Rouen: Hellig Olavs omvendelse

Det offisielle programmet for feiringen i Rouen i oktober 2014.

Les mer
 

Den hellige Caradoc av Wales (d. 1124)

Minnedag: 13. april

Den hellige Caradoc (Caradog, lat: Caractacus, Caradocus) ble født en gang på 1000-tallet i Brycheiniog i Wales, trolig dagens Breconshire eller Brecknock i Sør-Wales. Han hadde ganske velstående foreldre, og som ung mann levde han ved hoffet til kong Rhys ap Tewdwr (Tudor) av Sør-Wales (1077-93), hvor han var harpespiller av yrke. Han passet også kongens greyhounds, men da han skjødesløst mistet en hund, mistet han også kongens gunst, og dette fikk ham til å forstå det usikre i å stole på stormenns gunst. Da brøt han av spissen på sin lanse og brukte skaftet som vandrerstav. Han gikk til Llandaff, hvor han mottok tonsuren og gikk i biskopens tjeneste. Han gjorde først tjeneste i kirken Saint Teilo.

Men noen år senere lengtet han etter et stillere liv, så han ble eneboer i Gower i ruinene etter kirken til den hellige Kyned (Cenydd) (Llangenydd). Han var fortsatt glad i dyr og kunne få de ville dyrene til å tie. Men snart ble han rastløs, så da flyttet han til Menevia, hvor han ble presteviet. Deretter trakk han seg tilbake sammen med noen ledsagere til Barry Island utenfor kysten av South Glamorgan helt sør i Wales. Men heller ikke der fant han den roen han søkte, for de ble plaget av de norske vikingsjørøvernes plyndring, og en annen gang stjal en ubarmhjertig marodør deres kveg. Til slutt ble de drevet i eksil da regionen ble invadert av kong Henrik I av England (1100-35).

Denne gangen flyttet de på ordre fra erkebiskopen av Menevia til cellen til den hellige Ismael (Hismael, vanligvis kalt Ysam (Isem), nå St. Isells) i Haroldston i Pembrokeshire. Men også der ble han plaget, denne gang av de flamlenderne som kong Henrik I innførte og som han ga land der. For å skaffe rom for flamlenderne, ble walisernes jord beslaglagt og innbyggerne jaget ut av landet.

Caradoc døde i St. Isells den 13. april 1124 og ble etter eget ønske gravlagt i katedralen i St. Davids. Det skjedde med stor heder i venstre sideskip nær alteret for den hellige protomartyren Stefan. Hans grav mistas ofte for den hellige Davids. Da legemet ble flyttet noen år etter hans død, ble det funnet fullstendig intakt og uråtnet. Da historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) besøkte graven, prøvde han å skjære av en finger, men da sies det at helgenen plutselig trakk hånden til seg. Deler av hans grav er bevart.

Gerald av Wales (Giraldus Cambrensis) (d. ca 1220) prøvde å få Caradoc helligkåret, og det er bevart et brev fra pave Innocent III (1198-1216) som ga ordre om at det skulle settes i gang undersøkelser om hans liv og mirakler. Selv om han aldri ble formelt helligkåret, ble Caradoc æret fra tidlig på 1200-tallet. Hans minnedag er 13. april, men 14. april og 31. januar nevnes også (Bucelin). Kirken i Lawrenny i Pembrokeshire er viet til ham. I kunsten avbildes han kledd i ringbrynje med en kirke i en hånd og en lanse i den andre. Noen ganger avbildes han med en harpe. Hans biografi, trolig forkortet fra den tapte biografien av Giraldus Cambrensis, ble adoptert av John av Tynemouth inn i sin samling, og derfra ble den tatt av Capgrave og trykt i Nova Legenda Angliae.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler (IV), Benedictines, Bunson, Baring-Gould (3), KIR, CSO, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. desember 2000