Den hellige Bartolomeus dos Mártires Fernandes av Braga (1514-1590)

Minnedag: 18. juli

Den hellige Bartolomeus dos Mártires Fernandes (port: Bartolomeu) ble født den 3. mai 1514 i Verdela ved Lisboa i Portugal. Navnet «dos Mártires» (lat: Bartolomeus a Martyribus) henviser til kirken hvor han ble døpt, Santa Maria dos Mártires, og han brukte det navnet i stedet for «di Vale», som han fikk etter sin bestefar. Han kom fra en beskjeden familie og hans foreldre var Domingos Fernandes og Maria Correia. Som fjortenåring trådte han den 11. november 1528 inn i novisiatet hos dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i klosteret São Domingos i Lisboa. Litt over et år senere, den 20. november 1529, avla han sine løfter i det samme klosteret.

Etter novisiatet startet han på filosofistudiene, som han avsluttet i 1532, og deretter studerte han teologi til 1538. Etter avslutningen av studiene begynte han i september 1538 trolig å undervise i filosofi i Lisboa, og deretter underviste han i rundt tyve år i teologi i ulike klostre i ordenen. Han flyttet i april 1542 for å undervise i klosteret i Batalha. Raskt ble hans akademiske kvaliteter kjent, og i februar 1545 ga kong Johan (João) III «jesuitten» (1521-57) ordre til rektoren for universitetet i Coimbra om å anerkjenne de forelesningene som p. Bartolomeus holdt i kollegiet São Tomás, i Lisboa og i Batalha, med det formål å ta en bachelor-grad i teologi, som om de skulle vært holdt på universitetet selv.

I 1551 deltok p. Bartolomeus på ordensprovinsens generalkapittel i Salamanca, hvor han ble utnevnt til magister i teologi, den høyeste akademiske tittel i dominikanerordenen. Året etter flyttet han til Évora etter anmodning fra prior António av Crayo, og der underviste han til 1557. I Évora var han ansvarlig for den religiøse oppdragelsen av infante Dom Luis' sønn, Dom Antonio, som var bestemt for den geistlige stand.

I 1557 ble p. Bartolomeus valgt til prior i klosteret São Domingos i Benfica i Lisboa. Men dette embetet fikk han ikke beholde lenge, for i 1558 utnevnte dronning Katarina ham til ny erkebiskop av Braga og primas av Portugal etter karmelitten Baltesar Limpo. Etter gjentatte avlag aksepterte han endelig utnevnelsen den 8. august 1558, og da bare av lydighet til sin provinsial, den ærverdige p. Luís av Granada, som dronningen først ville ha som erkebiskop, men som i stedet anbefalte p. Bartolomeus. Den 27. januar 1559 ble utnevnelsen godkjent av pave Paul IV (1555-59) gjennom bullen Gratiae divinae praemium. Den 3. september 1559 ble Bartolomeus konsekrert til erkebiskop i kirken São Domingos i Lisboa av João Soares, biskop av Coimbra, og han mottok palliet fra Fernando de Meneses Coutinho og erkebiskop Vasconcelos av Lisboa.

Bartolomeus' biograf forteller at erkebiskopen den 2. oktober gjorde sitt inntog i Braga uten pomp og prakt. Han var alltid opptatt av å leve i enkelhet. Meldinger om hans strenge liv nådde raskt Lisboa, noe som førte til et besøk fra p. Luís av Granada og broder Bernardo da Cruz for å få ham til å moderere sin askese.

Erkebiskopens liv var ikke bare preget av askese, men også av klokskap. I løpet av mindre enn et år kjente han til alle problemene og vaskelighetene som herjet erkebispedømet Braga, som på 1500-tallet var mye større enn i dag. Han var opptatt av de unges utdannelse, og den 29. august 1560 overlot han kollegiet São Paulo i Braga til jesuittene. I slutten av 1560 bestemte han seg for å grunnlegge klosteret São Domingos i Viana do Castelo i Minho, hvor han senere skulle tilbringe sine siste år etter å ha gått av som erkebiskop.

Den 29. november 1560 mottok han fra pave Paul IV (1555-59) innkallelsen til konsilet i Trient (nå Trento i regionen Alto Adige i Italia) – det berømte Tridentinerkonsilet (1545-63). Den 24. mars 1561 dro han til konsilet på oppdrag av kong Don Sebastian. Biskopen var klar over de mange problemene som Kirken sto overfor, og han var full av entusiasme for konsilet, som han mente var en gyllen anledning for Kirken til å møte problemene og finne etterlengtede løsninger på dem. Den 18. mai 1561 kom han til Trient som den første biskopen fra den andre siden av Alpene, men han måtte vente i flere måneder før konsilet ble offisielt åpnet. Den tiden benyttet han til å skrive en historie om de økumeniske konsilene og provinssynodene, han skrev kommentarer til Jeremias og andre profeter samt 269 punkter til reform. Han besøkte Venezia og Padova, hvor han ledet de liturgiske feiringene til ære for den portugisiske helgenen Antonius. Ved en audiens hos pave Pius IV (1559-65) i Roma unnså han seg ikke for åpent å fordømme det verdslige og umoralske livet til så mange kirkefyrster.

Konsilets siste sesjon ble avsluttet den 4. desember 1563, og erkebiskopen dro tilbake til Braga, hvor han ankom i februar 1564. Straks begynte han gjennomføringen av reformdekretene fra konsilet. Bare åtte måneder etter konsilets avslutning presenterte han den 3. november 1564 en katekisme (Catechismo ou Doutrina christiana) som skulle leses i bispedømmet på søndager og helligdager. De kom i mange opplag gjennom århundrene og øvde en stor innflytelse på det åndelige og doktrinære liv i Portugal. Få dager etter lanseringen av katekismen holdt han en bispedømmesynode for publisering og akseptering av bestemmelsene fra Trient, og sommeren 1566 åpnet han den fjerde provinssynoden (Concilium provinciale Bracarense quartum), hvor hans suffraganbiskoper også deltok. Synoden ble avsluttet den 10. april 1567.

Det ble sagt at innføringen av bestemmelsene fra Trient ikke alltid gikk like rolig, og først etter mye fasthet og noen lidelser klarte erkebiskopen å få dem vedtatt. Hans omsorg for bedre utdannelse av både presteskapet og folket generelt førte til hyppige pastorale besøk i hele erkebispedømmet. Han hadde som regel å visitere de nesten 1.300 sognene hvert fjerde år. Han var også svært opptatt av karitative tiltak. Han hadde stor omsorg for de fattige, enker og foreldreløse. I 1571 besøkte han de pestrammede i Braga, til tross for at kardinal Henrique og kong Sebastião (1557-78) insisterte på at det ikke var trygt. I august 1571 feiret han den første messen i kirken Santa Cruz i klosteret São Domingos i Viana do Castelo. I 1571 eller 1572 begynte han byggingen av seminaret Seminario Conciliare i Campo Vinha.

I tronfølgerstriden i 1580 ba erkebiskop Bartolomeus om at folket skulle vise ro og disiplin. Det sosiale og politiske klimaet var ikke fredelig, og i oktober 1580 var det opptøyer som satte erkebiskopens liv i fare og tvang ham til å ta kortvarig tilflukt hos biskopen av Tui. I begynnelsen av april 1581 kom han til Tomar for å presidere ved edsavleggelsen til kong Filip II av Spania (Filip I av Portugal – landene var i union mellom 1580 og 1640). Samme måned ba han kongen intervenere hos paven til støtte for hans anmodning om å få av som erkebiskop av Braga. I begynnelsen av mai skrev han til pave Gregor XIII (1572-85) og søkte avskjed, noe paven innvilget den 6. november, samtidig som han utnevnte en ny erkebiskop.

Erkebiskop Bartolomeus utga i alt rundt 32 litterære verk, blant dem er Stimulus Pastorum, som ble utgitt etter initiativ fra den hellige Karl Borromeus og kom i 22 utgaver, fortsatt gyldig og ble anbefalt for fedrene på Vatikan I og II.1 Han skrev også et « kompendium for det åndelige liv», utgitt i Lisboa i 1582.2 Alle hans skrifter er kommet i mange opplag og er oversatt til mange språk. Hans samlede verker ble utgitt i to bind i Roma i 1734-35 av Malachias d'Inguimbert.3

Den 23. februar 1582 kunne han overlate erkebispesetet til sin etterfølger, og dermed var han fri fra pastorale plikter, ennå ikke 68 år gammel. Fra 1582 bodde han fast i klosteret São Domingos i Viana do Castelo, hvor han levde et liv i bønn og meditasjon mens han viet en stor del av sin tid og formue til de fattige. Den 7. juli 1590 testamenterte han alt han elde til klosteret.

Ni dager senere, den 16. juli 1590, døde han i Viana, 76 år gammel. Han ble gravlagt i klosterkirken. Nesten tyve år senere ble hans legeme flyttet til et mausoleum i den gamle dominikanerkirken i Viana do Castelo, hvor det har vært siden.

På 1600-tallet begynte forberedelsene til en saligkåringsprosess med innsamling av vitneutsagn om hans livs hellighet, dyder og mirakler. På begynnelsen av 1700-tallet ble dokumentasjonsprosessen gjenopptatt, og i 1717 var den avsluttet og en formell saligkåringsprosess kunne åpnes. Den 11. september 1754 konstituerte Rituskongregasjonen en kommisjon for saken, men først den 23. mars 1845 ble dekretet som anerkjente hans «heroiske dyder» promulgert av pave Gregor XVI (1831-46), noe som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Den 7. juli 2001 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Bartolomeus dos Mártires ble saligkåret av paven den 4. november 2001 på Petersplassen i Roma. Hans minnedag ble ved saligkåringen fastsatt til 18. juli.


1
Stimulus pastorum ex gravissimis sanctorum Patrum sententiis concinnatus, in quo agitur de vita et moribus episcoporum aliorumque praelatorum
2
Compendium spiritualis doctrinae ex variis sanctorum Patrum sententiis magana ex parte collectum
3
Opera omnia cura et studio Malachiae d'Inguinbert, archiepiscopus Theodos
av Webmaster publisert 28.12.2008, sist endret 12.10.2019 - 22:26