SEGL-dagen 2014

SEGL forside

Birgitta og Ulf Ekman om tro, Vegard Bruun Wyller om menneskelighet i helsevesenet.

Les mer
 

Den hellige Brynach Wyddel (500-t)

Minnedag: 7. april

Den hellige Brynach, glassmaleri i Our Lady and St Non’s chapel i St Davids i Wales (1934)Den hellige Brynach (Brenach, Bernach; lat: Brenacus, Bernacus, Bernachius, Bernacius; eng: Brannock) ble trolig født i Irland en gang på 400-tallet, men både tidspunkt og opprinnelsesland er usikre. Noen hevder at han var en samtidig av den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461), mens andre gjør ham til en venn av den hellige David av Wales (ca 520-601) hundre år senere. Brynach kan være en form av det irske navnet Bernach, noe som styrker teorien at han kom fra Irland. I de walisiske Triadene kalles han Brynach Wyddel (iren). Noen kilder kaller ham sønn av en konge av Calabria i Italia, men dette er usannsynlig. Den walisiske oldtidsforskeren og dikteren Iolo Morganwg (1747-1826) antar at han er identisk med høvdingen «Fernach», som kom til Wales fra Irland sammen med den unge halvt legendariske hellige kongen Brychan av Brycheiniog (Brecknock) av det kristne kongeriket Brecknock i det sørlige Wales. Hagiografen Sabine Baring-Gould (1834-1924) følger ham i denne antakelsen, mens andre forskere er uenige i denne identifikasjonen.

Brynachs biografi fra 1100-tallet (Vita sancti Bernacii) fremstiller ham som noe av en villstyring i sin ungdom, men svært rettskaffen etter sin omvendelse. Beskrivelsen av hans eventyr, inkludert amorøse og møter med spøkelser, viser en grad av humor som er uvanlig for forfattere av helgenbiografier. Biografien er en velkonstruert tekst skrevet på et godt og energisk latin.

Biografien fremstiller Brynach som en pilegrimhelgen (peregrinus), som flyttet fra ett sted til et annet så snart hans ry for hellighet satte hans monastiske isolasjon i fare. Først dro han som ung mann, noen sier at det skjedde rundt år 418, fra sitt hjemland (ikke navngitt) til Roma for å besøke apostlenes graver, og der bekjempet han en blodtørstig drage. Men hans berømmelse på grunn av dette fikk ham til å reise til Bretagne i det nåværende nordvestre Frankrike, hvor han anstrengte seg for å evangelisere lokalbefolkningen. Men også der gjorde hans ry det umulig å bli værende, så etter hvert dro han videre til Wales, ifølge tradisjonen flytende på en stein, som ikke betyr annet enn at han, slik som det var vanlig blant de keltiske helgenene, bar med seg sin lech eller gravstein, selv i sin flettverksbåt, uansett hvor han reiste.

Han gikk i land ved utløpet av elven Cledden i Milford Haven (wal: Aberdaugleddau) i Pembrokeshire. Først reiste han nordøstover ril Llanboidy eller Llanbeudy i Carmarthenshire («kirken i kufjøset»), hvor han ble nektet husrom av innbyggerne og sov i et kufjøs. I Cilymaellwyd eller Cilymaenllwyd («gjemmestedet eller cellen ved den grå eller hellige steinen») i Carmarthenshire mottok han den samme behandlingen og ble tvunget til å søke ly under en grå stein (maen Uwyd). Det var en ugunstig tid, for et stort opprør hadde brutt ut blant waliserne, hjulpet av Cuneddas sønner og av Urien Rheged, mot de irske nybyggerne og undertrykkerne, og sistnevnte ble utvist fra Wales. Brynach var irsk og ble derfor sett på med onde øyne.

Til slutt bygde han seg en liten eneboercelle i Llanfyrnach i Pembrokeshire, hvor han ble vennligere mottatt. Der ble han imidlertid utsatt for et ondsinnet angrep med spyd fra leiemordere sendt av en adelsmanns datter som han hadde avvist tilnærmelser fra. Heldigvis ble han berget av en forbipasserende og vasket sine sår i en nærliggende kilde, som fra da av var kjent som Fons Rubeus (Redspring). Hagiografen Sabine Baring-Gould mener imidlertid at den morderiske kvinnen var hans egen hustru Corth eller Cymorth, som var irsk på farssiden, men walisisk på morssiden, og morens familie hadde tatt walisernes side mot irene. Da Brynach ankom, var Cymorth trolig misfornøyd med hans retur og ville bli kvitt ham, ettersom han kompromitterte hennes og familiens stilling.

Brynach forlot stedet hvor han nesten var blitt myrdet og dro til et nytt sted ved bredden av elven Gwaun, som renner ut i sjøen ved Fishguard og som gir denne byen sitt walisiske navn Abergwaun. Der var det en steinbro, og stedet kalles fortsatt Pontfaen. Men motstanden han møtte der, drev ham bort. Legendeforfatteren skriver at onde ånder gjorde livet der umulig.

I Llwyn Henllan ved elven Nevern (wal: Afon Nyfer) som flyter gjennom Nevern-dalen, forsøkte han og hans ledsagere å bygge en kirke, men lokalbefolkningen stjal alt hans trevirke straks trærne var hogd ned. Da viste en engel seg og forkynte at dette siste stedet ikke var noe for ham (det var ikke «stedet for hans oppstandelse»), så etter bare fire dager på dette stedet dro han videre. Han hadde fått beskjed om å følge en hvit purke med hvite grisunger som ville lede dem til stedet hvor de skulle slå seg ned. Den stanset i Nevern (wal: Nanhyfer) overfor Nefyn ved bredden av den lille elven Caman. Der tente han et bål, og ved det tilbrakte han og hans ledsagere natten.

Den lokale kongen der var den hellige Clether (Clechre), hans hustrus slektning (de kalles begge barn av Brychan), en eldre mann, gudfryktig og far til tyve sønner. Tidlig om morgenen sto Clether opp, og da han så røyk stige opp fra et sted hvor han visste at det ikke var noen gård, sendte han sine sønner for å undersøke hvem som hadde slått seg ned der uten hans tillatelse, for å tenne bål på land uten tillatelse av høvdingen, var å forstå som å ta landet i besittelse. Clethers sønner kom til det stedet hvor Brynach og hans munker satt rundt bålet, og de ga dem ordre om å begi seg til deres far. Etter at Brychan var identifisert, ønsket Clether ham med glede velkommen og ba ham om å gi sine sønner opplæring.

Kongen ble så imponert over Brynach og hans formaninger at han ga fra seg tronen for å kunne trekke seg tilbake til Cerniw (Cornwall) som en kristen eremitt, og der døde han. Han ga Brynach alt sitt land, og hans tyve sønner ble Brynachs første disipler i det klosteret som utviklet seg rundt hans lille kirke. Brynach introduserte jordbruk for folket der og lærte dem å spenne ville kronhjorter for plogen og å melke hindene. Han hogde også ned trær og fikk disse dyrene til å trekke tømmerstokkene til det stedet hvor han bygde en kirke på samme sted som den nåværende står.

Hans grunnleggelse lå ved foten av fjellet Carn-Engyle, Carn Ingli eller Carningli («Englefjellet»), som fikk sitt navn fordi han pleide å klatre opp på toppen og tilbringe timevis i bønn der mens han var i konstant kommunikasjon med englene. Hans kirke ble den viktigste kirken i distriktet, og det sies at den første gjøken om våren synger fra kirkegården der. Hans kirke ved Severn er et varig minnesmerke over de irske pilegrimene som var Guds instrument for omvendelsen av en stor del av Wales.

Men dette var ikke Brynachs  eneste grunnleggelse. Mens han bodde i Nevern, reiste han ofte rundt i det sørlige Wales og grunnla kirker over alt hvor han dro. Selv om han var irsk, ble folket svært imponerte av ham at han først ble tolerert og deretter akseptert som en mann av Gud. Han grunnla kirkene i Llanfyrnach, Henry’s Moat, Dinas og Newport i Pembrokeshire, nær sitt kloster, samt Llanfrynach i Brycheiniog og Llanfrynach og Penllin i Glamorganshire (Morgannwg).

Brynach hadde en fin ku som ga så mye melk at den næret alle hans munker. Den ble passet av hans tamme ulv. Men en dag da kong Maelgwn Gwynedd dro sørover for å samle inn skatt, kom han og hans følge til Brynachs kloster og krevde mat og opphold. Brynach avviste dem for ikke å skape presedens slik at kongene kunne kreve rett til å innkvartere seg selv og sitt følge hos ham. Kongen ble rasende, og hans tjenere drepte kua og gjorde kjøttet klart til tilberedning. Ulven sprang klagende til Brynach, som la saken i himmelens hender. Kongen og hans menn var nå halvdøde av sult, men vannet ville ikke koke, så kongen skjønte at Gud grep inn på Brynachs vegne. Han ba øyeblikkelig om unnskyldning og ville gjøre det godt igjen.

Den storsinnete Brynach vekket kua tilbake til livet og inngikk et kompromiss: Han skulle motta kongen og hans følge som gjester, dersom fyrsten ikke ville kreve gjestfrihet som en rettighet. Brynach produserte deretter på mirakuløst vis et praktfullt måltid ved å plukke hvetebrød fra trærne, en ukjent luksus hvor brød av bygg og havre var det vanlige. I tillegg ble vannet i en bekk forvandlet til vin for anledningen. Kong Maelgwn og hans menn fikk overnatte i klosteret, og kongen var så imponert at han fritok klosteret i Nevern fra all skattlegging for evig tid.

Brynach skal ha blitt en nær venn av David av Wales, som ofte besøkte ham i Nevern. En gang kom han bærende på et tungt og svært dekorert steinkors på skulderen, som han ville ta med til Llanddewi Brefi som et minne om hans bragder på synoden som ble holdt der i 545. Men Brynach overtalte David til å gi det til ham i stedet. Han fikk laget et like fint utskåret skaft og monterte korset på toppen, og han satte det på sørsiden av klosterkirken i Nevern. Den versjonen som står på kirkegården der i dag, sies å være en erstatning fra 900-tallet. Dette korset er fire meter (tretten fot) høyt

Kildene for Brynachs liv er en biografi i MS Cotton i British Museum, en biografi  muligens skrevet på 800- eller 900-tallet og et sammendrag av samme i Capgraves Nova Legenda, som stammer fra John av Tynemouth rundt 1360. Ytterligere informasjon finnes i de walisiske helgengenealogiene.

Det finnes kilder som beskriver Brynach som en sønn av Brychan av Brycheiniog, men de fleste mener at det var Brynach som omvendte Brychan rundt 425 og fulgte ham fra Irland til Wales som hans periglor, det vil si skriftefar og kapellan, da han erobret og koloniserte Brecknock, and came with him to Britain. Han skal ha giftet seg med Brychans datter Corth eller Cymorth, og de fikk sønnen Berwyn (Gerwyn) og de tre døtrene Mwynen, Gwennan og Gwenlliw. Alle disse fire barna står også på noen lister over Brychans mange barn. Senere grunnla Brychan utallige kirker i Brecknockshire, Carmarthenshire, Pembrokeshire, Denbighshire og Anglesey.

Til slutt skal Brynach ha forlatt Wales for å prøve lykken i Dumnonia (Devon og Cornwall) i Sør-England, hvor han levde som eremitt i Braunton i det nordlige Devon. Der skal han ha dødd en 7. januar og blitt gravlagt i sin kirke der. Dette er imidlertid en sammenblanding med den hellige Brannoc av Braunton (500-t), som noen forfattere identifiserer Brynach med.

Fra de walisiske helgenbiografiene vet vi derimot at Brynach døde en 7. april, om det nå skjedde på midten av 400-tallet eller på midten av 500-tallet. Hans minnedag er dødsdagen 7. april. Kanskje skyldtes dette at 7. april tradisjonelt var den dagen da den første gjøken i Wales blir sagt å gale hvert år fra toppen av Brynachs berømte kors på kirkegården i Nevern. Det ble feiret en translasjonsfest for Brychan den 26. juni. I kunsten fremstilles Brynach som munk eller abbed med gjøk og/eller Nevern-korset. Han kan også fremstilles med en hvit purke med unger, eller med en kronhjort som trekker tømmer for ham fra skogen.

Kilder: Benedictines, Bunson, Baring-Gould (2), KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, earlybritishkingdoms.com, ODNB, celt-saints, Rees - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 20. februar 2009