Den salige Benedikta Bianchi Porro (1936-1964)

Den salige Benedikta Bianchi Porro (it: Benedetta; lat: Benedicta) ble født den 8. august 1936 i Dovàdola nitten kilometer fra Forlì i provinsen Forlì-Cesena i regionen Emilia Romagna nord i det daværende kongeriket Italia. Hun var den andre av seks barn av Guido Bianchi Porro, en ikke-praktiserende katolikk, men en mann av stor raushet, og Elsa Giammarchi, husmor og inderlig katolikk. Benediktas søsken var Gabriele (f. 1938), Emanuela (f. 1941) (som skulle få en lang karriere som danser på La Scala i Milano), Corrado (f. 1946) og Carmen (f. 1953), og hennes eldre halvsøster var Leonida (f. 1930). Rett etter fødselen ble hun rammet av en blødning, og etter anmodning fra hennes mor mottok hun nøddåp med vann fra Lourdes. Fem dager senere, den 13. august, hadde hun gjenvunnet en viss helsemessig stabilitet, så da mottok hun formell og høytidelig dåp i den lille Chiesa dell’Annunziata i Dovàdola med navnene Benedetta Bianca Maria. I rådhuset ble hun registrert med navnene Benedetta, Bianca Maria, Antonia, Grazia, Anna.

I november 1936 ble den tre måneder gamle Benedikta rammet av poliomyelitt, en diagnose som ble stilt av dr. Vittorio Putti ved Rizzoli-instituttet i Bologna. Sykdommen etterlot hennes høyre ben kortere enn det andre, og hun fikk da en støtte på venstre ben og en tung ortopedisk sko for at hennes ryggrad ikke skulle bli deformert. I 1953 og 1955 skulle hun gjennomgå kirurgi for å kunne gå bedre. Fra mars til mai 1937 ble hun rammet av gjentatte anfall av bronkitt og av dobbeltsidig purulent ørebetennelse. Hun vokste opp som en medfølende, men skjør og sykelig jente. Hun opplevde en rekke fysiske problemer og forsøk på å kurere dem. Hun var plaget av migrene, generell svakhet og fremfor alt det benet som ga henne kallenavnet zoppona («den halte») eller zoppetta («haltepink»). En gang i barndommen var hennes to år yngre bror Gabriele innblandet i en slåsskamp med en gutt som hånlig hadde kalt Benedikta en krøpling, og mens mødrene til de to guttene rev dem fra hverandre, sa hun: «Han kalte meg ‘krøplingen’ – hva er galt med det? Det er jo sant!» Disse ordene forsonet de to guttene, som gjenopptok leken.

I 1942 begynte Benedikta på skolen i Dovàdola, og hennes første skoleopplevelser viste seg å bli svært positive, for hun viste seg å være en lovende, intelligent og oppmerksom elev. Derfor fikk hun tillatelse til å hoppe over andre klasse. Under krigen flyttet Benedikta og hennes familie til Casticciano på landsbygda i kommunen Bertinoro i provinsen Forlì-Cesena. Der gikk hun i noen måneder i tredje klasse. Den 7. mai 1944 mottok den syvårige Benedikta sin første kommunion i Chiesa dell’Annunziata i Dovàdola. Ved den anledningen fikk hun en rosenkrans som hun siden aldri skulle skilles fra. Hun skrev: «Det er en vakker dag, og jeg er også glad fordi jeg mottok Jesus i mitt hjerte. Jeg lovet Jesus at jeg vil motta kommunion hver søndag i mai». Femten dager senere mottok hun konfirmasjonens sakrament av biskop Massimiliano Massimiliani (1876-1939) av Modigliana (1931-60), fra 1986 bispedømmet Faenza-Modigliana.

Den 4. desember 1944 forlot hun Casticciano og flyttet til Dovàdola, hvor hun bodde hos sin morfar, mens resten av familien flyttet til Forli, hvor deres hus ble okkupert av engelske styrker. Følsomheten som kjennetegnet henne siden barndommen, var ledsaget av intelligens og vilje. Hun tilbrakte sine dager på barneskolen og lekte med andre barn, men likevel var hun sensitiv og reflekterende over livets mirakel som vises i alle ting, i blomstene, i de solfylte plenene og i hennes kirsebærtre som hun vannet hver dag. Båndet til morfaren som bodde i Dovàdola, motiverte henne sammen med naturen i Appenninene til å sette mer og mer pris på hjemstedet.

I mars 1945 ble Benedikta gjenforent med sine kjære i Forlì, hvor hun gikk fjerde og femte klasse på skolen som ble drevet av Dorotea-søstrene (Sorores Sanctæ Dorotheæ – SSD). Sr. Alberta var hennes lærer. Den 23. juni 1946 ble hun opptatt på middelskolen, og hun gikk sjette klasse hos Ursula-søstrene eller Ursulinnene (Ordo Sanctæ Ursulæ – OSU) i på Istituto Santa Maria degli Angeli i Brescia i regionen Lombardia. I denne perioden bodde hun hos familien Rabotti, mens hennes egen familie bodde i Forlì. Deretter gikk hun syvende og åttende klasse på den kommunale skolen Flavio Biondo i Forlì. Hun gikk også første år på gymnaset G.B. Morgagni i Forlì. I Det hellige år 1950 under den ærverdige pave Pius XII (1939-58) reiste Benedikta og hennes tante Carmen på pilegrimsreiser til Assisi, Roma og Loreto.

Benediktas far Guido Bianchi Porro var termisk ingeniør, og i 1951 da datteren var femten år gammel, flyttet han og familien til Sirmione ved den sørlige bredden av Gardasjøen i provinsen Brescia og bispedømmet Verona i Lombardia i Nord-Italia. Den unge kvinnen satte stor pris på den vakre naturen der (flere kilder sier at flyttingen til Sirmione skjedde i 1942, men det stemmer ikke med de andre detaljene om Benediktas liv). Benedikta gikk sitt andre år på det klassiske gymnaset G. Bagatta i Desenzano del Garda på den sørvestre bredden av Gardasjøen, og på fritiden spilte hun piano. Det tredje året på gymnaset hadde hun hjemmeundervisning, og hun tok eksamen i september 1953 med høye karakterer. De gangene hun bodde borte fra hjemmet under skolegangen, understreker biografien at hjemlengselen aldri forlot henne, og når hun var borte på skolen, levde hun i en stadig forventning om å se hele familien igjen. Familiens tilstedeværelse spilte en viktig rolle i hennes livsvei.

Da Benedikta var tretten år gammel i 1949, innså hun at noe mer var galt i tillegg til det kortere benet. Hun følte seg ikke lenger som før, men ingen forsto hvorfor hun sakte men sikkert fikk dårligere hørsel. Dette ble svært tydelig den 15. februar 1953, da hun ble hørt i leksene av en latinlærer i siste klasse på gymnaset, for da var hun ute av stand til å høre alle spørsmålene hun ble stilt. Det gradvise tapet av hørselen gjorde det nødvendig å følge flere rehabiliteringsprogrammer, men med dårlige resultater. Den svekkede hørselen var en medvirkende årsak til hun kjente seg marginalisert. Rundt flyttingen i 1951, da Benedikta var femten år gammel, merket hun de første tegnene på sin alvorlige sykdom med smerter i beina. Som tenåring ble Benedikta også tvunget til å bære et korsett for å unngå misdannelse på ryggen.

Snart oppsto det et dypt vennskap mellom henne og Anna Laura Conti, et vennskap som hun så på som rent og lykkelig: «Du er min første venn; og en venn for meg betyr noe mer enn hva andre mener». Hun siterte en passasje fra den hellige Augustin og forklarte at halvparten av hennes «vesen» nå tilhørte henne og at frykten for å kunne bli alene og å kunne miste henne stadig skygget for hennes sjel. I mellomtiden ble den religiøse sjelen mer og mer tydelig i den unge kvinnen, og ønsket om å leve og å hjelpe andre ble viktige prioriteringer. På spørsmålet «hva er livet?» svarte hun: «En drøm, en vakker og trist drøm, en glede og en smerte sammen, en prøve: en prøve hvor man er alene foran det uendelige». Benedikta fokuserte sitt liv hovedsakelig på Guds opplysende og beskyttende skikkelse, mål og ren kjærlighet.

Benedikta elsket å lese og foretrakk «realistiske» bøker, hvor det ikke bare var det fysiske legemet som hadde god plass, men også sjelen med sin frykt og sine tanker. Hun likte bøker som fortalte om livet til enkle og plagede menn som hun selv hadde kapasitet til å identifisere seg med. Blant hennes litterære preferanser var Lev Tolstoj (1828-1910) og Fjodor Dostojevskij (1821-81), for hun likte den russiske sjelen, en ivrig, dyp og menneskelig sjel. Men hun likte også William Shakespeare (1564-1616), siden alle aspekter av menneskesjelen blir fremstilt i hans tragedier. Andre favoritter var Platon (427-347 f.Kr.), som i dialogen Faidon (gr: Φαίδων, lat: Phaedo) utlegger teorien om sjelens udødelighet, Marcus Aurelius (121-180), Ugo Foscolo (1778-1827), Giacomo Leopardi (1798-1837), som hun følte som dypt støttende, og Horats (65-8 f.Kr.).

Til tross for sin ustabile helsesituasjon begynte Benedikta den 28. oktober 1953 på universitetet i Milano, bare sytten år gammel. Flyttingen gjorde at den unge kvinnen igjen ble tvunget til å forlate familien og gå en helt annen vei, og avskjeden med Sirmione var full av tårer. Synet av en så stor by som Milano ga henne en større følelse av ensomhet og intethet. For å tilfredsstille sin far, valgte hun å begynne på studier i fysikk. Men snart oppdaget hun at dette ikke var hennes sanne kall. Hun forsto at hennes kall var å engasjere seg for andre for å hjelpe dem som trengte det mest, så etter en måned flyttet hun over til medisinstudiet. I mellomtiden fortsatte hennes døvhet å forårsake alvorlige problemer i omgangen med andre mennesker, men også vanskeligheter i studiene. I løpet av det første året på universitetet ble hun nesten fullstendig døv. Ettore Brocca, assisterende professor ved klinikken for oto-rhino-laryngologi (øre-nese-hals), mente at hennes døvhet var av psykisk opprinnelse, derfor rådet han henne til å starte en psykoterapeutisk behandling. I 1955 oppsøkte hun en psykoanalytiker i et forsøk på å finne en kur for sin døvhet. Det er ikke noe som tyder på at dette hadde noen effekt.

Den 26. april 1955 meldte Benedikta seg på til eksamen i biokjemi, mikrobiologi og menneskelig anatomi i sommersesjonen. I de to første fagene besto hun akkurat, men da den nittenårige medisinstudenten presenterte seg for eksamen i anatomi, fortalte hun professoren om sine hørselsproblemer og ba ham vennligst stille spørsmål skriftlig. Men anatomiprofessoren ble rasende, kastet hennes hefte i gulvet og ropte: «Ingen har noen gang sett en døv lege!» Noen av studentene lo. I stillhet, med tårer i øynene, reiste Benedikta seg for å hente heftet, og deretter tok hun stille avskjed med ham som hadde ydmyket henne: «Unnskyld meg, professor, det var ikke meningen å fornærme Dem». Flere år senere skrev hun: «Ydmykhet er døren til å komme inn i himmelen».

Til tross for at professoren hadde rådet henne til å finne et annet yrke, ga Benedikta seg ikke, selv om det å fortsette var vanskelig. Hun skrev: «Det synes som jeg er i en uendelig og monoton sump og synker langsomt ...». Men med stoisk besluttsomhet kjempet hun mot sine handikap, og hun klarte å fortsette studiene. Hun lærte seg å lese på leppene, og på muntlige eksamener svarte hun lynraskt på spørsmålene uten å ville avsløre at hun var døv. Men hennes sykdom ble stadig verre, slik at hun den 12. juli 1955 ble innlagt på sykehjemmet Villa Igea i Forlì på grunn av atrofi (muskelsvinn) i høyre ben, med påfølgende operasjon av lårbenet og etterfølgende rehabilitering. For fjerde studieår søkte hun den 26. oktober 1955 om å få melde seg på de grunnleggende kursene i patologisk anatomi, spesialmedisinsk patologi, spesialkirurgisk patologi og klinisk øre-nese-hals.

I november 1955 fikk hun tillatelse til å ta om igjen den muntlige eksamenen i anatomi fra samme sommer. Denne gangen fikk hun spørsmålene skriftlig, og hun besto med et utmerket resultat (23 av 30). Men samme kveld fikk hun et migreneanfall, og plutselig innsnevret henne synsfelt seg. Hun fikk straks en forutanelse: «Nei, min Gud! Ikke øynene!» Ved juletider i 1956 konsulterte hun en øyelege fra Brescia og fikk diagnosen sår på hornhinnen. Hennes bror Gabriele bestemte seg for å ta henne med til en oftalmologisk klinikk (for øyesykdommer) i Milano, hvor professor Leo diagnostiserte henne med papilleødem, en oppsvulming av synsnervepapillen, et symptom på forhøyet hjernetrykk, ofte et tegn på kreft. En papill er en vortelignende dannelse på hud eller slimhinne.

I 1957 hadde Benedikta kommet så langt i sine medisinske studier at hun kunne stille diagnose på seg selv. Hun viste en venninne en medisinsk artikkel og sa: «Dette er min sykdom». Hun viste henne fotoet av en pasient som var rammet av den ekstremt sjeldne og uhelbredelige sykdommen spredt nevrofibromatose, som det finnes to hovedtyper av, type 1 (NF-1) og type 2 (NF-2). Til tross for navnelikheten er dette to ulike tilstander. Benedikta hadde fått NF-1, som tidligere ble kalt «von Recklinghausens sykdom». Denne arvelige sykdommen danner svulster i cellene rundt nervene og ødelegger dem gradvis. Hørselsnerven er den første som blir skadet, fulgt av synsnerven og de andre sansene, og til slutt setter en progressiv lammelse inn og lenker pasienten til sengen. Etter å ha undersøkt henne, stadfestet de forferdete legene Benediktas diagnose. Deretter begynte en lang rekke med sykehusopphold og operasjoner med det mål å saktne den fryktelige prosessen.

Den 27. juni 1957 gjennomgikk hun en hodeoperasjon som gjorde at hun måtte barbere hele hodet. Ved en feil av kirurgen ble den venstre ansiktsnerven VII avskåret, og hun ble lam i hele vestre side av ansiktet. Hun ble tvunget til å ta en midlertidig pause i sine medisinstudier. Den 27. juni 1958 gjennomgikk hun en ny operasjon for å fjerne et nevrom (en godartet svulst) i hørselsnerven og for å fortsette med å dempe trykket i kraniet. I august 1958 gjenopptok hun sine studier, og hun begynte også å arbeide på anlegget ved de varme kildene i Sirmione som laboratorieassistent. Senere på høsten besto hun sine obligatoriske eksamener i medisinsk og kirurgisk patologi, og hun bestemte seg for å fortsette studiene til tross for at hun var klar over de vanskelighetene hun kom til å møte. I desember fikk hun store vanskeligheter med å studere. Etter sin siste operasjon fikk hun vanskeligheter med balansen og begynte å bruke spaserstokk.

Den 23. juni 1959 klarte hun ikke å bestå sin siste eksamen, som var i hygiene. Den 4. august 1959 ble hun innlagt på den nevrologiske klinikken i Beretta, hvor hun fikk diagnosen arachnoiditt i ryggmargen, en smerteforstyrrelse forårsaket av betennelse i arachnoid, en av membranene som omgir og beskytter nerver i hjernen og ryggmargen. Den 7. august gjennomgikk hun en operasjon i ryggmargen. Men inngrepet hadde ikke positive resultater, tvert imot, som et resultat av dette ble bena og lukkemuskelen til blæren lammet og døvheten ble også total. Hun var deretter lenket til en stol og senere til sengen. Benedikta gikk da inn i en krise og begynte å tenke på å måtte slutte med studiene. Hun ble anbefalt å flytte til fakultetet for biologi, men alle hennes medisinske venner frarådet henne å ta denne avgjørelsen, og hun valgte til slutt å fortsette med medisinstudiet.

I begynnelsen av september 1959 gjenopptok hun studiene, hun meldte seg på det femte året av medisin med kursene i anatomi og patologisk histologi, klinisk medisin, klinisk kirurgi, hygiene, klinisk nevrologi, klinisk dermatologisk (hudsykdommer), klinisk oftalmologi (øyesykdommer) og klinisk odontologi (tannsykdommer). Hun fortsatte sine studier og tok i 1959 sin siste eksamen ved universitetet. Senere i 1959 begynte hun gradvis å miste smaks- og luktesansen og deretter også følelsen i armer og fingre, i tillegg til at hun fra før var fullstendig døv. Det ble mer og mer klart at hun på grunn av sykdommen var nødt til å gi opp tanken på en medisinsk karriere. Hennes fysiske tilstand ble forverret, og fra lenestolen gikk veien til sengen, hvor hun ble værende i over fire år. Den 30. november 1960 sendte hun rektor en beskjed om at hun var tvunget til å gi opp studiene kort før sin siste eksamen.

Da var Benedikta alene, for Gud var ennå ikke hennes støtte. Det var vanskelige dager, bare opplyst av vennskapet med den unge Nicoletta, som skulle dra ut som misjonær like etter. Innesperret på sitt rom, lammet og sengeliggende, gjennomlevde hun dager med mørke og kamp. Smerte var hennes daglige brød. Men dag etter dag åpnet Benedikta seg for nådens kraft i en lidelsesreise i tro og overgivelse som renset henne og gjorde henne til et menneske som langsomt kvittet seg med alt for å bli en gave til andre.

Benedikta gjorde sitt sykeværelse om til et senter for støtte og kommunikasjon for andre. Hennes venner fra medisinstudiet kom på hyppige besøk, og hun påbegynte flere evangeliserende korrespondanser hvor hun diskuterte troen og Guds kjærlighet. Personlig eller skriftlig var hun udelt optimistisk til livet og Guds kjærlighet. Stadig flere mennesker besøkte henne ettersom ryktet om hennes hellighet spredte seg. Benedikta bar sine lidelser som et vitne om Kristi lidelser, hun sang om livets mirakel, kjærlighetens hemmelighet og nådens kilde. Alle som møtte henne, ble grepet av kraften i hennes håp. Benedikta skrev: «Livet i seg selv virker som et mirakel for meg, og jeg skulle ønske jeg kunne bryte ut i lovsang til dem som ga det til meg (...) Noen ganger lurer jeg på om ikke jeg er en av dem som mye er gitt og som mye vil bli bedt om».

Det som fikk venner til å besøke Benedikta i hennes hjem og samle seg rundt hennes seng, var ikke medfølelse, men det de kunne lære av henne: en stor kjærlighet til livet. De gledet seg over hennes vennskap, hennes ekte brorskap belyst av evangeliet, som hun selv skrev til venninnen Paola: «Jeg har det bra, Paola, og jeg føler en ro i mitt hjerte (...) Jeg vil aldri kunne takke Herren nok for alt han ga meg, fordi alt han gir er nåde» (25. oktober 1963). Hennes besøkende dro hjem oppløftet av hennes mot, hennes glede og hennes tro på Gud. Da Benediktas mor Elsa fortalte datteren at alle nå anså henne som en helgen, svarte hun: «Hvis dere sier det og ikke tror det, er dere bare hyklere. Hvis dere tror på det, så snakk lite og etterlign meg!»

I en alder av fem år hadde Benedikta begynt å føre en «Hemmelig dagbok» hvor hun skrev ned sine erfaringer. Dette skjedde etter at hennes mor hadde invitert henne til å fortsette en familietradisjon. Å føre en personlig dagbok ble en glede og en enkel og naturlig måte å registrere tanker og hverdagsliv på. En notis hun skrev da hun var syv år gammel, lyder: «Universet er fortryllende! Det er godt å være i live!» I 1944 trakk de tyske troppene seg ut av Italia, mens engelske og amerikanske rykket inn. Alle disse passerte gjennom Romagna, og disse hendelsene reflekteres i dagboken.

I dagboken skrev Benedikta ofte om sine feil. I 1946 skrev hun: «Mama fortalte meg at jeg er uutholdelig. Jeg er uoppdragen og rampete». I 1949 måtte hun begynne å bære et ukomfortabelt metallkorsett for å unngå å bli kuppelrygget. Den dagen skrev hun: «Jeg gråt! Korsettet gnager så hardt under armene! Før var jeg sorgløs og følte meg nesten som de andre. Men nå er det en stor kløft som skiller oss! Men i livet ønsker jeg å være som de andre, eller kanskje litt mer. Jeg ønsker å kunne bli noe». På skolen fikk hun fremragende karakterer. I 1953 skrev hun: «I dag er det påske. Å, som jeg ønsker å reise meg opp fra mine synder og leve bare for Gud!» «I dag filosoferte Gabriela og jeg litt om Gud og sjelens udødelighet. Hvor dumme menn er når de skammer seg over å snakke om disse viktige sakene!»

Dagboken hadde ligget nede i løpet av årene med universitetsstudier, men i januar 1961 tok hun den opp igjen. I midten av oktober 1962 avsluttet hun definitivt sin dagbok. Hennes tanker om religion og sin indre reise ble deretter uttrykt muntlig. For henne innebar å skrive mye innsats og var svært tidkrevende. Takket være denne dagboken er det mulig å kjenne og forstå hennes valg og hennes indre egenskaper.

Benedikta skrev mange brev og besvarte alle hun fikk. Så lenge hun klarte, gjorde hun det selv, men med store vanskeligheter, etter hvert som skriften ble stadig mer usikker og skjelven. Senere fikk hun hjelp av sin mor gjennom et konvensjonelt døvealfabet med fingrene på høyre hånd, den eneste delen av kroppen som hun fortsatt kunne føle med. Hun skrev: «Først i lenestolen, nå i sengen som er mitt hjem, fant jeg en visdom større enn den hos mennesker. Jeg har funnet ut at Gud eksisterer og er kjærlighet, troskap, glede, visshet, til tidenes ende». Benediktas indre verden fascinerte dem som besøkte henne stadig mer og oftere. Hennes tanker, diktert til sin mor, er som lysperler som reflekterer Gud i hennes sjel og møter en svimlende avgrunn, en annerledes dimensjon, ikke overførbar, som har smaken av det evige.

Hele hennes liv syntes mer eller mindre bevisst å ha som modell Jomfru Maria, stående ved foten av korset. Det er nødvendig å se på hennes forhold til Maria for å kunne forstå hennes unike reise i tro og hellighet. Hun skrev: «Smertene er som Madonna ved foten av korset. Jeg ber mye til Vår Frue. Hun vet hva det er å lide i stillhet (...) I prøvelsene anbefaler jeg meg selv til denne mor som gjennomlevde de sterkeste prøvelser og motgang, slik at hun kan riste meg og vise meg sin sønn så levende og sann som han var for henne».

Benedikta hadde lenge ønsket å reise til Lourdes, og fra 24. til 31. mai 1962 foretok Benedikta den første av to pilegrimsreiser dit i håp om et mirakel. Kort tid før hun reiste, skrev hun: «Jeg har vært gjennom en periode med tørrhet, men jeg håper det går over ved hjelp av Den hellige jomfru som er den mildeste av mødre». Benedikta var full av tillit til De nødlidendes trøsterinne, og hun hadde en drøm: «Jeg ønsker å bli helbredet for å bli ordenssøster. Jeg avla løfte om det». Hun reiste til Lourdes sammen med sin familie på det hvite toget til Unitalsi (Unione Nazionale Italiana Trasporto Ammalati a Lourdes e Santuari Internazionali).

Ved siden av henne, foran jomfruens grotte, satt den lamme 22-årige Maria i en rullestol og klarte ikke å slutte å gråte mens hun ba om å bli frisk. Benedikta tok hennes hånd og omfavnet henne, trøstet henne og sa til henne: «Den lille Madonna er der og ser på deg», og hun anbefalte henne å bønnfalle Jomfru Maria om hennes forbønn. Deretter var Benedikta vitne til at den lamme unge kvinnen reiste seg fra stolen og kunne gå. Benedikta selv ble ikke helbredet, men hun var ikke misunnelig, tvert imot, hun var glad over å ha vært vitne til en mirakuløs helbredelse. Hun klaget ikke over sin egen tretthet og smerter, for hun vet at grunnen til at hun må leve slik, ligger i Guds mysterium, og hun var beæret over å være bundet til Kristus, selv på korset.

Den 15. oktober 1962 ble Benedikta innlagt på det sivile sykehuset i Desenzano. Diagnosen var multippel nevrofibromatose og mange verkebyller i munnen. De fant også liggesår ved korsbenet og på venstre rumpeball, som gjorde fysiologiske funksjoner umulige. Hun hadde allerede mistet smaks- og luktesansen. Fjorten tenner ble trukket ut, og øyeundersøkelsen viste en intens papilleødem. På sykehuset omfavnet hun sin venninne Nicoletta for siste gang, for Nicoletta skulle reise til Brasil som misjonær. Den 28. november ble hun utskrevet fra sykehuset. Men på grunn av en forverring av synet gjennomgikk hun den 12. desember et nytt kirurgisk inngrep på grunn av lekkasje av hjernevæske i halsvenen.

Den 11. februar 1963 oppleve Benedikta at hun begynte å miste synet, og hun ble brakt til klinikken Città di Milano. Hun gjennomgikk hjernekirurgi med tilsynelatende suksess, og hun ble skrevet ut av sykehuset. Men få dager senere måtte hun legges inn igjen. Den 27. februar 1963 gjennomgikk hun en ny operasjoner i hodet, og før denne betrodde hun andre sin frykt for slike operasjoner. Denne gangen var operasjonen ikke vellykket. Om morgenen den 28. februar var hun i sitt rom for siste gang i stand til å delta i og se feiringen av messen, for om ettermiddagen mistet hun synet fullstendig. Fredag den 1. mars mottok hun sykesalvingens sakrament, men i dagene som fulgte, bedret hennes helsetilstand seg. Den 11. mars 1963 ble hun utskrevet fra klinikken og brakt tilbake til huset i Sirmione.

Hun var nå blind og fullstendig lammet, og hennes fysiske lidelser økte i intensitet. Det eneste som ble spart, var hennes intelligens. Hun kunne knapt snakke, og hennes eneste kontakt med omverdenen var den høyre hånden, som hun fortsatt kunne bevege og føle noe med. Moren kommuniserte med henne gjennom tegn og Benedikta svarte med en nesten umerkelig hvisking. Benedikta dro tilbake til Lourdes den 24. juni 1963 og vendte hjem den 30. juni. Mens hennes familie ventet på at hun skulle bli helbredet, mottok hun sitt eget mirakel, nemlig oppdagelsen av hennes kall var Korset. Hun innså at hennes tilstand ikke ville bli bedre, men at hennes lidelser bare ville øke og at hun kom til å dø av sykdommen. Dette ga henne en stor ro og bidro til en stadig dypere tro som trengte inn i Guds mysterium, og hun stolte mer og mer hver dag på korset som ga mening til lidelsene hennes kropp opplevde, og hun ofret sin smerte til Kristus på korset. Hun skrev til en venn: «Fra Madonnas by er jeg i stand til å kjempe igjen, med mer mildhet, tålmodighet og ro. Og jeg har innsett mer enn noen gang rikdommen i min tilstand, og jeg ønsker ikke annet enn å bevare den. Dette var Lourdes’ mirakel for meg i år». Benediktas helse ble dramatisk forverret etter den andre valfarten til Lourdes.

Den 1. november 1963, da Benediktas venninne Giuliana kom tilbake fra prosesjonen til kirkegården, følte hun en trang til å besøke Benedikta. Da hun ble klar over venninnens nærvær, viste hun seg svært ivrig for å fortelle henne: «Jeg må fortelle deg noe viktig (...) Jeg gikk inn på en kirkegård i Romagna, hvor det var bare én åpen grav, og derfra kom et lys så sterkt at jeg ikke kunne holde øynene åpne. Midt i dette lyset så jeg en hvit rose. Hva tror du?» Giuliana nølte med å svare og Benedikta la til: «Vær så snill ikke snakk om dette med noen». Men hennes ord ble også hørt av Benediktas yngre søster Carmen, som var tilstede uten at Benedikta var klar over det. Den 17. august hadde Benedikta hatt en visjon av et kraftig lys, og dette gjentok seg den 7. og den 25. november. Den 26. desember 1963 kjørte foreldrene Benedikta til Milano så hun kunne tilbringe noen dager med sine venner der. Den 31. desember snakket hun med sine venner for siste gang og tok et endelig farvel med dem. Den 1. januar 1964 ble hun kjørt tilbake til Sirmione.

Benedikta innså at hennes tid på jorden nærmet seg slutten, men hun var ikke redd, for hun hadde vissheten om at hun alltid ville være ved Herrens side, og at all lidelsen ikke hadde vært forgjeves. Hun sa: «Jeg vil snart bare være et navn, men min ånd skal leve, her blant mine, blant dem som lider, og da vil jeg ikke ha lidd forgjeves». De siste dagene var svært harde for henne og fulle av smerter, så mye at hun sa rolig til sine venner: «Jeg håper at ‘kallet’ ikke vil vente for lenge». Den 20. januar 1964 skriftet hun og mottok kommunion fra sognepresten i Sirmione, og om kvelden den 22. januar 1964 sa hun til sin sykepleier: «Emilia, i morgen kommer jeg til å dø. Jeg føler meg svært syk». Før hun døde, kom tanken tilbake til en legende som var kjær for henne, legenden om tiggeren og kongen. Benedikta forlot denne verden med et budskap av håp: «Jeg elsker livet, også fordi jeg har vært fornøyd med det Gud har gitt meg».

Om morgenen torsdag den 23. januar 1964, som i Kirkens førkonsiliære generalkalender var minnedagen for Jomfru Marias forlovelse, blomstrer en hvit rose i hagen selv om det var midt på vinteren. Da Benedikta fikk høre om det, sa hun: «Det er et herlig tegn». Benedikta døde klokken 10.40 om morgenen den 23. januar 1964 i familiens hjem i Sirmione, 27 år gammel. Da hun hvisket sitt siste ord, grazie («takk»), holdt hun sin yngre søster Emanuela i hånden.

Den 24. januar ble Benedikta midlertidig gravlagt på kirkegården i Sirmione, men morgenen etter den 25. januar ble hennes levninger i henhold til hennes eget ønske overført til hennes fødeby Dovàdola, hvor hun ble gravlagt på kirkegården rundt klokken 16 om ettermiddagen. Fem år senere, den 22. mars 1969, ble hennes levninger klokken 16 om ettermiddagen overført til en sarkofag som var gjort klar i kapellet som var reservert for henne i den benediktinske klosterkirken Sant’Andrea i Dovàdola. Der ligger de nå i en sarkofag med en liggende statue av henne laget av kunstneren Angelo Biancini (1911-88).

Det er bevart mange brev som er et vitnesbyrd om motet, styrken og roen som Benedikta levde sitt liv, sin sykdom og sin egen død med. Men det er ikke bare bevart brev hun utvekslet med venner som ikke alltid kunne komme og besøke henne, i tillegg har vi også den korrespondansen som hennes mor og søstre førte med de mange som elsket henne og ba om nyheter om henne, og brev skrevet av familie og venner etter hennes død. I et av dem forteller moren sin venn om sin smerte: «Og likevel, etter hvert gråt føler jeg noe ubestemt i meg, et pust, en fred, som om et vindu hadde åpnet seg for meg på himmelen og jeg kunne se rolig på det».

Benediktas tro hadde ikke alltid vært solid som granitt, den vokste under sykdommen. Hannes søster forteller at det var snakk om en gradvis og også dramatisk reise: «I begynnelsen gjorde hun opprør. Som 21-åring var hun desperat og sa: ‘Jeg kan ikke tenke meg å være døv, jeg må finne et middel. Selvfølgelig må jeg alltid høre min sjels stemme’. Og i full bevissthet om diagnosen, tilsto hun til en venn: ‘Jeg dreper meg heller’». Men så forsvant fortvilelsen. Jo mer syk hun ble, jo mildere ble hun. «Vi vet ikke nøyaktig når det endret seg, men vi så det og hørte det ut fra det hun sa. Hun uttrykte aldri raseri eller den bitterheten til dem som føler at de lider urettferdighet. Hun sa at Gud er overalt selv om vi ikke ser ham, selv Guds rike er i oss. Vi visste at vi var nær en helgen, som ikke bare sjarmerte oss i familien, for lidelsene hadde ikke redusert hennes kjærlighet til livet». Benedikta hadde bedt om helbredelse, for hun ville leve. Hun hadde også drømt om å få en kjæreste og å skape en familie. Men på grunn av hennes kortere ben på grunn av polio og hennes døvhet ble hun også latterliggjort, og ingen gutt vurderte henne som en potensiell kjæreste.

Benedikta døde i foreldrenes hus i Sirmione i provinsen og bispedømmet Brescia, men informativ-prosessen for å granske hennes dyder fant sted i bispedømmet Forlì-Bertinoro, hvor hun var født og hvor foreningen «Benediktas venner» (Associazione Amici di Benedetta) var grunnlagt og var en av initiativtakerne til saligkåringsprosessen.

Saligkåringsprosessen ble åpnet etter at Helligkåringskongregasjonen den 12. juli 1975 utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå i bispedømmet Forlì (fra 1986 Forlì-Bertinoro) ble åpnet den 25. januar 1976 og avsluttet den 9. juli 1977. Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte den 5. juni 1981 et dekret som anerkjente gyldigheten av informativprosessen. I 1988 ble hennes saks Positio super virtutibus oversendt til kongregasjonen. Den 11. mai 1993 møttes de teologiske konsulentene og godkjente saken, og det samme gjorde kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen den 19. oktober 1993. Den 23. desember 1993 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

For at en ærverdig skal kunne saligkåres, kreves det at et mirakel har skjedd på vedkommendes forbønn. En rekke nådebevis ble tilskrevet Benedikta, og blant dem ble et angivelig mirakel som skulle ha skjedd på hennes forbønn, valgt ut for grundige undersøkelser. Det skjedde med en ung mann fra Genova, Stefano Anerdi. Da han var knapt tyve år gammel, havnet han den 21. august 1986 i en svært alvorlig motorsykkelulykke. Han havnet i koma og ble erklært hjernedød av legene, som også hadde gitt grønt lys til å fjerne organer for donasjon. Men da hadde hans mor, som kort tid før hadde lest en biografi om Benedikta, tatt initiativet til en novene med familie og venner for å be henne om å beskytte sønnen. På slutten av de ni dagene med bønn, våknet Stefano den 3. september og kom seg raskt igjen. I dag har han ingen mén og er far til to barn. En kommisjon av syv leger, utnevnt i 2013 for å studere rapportene, beskrev helbredelsen som vitenskapelig uforklarlig.

Denne hendelsen ble gransket i erkebispedømmet Genova hvor den skjedde. Den 20. juni 2014 utstedte helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten av den lokale prosessen. Den 25. januar 2018 ble saken behandlet av syv leger i kongregasjonens medisinske komite, og de fastslo at Stefanos plutselige tilfriskning ikke hadde noen vitenskapelig forklaring. Tre måneder senere, den 26. april 2018, erklærte de teologiske konsulentene at det var en sammenheng mellom det påståtte miraklet og pasientens oppvåkning fra koma. Den 30. oktober 2018 ga kardinalene og biskopene i kongregasjonen i en ordinær sesjon sitt samtykke. Den 7. november 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente Stefanos uforklarlige, øyeblikkelige og varige helbredelse som et mirakel på Benedikta Bianchi Porros forbønn. Dermed var veien åpen for en snarlig saligkåring.

Før saligkåringen ga Helligkåringskongregasjonen tillatelse til en kanonisk identifikasjon av Benediktas levninger i sognekirken Sant’Andrea i Dovàdola. Biskop Livio Corazza av Forlì-Bertinoro opprettet med et dekret av 22. mars 2019 et spesialtribunal for dette formål. Det ble ledet av ham selv, assistert av bispedømmets kansler, don Paolo Giuliani, som Promotor Iustitiæ (aktor) og notar. Biskopen utnevnte også dr. Federica Pieri, anatomipatolog ved sykehuset Morgagni-Pierantoni i Forlì, og som vitner ble utnevnt don Saverio Licari og don Alfeo Costa. Tirsdag den 2. april 2019 fant den kanoniske identifiseringen sted i sognekirken i klosteret i Dovàdola.

Følgende var til stede: biskop Livio Corazza, generalvikar Mgr. Giampietro Fabbri, postulator p. Guglielmo Camera, bispedømmets kansler og promotor iustitiæ don Paolo Giuliani, sognepresten i Dovàdola, don Saverio Licari, sogneprest emeritus av Dovàdola, don Alfeo Costa, den ærverdiges søstre, Emanuela og Carmen Bianchi Porro, ordføreren i Dovàdola, Francesco Tassinari, anatomipatologen dr. Federica Pieri, begravelsesagenten Ivan Marchesini, noen ansatte i Goberti Massimos begravelsesbyrå og Battani Massimos bygningsfirma, Mor abbedisse sr. Annachiara og sr. Raffaella fra klarissene i klosteret Corpus Domini, som oppbevarer bispedømmets relikvier.

Etter en kort bønn og noen få innledende ord fra biskopen, avla alle en ed om trofast å oppfylle den oppgaven som ble gitt dem og å holde alt hemmelig. Etter å ha fjernet platen som lukket steinsarkofagen, ble den tredoble kisten (sink, tre og sink) løftet opp og plassert i sentrum av kirken. På den første sinkkisten, som ble laget i anledning overføringen av levningene, lå boken Siate nella gioia («Vær i glede»), den første boken med tekster av Benedikta redigert av p. David Maria Turoldo. På tittelsiden hadde Benediktas far skrevet datoen 22. mars 1969, dagen for overføringen. Kistene ble deretter åpnet for å la legen utføre inspeksjonen av levningene for å slå fast deres tilstand.

Kroppen var intakt og var relativt godt bevart. Da sløret som dekket den var fjernet, var det mulig å gjenkjenne klærne og kroppens ulike deler. Huden var mørk, håret var godt bevart. Noen fragmenter av stoff og hår ble tatt for å brukes som relikvier. På slutten av identifikasjonen ble det lest en bønn skrevet av professor Anna Cappelli, som utrettelig og lidenskapelig hadde utbredt Benediktas sak og hennes spiritualitet. Levningene ble deretter flyttet til en ny sinkkiste, forseglet og satt tilbake i sarkofagen. På forsiden sto navnet Benedikta Bianchi Porro og datoene for fødsel og død, og under sto et sitat av den hellige Teresa av Jesusbarnet: «Jeg dør ikke, men går inn i livet».

Saligkåringen fant sted lørdag den 14. september 2019 i katedralen Santa Croce i Forlì. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven personlig, men av hans utsending, i dette tilfellet Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Ellers deltok fjorten biskoper, over hundre prester, mange ordenssøstre, rundt 250 syke og funksjonshemmede og ungdommer fra ungdomsgruppene i bispedømmet Forlì, samt Benediktas familie, medlemmene av foreningen som bærer hennes navn (Fondazione Benedetta Bianchi Porro), media og representanter for myndighetene. En stor gruppe kom også fra Verona, bispedømmet hvor Benedikta døde. Blant biskopene var Livio Corazza av Forlì-Bertinoro (2018- ) og hans forgjengere Lino Pizzi (2005-18) og Vincenzo Zarri (1988-2005), samt erkebiskopen av Bologna, kardinal-elekt Matteo Zuppi. Tilstede var også den nå 53-årige Stefano Anerdi.

Benediktas minnedag er dødsdagen 23. januar. Kalenderen i Forlì skal også feire den salige Benedikta Bianchi Porro på denne dagen. Av denne grunn blir feiringen av den salige Marcolinus Amanni av Forlì (1317-97), hvis relikvier hviler i katedralen i Forlì, flyttet en dag. Marcolinus minnes ellers den 2. januar i Martyrologium Romanum. Bispedømmet Forlì har allerede forberedt fire nye relikvarer med Benediktas hår. Et var bestemt for katedralen i Forlì, et annet for sognet Dovàdola, et tredje for Sirmione og det fjerde vil forbli i bispedømmet, til disposisjon for utstilling om forespørsler kommer fra sognene.

Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, benedetta.it, benedettabianchiporro.it, vaticannews.va, osservatoreromano.va, m.famigliacristiana.it, forli24ore.it, lanuovabq.it, clairval.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. oktober 2019