De 56 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret ( -1900)

Den hellige Leo Ignatius Mangin og hans 55 ledsagere

På midten og slutten av 1800-tallet skjedde det en stor utvidelse av den vestlige misjonsvirksomheten i Kina. Denne ble uunngåelig knyttet opp til de vestlige stormaktenes ekspansjon, da svake kinesiske administrasjoner ble tvunget med militærmakt til å gi handelsmessige og territorielle konsesjoner. Den første Opiumskrigen mellom Storbritannia og Kina (1839-42) tvang en rekke avtaler på den kinesiske regjeringen som åpnet fem havner for utenlandske innbyggere. Dette førte også til lettere tider for de europeiske misjonærene. Franskmennene brukte halshoggingen av den hellige Augustus Chapdelaine (1814-56) som en unnskyldning til å gå sammen med Storbritannia i den neste Opiumskrigen (1856-60).

De resulterende avtalene fra 1858 og 1860 ga misjonærene helt nye rettigheter. Nå fikk de ikke bare tillatelse til å forkynne og å praktisere sin religion over hele Kina, men også å kjøpe land hvor de kunne bygge kirker, og de fikk beskyttelse fra myndighetene. Lokale ledere motsatte seg ofte disse rettighetene, noe som førte til at noen misjonærer tilkalte militære styrker fra sitt eget land for å beskytte dem. Det uunngåelige resultatet var at misjonærene ble stemplet som agenter for imperialismen. Misjonærene kunne skille mellom sin egen rettferdige religiøse sak og den imperialistiske sak i sine egne sinn, men dette var en distinksjon som kineserne ikke var i stand til å foreta. Dette var ikke overraskende når man tenker på den situasjonen de var tvunget inn i.

Kinas avtale med Frankrike i 1858 gjorde at katolske misjonærer igjen kunne reise inn i landet, og en enorm tilstrømming fulgte. Et omfattende «hjelpeprogram» i form av sykehus, leprasykehus, barnehjem, medisinutlevering og skoler ble satt i gang. De europeiske misjonærene ble forferdet overfattigdommen de fant i Kina og arbeidet heroisk for å avhjelpe den, men noen var i det minste raske til å tilskrive den til «hedendommen» og var tilbøyelig til å ønske velkommen de som kom for materiell hjelp, som kandidater for religiøs opplæring. Det skjedde konversjoner i hundretusentall og det ble stadig bygd flere katolske kirker, men de nykonverterte viste seg å bli et splittende element i det kinesiske samfunnet. Misjonærer ble anklaget for å oppmuntre «ris-kristne», det vil si konvertitter på grunn av de materielle fordelene som ble gitt av misjonene.

Det er ikke noe tvil om at i det minste noen misjonærer, både katolske og protestantiske, og med franskmennene som de fremste, brukte sine nye privilegier til å blande seg inn i lokale politiske forhold og å sikre fordeler for sine konvertitter. I 1863 ble den nye franske ministeren med ubegrenset fullmakt, Jules Berthémy, tvunget til å gjøre gjentatte forsøk på å tøyle misjonærenes forstyrrelser av innenlandsk politikk. Men det må understrekes at individuelt kom misjonærene i en heroisk ånd av selvoppofrelse og lydighet til evangeliets bud om å «gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler».

Hele tiden etter undertegningen av avtalene i 1858 og 1860 var det noen som var fiendtlig innstilt til katolikkene. De kristne deltok ikke i de offentlige festivalene til ære for de kinesiske gudene, og noen anså dette som en utilgivelig forbrytelse. De argumenterte med at Den katolske kirke ved å fornekte den offisielle religionen konfutsianismen, viste at den var en fiende av landet. Sammen med disse anti-katolske fordommene var det også anti-utenlandske stemninger rettet mot misjonærene, som ofte ble anklaget for å forføre kinesere til å gå bort fra sine forfedres tro.

Ved slutten av 1800-tallet var 80% av Kinas utenlandshandel på britiske hender, og elementer i det kinesiske samfunnet begynte å se at landet gikk samme vei som India. Det var uunngåelig at en følelse av nasjonal ydmykelse ble utbredt, og Kinas knusende nederlag mot Japan i 1894-95 viste seg å bli det endelige slaget. Et nasjonalistisk kvasireligiøst hemmelig selskap, som opprinnelig var like fiendtlig overfor det regjerende mandsjuiske dynastiet Qing [Ch'ing] som overfor utlendingene, hadde eksistert det meste av 1800-tallet. Dette dukket i 1898 opp i en folkelig oppstand i provinsen Shangtu (Shantung). Selskapet ble kalt Yi Ho Chuan (Yihe tuan), som betyr «de rettferdige og harmoniske knyttnever». Engelskmennene ga dem navnet «bokserne» fordi medlemmene forherliget fysisk mot og drev med energiske gymnastiske øvelser.

Med statskuppet i 1898, da enkekeiserinnen Cixi (Tzu-hsi) arresterte sin nevø, den unge keiseren Guangxu, fant bokserne en anledning til å forfølge de kinesiske katolikkene, som de hatet spesielt, og de satte derfor i gang en kampanje for å utrydde dem. Noen høyere tjenestemenn bestemte seg for å benytte seg av oppstanden og samtidig kanalisere voldsomhetene bort fra regjeringen ved å oppmuntre til massakre på europeere og kinesiske konvertitter til kristendommen. Selv om enkekeiserinnen ikke offisielt støttet bokserne, var de på linje med hennes ønske om å rense nasjonen for uønskede utlendinger, og hun stilte seg skamløst bak dem mens det så ut som om de ville vinne, men hun distanserte seg raskt fra dem da de tapte.

Massakrene begynte vinteren 1899-1900. Det som er kjent som Bokseropprøret brøt ut i provinsen Shantung, og spredte seg raskt til Mandsjuria, Shanxi [Shansi], Jilin, Mongolia og Hunan. Det ble utstedt et edikt mot misjonærene den 1. juni 1900. De ble massakrert av rent religiøse grunner, av samme grunn som også kinesiske kristne ble slaktet ned. Historiske kildeskrifter viser hinsides all tvil at det var et rent anti-kristent hat som drev «bokserne» til å slakte ned de kinesere som var blitt kristne. Det keiserlige edikt ble fulgt opp av en rekke dekreter som støttet opp om forfølgelsene, utstedt av visekongen Yu Xian [Jü-Sien; Yu Hsien].

En massakre av katolske og protestantiske misjonærer, biskoper og misjonærer fulgte, med ødeleggelse av alt det den katolske misjon langsomt hadde oppnådd de siste femti år. I Shantung ble over 200 misjonsstasjoner ødelagt og over 10.000 kristne fordrevet. 200 kristne led martyrdøden. I Shanxi [Shansi] og Hunan ble over 30.000 kristne drept for troens skyld.

Navnene på mange som kunne beskrives som martyrer, er naturlig nok ikke kjent, og det finnes mer detaljerte opplysninger om europeiske enn om kinesiske ofre, og mer om de klerikale enn legfolket blant europeerne. Av de katolske europeiske ofrene var fem biskoper, 29 prester og ni nonner. Det totale antallet misjonærer som ble drept, var rundt 250, så størstedelen av dem var derfor protestanter, inkludert kvinner og barn. Av kinesiske kristne ble anslagsvis 25.000 katolikker og 2.000 protestanter drept, siden de katolske samfunnene fortsatt var mye større enn de protestantiske. Flere tusen individuelle navn på katolikker er sendt til Vatikanet, og deres saker er til vurdering.

De første martyrene ble saligkåret i 1946 av pave Pius XII; se De 29 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret.

I det sørøstlige Tcheli, da apostoliske vikariatet Sien-Hsien, betrodd til jesuittene, ble det drept anslagsvis 5.000 troende, og av dem er det identifisert og bevart navnene til 3.069. For 2.072 av disse ble informasjonsprosessen gjennomført i 1928, men senere i noen år ble det ikke ansett passende å foreslå for saligkåring et så enormt antall martyrer. Derfor fulgte man rådet fra Rituskongregasjonen (nå Helligkåringskongregasjonen) og valgte ut 56 av martyrene som kandidater. 4 av dem var franske jesuitter, mens de 52 andre var kinesiske legfolk - menn, kvinner og barn. Den eldste var 79 år, mens den yngste var bare 9 år.

De første jesuittene som ble drept av bokserne, var de hellige Modestus Andlauer og Remigius Isoré den 17. juni 1900. Den 20. juli 1900 ble hele landsbyen Zhujiahe i distriktet Zhili i Tianjin massakrert fordi de katolske innbyggerne forble standhaftige i sin bekjennelse av troen. Blant martyrene var de hellige jesuittprestene Leo Ignatius Mangin og Paulus Denn. Sammen med 52 kinesiske legmenn, kvinner og barn, ble disse fire franske jesuittene saligkåret som den andre gruppen med martyrer fra bokseropprøret den 17. april 1955 av pave Pius XII (1929-58). De ble helligkåret den 1. oktober 2000 på Petersplassen i Roma av pave Johannes Paul II blant de 120 martyrene fra Kina (den hellige Augustin Zhao Rong og hans 119 ledsagere). De 120 martyrene fra Kina har minnedag den 28. september.

De katolske martyrene ble saligkåret først etter omhyggelige undersøkelser for å se om de var blitt drept av religiøse og ikke politiske grunner. Et nøkkeldokument var en proklamasjon fra guvernør Yu Xian: «Den europeiske religionen er ond og grusom; den forakter åndene og undertrykker folket. Alle [kinesiske] kristne som ikke oppriktig forkaster den, vil bli henrettet. (...) Kristne, hør og skjelv! Oppgi denne perverse religionen! La alle kristne høre og lystre: Bokserne vil ikke skade personer - det er denne religionen de hater».

Blodbadet i bokseropprøret fikk på ingen måte slutt på misjonsvirksomheten i Kina, faktisk tvert imot, men man hadde lært en lekse. Mens antallet europeiske og senere amerikanske misjonærer økte, vokste antallet kinesiske prester, nonner og leghjelpere enda raskere, slik at en kirkene i Kina virkelig ble innfødte lokalkirker i første halvdel av 1900-tallet. General Jiang Jieshi [Chiang Kai-Shek] ble metodist på 1920-tallet. Misjonærer av alle konfesjoner fortsatte sitt praktiske nestekjærlige arbeid i et stadig større omfang under den kaotiske situasjonen på 1920-tallet og de enda verre tidene under den japanske okkupasjonen. Da kommunistene seiret i 1948 var det rundt fem millioner kristne i Kina - fortsatt mindre enn 1% av befolkningen og med mistanke om at et stort antall av disse var «ris-kristne». Kommunistene overtok en gammel nasjonalistisk og anti-utenlandsk tradisjon og fengslet og deretter utviste alle utenlandske misjonærer. Førti år senere, da regimet foretok en ny åpning mot utenverdenen, hadde det offisielle anslaget over antall kristne steget til rundt 7 millioner, mens det uoffisielle antallet er langt høyere. Protestantene økte enda raskere mot slutte av det 20. århundre, og et overslag i 1997 ga 14 millioner protestanter mot 10 millioner katolikker («patriotiske» og Roma-tro). Det utenlandske misjonsnærværet mistet kanskje aldri anstrøket av kulturimperialisme, men misjonærene utviklet kirker med sine egne ledere, som nå kan se fremtiden i møte med betydelig håp.

De 56 martyrene som ble saligkåret i 1955, er:

Den hellige Leo Ignatius Mangin, prest SJ
Den hellige Paulus Denn, prest SJ
Den hellige Remigius Isoré, prest SJ
Den hellige Modestus Andlauer, prest SJ
Den hellige Andreas Wang Tianqing [Wang-Tiem-K'ing]
Den hellige Anna An-Jiao [Nan-Tsiao-Cheu, An f. Jiao]
Den hellige Anna An-Xing [Nan-Sinn-Cheu, An f. Xing]
Den hellige Anna Wang
Den hellige Barbara Cui-Lian [Ts'oei-Lien-Cheu, Cui f. Lian]
Den hellige Chi Zhuze [K'i-Tchou-Tzeu]
Den hellige Elisabeth Qin-Bian [Tsinn, Qin f. Bian]
Den hellige Johannes Baptist Ma Taishun [Josef Ma-T'ien-Chounn]
Den hellige Johannes Baptist Wu Mantang [Ou-Man-T'ang]
Den hellige Johannes Baptist Zhao Mingxi [Tchao-Ming]
Den hellige Johannes Wang Kuiju [Wang-K'oei-Tsu]
Den hellige Johannes Wu Wenyin [Ou-Wenn-Yinn]
Den hellige Johannes Zhu Wurui [Johannes Baptist Tchou-Ou-Joei]
Den hellige Josef Wang Kuixin [Wang-K'oei-Sinn]
Den hellige Josef Wang Yumei [Wang-Jou-Mei]
Den hellige Josef Yuan Gengyin [Yuang-Keng-Yinn]
Den hellige Lang-Yang, fru [Lang-Yang-Cheu, Lang f. Yang]
Den hellige Lucia Wang Cheng [Wang-Tcheng]
Den hellige Lucia Wang-Wang [Wang-Wang-Cheu, Wang f. Wang]
Den hellige Magdalena Du Fengju [Tou-Fong-Kiu]
Den hellige Maria An-Guo [Nan-Kouo-Cheu, An f. Guo]
Den hellige Maria An Linghua [Nan (Ling-Hoa)]
Den hellige Maria Ji Yu [Chi Yu; Ts'i-U]
Den hellige Maria Du-Tian [Tou-T'ien-Cheu, Du f. Tian]
Den hellige Maria Du-Zhao [Tou-Tchao-Cheu, Du f. Zhao]
Den hellige Maria Fan Kun [Fan-K'ounn]
Den hellige Maria Fu Guilin [Fou]
Den hellige Maria Guo-Li [Kouo-Li-Cheu, Guo f. Li]
Den hellige Maria Wang-Li [Wang-Li-Cheu, Wang f. Li]
Den hellige Maria Zhao [Tchao]
Den hellige Maria Zhao-Guo [Tchao-Kouo-Cheu, Zhao f. Guo]
Den hellige Maria Zheng Xu [Tcheng-Su]
Den hellige Maria Zhu-Wu [Tchai-Ou-Cheu, Zhu f. Wu]
Den hellige Markus Ji Tianxiang [Ki-T'ien-Siang]
Den hellige Paulus Lang Fu [Lang-Eull]
Den hellige Paulus Liu Jinde [Liou-Tsinn-Tei]
Den hellige Paulus Wu Anjyu [Ou-Kiu-Nan]
Den hellige Paulus Wu Wanshu [Ou-Wan-Chou]
Den hellige Paulus Ge Tingzhu [Keue-T'ing-Tchou]
Den hellige Peter Li Quanhui [Li-Ts'uan]
Den hellige Peter Liu Zeyu [Liou-Tzeu-U]
Den hellige Peter Wang Zuolung [Wang-Tsouo-Loung]
Den hellige Peter Zhao Mingzhen [Tchao-Ming]
Den hellige Peter Zhu Rixin [Tchou-Jeu-Sinn]
Den hellige Raimund Li Quanzhen [Li-Ts'uan]
Den hellige Rosa Chen Aijieh [Tch'enn-Kai-Tsie]
Den hellige Rosa Fan Hui [Wang-Hoei]
Den hellige Rosa Zhao [Tchao]
Den hellige Simon Qin Qunfu [Tsinn, Qin Cunfu]
Den hellige Teresa Chen Qingjieh [Tch'enn-Kinn-Tsie, Chen Tinjieh]
Den hellige Teresa Zhang-He [Tchang-Heue-Cheu, Zhang f. He]
Den hellige Zhang Huailu [Tchang-Hoai-Lou]