Den hellige Augustin av Canterbury (d. 604)

Minnedag: 27. mai

Den hellige Augustin av Canterbury (d. 604)
Englands apostel

Den hellige Augustin (Austin) ble født på 500-tallet i Italia (Roma?). Han var elev av biskop Felix I av Messina på Sicilia og den hellige pave Gregor I den Store (590-604). Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og senere prior ved St. Andreas-klosteret i Gregors familiehjem på Celio-høyden i Roma. Da Gregor var blitt pave, sendte han i 596 Augustin med tretti benediktinermunker for å forkynne evangeliet for de hedenske angelsakserne i England. Mye tyder på at Gregor selv ville ha tatt på seg oppdraget om han ikke hadde blitt valgt til pave. Forfatteren av den eldste kjente biografien om Gregor, en munk i Whitby i England som skrev rundt 710, men brukte eldre kilder, gjengir den berømte anekdoten som sier hvordan den senere paven ble interessert i England: (Den seriøse historikeren Beda den Ærverdige passer på å understreke at dette var «en anekdote som var blitt overlevert gjennom muntlig tradisjon».)

En dag fikk Gregor se noen gutter som skulle selges som slaver på Forum. De hadde lys hudfarge, fine trekk og lyst, vakkert hår. Han forhørte seg om fra hvilket land de var kommet. «De kommer fra øya Britannia, hvor alt folket har denne hudfargen». Han spurte så om øyboerne var kristne, eller om de fremdeles var uvitende hedninger. «De er hedninger.» «Akk,» sa Gregor med et inderlig sukk. «Hvor sørgelig at folk med slike lyse ansikter ennå er i klørne på Mørkets fyrste, og at slike yndefulle trekk skjuler ånder som mangler Guds nåde! Hva kalles dette folkeferd?» «De kalles anglere». Gregor svarte: «Disse guttene er ikke anglere, men engler». (Non Angli, sed Angeli) (Not Angles, but angels!)

Sørøst-England hadde tidlig vært kristent. I følge tradisjonen ble evangeliet forkynt der av den hellige Josef av Arimatea, som ga sin grav til Jesus. Mange av de romerske soldatene som var stasjonert i England, var kristne. Men kristendommen forsvant nesten helt da de hedenske anglerne og sakserne ankom på 400-tallet, og de keltiske kristne hadde ikke klart å omvende erobrerne. I stedet var de romerske og keltiske kristne drevet inn i Wales og Skottland.

Underveis hørte Augustin og hans munker mange historier om de barske engelskmennene og deres brutalitet og den livsfarlige kryssingen av Den engelske kanal. Til slutt mistet de motet i Provençe i Gallia og ville bare vende tilbake til sivilisasjonen. Augustin vendte tilbake til Roma og ba om å bli løst fra sin oppgave, mens resten av selskapet ventet i Aix-en-Provençe. Men pave Gregor ville ikke høre på det øret og sa at det var bedre å aldri ta fatt på en oppgave enn å avbryte den rett etter at den var begynt. Han sa også at jo hardere arbeidet var, jo større ville den evige belønning bli. Han sendte Augustin ut igjen med oppmuntringer og gode råd, men samtidig definerte han hans autoritet klarere og utnevnte ham til abbed for gruppen.

Noen kilder sier at paven også viet ham til biskop for England (Anglorum Episcopus), men det er mulig han ble bispeviet først i Reims på vei til England eller i Arles i 601. Gregor overtalte også ti galliske prester til å slutte seg til følget som tolker, så nå hadde Augustin førti ledsagere. De var utstyrt med introduksjonsbrev, og dermed kan vi spore deres reiserute: Lérins, Aix-en-Provençe, Arles, Vienne, Lyon, Autun og Tours. Derfra dro de trolig landeveien nordover.

I Gallia fikk Augustin høre at den hedenske kong Ethelbert av Kents dronning Bertha var en kristen frankisk prinsesse, datter av frankerkongen Karibert av Paris, og han satte derfor kursen mot Kent. De seilte ut fra Boulogne eller Quentavic og ankom Ebbsfleet nær Ramsgate på Isle of Thanet i Kent i år 597. Der ble de godt mottatt av Ethelbert, som var konge av Kent og overherre over de andre stammene sør for Humberbukten. Bertha og hennes kapellan, den hellige Liudhard, virker ikke å ha spilt noen viktig rolle i kristningen av Kent, som da var det mektigste og mest utviklede av de syv angelsaksiske kongedømmene.

Kong Ethelbert var vennlig og imøtekommende overfor dem da de kom til Thanet. Men han var likevel reservert, og insisterte på et møte under åpen himmel, i følge Beda den Ærverdige fordi han var redd for trolldom og ville ha fluktmulighetene åpne. Etter å ha hørt grundig på dem, erklærte han at han var ute av stand til å anta den kristne tro og oppgi sitt folks urgamle tro. Men han anerkjente deres oppriktighet, ga dem et hus i sin hovedstad Canterbury (det romerske Durovernum) og ga dem tillatelse til å forkynne.

De brukte en romansk-britisk kirke, viet til den hellige Martin av Tours, kanskje av Liudhard. Den nåværende kirken St. Martin's i Canterbury står på samme sted. Augustin kunne snart melde om store fremganger. Han misjonerte med hell i sitt nye land, og juledag 597 skal han ha døpt flere enn tusen hedninger og gitt syke og lidende håpet og sunnheten tilbake. I juli 598 skrev Gregor gledestrålende til patriark Eulogius av Alexandria at 10.000 engelskmenn var blitt døpt. Selv om antallet er overdrevet, er det klart at et stort antall av Ethelberts undersåtter ble kristne før han selv ble det. Augustin sendte munkene Laurentius og Peter tilbake til Roma for å gi full rapport om misjonen, be om visse råd og om flere hjelpere.

601 ble Augustins store år. Da døpte han kongen sammen med flere tusen landsmenn. Samtidig ankom en ny gruppe misjonærer fra Roma, ledet av de hellige Mellitus og Paulinus (senere biskoper av London og York) og Justus, senere erkebiskop av Canterbury. De hadde med seg bøker, relikvier og alterkar. Gregor sendte også palliet som hederstegn til Augustin som erkebiskop for engelskmennene, og knyttet dem dermed til paven. Augustin dro til Arles, hvor han ble viet til Englands erkebiskop av den hellige erkebiskop Virgilius. Ethelberts omvendelse var avgjørende for kristningen av Kent og senere England, men i motsetning til mange nydøpte monarker da og senere, prøvde han ikke å tvinge sine undersåtter til å følge sitt eksempel. I stedet ga han misjonærene all mulig hjelp og oppmuntring til fredelig forkynnelse av evangeliet, og han hjalp Augustin med å gjøre om et hedensk tempel til en kirke, som ble viet til den hellige Pancratius.

Augustins politikk var å konsolidere seg på et lite område heller enn å spre seg over mest mulig. Han opprettet sitt erkebispesete i Canterbury og bygde den berømte Christ Church der, på samme sted som den nåværende katedralen, påbegynt i 1070 av den salige erkebiskop Lanfranc (1070-89). Katedralen ble betjent både av gifte klerikere og prester. Han grunnla også klosteret Ss. Peter og Paulus (som senere ble kalt St. Augustins kloster) like utenfor bymurene. I dedikasjoner og arkitekturstil brukte han samtidens Roma som forbilde, og de første kirkene i Kent ble viet til romerske martyrer som Pancratius og De fire kronede martyrer, og deres relikvier kan godt ha blitt sendt til England sammen med forsterkningene i 601.

Kort før sin død opprettet Augustin to nye bispeseter, ivrig støttet av kong Ethelbert, et i London for østsakserne og et i Rochester, som da het Hrofescaestir etter en tidlig høvding ved navn Hrof. Ethelbert bygde St. Andreas-katedralen i Rochester og var medvirkende i å omvende nabokongen, kong Sabert av Essex, østsaksernes rike (604-616), og i hans territorium bygde han den første katedralen St. Paul's i London.

Men Augustin hadde ikke hellet med seg i forsøket på å utvide sin autoritet til allerede eksisterende kristne som var fordrevet av sakserne til Wales og til Devon og Cornwall (Dumnonia) i det sørvestlige England. Britene som bodde der var mistenksomme og forsiktige folk, og de ville ikke anta de nye romerske skikkene når det gjaldt tidfestingen av påsken, dåpsritene og formen på tonsuren, men holde fast ved sine keltiske skikker. Augustin inviterte dem til et møte på et sted i Wessex som fortsatt i Beda den Ærverdiges tid var kjent som Augustine's Oak, men de ble ikke enige. Augustin var kanskje ikke tilstrekkelig smidig, for det synes som om han mot pave Gregors råd forsøkte å tvinge på dem de romerske skikkene.

De møttes på en ny mislykket konferanse i Aust ved elva Severn i 603. Det heter at de britiske biskopene før møtet konsulterte en eremitt med ry for visdom og hellighet og spurte ham: «Skal vi akseptere denne mannen som leder eller ikke?» Eremitten svarte: «Hvis han når dere møtes reiser seg for å hilse dere, aksepter ham, men hvis han forblir sittende, er han arrogant og ikke egnet til å lede, så da bør dere avvise ham». Da de kom til møtet, reiste ikke Augustin seg, og dermed avgjorde de at han manglet ydmykhet og ville verken høre på ham eller anerkjenne ham som sin erkebiskop. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at feilen var utelukkende hans. En generasjon senere var disse problemene glemt. Det tok imidlertid seksti år før bruddet var leget.

Helt fra gammel tid er Augustin blitt æret som apostel for det angelsaksiske England (i motsetning til det romerske Britannia), skjønt hans relativt korte virke nødvendigvis måtte innskrenke seg til et begrenset område. Av Beda den Ærverdiges beskrivelse fremgår det at Augustin var en svært samvittighetsfull misjonær, og Bedas skildring gjengir det som angivelig er pavens svar på Augustins spørsmål og ønsker om veiledning i hans misjon.

Tidlige skribenter understreket at det heller var Gregor den Store enn Augustin som var «engelskmennenes apostel». Deres bevarte korrespondanse viser da også Augustin som den stedlige representant som utfører sin overordnedes ønsker, og den viser også Gregors klokskap og Augustins uerfarenhet. Men det var Augustins imponerende prekener og miraklene som ofte ble knyttet til hans navn, som gjorde et så varig inntrykk på folkene i det sørlige England. Gregor ga ham betydelig frihet. Han kunne følge galliske eller andre liturgiske skikker for sitt eget bruk, han var uavhengig av biskopene i Gallia, men hadde heller ikke noen autoritet over dem. Han etablerte sitt metropolittsete i Canterbury i stedet for i London, som Gregor hadde ventet.

Augustin ble sendt palliet som erkebiskop for de sørlige provinsene, med myndighet til å etablere et nordlig metropolittsete i York, begge med tolv suffraganbiskoper. Disse planene ble aldri fullt gjennomført, men den skapte historie i kirkeorganisering og misjonsteknikk. Det samme viste Gregors brev til Mellitus, der han ga anvisninger til Augustin. De viste stor beherskelse og klokt storsinn i vurderingen av nasjonale egenarter og hedenske forestillinger. Han ba misjonærene gå langsomt og forsiktig frem, og ikke rive hedenske templer, men bare ødelegge avgudsbildene, og i stedet vigsle templene og ta dem i bruk som kristne kirker. Harmløse riter kunne overtas og brukes til feiring av kristne fester, for alle feiltakelser kunne ikke utryddes med ett slag.

Augustin hjalp Ethelbert med å trekke opp de eldste angelsaksiske skrevne lovene som er bevart. Han grunnla også en skole i Canterbury, som både mottok og produserte bøker. Et 500-talls uncialmanuskript, som kalles St. Augustins Evangelium, kan ha blitt brakt til England av ham. Det er nå i Corpus Christi College i Cambridge, og blir brukt ved innsettelsen av anglikanske erkebiskoper av Canterbury. Men de såkalte Ethelberts chartre, med Augustin som vitne, er en forfalskning.

Augustin døde etter syv år i England en 26. mai – datoen bevitnes av konsilet i Clovesho i 747 – sannsynligvis i år 604, eventuelt 605 eller 607 eller til og med så sent som 609. Han ble bisatt i det uferdige klosteret Ss. Peter og Paulus og flyttet inn i klosterkirken åtte år senere. I 1091 ble hans relikvier høytidelig overført (translasjon) til et annet sted i den sterkt utvidete klosterkirken. Han hadde ry som undergjører mens han levde, og miraklene fortsatte ved hans grav. Relikviene ble ødelagt under reformasjonen på 1500-tallet. I Canterbury er han blitt feiret siden 747, da konsilet i Clovesho bestemte at hans navn skulle tas opp i Allehelgenslitaniet rett etter Gregor den Store, men han ble ikke oppført i den romerske kalenderen før i 1882. Etter restaureringen av det katolske hierarkiet i England i 1850 ble hans navn tatt inn i den universelle Kirkens liturgi.

Tidligere ble Augustin (som tidligere vanligvis ble kalt Austin på engelsk) minnet på dødsdagen den 26. mai, som han fortsatt blir i England og i Benediktinerordenen, mens resten av Kirken minnes ham den 27. mai, ettersom dødsdagen 26. mai er opptatt av den hellige Filip Neri. 28. mai har også på et tidspunkt vært hans minnedag. I Canterbury feires hans translasjonsfest den 13. september. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Avbildninger av Augustin er sjeldne. I kunsten fremstilles han ofte som en biskop med pallium, stav og mitra som døper kong Ethelbert av Kent. Han avbildes også i svart benediktinerdrakt, gjerne med en penn eller en bok (et av hans egne verker), eller han får en kilde til å strømme frem ved sine bønner for å døpe hedninger i.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, Green 2, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, britannia.com, celt-saints, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

av Webmaster publisert 25.07.2007, sist endret 22.02.2016 - 10:10