Den hellige Bartolomeus av Farne ( -1193)

Den hellige Bartolomeus ble født tidlig på 1100-tallet i Whitby i Yorkshire i Nord-England, trolig av skandinaviske foreldre. Han het opprinnelig Tostig, men han ble gjort narr av for dette navnet og forandret det derfor til det mer moteriktige normanniske William. Han var noe lastefull i sin ungdom, men han endret sitt liv og bestemte seg for å dra til Skandinavia. Hans vandringer førte ham til Norge, muligens på jakt etter sine røtter. Der studerte han og ble presteviet av biskopen av Nidaros (Trondhjem), som ennå ikke var blitt erkebispesete.

På den tiden var det norske presteskapet vanligvis gift, og han ble forsøkt presset til å gifte seg med en norsk jente av hennes foreldre. Dette kan ha bidratt til hans beslutning om å vende tilbake til England, hvor han tilbrakte tre år i sognetjeneste. Men sent på 1140-tallet ble han munk i Durham i Nord-England og tok navnet Bartolomeus. Mens han var novise, hadde han en visjon av Kristus på korset som bøyde sitt hode mot ham og rakte ut sine armer for å omfavne ham.

Snart etter sin løfteavleggelse hadde han en visjon av den hellige Cuthbert, og det inspirerte ham slik at han i 1151 dro som eremitt til øya Inner Farne, som var blitt gjort berømt av Cuthbert. Der ble han værende, bortsett fra korte avbrudd, de resterende 42 årene av sitt liv. Han bodde i Cuthberts gamle celle. Han praktiserte med ekstraordinær standhaftighet de avståelser og botsøvelser som er vanlig for eremitter, men som ble enda hardere av det værharde stedet og det stormfulle været.

Bartolomeus var en barsk individualist og fant det vanskelig å leve sammen med andre. En eremitt ved navn Ebwin eller Aelwin var på øya da han kom dit, og han motsatte seg sterkt at Bartolomeus trengte seg på og forsøkte med smålig forfølgelse å drive ham vekk. Bartolomeus forsøkte ikke å gjøre gjengjeld, men han gjorde det helt klart at han var kommet for å bli. Ved en anledning, da Bartolomeus hadde besøk av munk fra Durham, kom det en stein flyvende og traff taket. «Det er bare et triks fra den gamle fienden», sa Bartolomeus. Munken trodde han mente djevelen, men det synes som om han refererte til broder Ebwin. Til slutt var det den forfølgende eremitten som trakk seg tilbake og overlot Farne til Bartolomeus.

Flere år senere delte Bartolomeus øya med eksprioren Thomas fra Durham, men de to kom heller ikke overens. Hovedgrunnen til gnisningene var faktisk størrelsen på matrasjonene. Thomas kunne ikke klare seg på så lite mat som Bartolomeus, og han gikk så langt som å stille spørsmålstegn ved ektheten av det som syntes å være hans broders ekstraordinære måtehold. Bartolomeus synes å ha vært følsom for kritikk, og han ble så fornærmet over å bli beskyldt for hykleri at han forlot øya og dro tilbake til Durham. Der ble han værende til tross for Thomas' unnskyldninger, inntil biskopen et år senere beordret ham tilbake til Farne. Der ble de to eneboerne forsonet og kom frem til en avtale, og deretter levde de i fred.

Blant Bartolomeus' mer inntakende trekk var at han konstant var munter, elsket å fiske, var svært glad i sin tamme fugl og var svært sjenerøs mot sine mange besøkende. Han behandlet alle likt og refset de rike og mektige, som noen ganger ble så slått av hans ærverdige skikkelse at de sluttet med undertrykkelse og begynte å gi almisser i stedet. En flamsk kvinne, som var en venn fra hans tidligere liv, besøkte ham, men hun ble indignert da hun ble nektet adgang til kapellet og klagde over at hun ble behandlet som en hund. Men da hun forsøkte å sette sin fot i kapellet, ble hun kastet tilbake «som av en virvelvind». Hun kom seg først ved Bartolomeus' forbønn.

Bartolomeus brukte en kappe og bukser av værskinn og tok dem aldri av eller tillot dem å bli vasket før de var svarte av svette og skitt. «Jo skitnere kropp, jo renere sjel», hevdet Bartolomeus. Han tilbrakte dagene i bønn og arbeid, spaserte over øya, sang salmer med sin utmerkede stemme, leste og skrev, melket sin ku og stelte i grønnsakshagen. Til slutt ble han rammet av en smertefull sykdom med en indre byll. Ikke lenge før sin død hogde han seg en steinsarkofag, muligens identisk med den som fortsatt er der, like utenfor kapellet der han pleide å be. Han fikk et forvarsel om sin forestående død og fortalte det til noen munker fra det skotske klosteret Coldingham, som var hos ham da han døde i 1193. De gravla ham i sarkofagen.

Han opplevde flere visjoner og det ble meldt om mirakler ved hans grav. Hans kult ser ut til å ha vært begrenset til Durham og Nordøst-England. Hans minnedag er 24. juni.