Den hellige Josef av Calasanz (1556-1648)

Den hellige Josef av Calasanz (sp: José; Joseph Calasanctius) ble født på bergslottet Calasanz ved Peralta de la Sal i Aragón i Nord-Spania, men kildene er uenige om når det skjedde. Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum sier 30. juli 1558, kilden Schauber/Schindler sier 11. mars 1556, kildene Catholic Encyclopedia og Delaney sier 11. september 1556, mens kilden Butler's Lives of the Saints sier bare 1556. Andre kilder opererer med 1557 som fødeår. Han var den yngste av syv barn av den aragonske lavadelsmannen Don Pedro Calasanza, som var stattholder i Peralta, og hans hustru Doña Maria Gastonia. Byen Peralta lå i Aragón, men nær Katalonia, og innbyggerne snakket katalansk.

Josef fikk en god utdannelse, først i hjemmet, og deretter på skolen i Peralta. Som 11-åring begynte han på sine klassiske studier ved universitetet i Estadilla, og deretter studerte han fra 1571 jus og rettsvitenskap ved universitetet i Lérida. Etter middelalderens skikker ble studentene delt inn i «nasjoner», og Josef ble valgt til prior for aragoneserne. Detter var den første anerkjennelsen av hans naturlige autoritet og moralske betydning.

I Lérida tok han doktorgraden i jus før han begynte å studere teologi ved universitetet i Valencia. Han flyttet over til universitetet i Alcalá de Henares og studerte teologi der – det ble sagt at det skjedde etter en uvelkommen oppmerksomhet fra en ung kvinnelig slektning. Hans mor var død, men så døde også hans bror, og da kalte faren ham hjem for å gifte seg og sørge for slektens videre eksistens. Men Josef ble livsfarlig syk i 1582, og faren lovte da at han skulle få bli prest om han ble frisk igjen. Det ble han, og faren holdt sitt løfte.

Etter å ha tatt doktorgrad også i teologi, ble han presteviet den 17. desember 1583 av biskop Hugo Ambrosius de Moncada av Urgel. Han begynte sin tjeneste som prest i bispedømmet Albarracin, hvor biskop della Figuera snart utnevnte ham til sin teolog, skriftefar og rådgiver. Da biskopen ble overført til Lérida, fulgte hans teolog med ham til det nye bispedømmet. I 1586 ble della Figuera sendt som apostolisk visitator til klosteret Montserrat, og Josef fulgte ham som hans sekretær. Biskopen døde året etter og Josef reiste hjem, selv om han ble innstendig oppfordret til å bli.

Biskopen av Urgel utnevnte ham til generalvikar av området Trempe og sendte ham som apostolisk visitator for å gjenopprette det religiøse liv i de utilgjengelige dalene i Andorra. Etter en anstrengende visitasjon av det avsidesliggende området vendte han tilbake til Trempe, og han ble gjort til generalvikar for hele bispedømmet. Alt lå til rette for en strålende kirkelig karriere, men han følte at hans kall var et annet. Så da faren døde i 1592, delte Josef sin arv mellom sine søstre og de fattige, la ned sine embeter og beneficier, utrustet en rekke karitative institusjoner, beholdt en akseptabel inntekt for seg selv og reiste til Roma.

Her skulle han tjene som husteolog hos den berømte kardinal Ascanio [Marcantonio] Colonna, som hadde vært hans venn i Alcalá. Han ble også lærer for kardinalens nevø. I Roma ble Josef sjokkert over folks uvitenhet og moralske og fysiske elendighet. Sammen med vennen Camillus av Lellis pleide han de syke og døende under den store pesten i 1595, og full av smerte betraktet han de mange forsømte, hjelpeløse barn som var blitt foreldreløse etter pesten.

Josef sluttet seg til Brorskapet av kristen Lære (CCD), som underviste barn og voksne på søndager og helligdager. Han ba lærerne i sognene om å slippe inn barn uten betaling, men de var dårlig betalt og nektet å gjøre det hvis de ikke fikk høyere lønn. Men det romerske senatet avviste dette forslaget. Josef spurte jesuittene og dominikanerne om hjelp, men de var fullt opptatt med andre ting.

Da ingen andre ordener ville starte skoler for de fattige barna, omformet han brorskapet til en kongregasjon. I november 1597 startet han sammen med tre andre prester en gratis skole – den første offentlige friskolen i Europa. Sognepresten i Santa Dorotea, Don Antonio Brendani, sluttet seg til Josefs arbeid og skaffet dem to rom i et slumkvarter i bydelen Trastevere («på den andre siden av Tiberen»). Etter en uke var det hundre barn som mottok undervisning. Skolen vokste hurtig, og i 1599 måtte det finnes nye lokaler i tillegg til ubetalte lærere blant Romas presteskap uten beneficier.

Stadig flere likesinnede prester og lærere sluttet seg til arbeidet, og i 1602 var antallet elever steget til 700. Josef fikk tillatelse fra kardinal Ascanio til å forlate Colonna-palasset og bo i leide lokaler ved Sant' Andrea della Valle sammen med de andre lærerne. De førte et kvasi-kommunitetsliv og Josef var deres superior. Skolen tok inn noen elever fra «gode» familier, og det kom klager på såkalt «uorden». En undersøkelse av klagene var så fordelaktig at pave Klemens VIII (1592-1605) tok skolen under sine vinger og ga et bidrag til husleien. Skolen holdt nå til i prestegården til kirken Santa Dorotea, men den ble snart for liten, og i 1611 fikk de med pavelig støtte Palazzo Torres ved kirken San Pantaleon. Dermed kunne det snart undervises over 1200 barn daglig, inkludert noen jøder som Josef inviterte til å delta. Josef tilbrakte resten av livet der.

Andre skoler ble snart åpnet, og i 1616 ble den første utenfor Roma åpnet i Frascati. Pave Paul V (1605-21) doblet bidraget og godkjente fellesskapet som en kongregasjon med enkle løfter den 25. mars 1617, og de ble organisert som Ordensprester for Religiøse Skoler (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), i daglig tale piarister. Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie (religiøse skoler), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere. De var de første prester som underviste i skoler for barn. Pave Gregor XV (1621-23) gjorde kongregasjonen til en orden med høytidelige løfter i 1621, og Josef av Calasanz ble dens første general med ordensnavnet Josef av Guds Mor (Giuseppe a Matre Dei). Medlemmene avla et fjerde løfte om å vie seg til utdannelsen av fattige ungdommer.

I grunnskolens historie var Josef av Calasanz forløper for den hellige Johannes Baptist de la Salle, og han arbeidet for et fullt utbygd system av grunnskoler og videregående skoler. Hans undervisningsplaner var omhyggelig utarbeidet, og han foregrep simultanmetoden i undervisningen. Han ønsket at barn skulle elske godhet, og skrev: «Hvis et barn er opplært i religion og litteratur, kan man med god grunn håpe på at dets liv vil bli lykkelig». Etter hvert slapp han også til barn fra de høyere klasser og piarist-skoler ble opprettet i Italia (Genova 1625 og Napoli 1626), Spania, Bøhmen, Morava (Mähren) og Polen – etter grunnleggerens død også i Tyskland og Østerrike (fra 1657).

Kommuniteten møtte en rekke hindre – Josefs vennskap med astronomen Galileo Galilei forårsaket strid med noen tjenestemenn i Kirken. Likevel utnevnte pave Urban VIII (1623-44) ham den 12. januar 1632 til ordensgeneral på livstid.

Men grunnleggerens siste år ble formørket av alvorlige konflikter. Da han var 86 år i 1642, ble Mario Sozzi, en prest som var tatt opp i kongregasjonen i Napoli, utnevnt til provinsial i Toscana. Han viste seg snart å være overlegen og uærlig og full av ærgjerrighet, og han opererte uavhengig av ordensgeneralen. Han gikk til Det hellige Officium (Inkvisisjonen) og rettet falske anklager mot Josef, noen var alvorlige, noen gikk på hans påståtte senilitet. Sozzi hadde en ekstraordinær innflytelse hos de kirkelige autoriteter. For å renvaske Josef beordret kardinal Cesarini at Sozzis papirer skulle beslaglegges. Blant dem fant man noen dokumenter fra Det hellige Officium, men underlig nok ble Josef anklaget for dette.

Josef ble arrestert av Inkvisisjonen og ført gjennom gatene som en kriminell. Han unngikk fengsling bare etter inngripen av kardinal Cesarini. Men Sozzi fortsatte med intrigene for å få kontroll over instituttet, og han hevdet at Josef var senil. Han ble suspendert fra sitt embete etter nye bakvaskelser fra Sozzi, og en apostolisk visitator ble innsatt i stedet. Han var velvillig innstilt til Sozzi, og de styrte instituttet sammen. Myndighetene nektet å lytte til sannheten, og Josef ble hele tiden ydmyket. Sozzi fortsatte sine intriger til sin død i 1643. Ny ordensgeneral ble p. Cherubini, som behandlet Josef på samme måte. I 1645 anbefalte en kardinalkommisjon å gjeninnsette Josef i sitt embete igjen, men det ble forsinket av flere intriger, inkludert fra pavens maktsyke svigerinne (hans brors enke), Donna Olimpia Maidalchini, som hadde umettelige ambisjoner. I 1646 oppløste i praksis pave Innocent X (1644-55) kongregasjonen ved å redusere den til et prestesamfunn under ledelse av bispedømmets biskop. Josefs eneste kommentar var: «Herren ga. Herren tok. Herrens navn være lovet!» Denne skitne historien levner de kirkelige myndighetene liten ære.

P. Cherubini fikk oppdraget med å skrive de nye konstitusjonene, men han ble dømt av auditorene ved Sacra Rota for å ha vanstyrt kollegiet Nazarene, der han var rektor, og tvunget til å gå av. Han trakk seg tilbake fra Roma i vanære, men angret kom tilbake til byen året etter og ble forsonet med Josef i 1648, da grunnleggeren lå for døden. Først den 24. januar 1656, etter Josefs død, ble kongregasjonen reetablert av pave Alexander VII (1655-67), og i 1669 ble den gjort til en religiøs orden kalt Piaristene, som blomstret spesielt i Italia, Spania og Sør-Amerika. Den var spesielt nyttig da Jesuittene ble oppløst i 1773. Den utmerket seg med et stort antall lærde medlemmer og venner, og virker også i dag i mange land i tråd med grunnleggerens idealer. I 1990 hadde ordenen 218 hus med 1540 medlemmer, derav 1226 prester.

Josef av Calasanz døde i Roma den 25. august 1648, 92 år gammel, og han ble gravlagt i San Pantaleon ved Corso Vittorio Emanuele i Roma. Her hviler han i dag under høyalteret. I 1728 sa kardinal Lambertini, den senere pave Benedikt XIV (1740-58), til Rituskongregasjonen at Josef bar prøvelsene med «styrke som en annen Job». Han ble saligkåret den 18. august 1748 (dokumentet (Breve) var datert den 7. august) av pave Benedikt XIV (1740-58) og helligkåret den 16. juli 1767 av pave Klemens XIII (1758-69). I 1948 ble han utnevnt til skytshelgen for kristne skoler av pave Pius XII (1939-58). Hans navn står i Martyrologium Romanum og hans minnedag er 25. august; tidligere 27. august. Han fremstilles i svart ordensdrakt sammen med barn.