Den hellige Bernadette Soubirous (1844-1879)

Minnedag: 16. april

Den hellige Bernadette Soubirous (1844-1879)
Skytshelgen for gjetere

Den hellige Bernadette ble født som Maria Bernarda Soubirous (fr: Marie-Bernarde) den 7. januar 1844 i Lourdes, en by på Pyreneenes nordside i det franske departementet Hautes-Pyrénées i regionen Midi-Pyrénées. Hun ble døpt to dager senere i den lokale sognekirken Saint-Pierre av sogneprest Forgues. Hennes dåpsdag 9. januar var foreldrenes bryllupsdag. Familien og vennene brukte bare kjælenavnet Bernadette. Hun var den eldste av de seks overlevende barna (av elleve) av François Soubirous (1807-71) og hans atten år yngre hustru Louise Castérot (1825-66), som fortsatt var i tenårene. Da Louise i november 1844 ble brent av et fallende kvaelys og ikke lenger kunne gi melk, ga hun Bernadette til en amme, fru Marie Lagües i nærliggende Bartrès, som hadde mistet sin to måneder gamle sønn. Der ble Bernadette værende til den 1. april 1846.

Faren var møller og leide sin egen mølle i 1844, men driftighet og effektivitet tilhørte verken hans eller hustruens dyder, så han mistet møllen i 1854 og ble arbeidsløs. Familien var en av de fattigste i byen, og i 1856 måtte de flytte til en mørk og fuktig kjeller i Rue des Petits Fossés som tidligere hadde vært fengsel. Familien tjente til livets opphold som dagarbeidere, mens barna samlet ved eller avfall som de solgte til skraphandlere.

Frem til Bernadette var seks år gammel, var hun kjernesunn, men da begynte hun å lide av astmaanfall, og de ble verre etter at hun ble smittet i koleraepidemien i 1855. I september 1857 tok den tidligere ammen Marie Lagües-Arravant den trettenårige Bernadette til seg som husholderske og gjeter, og der fikk hun også religions- og katekismeundervisning. Som fjortenåring var hun skrantende, liten av vekst og følsom, men etter alt å dømme også noe tilbakestående. Hun kunne ikke lese og skrive, og hun klarte aldri å huske katekismeleksene, og hadde ennå ikke mottatt sin første kommunion. Hun snakket ikke fransk, bare den lokale dialekten patois. Men hun var en god jente, hjelpsom og lydig og snill mot sine yngre brødre og søstre. Hun elsket Gud, og hun forsøkte å lære alt hun kunne om Ham. Den 28. januar 1858 vendte hun tilbake til hjemmet for å gå til førstekommunionsundervisning hos hospitalsøstrene på skolen og hos abbé Pomian.

Den sykelige Bernadette måtte holdes borte fra kulde og hardt arbeid. Likevel fikk hun lov til å gå ut for å samle ved. Torsdag den 11. februar 1858 var en kald morgen, og veden til familiens komfyr hadde tatt slutt. Da ble Bernadette sendt ut for å sanke ved sammen med to noe yngre jenter, lillesøsteren Antoinette Marie og nabojenta Jeanne Abadie. De gikk forbi klippen Massabielle («stor klippe» på den lokale dialekten) ved elven Gave, og de to andre bestemte seg for å krysse en bekk. Vannet var kaldt og Bernadette ønsket ikke å bli våt på føttene. Hun ble på den andre siden en stund, men hun ville ikke bli etterlatt alene, så hun satte seg ned for å ta av seg skoene.

Da ble hun oppmerksom på en raslende lyd i trærne like ved. Da hun så opp, så hun en skikkelse i en kløft eller grotte i klippen. Bernadette beskrev henne senere som en vakker ung kvinne, ikke høyere enn henne selv, kledd i hvitt med et lyseblått tøybelte og med et hvitt slør på hodet som falt over skuldrene og helt ned til bakken. På føttene hadde hun to vakre gylne roser. Hun holdt hendene sammen, og fra hennes høyre arm hang en rosenkrans – som også Bernadette hadde i lommen. Skikkelsen syntes å invitere henne til å be. Hun knelte ned og tok frem rosenkransen, og «damen» fulgte henne gjennom fem dekader, og deretter forsvant hun.

Om kvelden fortalte Bernadette moren om det hun hadde sett, men moren sa at datteren hadde sett en sjel fra skjærsilden og forbød henne å gå tilbake til grotten. Bernadette konsultert den lokale presten, som hendelsen ikke gjorde noe inntrykk på, og etter noen dager fikk hun farens tillatelse til å gå tilbake til grotten den 14. februar. Skikkelsen viste seg på nytt for henne da hun ba rosenkransen, men ikke for de ledsagerne hun hadde tatt med seg. Bernadette falt i transe og måtte trekkes vekk fra stedet.

Ingen trodde på historien hennes, men likevel tok noen med henne tilbake dit fire dager senere, torsdag den 18. februar. Da snakket visjonen for første gang til henne på den lokale dialekten og ba henne komme tilbake hver dag i to uker. Bernadette fortalte at hun sa: «Kom hit hver dag i to uker. Jeg lover ikke å gjøre deg lykkelig i denne verden, men i den neste». Bernadette fulgte kvinnens instruksjoner og begynte å besøke grotten hver dag. Hun fikk nye åpenbaringer fredag den 19. og lørdag den 20. februar. Hun fortalte andre om åpenbaringene, og etter hvert fulgte en stadig større folkemengde henne til stedet.

Søndagen den 21. februar ble Bernadette fulgt av en skeptisk lege, som tok pulsen på henne idet hun falt i transe. Hun ble grundig utspurt av ulike lokale tjenestemenn, som konkluderte med at selv om hun var ført bak lyset, var hun oppriktig. Nye åpenbaringer fulgte tirsdag den 23. februar, og folkemengden vokste til flere hundre mennesker. Onsdag den 24. februar fikk hun det neste budskapet: «Bot! Bot! Bot! Du skal be for syndere. Gå og kyss bakken for omvendelse av syndere. Gå og drikk ved kilden og vask deg i den. Du skal spise de urtene som vokser der».

Det var ingen kilde i grotten, men dagen etter skrapte Bernadette i jorden der åpenbaringen hadde indikert, og det begynte å sive ut sølevann. Snart ble vannet så klart at hun kunne vaske hendene i det og drikke av det. Vannet strømmet snart ned i elven Gave, og det har det gjort hele tiden siden, nå i en mengde av 120.000 liter i uken. Det er uenighet om det var en glemt kilde eller om den strømmet frem på mirakuløst vis.

Dagen etter, fredag den 26. februar, var det imidlertid ingen åpenbaringer, og Bernadette skuffet en folkemengde på 4.000. Men nye åpenbaringer fulgte 27. og 28. februar og 1. mars. Mengden vokste, og under den trettende åpenbaringen tirsdag den 2. mars kom det neste budskapet: «Gå og fortell prestene at folket må komme hit i prosesjon og bygge et kapell her». Onsdag den 3. mars fulgte en ny åpenbaring. Torsdag den 4. mars var den siste dagen i de to ukene Bernadette hadde blitt bedt om å komme, og da var folkemengden vokst til 200.000.

Torsdag den 25. mars fulgte en ny åpenbaring (den sekstende), og da spurte Bernadette «damen» hvem hun var. Hittil hadde Bernadette bare omtalt henne som «damen», eller Aquerò på gascognsk oksitansk. Damen svarte, igjen på dialekt: Que soy èra Immaculado Councepciou – «Jeg er den uplettede Unnfangelse». Bernadette skjønte ikke hva dette betydde, men hun gjentok ordene inni seg til hun kunne dem utenat. Hun fortalte det senere til sognepresten, som skjønte hva det betydde og ble svært overrasket. Han begynte å tro at Bernadette virkelig hadde sett Jomfru Maria.

Dogmet om Jomfru Marias uplettede unnfangelse hadde blitt proklamert som forpliktende for alle troende fire år tidligere, den 8. desember 1854, et faktum som har ført til forsøk på å avvise hele rekken av begivenheter som et klerikalt forsøk på å popularisere dogmet. Men hvis historien aksepteres som Bernadette fortalte den, hadde presteskapet vært nesten utelukkende skeptisk frem til dette punkt, og det var bare én prest – ikke sognepresten – som gikk med mengden til stedet – noe som synes usannsynlig hvis det skulle være snakk om en konspirasjon for å påvirke massene.

Det skjedde en ny åpenbaring den 7. april, som var onsdag i påskeuken, mens den attende og siste skjedde den 16. juli, festen for Vår Frue av Karmelberget. Da hadde de lokale myndighetene sperret av området rundt grotten, og Bernadette så kvinnen, «like vakker som alltid», fra den andre bredden av Gave. Maria lovte ikke i noen av åpenbaringene at syke mennesker som besøkte stedet, ville bli helbredet.

Den øvre basilikaen i Lourdes, bygd direkte over grotten i Massabielle

Noen av åpenbaringene fant sted mens det var mange mennesker til stede, men ingen andre enn Bernadette påberopte seg senere å ha sett eller hørt «damen», og det var ingen uro eller hysteriske utbrudd. Da åpenbaringene var over, ble området imidlertid oversvømt av falske seere og sykelig religiøs overspenthet, forhold som bestyrket de kirkelige myndigheter i deres reserverte holdning til Bernadettes opplevelser. Mange myndigheter prøvde å stenge kilden og forsinke byggingen av kapellet, men visjonenes innflytelse og ry nådde også keiserinne Eugenia av Frankrike, hustruen til keiser Napoleon III, og byggearbeidene gikk videre. Den 5. oktober 1858 fjernet keiser Napoleon personlig alle hindringer for Mariakulten i grotten. I 1858 skjedde den første av de hittil 67 mirakuløse helbredelsene som er anerkjent av Den katolske Kirke, da Catherine Latapie Chourat dyppet sin lammede arm i kilden og trakk den helbredet opp igjen.

Den ansvarlige stiftsbiskopen Laurence av Tarbes satte den 28. juli 1858 ned en kommisjon, og på bakgrunn av dennes grundige undersøkelser bekreftet biskopen den 18. januar 1862 Maria-åpenbaringenes ekthet og overjordiske natur. Til tross for Kirkens og de lokale myndighetenes skepsis i noen år etablerte stedet seg svært raskt som et stort valfartsmål. Etter den fransk-prøyssiske krig i 1870 ble det raskt Europas største.

Familiens situasjon forbedret seg etter åpenbaringene, for folk sørget for at faren fikk seg arbeid. Men i noen år led Bernadette mye under mistenksomhet, og hun ble plaget, presset og kryssforhørt av skeptikere. Men folk trodde på Bernadettes historie på grunn av hennes faste holdning til tross for offisiell mistro. I folkemeningen ble hennes historie snart bekreftet gjennom flere bemerkelsesverdige helbredelser av mennesker som hadde besøkt helligdommen og drukket av eller badet i vannet fra kilden. En blind mann hadde fått synet igjen da han vasket ansiktet i vannet. Men Bernadette led like mye under taktløs begeistring og påtrengenhet, men hun bar sine prøvelser med imponerende tålmodighet og verdighet.

For å unnslippe de fiendtlige og de nysgjerrige søkte hun i 1861 tilflukt hos hospitalsøstrene i Lourdes og ble der i fem år til mai 1866, men folk fant frem til henne der også. Den 7. juli 1866 sluttet hun seg til novisiatet til «Søstre av Barmhjertigheten og Kristen instruksjon» (Soeurs de la Charité et de l'Instruction Chrétienne de Nevers – SCN) i deres moderhus i klosteret Saint-Gildard i Nevers ved Loire i Midt-Frankrike (de kalles derfor også Dames de Nevers), og ble ikledd drakten den 29. juli 1866. Hun avla sine løfter den 30. oktober 1867 og tok ordensnavnet Maria Bernhard (Marie-Bernard). Hun hadde søkt om opptak to år tidligere, men ble hindret av dårlig helse.

Hennes helse var fortsatt svak, og hun mottok de siste sakramentene innen fire måneder etter sin ankomst, og hun fikk avlegge sine første løfter etter spesiell dispensasjon. Men hun kom seg og arbeidet først som sykepasser til juni 1873, men da ble hun igjen så syk at hun etter å ha blitt frisk bare arbeidet som sakristan. I 1876 måtte hun gi opp også dette arbeidet. Hun forlot aldri senere klosteret, ikke en gang til innvielsen av basilikaen i Lourdes i 1876. Hennes fravær synes å være etter eget ønske. Hun var interessert, men ville unngå oppmerksomhet – hun sa: «Om jeg bare kunne ha vært der uten å bli sett».

I klosteret var hun mer beskyttet mot offentlighetens prøvelser, men hun unngikk ikke bedreviten fra sine overordnede. Priorinnen og novisemesteren var svært strikse, og lot ingen mulighet gå fra seg til å ydmyke henne. Generalsuperioren, søster Marie-Therese Vauzou, sa: «Å! Hun var bare en liten bondepike. Hvis den hellige Jomfru hadde ønsket å vise seg for noen i verden, ville hun vel ikke ha valgt en slik enkel, uvitende bondejente i stedet for en vis og dydig nonne?» Bernadette sa at hun ble knust som et hvetekorn. Den 22. september 1878 avla hun sine evige løfter.

I likhet med så mange av dem som reiser til Lourdes, var Bernadette ofte syk, for hennes astma ble stadig verre. Fra 1875 var hun aldri frisk, og hun fikk tuberkulose i skjelettet, noe som ga store smerter. Det fortelles en historie om en søster som lette etter Bernadette, og til slutt fant henne til sengs. Da spurte hun sarkastisk hva hun gjorde der. Bernadette svarte: «Jeg passer mitt arbeid». «Og hva skulle det være?» Bernadette svarte: «Jeg passer mitt arbeid med det å være syk».

Slik gjennomførte hun sitt selvutslettende liv og døde klokken tre om ettermiddagen den 16. april 1879 i Nevers, 35 år gammel. Det var onsdag i påskeuken. Hun ble gravlagt i krypten i St. Josefskapellet på klosterets kirkegård. Da man som ledd i saligkåringsprosessen åpnet hennes grav den 22. september 1909, fant man hennes legeme uten spor av forråtnelse, mens likkledet var råttent og et kors var rustent. Hennes legeme ble vasket og ikledd nye klær før det ble gravlagt igjen i en ny dobbel kiste. Kisten ble åpnet på nytt den 3. april 1919, og legemet var fortsatt like friskt, bortsett fra at ansiktet var lett misfarget, trolig på grunn av vaskingen i 1909. I 1925 ble kisten åpnet for tredje gang i forbindelse med saligkåringen. Det ble tatt ut relikvier, som ble sendt til Roma. Det ble tatt en nøyaktig avstøpning av ansiktet slik at firmaet Pierre Imans i Paris kunne lage en lett voksmaske basert på avstøpningen samt noen genuine fotos.

Dette var vanlig praksis for relikvier i Frankrike, ettersom man fryktet at selv om legemet var mumifisert, kunne ansiktets mørke farge og de innsunkne øynene og nesen gjøre et ufordelaktig inntrykk på offentligheten. Avstøpninger av hendene ble også tatt. Nå hviler Bernadette i en kiste av gull og krystall i klosterkapellet St. Gildard i Nevers midt mellom Paris og Lyon, iført sin svarte ordensdrakt, med hodet bøyd og hendene foldet over hjertet. Ansiktet og hendene er dekket av et tynt lag av voks.

Begivenhetene i 1858 gjorde Lourdes til et av de største valfartssteder noensinne i hele den kristne verden. Men det var en utvikling som Bernadette ikke tok del i. Hun var ung og fattig, men det var hun som mottok budskapet, og ikke de kirkelige dignitærer. Med tiden kom den offisielle Kirken til å akseptere hendelsene, klassifiserte dem som en ny privatåpenbaring og tok fullstendig over, og dermed ble Bernadette selv marginalisert videre i prosessen.

Bernadette ble saligkåret den 14. juni 1925 og helligkåret den 8. desember 1933 av pave Pius XI (1922-39), på minnedagen for Jomfru Marias uplettede Unnfangelse. Hennes navn står i Martyrologium Romanum som søster Maria Bernarda. Det var ikke for sine visjoner hun ble helligkåret, men for den ydmyke enfoldighet og tillitsfulle tro som kjennetegnet hele hennes liv. Den eneste ekstraordinære perioden i hennes liv var månedene mellom 11. februar og 16. juli 1858.

Bernadettes minnedag står ikke i Kirkens universelle kalender, men der hun minnes, er minnedagen dødsdagen 16. april. I Frankrike minnes hun den 18. februar. Hun er skytshelgen for gjetere. Hun fremstilles som nonne eller som bondejente foran grotten i Lourdes, ofte med rosenkrans. Hennes attributt er en lilje.

Jennifer Jones som Bernadette

Når man sammenligner de ulike visjonene av Jesus og Maria, ligner Bernadettes visjon en del på den hellige Juan Diegos visjon i 1531. Begge de to hellige fortalte om visjoner hvor en mirakuløs kvinne på en høyde ba dem om å be den lokale presten bygge et kapell på stedet for visjonen. Begge visjonene hadde referanser til roser og førte til at svært store kirker ble bygd på stedene. På samme måte som Vår Frue av Lourdes er det i Frankrike, er Vår Frue av Guadalupe et stort katolsk symbol i Mexico. Og i likhet med Lourdes utgjør basilikaen for Vår Frue av Guadalupe en av de største og mest besøkte katolske kirkene i Amerika.

Bernadettes liv ble gjenstand for skjønnlitterær behandling i Franz Werfels roman The Song of Bernadette, som ble filmatisert i 1943 med Jennifer Jones som Bernadette (og den ukrediterte Linda Darnell som Den uplettede Unnfangelse). Jennifer Jones vant sin eneste Oscar for beste kvinnelige skuespiller med denne rollen. En nyere versjon av Bernadettes liv finnes i en film fra 1988, regissert av Jean Delannoy og med Sydney Penny i hovedrollen.

Les mer om Lourdes i biografien om Vår Frue av Lourdes.

Se Byen Lourdes' hjemmeside

Se en side med 24 bilder av Bernadette og Vår Frue av Lourdes

av Webmaster publisert 13.02.2009, sist endret 28.12.2015 - 12:04