La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Carthagus den yngre (~555-637)

Minnedag: 14. mai

Den hellige Carthagus den Yngre sammen med de hellige Katarina av Alexandria og Patrick på en altergrav fra 1543 i St. Carthage’s Cathedral i LismoreSkytshelgen for det katolske bispedømmet Waterford and Lismore i Irland

Den hellige Carthagus mac Fínaill (Carthage, Carthach, Mo Chutu, Mochutu, Mochuda) ble født rundt 555 i eller nær Castlemaine i det som nå er grevskapet Kerry i provinsen Munster i det sørlige Irland. Trolig het han opprinnelig Cuda (Chud, Cuddy). Han kom fra en velstående familie som sønn av en høvding ved navn Fingen (Fínall, Fíngein) og hans hustru Maeve (Finmed). Faren tilhørte Ciarraige Luachra, mens hans mor var fra Corco Duibne. Som gutt hjalp Cuda til med å gjete farens griser nær Castlemaine. En gang ble han så fascinert av sangen fra en passerende prosesjon at han fulgte dem til deres kloster og tilbrakte natten utenfor så han kunne høre sangen. Hans fars tjenere fant ham neste dag og tok ham med hjem, men da faren hørte grunnen til sønnens forsvinning, sendte han ham til klosteret og spurte om han kunne få slutte seg til kommuniteten.

Carthagus bestemte seg for å bli munk og ble disippel av den hellige biskop Carthagus den eldre (Carthach mac Fianáin), som presteviet ham og la det affektive prefikset Mo til hans dåpsnavn, slik oppsto kjælenavnet Mochuda (Mo-Chuta), «den elskede Chuda». Carthagus tok sin mesters navn og ble derfor kjent som Carthagus den yngre.

Rundt 590 ble han eremitt i Kiltulagh [Kiltallagh] nær sitt hjem i Kerry og samlet en liten kommunitet rundt seg, men han ble drevet bort på grunn av sjalusi fra to nabobiskoper. Etter at han var tvunget til å forlate eneboercellen, tilbrakte han et år i Bangor under den hellige Comgall. Dette var rundt 594. Etter råd fra Comgall vendte han tilbake til Kerry og grunnla kirker i Kilcarragh og Kilfeighney. Deretter besøkte han flere klostre, Waterford, Clonfert-Molua (Kyle) og Lynally.

Deretter slo han seg etter råd fra den hellige Colman Elo seg ned i Rathan [Rahan] i grevskapet Offaly i provinsen Leinster i det østre Irland, åtte kilometer vest for Tullamore, i territoriet til den søndre Uí Néill. Rundt 595 grunnla han et kloster der som han ble abbed for, og hvor han med tiden styrte over 800 munker, tiltrukket av hans lærdom og åndelige makt. Det var i Rathan at det fant sted en styrkeprøve mellom ham og en lokal trollmann eller druide, hvor Carthagus fikk et epletre til å produsere blader midt på vinteren, deretter blomstre og bære frukt.

Han ble konsekrert abbed-biskop for distriktet Fercal [Fircall] og styrte klosteret og omegnen. Han skrev en regel for sine munker, et irsk metrisk dikt på 580 linjer, delt i ni separate seksjoner – et av de mest interessante litterære relikvier fra den tidlige irske Kirken. Regelen er bevart, riktignok ikke i sin opprinnelige form. Dette er et viktig dokument som ikke bare regulerer munkenes strenge liv, men også inneholder generelle anbefalinger for konger, biskoper og prester.{Se The Celtic Monk: Rules and Writings of Early Irish Monks, oversatt av Uinseann O’Maidin OCR; Cistercian Studies Series No 162, Cistercian Publications, Kalamazoo, 1996}

Carthagus var eksepsjonelt streng når det gjaldt avkall på eiendom – i Rathan tillot han ikke kommuniteten å ha hester og ikke en gang okser til pløying av jorden. De interessante arkeologiske ruinene med østlig innflytelse som finnes her, stammer trolig fra en noe senere tid. Mange mirakler er tilskrevet Carthagus. To av Carthagus’ munker, som var briter, prøvde å drukne ham, siden de følte at tiden var kommet for at klosteret skulle få en ny abbed.

Med tiden førte Carthagus’ grunnleggelse til sjalusi fra klostre som hadde tilgrensende land, og etter førti år var det nok. Påsken 635 ble han og hans store kommunitet av over 800 munker jaget ut av den lokale høvdingen, Blathmac [Blathmaic], en fyrste fra Meath, sammen med pasientene på leprasykehuset han hadde grunnlagt. Ifølge annalene fra Ulster ble han utvist fra klosteret i påsketiden 637. Denne hendelsen har vært knyttet til påskekontroversen som irske kirker var involvert i på 600-tallet. Gjennom sin opplæring i Munster kan Carthagus ha vært en tilhenger av det romerske systemet for beregning av påsken, noe som kan ha brakt ham i konflikt med tilhengerne av den keltiske beregningsmåten i Leinster.

St. Carthage’s Cathedral i LismoreCarthagus førte sine munker via Saigher, Roscrea, Cashel og Ardfinnan. Etter å ha avslått et sted som ble tilbudt dem av kongen av Cashel, kom de til bredden av elven Blackwater, hvor han fikk land av fyrsten av Decies (Déisi). Han bygde et kloster der og gjenetablerte kommuniteten i Lios-mor eller Lismore (irsk: Les Mór Mo Chutu) i det nåværende grevskapet Waterford, en kirke de trolig eide allerede. Det fortelles en historie at mens den hellige bygde klosteret, spurte en kvinne ham hva han gjorde, og han svarte på irsk at han bygde en liten «lios», ordet for klausur. Kvinnen svarte: nil se uos beag ach liosnor, «ikke en liten klausur, men en stor», og slik oppsto navnet Lismore.

Her overlevde han lenge nok til å gi et fast fundament for det som skulle bli en av de mest berømte av alle irske klosterskoler. En av elevene der var den hellige Catald, som ble valgt til biskop av Taranto i Italia da han vendte tilbake fra en valfart til Det hellige land.

Carthagus var nå en gammel mann som ble forstyrret av bråket fra de nødvendige byggearbeidene på det nye klosteret, så han tilbrakte sine atten siste måneder som eremitt i en hule nær Lismore, i Inch, hvor det nåværende Lismore Castle står. Da han følte at døden nærmet seg, ble han båret til klosteret, hvor han formante og velsignet sine munker. Der døde han den 14. mai 637 nær ved et kors, som ble bevart og kalt «The cross of migration». Han ble gravlagt nær den nåværende inngangen til Lismore Castle.

Hans kloster og leprahospital, som behandlet ulike hudsykdommer, blomstret begge i middelalderen. I Rathan er det rester av tre kirker, en av dem tjener som sognekirke i den anglikanske Church of Ireland. I Lismore var det en gang tyve kirker, men bare få fragmenter gjenstår. Det er mulig at den anglikanske Church of Ireland katedralen står på stedet hvor klosteret lå. Man tror at den staven som ble funnet i Lismore Castle i 1814, var hans, The Lismore Crosier oppbevares nå i Nasjonalmuseet i Dublin. Samtidig ble det oppdaget en bok kalt The Book of Lismore. Det er et manuskript fra 1400-tallet med bønner kopiert fra andre og eldre bøker, spesielt Monasterboice.

Lismore overgikk Rahan i betydning og ble et av provinsens store klostre, som med letthet overlevde angrepene fra vikingene. Det ble beskyttet av kongene av Munster, spesielt Mac Carthaig av Desmond, og var prominent i den kirkelige reformbevegelsen. Dets innflytelse var så stor at det overgikk Ardmore, den rivaliserende kirken i Dési, og ble sete for bispedømmet Lismore. Carthagus regnes som grunnleggeren av bispesetet Lismore, som ble slått sammen med Waterford i 1363.

Carthagus’ biografi er bevart i flere irske og latinske redaksjoner, som synes å komme fra en latinsk original skrevet på 1000- eller 1100-tallet. Disse biografiene gjør lite ut av hans tidligere motgang og fokuseres i stedet på hans motstand mot undertrykkelsen fra herskerne i Uí Néill, og som en kontrast hans gledelige mottakelse blant Déisi. Han portretteres også i et heroisk lys i en irsk saga med tittelen Indarba Mo Chutu a r-Raithin («Utvisningen av Mo Chutu fra Rahan»). I disse biografiene er påskekontroversen et ikke-tema.

Carthagus ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er dødsdagen 14. mai, men 15. mai nevnes også. Han feires i bispedømmene Kerry og Clonfert. Han er skytshelgen for bispedømmet Waterford and Lismore.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, ODNB, celt-saints - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. mai 2000