Den hellige Benjamin, stamfar (~1800 f.Kr)

Den hellige Benjamin (hebr: Binjamin, «sønn av den høyre hånd») levde ca 1800 år f.Kr. i jødenes land. Han var tolvte og yngste sønn av patriarken Jakob og hans andre hustru og store kjærlighet Rakel, som døde ved den yngste sønnens fødsel (1.Mos 35,18). Hans originale navn var Ben-oni (hebr: «sønn av min sorg»), som ble gitt ham av hans mor like før hun døde, men det ble endret til Benjamin av faren Jakob (1.Mos 35,18). På samaritansk het han Benjamim, det vil si «sønn av dager», som refererte til Jakobs høye alder da Benjamin ble født. Da Benjamins helbror Josef forsvant, tilsynelatende drept av villdyr, men i virkeligheten solgt som slave av sine eldre brødre, ble Jakobs hengivenhet konsentrert om Benjamin.

Jakob hadde i alt tolv sønner (1.Mos 35,23-26), seks sønner med sin første hustru Lea og to med den andre hustruen Rakel, samt fire sønner med to slavekvinner. Sønnene med Lea var Ruben, Simon, Levi, Juda, Jissakar (Issakar) og Sebulon (Zebulon). Sønnene med Rakel var Josef og Benjamin. Sønnene med Bilha, Rakels slavekvinne, var Dan og Naftali. Og sønnene med Silpa, Leas slavekvinne, var Gad og Asjer (Aser). I den bibelske fortellingen ble Benjamin født i Kanaan, i motsetning til sine brødre, som ble født lengre nord i Aram-Naharaim. Men da Jakobs svigerfar Labans sønner var gamle nok til å hjelpe sin far, tok Jakob med seg sin familie og dro sørover til sitt hjemland. Den bibelske historien sier ikke noe om Benjamins liv før han dro til Egypt.

Benjamin var svært mye yngre enn sine brødre, og da det brøt ut hungersnød og Jakob måtte sende sønnene til Egypt for å kjøpe korn, beholdt han Benjamin hos seg. Josef, Jakobs nest yngste sønn som ble solgt som slave av sine eldre brødre, hadde i mellomtiden blitt stattholder i Egypt, men de ti brødrene kjente ikke igjen sin yngre bror. Han forlangte at de skulle dra tilbake til sitt land for å hente deres yngste bror (1.Mos 42). Jakob nektet dem å ta med seg sin høyt elskede yngste sønn, men ettersom hungersnøden fortsatte, måtte Jakob svært motvillig la ham få følge sine brødre.

Benjamin spilte hovedrollen i den listige prøven som Josef påla sine brødre (1.Mos 44). Han lot dem dra hjem sammen, men han plasserte sitt sølvbeger i Benjamins sekk, og da den ble funnet, anklaget han lillebroren for tyveri. Josef ville sette ham i fengsel, men da tilbød Juda seg å ta Benjamins plass for å sikre at han kunne returnere til sin far Jakob. Da Josef så at brødrene hadde lært sin leksjon og oppførte seg mot Benjamin forskjellig fra den måten de hadde opptrådt mot ham selv, avslørte han sin identitet for dem og tilga dem.

Da flyttet Benjamin til Egypt sammen med sin far og sine brødre (1.Mos 46). I avskjedsvelsignelsen før sin død betegnet Jakob sin yngste sønn respektfullt som en «jagende ulv» («Benjamin er en jagende ulv. / Om morgenen eter han sitt rov, / om kvelden deler han byttet») (1.Mos 49,27). Etter dette forbildet blir tradisjonelt den yngste sønnen i en familie kalt «Benjamin». I England blir en stor matrasjon kalt for «Benjamins-porsjon», ettersom Josef ved et måltid befalte sine brødre å gi Benjamin fem ganger så mye enn de andre (1.Mos 43,34).

Ifølge Første Mosebok hadde Benjamin ti sønner: Bela, Beker, Asjbel, Gera, Naaman, Ehi, Rosj, Muppim, Huppim og Ard (1.Mos 46,21). Navnene på hans hustru eller hustruer er ikke oppgitt.

Jakobs tolv sønner har gitt navn til Israels tolv stammer, som delte landet mellom seg etter utmarsjen fra Egypt og de førti årene i ørkenen. Benjamins stamme talte under oppholdet i Egypt 35 400 krigere, og ifølge en andre folketelling var de 45 600 (4.Mos, 1, 36; 26,41). Det territoriet som ble tildelt dem defineres i Josva 28,11-28:

Det første loddet falt på Benjamins stamme, slekt for slekt. De fikk området mellom Judas og Josefs stamme. Deres grense mot nord begynte ved Jordan og gikk oppover høydedraget nord for Jeriko og videre vestover fjellet frem til ørkenen ved Bet-Aven. Derfra gikk grensen sørover mot Lus, til høydedraget ved Lus, det vil si Betel, og så ned til Atrot-Addar, til fjellet sør for Nedre Bet-Horon. Så svingte grensen og gikk sørover i en bue på vestsiden av fjellet sør for Bet-Horon og nådde frem til Kirjat-Baal, det vil si Kirjat-Jearim, en by som tilhørte Juda. Dette var vestgrensen. Grensen mot sør gikk fra utkanten av Kirjat-Jearim. Den gikk vestover til Neftoah-kilden, og så gikk den ned til kanten av det fjellet som ligger midt imot Ben-Hinnom-dalen, nord for Refa'im-dalen. Videre gikk den gjennom Hinnom-dalen på sørsiden av Jebusitt-høyden ned til Rogel-kilden. Der svingte grensen mot nord, gikk frem til Sjemesj-kilden og til Gelilot, som ligger rett imot Adummim-høyden, og så ned mot steinen til Bohan, Rubens sønn. Videre gikk den nordover til høydedraget ovenfor Araba-sletten og ned i dalen. Der fortsatte grensen til høyden ved Bet-Hogla og nådde frem til den nordligste viken av Saltsjøen, ved utløpet av Jordan. Dette var grensen mot sør. Jordan dannet grensen mot øst. Dette var eiendommen til Benjamins stamme, slekt for slekt, og grensene omkring den.

Byene som tilfalt Benjamins stamme, slekt for slekt, var Jeriko, Bet-Hogla og Emek-Kesis, Bet-Haaraba, Semarajim og Betel, Haavvim, Happara og Ofra, Kefar-Haammoni, Haofni og Geba, tolv byer med omkringliggende landsbyer. Videre: Gibeon, Rama og Beerot, Mispe, Kefira og Mosa, Rekem, Jirpeel og Tarala, Sela, Ha'elef og Jebus, det er Jerusalem, Gibea og Kirjat-Jearim, fjorten byer med omkringliggende landsbyer. Dette var eiendommen til Benjamins etterkommere, slekt for slekt.

Området lå nord for Jerusalem og var rundt førti kilometer langt og nitten bredt, og det grenset i nord til Efraim, i øst til elven Jordan, i sør til Juda og i vest til Dan. Tidvis er stammen Josef erstattet med Josefs sønner Efraim og Manasse.

På Dommernes tid ble Benjamins stamme nesten utryddet på grunn av en forbrytelse som ble begått innenfor dens territorium (Dom 19-21). Det var fra denne stammen at Saul, den første kongen i monarkiet, ble valgt (1.Sam 9,1.2.19; 10,1.20 ff.). Etter Sauls død forble Benjamins stamme lojale til hans sønn Isjbosjet (Isboseth) (2.Sam 2,9 ff.), inntil David ble konge over hele Israel (2.Sam 5,1-5). Da de fleste stammene gjorde opprør mot kong Rehabeam (Rehoboam) (Salomos sønn), forble stammene Benjamin, Juda og Simeon trofaste og dannet kongeriket Juda (1.Krøn 12,21), som også utgjorde kjernen i den gjenopprettede nasjonen. Den hellige apostelen Paulus var stolt over å tilhøre Benjamins stamme (Fil 3,5).

I likhet med profeten Daniel, Makkabeerbrødrene, Esther og Ruth, Gamaliel og andre forbilledlige skikkelser fra Det gamle Testamente har Benjamin blitt anerkjent av Kirken som hellig. I likhet med de kristne hellige har de egne minnedager og ofte spesielle patronater. I helgenkalenderen minnes til og med menneskehetens stamforeldre, Adam og Eva (24. desember). Benjamin har ikke vært æret som helgen i Vestkirken, men grekerne minnes ham den 19. desember sammen med de andre patriarkene for Israels folk. 5. februar nevnes også som minnedag.

Kilder: Kaas, Eilertsen, Topelius, Nettelhorst, Schauber/Schindler, CE, Heiligenlexikon, santiebeati.it, no.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. desember 2014