Den salige Boleslava Maria Lament (1862-1946)

Den salige Boleslava Maria Lament (pl: Boleslawa) ble født den 3. juli 1862 i Lowicz, rundt seks mil vest for Warszawa i Polen. Hun var den eldste av åtte barn av Martin Lament og Lucia Cyganowska. Som syvåring mistet hun lillesøsteren Helena, som tiåring søsteren Leokadia (7) og som elleveåring lillebroren Martin (3). Disse dødsfallene gikk hardt inn på henne og satte dype spor. Etter grunnskolen fikk den begavede, religiøst oppdratte jenta gå på middelskolen i Lowicz.

Deretter dro hun til Warszawa for å utdanne seg til skredder. Etter å ha mottatt sin diplom åpnet hun en systue i Lowicz sammen med søsteren Stanislava. Som tyveåring deltok hun i en serie åndelige øvelser som fikk henne til å bestemme seg for å gå inn i ordenslivet. 22 år gammel trådte hun i 1884 inn i kongregasjonen «Marias familie», som var grunnlagt i hemmelighet av den salige kapusinerpateren Honoratus Kozminski for å arbeide i Russland med formål å omvende mennesker av russisk-ortodoks tro. Han grunnla ulike ordenskongregasjoner og ble hennes mentor og inspirasjon.

Under novisiatet og etter avleggelsen av de midlertidige løftene viste Boleslava seg som en svært ivrig søster, som fremhevet seg innen områdene bønn og indre samling. Munter, trofast og offervillig fylte hun sine oppgaver i dette fellesskapet helt til avleggelsen av de høytidelige løfter. Men fordi hun følte seg usikker på om tilhørigheten i denne kongregasjonen var den vei Gud hadde bestemt for henne, vendte hun etter råd fra sin skriftefar tilbake til sin familie i Lowicz.

Hennes far døde under en koleraepidemi i 1894, og sammen med moren og den trettenårige broren Stefan flyttet hun til Warszawa. Der begynte hun med stor iver å vie seg til de mange hjemløse. I sitt åndelige liv fikk hun alltid råd og omsorg av p. Honoratus Kozminski, og hun ble fransiskanertertiar. Broren gikk på gymnaset i Warszawa og tenkte på å bli prest. Men nok en gang ble familien rammet da broren døde i 1900. Foran hans kiste lovet Boleslava at hun skulle tre inn i det religiøse liv igjen. P. Honoratus rådet henne til å forlate sitt polske hjem og begi seg til Mogilev ved Dnjepr i Hviterussland for å ta seg av de mange skismatiske ortodokse kristne. Det gjorde sr. Boleslava i 1903.

I begynnelsen bodde hun hos Leocadia Gorczynska, som ledet et veveri, for å kunne lære jenter av fattige familier et fag. Deretter leide hun et hus og gjorde det om til en systue. Leocadia beundret Boleslavas flittighet så høyt at hun bestemte seg for å bo sammen med henne. I tillegg sluttet Lucia Czechowska seg til dem, og på dette tidspunkt begynte Boleslava å tenke på å grunnlegge en egen kongregasjon.

Hun arbeidet for å bevege ortodokse kristne til gjenforening med Den katolske Kirke. Men samtidig var troen i fare blant noen katolikker, og dem oppsøkte hun for å styrke dem i troskapen til den Kirke som var grunnlagt på Peter klippen. For dette dobbelte formålet grunnla sr. Boleslava i oktober 1905 en søsterkongregasjon, «Selskapet av Den hellige Familie», som senere ble «Misjonssøstre av Den hellige Familie» eller Zgromadzenie Ksiezy Misjonarzy Misjonarki Swietej Rodziny (Congregatio Sororum Missionariorum a Sacra Familia – MSF). Hun fikk hjelp til grunnleggelsen av jesuittpateren Felix Wiercinski.

Høsten 1907 flyttet hun med sitt lille ordenssamfunn, som da besto av seks søstre, til St. Petersburg, hvor hun begynte å utøve et svært intensivt apostolat innenfor utdannelsessektoren. Allerede i 1913 utvidet hun sin virksomhet til Finland, hvor hun åpnet et kollegium for studerende jenter i Viborg [Wyburg]. Hun begynte å planlegge en egen ordensgren for søstre av østlig ritus.

Situasjonen for det unge ordensfellesskapet ble svært vanskelig i 1917 ved utbruddet av oktoberrevolusjonen i Russland. Til slutt så sr. Boleslava seg tvunget til å forlate St. Petersburg igjen i 1921 sammen med sine medsøstre og vende tilbake til Polen. Dermed måtte de oppgi sine ekspansive misjonsplaner og det betydelige materielle fundamentet som var lagt. Boleslava kunne bare akseptere dette tilbakeslaget som Guds vilje.

Etter at søstrene et par måneder forbigående hadde slått seg ned i Volhynia i det østlige Polen (nå Ukraina), grunnla Boleslava i 1922 et nytt hus i Chelmno i det nordlige Polen. Samtidig omdefinerte hun kongregasjonens apostolat til å avhjelpe fattigdom snarere enn omvendelse til romersk-katolsk tro. I samsvar med sitt økumeniske program valgte hun som arbeidsfelt for sin kongregasjons virksomhet de østlige områdene i Polen, som hadde en svært fattig og for en stor del ortodoks befolkning.

Kongregasjonen vokste, og fra 1924 kunne sr. Boleslava grunnlegge hus i bispedømmene Vilna (da i Polen, nå Vilnius i Litauen) og Pinsk. Disse ble fulgt av grunnleggelser i Warszawa og Roma, fra 1929 til 1935 også i Estland. I 1925 reiste hun til Roma for å søke godkjennelse for sin kongregasjon, men dette lyktes ikke. I 1935 sa sr. Boleslava fra seg embetet som generalsuperior på grunn av sin alder (73), og hun flyttet moderhuset til Bialystok i det nordøstre Polen, hvor hun i de fire årene frem til 1939 grunnla enda to barnehjem, en yrkesskole og et gymnas. I 1935 besto kongregasjonen av 174 søstre, 26 noviser og 9 postulanter i 24 hus.

Boleslavas skrin

Andre verdenskrig brakte enda en gang store tap for kongregasjonen, ettersom flere provinser i det østlige Polen ble invadert av Sovjetunionen og annektert. Men heller ikke nå kapitulerte hun i pessimisme, men føyde seg tappert etter Guds vilje. Hun ble fra 1941 etter hvert rammet av en progressiv lammelse. Hun inspirerte sine søstre til å fortsette sin misjon som best de kunne i en situasjon som hun definerte som en passio catholica, en universell lidelse som rammet hennes kongregasjon, Den katolske Kirke og den kristne kultur.

Hennes helse sviktet ytterligere, og hun døde den 29. januar 1946 i Bialystok i Polen, 83 år gammel. Hennes legeme ble ført til Ratowo og gravlagt i krypten i kirken St. Antonius nær et av kongregasjonens hus.

Den 22. januar 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 14. mai 1991 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 5. juni 1991 i Bialystok i Polen. Hennes minnedag er dødsdagen 29. januar, men 10. mai nevnes også. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Kongregasjonen finnes i dag i Polen, Russland, Zambia, Libya, USA og Roma i Italia.