Den salige Bernhard Maria Silvestrelli (1831-1911)

Den salige Bernhard Maria (it: Bernardo Maria) ble født som Caesar Peter Silvestrelli (it: Cesare Pietro) den 7. november 1831 i et palazzo i Roma. Han ble døpt samme dag. Han kom fra en svært ansett adelsfamilie, og foreldrene var Gian Tommaso Silvestrelli fra Tuscania og Teresa Gozzani dei marchesi di San Giorgio fra Casale Monferrato. Caesar var den tredje av syv barn, to brødre og to søstre vokste opp. Familien var svært rik, og i tillegg til palasset i byen hadde de store eiendommer på den romerske landsbygda. I huset var det en kokke, to tjenestejenter, en guvernante for barna og en kirkelig huslærer for å gi barna utdannelse og kristen formasjon.

Caesar fikk dermed en god utdannelse, men ikke slik at hans livsvei straks ble pekt ut mot preste- og ordenskall. Fra november 1840 til oktober 1847 gikk han på Collegio Romano, som ble drevet av jesuittene. Fra 1847 til 1854 perfeksjonerte han studiene i familiehjemmet. Denne perioden førte også med seg erfaringer av dyp sorg. I 1832 døde hans bror Giuseppe, i 1845 hans søster Caterina, i 1848 moren og i 1853 faren. Under en jakt oppholdt den unge Caesar seg en kort periode i eneboerklosteret Sant'Angelo sul Fogliano, og der ble han utilsiktet kjent med spiritualiteten til pasjonistordenen (Congregatio Passionis Iesu Christi – CP), og den gjorde dypt inntrykk på ham.

I januar 1854 bestemte den 23-årige Caesar seg for å tre inn hos pasjonistene, som var grunnlagt i 1720 av den hellige Paulus av Korset. Den 21. februar trakk han seg tilbake til pasjonistklosteret ved kirken Santi Giovanni e Paolo for å gjennomføre åndelige øvelser frem til 21. mars. Denne dagen trådte han inn i ordenen og ble den 25. mars sendt til pasjonistenes novisiat på Monte Argentario. Den 7. april 1854 ble han ikledd drakten og tok navnet «Aloisius av Marias hellige hjerte» (Luigi del Sacro Cuore di Maria).

Men derfra dro han allerede den 3. mai 1854 på grunn av dårlig helse. Han brøt ikke med ordenen, men kan først ha vært usikker på sitt forhold til den, for han ble presteviet som sekularprest den 22. desember 1855 av den pensjonerte biskopen Josef Molajone av Bulgaria, som var pasjonist. Men Caesars vilje var å bli pasjonist, så han begynte novisiatet på nytt, denne gang i Morrovalle nær Macerata, hvor hans mednovise var Francesco Possenti, den fremtidige hellige Gabriel Possenti (1838-62). Der ble han den 27. april 1856 igjen ikledd pasjonistenes ordensdrakt, denne gangen med ordensnavnet «Bernhard Maria av Jesus» (Bernardo Maria di Gesù).

Den 28. april 1857 avla han sine løfter, og deretter ble han sendt til kommuniteten i Recanati for å fortsette sine teologistudier. I 1861 ble han professor og veileder for teologistudenter. I 1864 oppløste regjeringen kommunitetene i Morrovalle og Recanati, og p. Bernhard Maria dro til Roma. Der var han novisemester fra 1865 til 1869 i klosteret tilknyttet Scala Santa ved Laterankirken. For den rette formasjon av noviser og klerikere i pasjonistordenen skrev han boken Trattenimenti spirituali ad uso dei Novizi Passionisti. I 1869 ble han valgt til superior for Scala Santa. Sammen med Romas katolikker med den salige pave Pius IX (1846-78) i spissen opplevde han den 20. september 1870 at de italienske troppene gikk inn i Roma via Porta Pia. Paven mistet sin verdslige makt og ble «fangen i Vatikanet». Kvelden før, den 19. september, var Bernhard blant dem som sammen med paven krøp opp Scala Santa på kne.

I 1876 ble Bernhard utnevnt til provinsial for provinsen «della Presentazione», og den 4. mai 1878 ble han valgt til ordenens generalsuperior for ti år til 1888. Han ble valgt igjen i 1893 og hadde embetet i til sammen 24 år til 1907. Han arbeidet for ordenens vekst og gjenåpning av de små klostrene og eneboerhyttene som var undertrykt og oppløst gjennom kirkefiendtlig lovgivning. Som ordensgeneral opprettet han seks nye provinser. Han betraktes som en andre grunnlegger av ordenen, og i hans tid kom den til Mexico, Australia, England, Frankrike, Nederland, Belgia, Irland, USA, Chile, Spania og Argentina. Han fremmet misjonen i Bulgaria og etablerte et novisiat der.

Bernhard var høyt skattet av kardinaler og særlig av pavene Leo XIII (1878-1903) og den hellige Pius X (1903-14). Begge pavene ville utnevne ham til kardinal, men han avslo av ydmykhet. I 1907 aksepterte pave Pius X at han gikk av som ordensgeneral, men ga ham tittelen æres-ordensgeneral (ad honorem). Etter sin avgang trakk han seg tilbake til ensomheten og var et lysende forbilde for sine medbrødre, fremfor alt gjennom sin klokhet og faderlige godhet. Grunnleggelsen av pasjonistenes studiehus ved Scala Santa i Roma og pasjonistklosteret ved helligdommen Madonna delle Grazie i Nettuno, hvor relikviene av den hellige Maria Goretti oppbevares, går tilbake til ham. Han skrev også biografier om fremtredende ordensmedlemmer.

Lite er kjent om ham utenfor ordenen. Han hadde ry for å være en mønsterprest med et dypt åndelig liv, og han inspirerte til stor kjærlighet og lojalitet hos sine medbrødre. En av hans favorittekster er hentet fra Brevet til Hebreerne: «Han er jo heller ikke den som er ute av stand til å føle med vår jordiske skrøpelighet; tvert imot, han er blitt prøvet i alt og har i sin likhet med oss fått kjenne de samme fristelser som vi – bare uten synd» (Heb 4,15).

Den 16. juni 1911, åtti år gammel og med dårlig helse, slo han seg ned ved pasjonistenes helligdom i Moricone i Sabina i Lazio ved Roma. Der døde han på et noe tragisk vis da han den 9. desember 1911 falt ned trappen. Han ble gravlagt på den kommunale kirkegården i Moricone. Den 27. oktober 1931 ble hans kiste gravd opp, og hans legeme ble da funnet intakt. Den 27. april 1932 ble hans levninger overført til pasjonistenes kirke i Moricone, hvor de hviler i en marmorgrav.

I 1942 ble hans saligkåringsprosess innledet. Den 18. oktober 1973 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 8. februar 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 16. oktober 1988 sammen med sin nederlandske medbror Karl Houben (helligkåret i 2007). Hans minnedag er dødsdagen 9. desember og hans navn står i Martyrologium Romanum.