Den hellige Camillus av Lellis (1550-1614)

Minnedag: 14. juli

Skytshelgen for Abruzzo; for sykehus, sykepleiere, syke og døende

Den hellige Camillus av Lellis (it: Camillo de Lellis) ble født den 25. mai 1550 i Bucchianico di Chieti (Buclanicum) sør for Pescara i bispedømmet Theate (nå Chieti) i Abruzzi i kongeriket Napoli i Sør-Italia. Han var sønn av lavadelsmannen og offiseren Johannes av Lellis (Lelliorum) og hans hustru Camilla Compellio. Faren hadde hatt en fremragende militær karriere i både den franske hæren og for spanjolene under keiser Karl V (1519-56). Moren skal ha vært nesten seksti år da hun fødte Camillus. Før fødselen hadde hun en drøm hvor hun så et barn med et rødt kors på brystet og et banner i hånden som ledet andre barn med det samme symbolet på brystet.

Camillus vokste til å bli en meget stor mann, to meter høy, med et heftig temperament. Hans mor døde da han var rundt fjorten år gammel, og han vokste opp fullstendig forsømt. Som syttenåring gikk han sammen med sin far til fots for å verve seg i den venetianske hæren for å slåss mot tyrkerne. Men allerede i Loreto døde faren plutselig, og Camillus måtte klare seg på egen hånd. Han var leiesoldat til sitt 25. år, og han lærte aldri å skrive og lese.

Camillus fikk en smertefull og uhelbredelig sykdom i beinet som skulle følge ham resten av livet. I 1571 kom han som pasient og pleier til hospitalet San Giacomo (St. Jakob) for uhelbredelig syke i Roma. Men etter ni måneder ble han kastet ut, blant annet på grunn av sin kranglevorenhet, og han vendte tilbake til aktiv tjeneste for Venezia i tyrkerkrigene i Dalmatia og Afrika. Han kjempet også mot maurerne i Spania. Men han hadde en så lidenskapelig spillenatur at han til slutt høsten 1574 tapte alt han eide, inkludert sin siste skjorte, som kreditorene rev av ham på gaten i Napoli. Han forlot hæren da regimentet ble oppløst i 1574 og måtte ta arbeid som kroppsarbeider.

Camillus av Lellis, statue i fasaden på La Maddalena i RomaHan husket da et løfte han en gang hadde avlagt om å bli fransiskaner, og i 1574 fikk han arbeid på byggingen av et kapusinerkloster i Manfredonia på Gargano i Apulia. Der hørte han Kyndelsmesse (2. februar) 1575 en preken av klosterets guardian (superior) som endret ham radikalt. Han falt på kne, angret sitt tidligere liv og tryglet Himmelen om nåde. Han søkte to ganger å bli kapusiner, men ble nødt til å forlate ordenen igjen på grunn av sykdommen fra tiden som soldat. Han ble også avvist hos fransiskanernes rekollekter.

Gjennom sine egne lidelser ble han oppmerksom på andres, og han tilbød sin arbeidskraft til San Giacomo-hospitalet i Roma, og en tid etter ble han deres regnskapsfører. Denne erfaring åpnet hans øyne for den rystende tilstand hospitalene var i og for sykepleiernes brutalitet og manglende utdannelse. På denne tiden ble sykepasserne rekruttert blant forherdede kriminelle og sykehuskapellaner blant prester som hadde blitt suspendert fra sitt vanlige arbeid. Etter råd fra sin åndelige rådgiver, den hellige Filip Neri, ble Camillus presteviet den 10. juni 1584 av den landflyktige engelske biskopen Thomas Goldwell av St. Asaph, den siste av det gamle hierarkiet.

Allerede fra 1582 var Camillus begynt å opprette et religiøst fellesskap av prester og legbrødre kalt «De Sykes Tjenere», som skulle ta seg av de syke både på sykehusene og i hjemmene, de som var rammet av pest og de som satt i fengsel. Han grunnla fellesskapet offisielt i 1585 sammen med de to ledsagerne Bernardino Norcino og Curtio Lodi, og pave Sixtus V (1585-90) godkjente fellesskapet den 18. mars 1586. Samme år fikk de sin endelige drakt, som var en svart kappe med et rødt kors på høyre skulder. Det røde korset som symbol på barmhjertighet og hjelp til mennesker i nød er altså mye eldre enn organisasjonen Røde Kors.

De Sykes Tjenere pleide de syke på sykehuset Santo Spirito i Roma. Camillus fikk snart store gaver fra rike velgjørere, og før århundret var slutt hadde han bygd ut Santo Spirito (1585), åpnet ordenshus og sykehus i Napoli (1588) og flere andre steder. Brødrene pleide også dem som var rammet av pest om bord på skip på Romas havn og i selve byen. To av brødrene døde – de første «nestekjærlighetens martyrer» i ordenen.

I 1591 gjorde pave Gregor XIV (1590-91) fellesskapet til en kongregasjon med samme privilegier som tiggerordenene, Kamillianerne (Ordo Clerici Regulares Ministrantium Infirmis – MI), som er den eneste karitative presteorden i Kirken. Samme år avla Camillus sine høytidelige løfter sammen med 25 andre. Et fjerde løfte ble avlagt i tillegg til de tre vanlige, nemlig «evig fysisk og åndelig tjeneste for de syke, spesielt de pestrammede».

Som tidligere soldat kjente Camillus forholdene i felten, og i 1595 og 1601 sendte han medlemmer av sin kongregasjon for å følge troppene i Ungarn og Kroatia, som kjempet mot tyrkerne, for å ta seg av de sårede og døende. Dette er den første kjente sykepleiertjeneste for soldater i felten. Han insisterte på slike nyskapninger som åpne vinduer, tilstrekkelig forpleining og isolasjon av smittebærere. Hans prester var alltid rede til å forrette de døende, og erfaringen hadde lært ham å ta særlige forholdsregler for ikke å komme til å begrave noen av pasientene levende. Noen av kamillianerne døde etter å ha blitt smittet av pesten av sine pasienter.

En gang ba en kardinal om å få treffe ham mens han var opptatt med å ta seg av de syke. Han svarte da: «Hans eksellense må unnskylde meg. For øyeblikket er jeg hos Vårherre. Jeg vil treffe hans eksellense når jeg er ferdig». Til en annen kardinal, som var medlem av administrasjonsrådet for sykehusene i Roma, sa han: «Monsignore, hvis noen av mine fattige sulter eller dør på grunn av denne mangelen på mat, sverger jeg for Gud at jeg kommer til å anklage deg foran hans mektige dommersete».

Camillus’ egen helse ble stadig verre, han slet med sykdommen i beinet i 46 år og han fikk flere alvorlige sykdommer, med voksende invaliditet til følge. I 1607 trådte han tilbake som leder av sin orden etter indre uenighet. Han fortsatte likevel med personlig å besøke hospitalene og tjene de syke nesten til sin dødsdag. I 1613 deltok han på ordenens generalkapittel i Roma og han visiterte husene sammen med den nye ordensgeneralen. I Genova ble han svært syk, men han kom seg og fortsatte visitasjonen.

Camillus døde den 14. juli 1614 i ordenens hovedsete Maddalena i Roma, 64 år gammel. Han ble gravlagt i kirken Santa Maria Maddalena, den eneste rokokkokirken i Roma. Han fikk ry som undergjører allerede mens han levde, og mange andre undre ble tilskrevet hans forbønn etter at han døde. Elleve år etter hans død ga pave Urban VIII (1623-44) i 1625 tillatelse til at graven kunne åpnes. Selv om den ytre kisten var råtnet i den fuktige jorden, var hans legeme fullstendig bevart. I ni dager ble det utstilt, og store menneskemengde strømmet til for å se at det strømmet ut en klar væske fra et snitt leger hadde gjort i legemet. De troende dyppet tøystykker i væsken, og de skal ha bevirket mange mirakler.

I 1640 ble graven åpnet på nytt, og selv om legemet fortsatt var bevart, var det begynt å bli noe misfarget. Det ble plassert i en ny kiste og gravlagt på et tryggere sted, men flomvann fra Tiberen kom inn i graven, og Camillus’ legeme ble redusert til et skjelett. Etter saligkåringen ble hans legeme flyttet under høyalteret i Maddalena-kirken. Han ble saligkåret den 7. april 1742 og helligkåret den 29. juni 1746 av pave Benedikt XIV (1740-58). Pave Leo XIII (1878-1903) utropte ham i 1886 sammen med den hellige Johannes av Gud til skytshelgen for de syke og for sykehus, og i 1930 gjorde pave Pius XI (1922-39) dem begge til skytshelgener for sykepleiere. Han ble lenge æret som skytshelgen for Roma.

Camillus’ minnedag var frem til kalenderrevisjonen i 1969 18. juli, ettersom dødsdagen 14. juli da var opptatt av den hellige Bonaventura, men da ble den flyttet til 14. juli. I USA har man bevart den gamle datoen 18. juli, ettersom 14. juli nå er minnedag for den salige Kateri Tekakwitha. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han fremstilles i svart ordensdrakt, ofte mens han pleier syke. Hans attributter er krusifiks, engel, bok og syke. Han opplevde å få se at kongregasjonen hadde femten hus og åtte hospitaler. I dag arbeider patrene og brødrene i flere hundre hus, også i misjonsområdene i Sørøst-Asia, Afrika og Sør-Amerika. På 1800-tallet ble det opprettet to kvinnelige grener, og i 1948 også et sekularinstitutt for Misjonærer til de syke.

Biferno ligger i Italias minste provins region Molise i Midt-Italia og er oppkalt etter regionens største elv. Området er kjent for sine viner, og blant dem er merket Camillo de Lellis Biferno. Vi har ikke klart å finne ut bakgrunnen for dette navnet.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Hallam, Lodi, Butler, Butler (VII), Benedictines, Delaney, Bunson, Cruz (1), Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. mai 2000

av Webmaster publisert 22.12.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:10