Den salige Maria Bolognesi (1924-1980)

Den salige Maria Bolognesi ble født den 21. oktober 1924 i Bosaro i provinsen Rovigo i regionen Veneto i Nord-Italia. Hennes opprinnelse var svært beskjeden, og hun ble innskrevet i kirkebøkene med morens etternavn Samiolo fordi hennes far nektet å anerkjenne henne. I 1930 giftet moren seg med Giuseppe Bolognesi, gårdsarbeider i Selva i Berberis, som ga sitt navn til sin lille stedatter.

Giftermålet gjorde at Maria flyttet ut av huset til sine besteforeldre på morssiden og inn hos sin adoptivfar, hvor hun sammen med foreldrene og de syv søsknene som ble født senere, i lang tid måtte føle fattigdommen og elendighetens strenghet og grusomhet på kroppen. Familien var i en prekær økonomisk situasjon på grunn av farens sesongbetonte arbeid og noen familiemedlemmers tilbakevendende helseplager, og dette gjorde at Maria helt fra barndommen måtte utføre husarbeid og også delta i arbeidet på markene.

Derfor kunne hun ikke gå på skolen i mer enn fire år (de to første klassene), deretter måtte hun arbeide for å hjelpe til med å forsørge sine yngre søsken. Men av mormoren lærte hun troens visdom og kjærlighet til bønn. Derfor var hun som barn flittig til å gå til daglig messe, katekisme og Katolsk Aksjon, samtidig som hun hjalp familien i arbeidet på markene. Fattigdommen var så stor at hun til og med spiste det potetskallet som hennes venner hadde kastet blant kumøkk, etter bare å ha vasket det litt.

Hennes liv var fullt av vanskeligheter, men rikt på overnaturlige gaver. Fra den 21. juni 1940 ble den femtenårige Maria i halvannet år kastet ut i ufattelige lidelser som påvirket henne fysisk og moralsk. Slik beskriver hennes biografer denne perioden:

«Hun skiftet mellom perioder som var relativt normale og andre perioder når det åpenbart foregikk noe udefinerbart i henne. Hennes foreldre prøvde å hjelpe henne med velsignelser. Etter som månedene gikk, ble det gjort mange forsøk på å befri Maria fra dette “merkelige ubehaget”, men de oppnådde aldri noe resultat, også fordi Maria pleide å flykte vettskremt straks hun la merke til nærværet av en prest eller hver gang noen brakte vievann til huset.

Frem til sommeren 1941 kunne man i tillegg til og med noen ganger oppdage hos Maria en fysisk manglende evne til å gå til kirken. En gang da hun kom sammen med andre unge kvinner til broen som førte til veien til sognekirken San Cassiano, stivnet Maria plutselig, og hennes skjørt ble trukket bakover av et mystisk nærvær. Ettersom det ikke blåste noen vind, var selv Marias venner forbløffet over å se den fysiske effekten av denne usynlige påvirkningen. I sine vitnesbyrd erklærte de unge kvinnene at de dro hjem hylende av skrekk.

Sommeren 1941 klarte hennes far å stanse Maria og få henne velsignet av sognepresten i San Cassiano. Denne velsignelsen hadde ingen virkning, men senere samme dag ble den fulgt av en ny velsignelse fra biskopen av Rovigo, som imidlertid ikke satte henne fullstendig fri. I løpet av de følgende månedene var den diabolske besettelsen ikke lenger total som tidligere: Maria var nå i stand til å be, gå til kirken og noen ganger delta i messen. Imidlertid ble kroppen hennes rammet av et plutselig vekttap som fortærte henne.

Hennes lidelser var så forferdelige at de påkalte stor medlidenhet, men ingen kunne hjelpe henne, bortsett fra ved å henvende seg til Jesus og be Ham om å fri henne fra så mye smerte. I slutten av januar 1942, overbevist om at hun bare hadde tre dager igjen å leve, var Maria i stand til å gå til skrifte og motta kommunion. De følgende tre dagene var forferdelig smertefulle for henne. I tre dager gråt hun kontinuerlig og påkalte Herren og alle helgener i himmelen om å komme henne til hjelp (...) Ved begynnelsen av den fjerde dagen skjedde endelig hennes fullstendige helbredelse i huset til familien Piva».

Jesus hadde før han viste seg for henne, tillatt at hun for sin renselses skyld skulle gjennomgå denne perioden med demonbesettelse, som varte i nesten to år. Fra 1. april 1942 ble derimot situasjonen den helt motsatte: da begynte mystiske visjoner hvor Kristus ga henne den første av i alt tre ringer med fem rubiner som symboliserer Hans fem sårmerker, samt den mirakuløse helbredelsen av en venninne av henne. Etter kort tid ble visjonene ledsaget av en form for fysisk deltakelse i Jesu lidelser på Golgata. Hun begynte å svette blod, men hun gjennomled bare Kristi lidelse og hun utholdt alle sine lidelser med tålmodighet og ofret dem til Jesus for de trengende. Etter råd fra sin åndelige veileder begynte hun å skrive ned sine mystiske opplevelser i en notatbok, og hun skrev mer enn 2 000 sider.

Fra 1942 var livet til Maria Bolognesi også preget av en rekke ulike sykdommer, som lungebetennelse, bronkial lungebetennelse, kronisk øyebetennelse, innvollsorm, oppkast, anemi, revmatisme, isjias, kronisk laryngitt og kronisk faryngitt (halskatarr), hjertesykdom og hjerneslag, som herjet kroppen i nesten førti år. Men hun var fortsatt en svært aktiv kvinne og fortsatte sitt engasjement og tjeneste i den katolske menigheten som kateket. Hun hadde et spesielt fokus på tjeneste for de syke.

Den 8. november 1946 forlot den 21-årige Maria familiehjemmet i lydighet mot Jesu stemme, med samtykke fra foreldrene og sin første åndelige veileder, for å bo i familien til Angelina og Ferdinando Piva i Cavazze i Crespino. De var hennes første velgjørere, og med deres bidrag var hun i stand til å åpne en slags privat barnehage for å hjelpe travle mødre som arbeidet på markene.

I 1952 flyttet hun av helsemessige årsaker til Rovigo, hvor hun ble ønsket kjærlig velkommen av familien til fru Vanda Guerrato. I 1955 flyttet hun til familien Mantovani, som besto av mamma Novella og barna Zoe, Gino og Emanuele. I oktober 1966 flyttet Maria av lydighet til Jesus ut fra hjemmet til familien Mantovani og flyttet sammen med Zoe inn i et lite loftsrom i Via Mazzini, og derfra flyttet de i 1971 til Via Giovanni Tasso 49 i kvartalet San Bortolo, i en egen bolig, bygd med midler noen velgjørere hadde gitt henne.

Henne intensjon var å skape et lite rekonvalesenthjem for å ta imot lidende mennesker fra fattige familier, spesielt barn, som var utskrevet fra sykehuset, men fortsatt hadde behov for omsorg og oppmerksomhet. Bygningen som besto av to etasjer, ble bygd, men prosjektet med rekonvalesenthjem der kunne ikke gjennomføres på grunn av Marias plutselige forverring av den fra før dårlige helsen. Hun ble rammet av et alvorlig hjerteinfarkt den 1. desember 1971, bare 46 år gammel, etterfulgt av andre vanlige hjerteproblemer og nye sykdommer. Hun levde sitt liv i bemerkelsesverdig stillhet og bar sine lidelser gjennom sin dype kjærlighet til Kristus. Historien om Maria Bolognesi er historien om en svært enkel kvinne som ble kalt på en spesiell måte for å bli et tegn på Guds nærvær i Bosaro.

Hennes fysiske tretthet og vanskeligheter med å håndtere dårlig vær, som rapportert av Zoe Mantovani, som var nær 25 år, gjorde at Maria måtte dempe sin entusiasme og sin iherdige aktivitet utenfor hjemmet. Hun visste likevel alltid å være til hjelp for dem som trengte det, og hun fikk også hjelp fra verdifulle medarbeidere. I pauser fra arbeidet var hun i perioder da hun var frisk, eller i perioder med rekonvalesens, i stand til å forfølge sin kjærlighet for musikk og spesielt for maleri, og det finnes mange oljemalerier som er malt av henne, hvor hun sang skapelsens pris, som hun hver dag så på, studerte og elsket i all sin skjønnhet og forskjellige former. Disse maleriene tilbød hun ofte velgjørere som gjerne hjalp henne med de fattige.

For å oppfylle et løfte begynte hun i 1943 å bruke en svart kjole som hun bar frem til sin død, for å vie seg til det idealet hun beholdt i sinn og hjerte. Hennes indre liv utspilte seg langs to viktige linjer: «Å lovprise Gud med oppriktig hjerte og tjene Ham med enkelhet i våre trengende brødre og søstre», selv dem som var mindre sjenerøse mot henne. «Maria Bolognesi var en kvinne i stor balanse, beriket av en over gjennomsnittlig intelligens, med stort klarsyn også i menneskelige anliggender, sjenerøs og altruistisk til heltemot» (P. Tito Sartori).

I sitt hus i Via Giovanni Tasso i Rovigo, hvor hun tilbrakte de siste årene av sitt liv og ofret seg helt til Gud i bønn og legemlige og åndelige verk av nåde, døde Maria Bolognesi fredelig den 30. januar 1980, 55 år gammel. Hun ble gravlagt i en enkel grav på Cimitero Comunale i Rovigo. Den ble raskt et pilegrimsmål som ble besøkt av hundrevis hvert år. Ved sin død etterlot hun seg det uferdige huset for rekonvalesenter, som imidlertid ble fullført senere.

Det ble snart igangsatt en saligkåringsprosess for henne. Den 18. februar 1992 kom dekretet Nihil Obstat, og den 21. oktober 1992 ble informativprosessen åpnet på bispedømmenivå med en høytidelig liturgisk feiring i Tempio della Rotonda i Rovigo. Prosessen ble avsluttet den 8. juli 2000, og dekretet som godkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen, ble utstedt den 25. mai 2001. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2007. Den 10. mai 2012 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 2. mai 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.

Hun ble saligkåret av pave Frans den 7. september 2013 på Piazza XX Settembre i Rovigo i Italia som «legkvinne i bispedømmet Adria-Rovigo». Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 30. januar. En annen helgen fra bispedømmet Adria-Rovigo er den hellige Maria Klara Nanetti FMM, som led martyrdøden i Kina i 1900 og ble helligkåret i 2000.

Også i dag kommer mange mennesker for å be ved hennes nye grav i kirken San Sebastiano Martire i Bosaro, hvor de også etterlater blomster og meldinger. De ikke mindre enn 2647 sider med papirer og hennes svært tallrike korrespondanse er nå bevart i arkivene ved Centro Maria Bolognesi. Av dem fremstår en aktiv kvinneskikkelse, full av ressurser, som var kjent for sin mildhet, for sin dype kjærlighet og godhet til de fattige og syke, for sin klare intelligens, for enkelhet i tale, for måten hun instruerte barn og unge, og som rådga og underviste de voksne som kom til henne for å få hjelp.

Kilder: Patron Saints SQPN, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, vaticaninsider.lastampa.it, findagrave.com, therealpresence.org, La Settimana - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 15. september 2013