Den hellige Josef av Calasanz (1556-1648)

Minnedag: 25. august

nullSkytshelgen for piarister, barn og kristne skoler (1948)

Den hellige Josef av Calasanz (sp: José; kat: Josep; Joseph Calasanctius) ble født på fjellslottet Calasanz ved Peralta de la Sal i provinsen Huesca i regionen Aragón i Nord-Spania, men kildene er uenige om når det skjedde. Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum sier 30. juli 1558, kilden Schauber/Schindler sier 11. mars 1556, kildene Catholic Encyclopedia og Delaney sier 11. september 1556, es.wikipedia.org sier 31. juli 1557, mens en.wikipedia.org har 11. september 1557. Kilden Butler's Lives of the Saints sier bare 1556. Han var den yngste av syv barn av den aragonske lavadelsmannen Don Pedro Calasanza, som var stattholder i Peralta, og hans hustru Doña Maria Gaston. Byen Peralta lå i Aragón, men nær Katalonia, og innbyggerne snakket katalansk.

Josef var svært begavet, og dette sammen med familiebakgrunnen gjorde at han kunne få en lang og positiv kristen og kulturell utdannelse, først i hjemmet, og deretter på skolen i Peralta. Som elleveåring begynte han på sine klassiske studier ved universitetet i Estadilla, og deretter studerte han fra 1571 filosofi, jus og rettsvitenskap ved universitetet i Lérida (kat: Lleida). I henhold til middelalderens skikker ble studentene delt inn i «nasjoner», og Josef ble valgt til prior for aragonerne. Dette var den første anerkjennelsen av hans naturlige autoritet og moralske betydning.

I Lérida tok han doktorgraden i jus før han begynte å studere teologi ved universitetet i Valencia. Han flyttet over til universitetet i Alcalá de Henares og studerte teologi der – det ble sagt at det skjedde etter en uvelkommen oppmerksomhet fra en ung kvinnelig slektning. Hans mor var død, men så døde også hans bror, og da kalte faren Josef hjem for å gifte seg og sørge for slektens videre eksistens. Men Josef ble livstruende syk i 1582, og faren lovte da at han skulle få bli prest om han ble frisk igjen. Det ble han, og faren holdt sitt løfte.

Etter å ha tatt doktorgrad også i teologi, ble han presteviet den 17. desember 1583 av biskop Hugo Ambrosius de Moncada av Urgel. Han begynte sin tjeneste som prest i bispedømmet Albarracín, hvor biskop della Figuera snart utnevnte ham til sin teolog, skriftefar og rådgiver. I denne perioden tilbrakte han flere år i La Seu d’Urgell. Som sekretær for katedralens kapittel hadde han bredt administrativt ansvar. Da biskopen ble overført til Lleida (sp: Lérida), fulgte hans teolog med ham til det nye bispedømmet. I 1586 ble biskop della Figuera sendt som apostolisk visitator til klosteret Montserrat, og Josef fulgte ham som hans sekretær. Biskopen døde året etter og Josef reiste hjem, selv om han ble innstendig oppfordret til å bli.

Biskopen av Urgel utnevnte ham til generalvikar av området Tremp i Katalonia og sendte ham som apostolisk visitator for å gjenopprette det religiøse liv i de utilgjengelige dalene i Andorra. Etter en anstrengende visitasjon av det avsidesliggende området vendte han tilbake til Tremp, og han ble utnevnt til generalvikar for hele bispedømmet. Alt lå til rette for en strålende kirkelig karriere, men han følte at hans kall var et annet. Så da han i 1592 skyndte seg til Peralta de Calasanz, bare for å være til stede ved farens død, delte Josef sin arv mellom sine søstre og de fattige, la ned sine embeter og beneficier, utrustet en rekke karitative institusjoner, beholdt en akseptabel inntekt for seg selv og reiste til Roma senere i 1592. Der bodde han i mesteparten av sine gjenværende 56 år. I denne lange perioden ble han fullstendig romersk med sterke bånd til både Roma og Italia, uten noensinne å miste kontakten med sine spanske røtter.

nullI Roma fant Josef en beskytter i kardinal Ascanio Colonna (1560-1608), som hadde vært hans venn i Alcalá. Noen kilder skriver feilaktig at hans beskytter var kardinal Marco Antonio Colonna [Marcantonio] (1523-97), men han kan ikke ha vært student ved universitetet i Alcalá de Henares  samtidig med  Josef av Calasanz. Kardinal Ascanio Colonna utnevnte Josef til sin husteolog og ga ham i oppgave å være åndelig veileder for staben, straks han klarte å uttrykke seg på italiensk. Han ble også lærer for kardinalens nevø.

I Roma ble Josef sjokkert over folks uvitenhet og deres moralske og fysiske elendighet. Sammen med sin hellige venn Camillus av Lellis (1550-1614) pleide han de syke og døende under den store pesten i 1595, og full av smerte betraktet han de mange forsømte, hjelpeløse barn som var blitt foreldreløse etter pesten. Josef sluttet seg til Brorskapet av den kristne lære (Confraternita delta Dottrina Cristiana; lat: Confraternitas Doctrinae Christianae), senere kalt CCD etter den engelske tittelen Confraternity of Christian Doctrine, som var etablert i Roma i 1562 og underviste barn og voksne på søndager og helligdager. Han samlet guttene fra gatene og brakte dem til skolene. Han ba lærerne i sognene om å slippe inn barn gratis, men de var dårlig betalt og nektet å påta seg mer arbeid hvis de ikke fikk høyere lønn. Men det romerske senatet avviste dette forslaget. Josef spurte jesuittene og dominikanerne om hjelp, men de var fullt opptatt med andre ting.

Sognepresten i Santa Dorotea, Don Antonio Brendani, tilbød ham to rom i et slumkvarter i bydelen Trastevere («på den andre siden av Tiberen») og lovte å hjelpe til med undervisningen, og to andre prester lovte lignende hjelp. Ettersom ingen andre ordener ville starte skoler for de fattige barna, omformet Josef brorskapet til en kongregasjon. I november 1597 startet han sammen med de tre andre prestene en gratis skole – den første offentlige friskolen i Europa. Det var et revolusjonært initiativ, et radikalt brudd med klasseprivilegier som hold massene marginalisert og i fattigdom. I utdanningshistorien er Josef av Calasanz en utdanner av de fattige, men tilbød gratis utdannelse til alle klasser i samfunnet, uten diskriminering.

Etter en uke var det hundre barn som mottok undervisning. Skolen vokste hurtig, og i 1599 måtte det finnes nye lokaler i tillegg til ubetalte lærere blant Romas presteskap uten beneficier. Stadig flere likesinnede prester og lærere sluttet seg til arbeidet, og i 1602 var antallet elever steget til 700. Josef fikk tillatelse fra kardinal Ascanio til å forlate Colonna-palasset og bo i leide lokaler ved Sant’Andrea della Valle sammen med de andre lærerne. De førte et kvasi-kommunitetsliv og Josef var deres superior, og dette var fundamentet til Josefs senere orden. Skolen tok inn noen elever fra «gode» familier, og det kom klager på såkalt «uorden». En undersøkelse av klagene var så fordelaktig at pave Klemens VIII (1592-1605) tok skolen under sine vinger og ga et bidrag til husleien. I 1610 skrev Josef av Calasanz Document Princeps, hvor han satte opp de fundamentale prinsippene for sin utdannelsesfilosofi. Teksten ble fulgt av regler for lærere og for studenter. Skolen holdt nå til i prestegården til kirken Santa Dorotea, men den ble snart for liten, og med pavelig støtte kunne de i 1611 flytte til Palazzo Torres ved kirken San Pantaleone. Dette ble moderhuset for alle skolene i Josefs kongregasjon, og Josef tilbrakte resten av livet der. Dermed kunne det snart undervises over 1200 barn daglig, inkludert noen jøder som Josef inviterte til å delta. På samme måte skulle protestantiske elever slippe inn på hans skoler i Tyskland.

Andre skoler ble snart åpnet, og i 1616 ble den første utenfor Roma åpnet i Frascati. Pave Paul V (1605-21) doblet bidraget og godkjente den 25. mars 1617 fellesskapet som en kongregasjon med enkle løfter, og de ble organisert som «Fattige regelbundne klerikere [ordensprester] av Guds Mor for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP eller Sch.P), i dagligtale kalt piarister. Kongregasjonen kaltes på italiensk Le Scuole Pie (religiøse skoler), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som scolopi, skolopianere. Dette var det første religiøse instituttet som først og fremst var viet til undervisning, og de var de første prester som underviste i skoler for barn. I årene som fulgte, etablerte Calasanz religiøse skoler i ulike deler av Europa.

Etter å ha overbevist paven om behovet for å anerkjenne en religiøs orden med høytidelige løfter viet eksklusivt til undervisning av unge mennesker, gjorde pave Gregor XV (1621-23) kongregasjonen til en orden med høytidelige løfter den 18. november 1621. Konstitusjonene ble godkjent den 31. januar 1622 av pave Gregor XV, og orden ble gitt alle tiggerordenenes privilegier. Ordenen var dermed den siste ordenen med høytidelige løfter som er godkjent av Den hellige stol. Josef av Calasanz ble ordenens første generalsuperior med ordensnavnet «Josef av Guds Mor» (Giuseppe della Madre di Dio; lat: Josephus a Matre Dei). Medlemmene avla et fjerde løfte om å vie seg til utdannelsen av fattige ungdommer.

nullI grunnskolens historie var Josef av Calasanz forløper for den hellige Johannes Baptist de la Salle, og han arbeidet for et fullt utbygd system av grunnskoler og videregående skoler. Hans undervisningsplaner var omhyggelig utarbeidet, og han foregrep simultanmetoden i undervisningen. Han ønsket at barn skulle elske godhet, og skrev: «Hvis et barn er opplært i religion og litteratur, kan man med god grunn håpe på at dets liv vil bli lykkelig». Etter hvert slapp han også til barn fra de høyere klasser og piarist-skoler ble opprettet i Italia (Genova 1625 og Napoli 1626), Spania, Bøhmen, Morava (Mähren) og Polen – etter grunnleggerens død også i Tyskland og Østerrike (fra 1657).

Så stor og universell var Josef av Calasanz’ prestisje at han til og med ble spurt av det tyrkiske imperiet om å etablere skoler der, en oppgave som han ikke kunne ta på seg, til hans store beklagelse, på grunn av en mangel på lærere. Han organiserte og systematiserte en metode for å utdanne grunnskoleelever gjennom progressive nivåer eller sykler, et system for kallsopplæring og et system for offentlig videregående utdannelse. I en periode hvor ingen andre var interessert i offentlig utdannelse, klarte Josef av Calasanz å etablere skoler med en svært kompleks struktur. Han var opptatt av fysisk fostring og hygiene. Han tok opp temaet i ulike dokumenter og ba skoledirektører om å undersøke barnas helse.

Josef av Calasanz lærte sine studenter å lese både på latin og på folkespråket. Selv om han opprettholdt studiet av latin, var han en sterk forsvarer av folkespråkene, og han fikk skolebøker skrevet på folkespråket, inkludert de som ble brukt for å lære latin. I den respekt var han mer avansert enn sine samtidige. Josef av Calasanz la stor vekt på undervisningen i matematikk. Å lære matematikk og naturfag var regnet som svært viktig i hans skoler, både for elever og lærere. Men Josefs hovedanliggende var uten tvil den moralske og kristne utdannelsen av sine studenter. Som både prest og utdanner betraktet han utdannelse som den beste måten å endre samfunnet på. Alle hans skrifter er besjelet av hans kristne idealer, og konstitusjonene og reguleringene i skolene var basert på den samme ånd. Josef av Calasanz skapte et idealbilde av en kristen lærer og brukte det til å lære opp de lærerne som arbeidet sammen med ham. Når det gjaldt disiplin, i motsetning til den fremherskende filosofien på hans tid og i senere epoker, foretrakk Josef av Calasanz den mildeste straff som var mulig. Han mente at straff var nødvendig i visse tilfeller, men han insisterte hele tiden på moderasjon, kjærlighet og vennlighet som grunnlaget for enhver disiplin.

Innocenzo Spinazzi: Statue av St Josef av Calasanz i Peterskirken (1752-55)Josef av Calasanz var en venn av Galileo Galilei og sendte noen fremtredende piarister som disipler av den store vitenskapsmannen. Han delte og forsvarte Galileos kontroversielle syn på kosmos. Da Galileo falt i unåde, instruerte Calasanz medlemmer av hans kongregasjon og å gi ham all den assistanse han trengte og autoriserte piaristene til å fortsette med å studere matematikk og naturvitenskap med ham. Deres verdige og modige støtte til Galileo yter både Calasanz og piaristene stor kreditt og vitner om toleransen til en stor utdanner. Dessverre brukte de som var motstandere av Calasanz og hans arbeid, støtten og assistansen som piaristene ga Galileo som en unnskyldning for å angripe dem. Til tross for slike angrep fortsatte Calasanz å støtte Galileo. Josefs vennskap med Galileo forårsaket strid med noen tjenestemenn i Kirken. Likevel utnevnte pave Urban VIII (1623-44) ham den 12. januar 1632 til ordensgeneral på livstid. Da Galileo mistet synet i 1637, beordret Calasanz piaristen Clemente Settimi til å tjene som hans sekretær.

Josef av Calasanz brakte den samme forståelsen og sympatien som han hadde vist til Galileo, til sitt vennskap med den store filosofen Tommaso Campanella (1558-1639). Campanella var en av de dypeste og mest fruktbare hjernene på sin tid og produserte berømte filosofiske arbeider. Til tross for det faktum at han var en svært kontroversiell skikkelse i sin tid, opprettholdt også Campanella et sterkt og fruktbart vennskap med Josef av Calasanz. Denne filosofen med utopiske visjoner som foreslo sosiale reformer hvor utdannelsen av massene spilte en viktig rolle, må ha vært en åndsfrende for Calasanz, som allerede satte disse utopiske ideene ut i praksis. Calasanz med sitt mot og åpne sinn inviterte den kontroversielle tenkeren til Frascati for å hjelpe til med undervisningen i filosofi til hans lærere. Det er derfor ikke overraskende at Campanella, som hadde sluttet opp om støtten til Galileo, også deltok i forsvaret av sin venn Calasanz med sin Liber Apologeticus.

Josef av Calasanz’ pedagogiske ide om å gi alle barn utdannelse, hans skoler for de fattige, hans støtte til Galileo Galileis heliosentriske vitenskap og hans tjeneste for barn og unge, førte med seg motstand fra mange blant de herskende klasser i samfunnet og i det kirkelige hierarkiet. I 1642, da ordensgrunnleggeren Calasanz var 86 år gammel, ble Mario Sozzi, en prest som var tatt opp i kongregasjonen i Napoli, utnevnt til provinsial i Toscana. Han viste seg snart å være overlegen og uærlig og full av ærgjerrighet, og han opererte uavhengig av ordensgeneralen. Sozzi gikk til Det hellige Officium (Inkvisisjonen) og rettet falske anklager mot Josef, noen var alvorlige, mens andre gikk på hans påståtte senilitet. Sozzi hadde en ekstraordinær innflytelse hos de kirkelige autoriteter, så Calasanz ble en kort periode arrestert og avhørt av inkvisisjonen. Josef ført gjennom gatene som en kriminell og unngikk fengsling bare etter inngripen av kardinal Cesarini. For å renvaske Josef beordret kardinal Cesarini at Sozzis papirer skulle beslaglegges. Blant dem fant man noen dokumenter fra Det hellige Officium, men underlig nok ble Josef anklaget for dette.

Problemene ble enda mer forbitret av p. Stefano Cherubini, som opprinnelig var overlærer for piaristenes skole i Napoli, som systematisk misbrukte barna i sin omsorg seksuelt. P. Stefano gjorde ingen hemmelighet av i det minste noen av sine overtredelser, og Calasanz fikk vite om dem. Uheldigvis for Calasanz som ordenens administrator, var p. Stefano sønn og bror av mektige pavelige advokater, og ingen ønsket å fornærme familien Cherubini. P. Stefano påpekte at hvis anklager om hans misbruk av sine gutter ble offentlige, ville det bli iverksatt tiltak for å ødelegge piaristene. Calasanz forfremmet derfor p. Stefano for å få ham vekk fra åstedet for forbrytelsene, og han nevnte bare p. Stefanos luksuriøse diett og at han aldri deltok i bønnene. Han visste imidlertid hva Cherubini hadde drevet med, og han skrev at det eneste målet for planen «er å dekke over denne store skammen slik at det ikke blir kjent for våre overordnede».

Overordnede i Roma fikk imidlertid greie på saken, men de bøyde seg for de samme familiebåndene som hadde bundet Calasanz. Cherubini ble generalvisitor for piaristene, og han kunne oppføre seg akkurat som han ønsket i enhver skole han visiterte. Piaristene ble innblandet i kirkepolitikken, og delvis fordi de var assosiert med Galileo, møtte de motstand fra jesuittene, som var mer ortodokse innen astronomien. I tillegg fortsatte Mario Sozzi med sineintriger for å få kontroll over instituttet, og han hevdet at Josef var senil. Generalen ble suspendert fra sitt embete etter nye bakvaskelser fra Sozzi, og en apostolisk visitator ble innsatt i stedet. Han var velvillig innstilt til Sozzi, og de to styrte instituttet sammen. Myndighetene nektet å lytte til sannheten, og Josef ble hele tiden ydmyket. Sozzi fortsatte sine intriger til sin død i 1643.

Støtten til Cherubini var bred nok til at han i 1643 ble innsatt som leder for ordenen, og den gamle Calasanz ble skjøvet til side. Ved denne utnevnelsen dokumenterte Calasanz offentlig Cherubinis lange historie av overgrep mot barn, en historie han hadde kjent til i mange år. Men selv ikke dette blokkerte Cherubinis utnevnelse, men andre medlemmer av ordenen var oppbrakt over den, selv om de kan ha protestert mot Cherubinis mer utilslørte svakheter.

I 1645 anbefalte en kardinalkommisjon å gjeninnsette Josef i sitt embete igjen, men det ble forsinket av flere intriger, inkludert fra pavens maktsyke svigerinne (hans brors enke), Donna Olimpia Maidalchini (1591-1657), som hadde umettelige ambisjoner. Pave Innocent X (1644-55) var lei av all uroen blant piaristene, så i 1646 oppløste han i praksis kongregasjonen ved å ta fra dem alle privilegier og redusere den til et prestesamfunn under ledelse av bispedømmets biskop. Josefs eneste kommentar var: «Herren ga. Herren tok. Herrens navn være lovet!» (Job 1,21). Denne skitne historien levner de kirkelige myndighetene liten ære. P. Cherubini fikk oppdraget med å skrive de nye konstitusjonene, men han ble dømt av auditørene ved Sacra Rota for å ha vanstyrt kollegiet Nazarene, hvor han var rektor, og han ble tvunget til å gå av. Han trakk seg tilbake fra Roma i vanære, men han angret og kom tilbake til byen året etter. Han ble forsonet med Josef i 1648, da grunnleggeren lå for døden.

Francisco José de Goya y Lucientes (1746-1828):  Josef av Calasanz’ siste kommunion (1819), nå i Iglesia Colegio Escolapios de San Antón i Madrid i SpaniaCalasanz levde i vanære de siste årene av sitt liv, og hele systemet som var bygd opp gjennom mange år, sto i fare for å kollapse. Likevel forble han alltid trofast mot Kirken til sin død. Han dødde den 25. august 1648, 92 år gammel, beundret for sin hellighet og sitt mot av sine studenter, deres familier, hans medbrødre hos piaristene og folket i Roma. Han ble gravlagt i kirken San Pantaleone ved Corso Vittorio Emanuele i Roma. Der hviler han i dag under høyalteret.

I 1728 sa kardinal Lambertini, den senere pave Benedikt XIV, til Rituskongregasjonen at Josef bar prøvelsene med «styrke som en annen Job». Han ble saligkåret den 18. august 1748 (dokumentet (Breve) var datert den 7. august) av nettopp pave Benedikt XIV (1740-58) og helligkåret den 16. juli 1767 av pave Klemens XIII (1758-69). Den 13. august 1948 ble han utnevnt til skytshelgen for kristne skoler av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 25. august, før kalenderrevisjonen ble han feiret den 27. august. Han fremstilles i svart ordensdrakt sammen med barn.

Først den 24. januar 1656, åtte år etter Josefs død, ble kongregasjonen reetablert av pave Alexander VII (1655-67), og i 1669 ble den gjort til en religiøs orden kalt Piaristene, som blomstret spesielt i Italia, Spania og Sør-Amerika. Den var spesielt nyttig da Jesuittene ble oppløst i 1773. Den utmerket seg med et stort antall lærde medlemmer og venner, og virker også i dag i mange land i tråd med grunnleggerens idealer. I 1990 hadde ordenen 218 hus med 1540 medlemmer, hvorav 1226 prester.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Lodi, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, Schwaiger, Index99, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, piaristfathers.org, ibe.unesco.org, voicenet.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 17. juli 2005

av Webmaster publisert 17.07.2005, sist endret 28.11.2015 - 02:54