Fortsett til innholdet. | Gå til navigasjonen

Personer

Seksjoner
Forside Personer Historisk Den hellige Berard av Marrakesh og hans fire ledsagere (d. 1220)
La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Berard av Marrakesh og hans fire ledsagere (d. 1220)

Minnedag: 16. januar

nullLedsagere: de hellige Accursius, Adjutus, Odo og Peter

Den hellige Berard (it: Berardo; lat: Berardus, Beraldus) ble født på slutten av 1100-tallet i Carbio i regionen Umbria i Midt-Italia. Han tilhørte den fornemme familien Leopardi. Han sluttet seg i 1213 til fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) og ble opptatt av den hellige Frans av Assisi selv. Han var dyktig i arabisk og en veltalende predikant.

Den salige Berard av Carbio

Frans var blitt mer og mer klar over fransiskanerbrødrenes misjonskall, og han var overbevist om at det måtte finnes en bedre måte enn korstogene for å omvende muslimene. Ved avslutningen av kapitlet i 1219 mente Frans at tiden var kommet for ordenen til å utvide sitt apostoliske arbeid ut over Italia og Nord-Europa. For seg selv og tolv andre brødre valgte han størstedelen av Syria og Egypt.

Han ga Berard i oppdrag å dra sammen med fem medbrødre for å forkynne evangeliet blant de vestlige muslimene. De fem var Vitalis (Vitale) og de hellige Accursius (Accursio), Adjutus (Aiuto), Odo (Otto, Otho, Otone) og Peter (Pietro). Vitalis, Berard, Peter og Odo var prester, mens Accursius og Adjutus var legbrødre. Vitalis var gruppens leder.

De dro ut til fots, først til Aragón i Spania. Der ble gruppens leder Vitalis syk, men det hindret ikke de andre fem i å fortsette, nå under ledelse av Berard. De dro til Coîmbra i Portugal, hvor de ble mottatt i audiens av dronning Orraca, hustru til kong Alfons II. De bodde noen dager i klosteret i Alemquer, hvor kongens søster, infanta Sancha, ga dem sivile klær for å lette deres misjon blant muslimene.

Deretter dro de for å begynne sin misjon hos maurerne i Sevilla, som da var en muslimsk by. Men der ble de straks fengslet på grunn av sin glødende forkynnelse, og i fengselet ropte de at Muhammed var sønn av djevelen. Den tilbakeholdne kalifen ønsket ikke å henrette dem, og da han hørte at de heller ville til Marokko enn tilbake til Italia, sendte han dem til Marrakesh i Marokko. Der benyttet sultanen seg av kristne leiesoldater, som de prøvde å opptre som kapellaner for. De forkynte også i gatene, selv om Berard var den eneste som kunne noe arabisk.

I begynnelsen var maurerne overbærende, fordi de trodde misjonærene var gale. Men da de modige fransiskanerne nektet å dra sin vei og åpent avviste Muhammeds lære, ble de slått og ført til sultanen. Han ga dem ordre til enten å holde munn eller dra tilbake til Spania. Da de nektet å gjøre noen av delene, grep sultanen krumsabelen og drepte dem ved å slå dem så hodene sprakk. Det var den 16. januar 1220 i Marrakesh.

Martyrenes levninger ble brakt til Coîmbra av Don Pedro av Portugal, som hadde reist sammen med misjonærene for å besøke hoffet i Marokko. Til stede i begravelsen var den hellige Antonius av Padova, som dypt grepet følte seg kalt til et lignende misjonsliv og kanskje martyrium og sluttet seg til fransiskanerordenen. Deres relikvier er nå i klosteret Det hellige Kors i Coîmbra.

Dette var de første martyrer i Fransiskanerordenen. Da Frans fikk høre om deres død, skal han ha utbrutt: «Nå kan jeg sannelig si at jeg har fem mindre brødre». Selv forkynte han i Egypt omtrent på den tiden han sendte de første brødrene vestover. Som et resultat av martyrenes død og Frans' egen reise til Egypt, kom kapittelet De euntibus inter saracenos et alios infideles i fransiskanernes regel av 1221. Martyrium for Kristus ble den øverste aspirasjon for fransiskanernes misjon, sett på som «toppen av perfeksjon».

I ordenens første dager var det tre ekspedisjoner av munker som led martyrdøden mens de forkynte for sarasenerne. De første var Berard og hans ledsagere, mens den andre var den hellige Daniel og hans seks ledsagere, som led martyrdøden den 10. eller 13. oktober 1227 i Ceuta, som nå er en spansk enklave i Marokko, etter at de hadde nektet å gå over til islam. Den tredje gruppen var de salige Johannes av Perugia og Peter av Sassoferrato, som led martyrdøden den 29. august 1228 i Valencia i Spania.

De fem martyrene fra Marrakesh ble helligkåret i 1481 av fransiskanerpaven Sixtus IV (1471-84). Deres minnedag er 16. januar og deres navn står i Martyrologium Romanum.