammen med lydighet til en lovlig konstituert abbed, som selv var munk. Under keiserlig press for standardisering av mat, drikke, klær og tidebønnene, som kunne sammenlignes med Karl den Stores insistering på den romerske ritus, var det også noen forsøk, ofte overdrevet av kommentatorer, på å pålegge en standard også i mindre viktige detaljer. Noen av disse måtte Benedikt oppgi for å få en fredlig og ordnet aksept for viktige reformer. Reglene ble sammenfattet i Capitula eller Capitulare monasticum fra Aachen, som ble tilføyd regelen og gjort obligatorisk i hele keiserriket. Imidlertid var en fullstendig standardisering i praksis ugjennomførlig på grunn av mange klostres svært ulike opprinnelse.

Dette systematiske og sentraliserte nye systemet gikk ut av bruk etter at Benedikt og hans beskytter, keiser Ludvig I døde, men det fikk avgjørende innflytelse på klostervesenets historie i vesten. Benedikt insisterte med rette på det benediktinske livs liturgiske karakter, utviklet i en daglig messe og, for å møte velgjørernes krav, et betydelig tillegg til det grunnleggende monastiske officiet. Men han understreket også det klerikale elementet i klostervesenet, noe som førte til utviklingen av undervisning og skriving i motsetning til «servilt» manuelt arbeid, som ble vurdert å være mer egnet for de leilendingene som var bundet til det landet som ble gitt til klostrene. Hans innflytelse kan ses i reformene i Cluny, Gorze og 900-tallets England, hvor lignende lovgivning ble forsøkt av de hellige Dunstan og Ethelwold i Winchester. Av den grunn betraktes Benedikt som fornyeren av vestlig klosterliv, og han kalles ofte «den andre Benedikt».

Blant Benedikts arbeider er Codex Regularum, en samling av klosterregler fra øst og vest som begynner med den hellige Basilios den Stores regel, og Concordia Regularum, som inneholder tekster fra andre monastiske fedre for å illustrere teksten i Benedikts regel. I likhet med Benedikt av Nursia hadde Benedikt av Aniane vendt seg bort fra et svært asketisk eremittliv til et mer moderat klosterliv i kommunitet, hvor det var plass til kunst og lærdom, samt helliggjøring av den eiendom man fikk i donasjoner til praktfull arkitektur. Det er mulig at Benedikt også samlet det supplementet til det gregorianske sakramentariet som vanligvis tilskrives den salige Alkuin av York.

Benedikt hadde hele livet opprettholdt den rigorøse askesen fra sine tidligere år. I sine siste år var han derfor fullstendig utslitt og led av kontinuerlig sykdom. Han døde fredelig den 11. februar 821 i Kornelimünster, 71 år gammel. Hans grav er aldri blitt funnet. Hans minnedag er i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2001) flyttet fra dødsdagen 11. februar til 12. februar, som er dagen for hans begravelse og den dagen som vanligvis har blitt feiret. Hans biografi ble skrevet av munken Ardo, som hadde vært hans elev.

I kunsten avbildes Benedikt som en benediktinerabbed med en overnaturlig ild ved siden av seg. Noen ganger vises han i en hule mens mat heises ned i en kurv (men disse avbildningene er vanligvis Benedikt av Nursia selv). På noen avbildninger gir han drakten til den hellige Vilhelm av Gellone (av Aquitania).