Den salige Szilárd Ignác Bogdánffy (1911-1953)

Minnedag: 3. oktober

Den salige Szilárd Ignác Bogdánffy (Konstantin Ignatius) ble født den 21. februar 1911 i landsbyen Feketetó i grevskapet Torontál i kongeriket Ungarn i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, i dag Crna Bara nær byen Kikinda i Severni Banat i den nordlige delen av den autonome provinsen Vojvodina i Serbia. Mannsnavnet Szilárd betyr «solid, fast» på ungarsk og brukes også som den ungarske formen av Konstantin. Ignác er den ungarske formen av Ignatius. Han var sønn av Ignác Bogdánffy og Aranka Welebny og ble døpt den 6. mars 1911 i den romersk-katolske sognekirken i Čoka (serb: Чока; ung: Csóka; ty: Tschoka), som hans landsby tilhørte og hvor hans far var kantor. Sognepresten var hans fadder og het Szilárd, og guttens fikk hans og farens navn som sine to fornavn.

Hans foreldre var ungarske og faren var lærer. Familien Bogdánffy var en transilvansk armensk familie som ble adlet av Habsburgerne. De er en gren av den gamle armenske familien Gajzágó, en av familiene som på 1700-tallet bygde den transilvanske byen Szamosújvár (ty: Neuschloss), nå Gherla i fylket Cluj i Romania. Familien ga mange armensk-katolske prester (i union med Roma) til byen som ble det armensk-katolske bispedømmet Transilvania. Gherla var tidligere kjent som Armenopolis (ung: Örményváros; ty: Armenierstadt) fordi den var befolket av armenere.

Szilárd gikk på folkeskole i Crna Bara til 1920, da hele familien flyttet til landsbyen Cruceni (ung: Temeskeresztes; ty: Kreuzstätten) i kommunen Şagu (ung: Németság, ty: Segenthau) i fylket (judeţ) Arad, hvor hans far hadde fått en ny stilling. I 1925 flyttet familien til Timisoara (ung: Temesvár; ty: Temeschburg), en by i den østlige delen av Banat, i dag i Romania. De bodde i Strada Romulus i bydelen Elisabetin. Der gikk Szilárd på gymnaset som ble drevet av piaristene.

Bilde fra rundt 1934Etter eksamen ble han opptatt på det katolske seminaret til bispedømmet Oradea av latinsk ritus. Han studerte først ved det teologiske akademiet i Oradea (ung: Nagyvárad). To år senere ble han på grunn av sine fremragende prestasjoner sendt til sentralseminaret (Központi Papnevelő Intézet) i Budapest i Ungarn for en utdannelse på et høyere nivå. Sommeren 1934 kom han tilbake til Oradea. Han ble diakonviet den 5. februar 1934 i katedralen Adormirea Maicii Domnului («Marias opptakelse i himmelen») i Oradea og presteviet den 29. juni 1934 av biskop István Fiedler (1871-1957) av Oradea Mare (1930-39) i katedralen i Oradea, 23 år gammel. Hans medstudenter og senere hans studenter kalte ham et «levende leksikon» på grunn av hans ekstraordinære kunnskaper.

Etter prestevielsen ble han i 1934 utnevnt til kapellan i sognet St. Teresa av Lisieux (Sfânta Tereza de Lisieux) i Oradea. Samtidig var lærer ved det katolske seminaret i Oradea og ved det teologiske akademiet (1935-39), samt skriftefar ved ursulinnenes kloster i byen. Han var også religionslærer på flere skoler i Oradea og i Satu Mare. Som et resultat av dette mangfoldige arbeidet kom han i kontakt med ungdommen i hele byen og oppnådde stor popularitet blant dem. Han var også en begeistret fjellklatrer og sportsmann.

Fra 1867 til 1918 var Transilvania en del av Ungarn, mens regionen fra 1918 til 1940 var rumensk. Under krigen var den nordlige delen ungarsk, men fra 1947 har hele Transilvania vært rumensk. I 1939 ble p. Bogdánffy nevnt av de kongelige rumenske hemmelige tjenestene som medlem av Rongyos Gárda («Den fillete garden»), en irregulær paramilitær enhet i Ungarn, aktiv i 1921 og gjenetablert i 1938. Dette var en organisasjon som kjempet for den ungarske minoritetens motstand mot forsøk på rumenisering. I oktober 1939 ble han arrestert for anti-rumensk virksomhet. P. Bogdánffy var blitt angitt av en student ved navn Ludovic Sahy, som påsto at han hadde blitt rådet til å knytte bånd til den sjåvinistiske organisasjonen pateren hadde sluttet seg til.P. Bogdánffy påpekte at studenten var blitt arrestert samme dag og hadde anmeldt ham i håp om å lette sin situasjon i etterforskningen. I virkeligheten var det studenten som var medlem av den denne organisasjonen, og p. Bogdánffy hadde bedt ham om å forlate den etter et skriftemål.

Bilde med signatur fra rundt 1940Som straff ble p. Bogdánffy den 21. desember 1939 sammen med 35 andre fanger, inkludert fjorten katolske prester, deportert til Ungarn og fratatt sitt rumenske statsborgerskap. Deretter var han religionslærer på Ranolder-instituttet (Ranolder Intézet) i Budapest, som ble nasjonalisert i 1948/49 og siden 1955 har vært Leövey Klára Gimnázium (Klara Leövey-gymnaset). Han ble værende i Budapest til Den andre Wien-voldgift (fra rumensk side også kalt Wiener-diktatet) den 30. august 1940, da territoriet i det nordre Transilvania (inkludert hele Maramureş og en del av Crişana) ble overført fra Romania til Ungarn. Oradea var da igjen i Ungarn, så han returnerte dit i september 1940.

Biskop Áron Márton (1896-1980) av Alba Iulia (ung: Gyulafehérvár; ty: Karlsburg eller Weißenburg) (1938-80) utnevnte den 15. september 1940 p. Bogdánffy til lærer ved Det teologiske instituttet i Oradea. Han ble åndelig veileder på presteseminaret og lærer i moralteologi. Mellom september 1940 og juni 1943 gjennomførte han høyere studier i filosofi og dogmatisk teologi ved fakultet for vitenskap på det katolske universitet Pázmány Péter i Budapest. Den 26. juni 1943 mottok han doktorgraden i teologi med en avhandling om «Apokalypse i de synoptiske evangeliene.

Han kom tilbake til Romania i 1944 og ble professor ved katolske akademiet Szent József (St. Josef) i Oradea. Under Andre verdenskrig skjulte p. Bogdánffy forfulgte jøder i det teologiske fakultetet, kledd i sutaner som teologistudenter, og reddet dem fra nazistisk utryddelse. Av den grunn ble han avhørt av det ungarske fascistiske politiet Nyílás. I første halvdel av 1940-tallet deltok han i omorganiseringen av det katolske videregående opplæringssystemet, og han spilte en rolle i relanseringen av premonstratensernes gymnas og Ursulasøstrenes realskole. Mellom 1945 og 1947 underviste p. Bogdánffy ikke bare i religion, men også latin, fransk og matematikk på grunn av mangelen på lærere etter krigen. For de tidligere studentene på ursulinnene skole grunnla han i 1945 ursulinnenes tredjeorden for å styrke de kristne familiene.

Etter krigen ble Nord-Transilvania igjen integrert i Romania. I april 1947 ble p. Bogdánffy utnevnt til domkannik ved katedralen St. Maria i Oradea og biskoppelig vikar. Da bispedømmene Satu Mare og Oradea ble slått sammen den 9. april 1948, ble kannik Bogdánffy sekretær for den salige biskop Johannes Scheffler (1887-1952) av Satu Mare (1942-48) og deretter av Oradea Mare og Satu Mare (1948-52). Etter nasjonaliseringen av de videregående skolene i Romania i 1948 og stengningen av det lokale teologiske instituttet, organiserte kirken hemmelige seminarer i Felsőbánya og Szinfalu for å utdanne nye prester.

Etter krigen startet det nye kommunistiske regimet i Romania en kampanje mot den kristne religion, spesielt mot katolske kristne. Som en følge av disse forfølgelsene ga Vatikanet tillatelse til hemmelige bispevielser. Den 14. februar 1949 ble den 38-årige dr. Szilárd Bogdánffy vigslet til romersk-katolsk hjelpebiskop av Oradea Mare (ung: Nagyvárad; ty: Großwardein) og Satu Mare (ung: Szatmár; ty: Sathmar) i kapellet i nuntiaturet i Bucureşti av biskop Gerald Patrick O’Hara (1895-1963), regent for det apostoliske nuntiaturet (1946-50) og senere erkebiskop. Biskop O’Hara sa under vigslingen: «Szilárd, min bror, jeg konsekrerer deg til biskop for martyriet». Han ble ordinert til hjelpebiskop for å lede bispedømmet dersom biskop Johannes Scheffler av Satu Mare og Oradea ble arrestert, noe som også skjedde.

De to byene Oradea og Satu Mare ligger i det området som Ungarn måtte avstå til Romania etter begge verdenskrigene. Byene ligger rett ved den ungarsk/rumenske grensen i regionen Crisana (ung: Körösvidék; ty: Kreischgebiet), som i dag er delt mellom Ungarn og Romania. De to nabobispedømmene Oradea Mare og Satu Mare var blitt slått sammen i 1930, men de ble delt igjen i 1941. I 1948 ble de igjen slått sammen, men i 1982 ble de delt igjen.

Bare halvannen måned etter bispevielsen fikk myndighetene vite om at den hadde funnet sted, og biskop Bogdánffy ble den 4. april 1949 arrestert, anklaget for spionasje for paven og landsforræderi. Det eneste grunnlaget for anklagen må ha vært at han som sekretær for biskopen av Satu Mare og deretter som hemmelig biskop av Oradea Mare og Satu Mare hadde gitt ulike rapporter til nuntiaturet i Bucureşti om situasjonen for bispedømmet og de latinske og gresk-katolske prestene som ble forfulgt av det nye regimet.

Før sin arrestasjon hadde han ved flere anledninger blitt oppsøkt av representanter for regimet med anmodning om å lede en «uavhengig rumensk kirke av latinsk ritus uten noen bånd til Vatikanet», noe han standhaftig avslo. Resten av sitt liv skulle han være politisk fange. Den 3. september 1949 ble han fengslet i Securitates fengsel i Oradea. I 1951 ble han overført til Jilava og deretter sendt til tvangsarbeid i en blygruve i Sighetu Marmaţiei. Et år senere ble han overført til den beryktede dødsleiren Capul-Midia ved Svartehavet.

I likhet med de andre fangene deltok han i arbeidet med byggingen av Poarta Albă-Midia Năvodari-kanalen. I 1953 dømte en militærdomstol i Oradea ham til tolv års tvangsarbeid. Han ble brakt til fengselet i Aiud (ung: Nagyenyed) i Alba og plassert i celle nummer 120. Der overlevde han i bare en måned. Han ble regelmessig utsatt for tortur og satt i isolasjon i en enkel celle uten vinduer og så liten at det var umulig å strekke seg helt ut. I kombinasjon med de dårlige forholdene i fengselet førte det til at han ble alvorlig syk. Hans medfange i Aiud, den gresk-katolske hjelpebiskopen Ioan Ploscaru (1911-98), senere biskop av Lugoj (1990-98), husket biskop Bogdánffy som «ydmyk og fredfull, alltid rede til å hjelpe sine lidelsesfeller».

Ungarsk frimerkeSelv om biskop Bogdánffy lå til sengs med alvorlig lungebetennelse, nektet fengselslegen ham den nødvendige medisineringen fordi han mente han ikke var verdig til den. Biskopen døde i isolasjon den 3. oktober 1953 i fengselet i Aiud som en følge av mishandling og underernæring, selv om den offisielle dødsårsaken var den lungebetennelse han ikke fikk medisiner mot. Han ble bare 42 år gammel og hadde vært biskop i fire år. Han ble gravlagt på kirkegården fengselet, den nøyaktige plasseringen av graven er ikke kjent.

Hans saligkåringsprosess startet med at Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet den 4. februar 1994 utstedte det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Informativprosessen på bispedømmenivå i bispedømmet Oradea Mare for latinerne ble åpnet den 20. januar 1995 og avsluttet den 8, november 1997. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen, ble utstedt av kongregasjonen i Vatikanet den 5. mars 1999. Sakens Positio super martyrio ble oversendt til Vatikanet i 2003. De teologiske ekspertene behandlet saken den 17. oktober 2009, og kardinalene og biskopene med medlemskap i kongregasjonen ga saken sin tilslutning den 12. januar 2010. Den 27. mars 2010 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Fra saligkåringenHan ble saligkåret lørdag den 30. oktober 2010 i basilikaen St. Ladislas (Sfântul Ladislau) i Oradea i Romania. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. I messen deltok to kardinaler, 42 biskoper og 200 prester og munker. Biskopene var fra Romania, Ungarn, Serbia, Ukraina og Østerrike, ledet av erkebiskop (senere kardinal) Lucian Mureşan, leder av Den gresk-katolske kirke i Romania.

Erkebiskop Amato leste pavens saligkåringsdekret, mens hovedcelebrant i messen var den ungarske primas, kardinal Péter Erdö, erkebiskop av Esztergom-Budapest og president for rådet av europeiske bispekonferanser (CCEE), etter invitasjon fra biskop László Bőcskei (f. 1965) av Oradea Mare av latinerne (Nagyvárad, Gran Varadino) (2009- ), som selv satt på bispestolen i kordrakt. Hundrevis av troende var også til stede men fordi kirken ikke hadde plass til dem alle, ble seremonien overført via storskjerm slik at de som satt utenfor kunne følge med.

Szilárd Bogdánffys minnedag er dødsdagen 3. oktober. Han var den første saligkårede av de katolikkene som led martyrdøden under det kommunistiske regimet i Romania. Ikke overraskende regner ungarerne ham som ungarsk og rumenerne som rumensk. I våre statistikker regner vi ham som ungarsk, både fordi foreldrene var ungarere og at han ble født i det daværende Ungarn. En ledetråd er vel at det var den ungarske primas som feiret saligkåringsmessen. Han kunne også teoretisk kalles serber, ettersom hans fødested nå ligger i Serbia.

Biskopen av Satu Mare, den salige Johannes Scheffler (1887-1952), var utnevnt til biskop i 1942. Han ble arrestert i 1950 og døde av mishandling i et fengsel i Bucuresti den 6. desember 1952. Han ble saligkåret som martyr den 3. juli 2011 i Satu Mare. Syv gresk-katolske martyrbiskoper ble saligkåret av pave Frans den 2. juni 2019 under hans besøk til landet.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, ebihoreanul.ro, evz.ro, Kathpress, de.zenit.org – Kompilasjon  og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 2. november 2010 – Oppdatert: 29. juni 2019

av Webmaster publisert 02.11.2010, sist endret 27.12.2019 - 17:37