Den hellige Carthagus den yngre (~555-637)

Minnedag: 14. mai

Den hellige Carthagus den Yngre sammen med de hellige Katarina av Alexandria og Patrick på en altergrav fra 1543 i katedralen St Carthage’s i LismoreSkytshelgen for det katolske bispedømmet Waterford and Lismore i Irland (med de hellige Declan og Otteran)

Den hellige Carthagus mac Fínaill (Carthage, Carthach, Cárthach,) ble født rundt 555 (andre sier 564) i eller nær Castlemaine i det som nå er grevskapet Kerry i den sørlige provinsen Munster i Irland. Trolig het han opprinnelig Cuda (Chud, Cuddy). Han kom fra en velstående familie og var sønn av en høvding ved navn Fingen (Fínall, Fíngein, Fionoll, Fínghin) og hans hustru Maeve (Meadh, Finmed, Fíonnhaith). En stamtavle sier at han var sønn av Fergus, sønn av Ross, sønn av Rudhraighe. Faren tilhørte Uí Fhirb (Fherba), en gren av Ciarraige Luachra (Ciarraighe i det nordlige Kerry), mens hans mor var datter av Fínghin og tilhørte Uí Mhic Coinne, en gren av Corco Duibne (Corca Dhuibhne) fra det sørlige Kerry.

Hans fødsel ble forutsagt av både den hellige Comgall av Bangor (Comhghall) (ca 516-ca 602), som senere skulle bli hans veileder, og den hellige Brendan sjøfareren (Bréanainn av Clonfert) (ca 486-577), som han skulle komme til å dele det nordlige Kerry med. Han skal ha blitt født ved bredden av Maine, som renner gjennom det sogne som tok sitt navn fra hans første grunnleggelse i Ceall Tulach (nå Kiltallagh) nær Castlemaine.

Som gutt hjalp Cuda til med å gjete farens griser nær Castlemaine, og han sluttet et vennskap med Maoltuile, høvding for Ciarraighe Luchra og stamfar for den mektige Uí Chonchobhair (O’Connors) i det nordre Kerry. En gang ble han så fascinert av sangen fra en passerende prosesjon at han fulgte dem til deres kloster og tilbrakte natten utenfor så han kunne høre sangen. Hans fars tjenere fant ham neste dag og tok ham med hjem, men da faren hørte grunnen til sønnens forsvinning, sendte han ham til klosteret og spurte om han kunne få slutte seg til kommuniteten.

Carthagus bestemte seg for å bli munk da han var tolv år gammel og ble disippel av den hellige biskop Carthagus den eldre (Carthach mac Fianáin), som presteviet ham og la det affektive prefikset Mo til hans dåpsnavn, og slik oppsto kjælenavnet Mochuda (Mo-Chuta, Mo Chutu, Mochutu), «den elskede Chuda». Carthagus tok sin mesters navn og ble derfor kjent som Carthagus den yngre. På dagen for sin ordinasjon forutsa han at en lokal høvding, som han døpte sønnen til, ville ta gisler av Uí Thorna, et navn som er bevart lokalt i Abbeydorney (Mainistir Ua dTorna), hjemsted for et cistercienserkloster og dets omliggende sogn, O’Dorney.

Rundt 590 ble han eremitt i Kiltulagh [Kiltullagh, Kiltallagh] nær sitt hjem i Kerry og samlet en liten kommunitet rundt seg, men han ble drevet bort på grunn av sjalusi fra to nabobiskoper. Etter at han var tvunget til å forlate eneboercellen, tilbrakte han rundt 594 ett år i Bangor under den hellige Comgall. Etter råd fra Comgall vendte han tilbake til Kerry og grunnla kirker i Kilcarragh og Kilfeighney. Deretter besøkte han ifølge sin biograf flere klostre, Waterford, Clonfert-Molua (Clonfertmulloe, Kyle) og Lynally. Han skal også ha dratt gjennom det østre Munster, hvor han var vitne til at engler steg opp og ned fra stedet hvor hans senere kloster Lismore skulle bygges.

Deretter slo han seg etter råd fra den hellige Colman Elo (ca 555-611) ned i Rathan [Rahan] i baroniet Ballycowan i grevskapet Offaly i den østlige irske provinsen Leinster, åtte kilometer vest for Tullamore, i territoriet til søndre Uí Néill. Rundt 595 grunnla han et kloster der, som han angivelig bygde med materialer etterlatt av den hellige Kolumba av Iona (ca 521-97), som tidligere hadde bodd på stedet. Han ble abbed for dette klosteret, og der styrte han med tiden over 800 munker, tiltrukket av hans lærdom og åndelige makt. Det var i Rathan at det fant sted en styrkeprøve mellom ham og en lokal trollmann eller druide, hvor Carthagus fikk et epletre til å produsere blader midt på vinteren, deretter blomstre og bære frukt.

Han ble konsekrert til abbed-biskop for distriktet Fercal [Fircall] og styrte klosteret og omegnen. Han skrev en regel for sine munker, et irsk metrisk dikt på 580 linjer, delt i ni separate seksjoner – et av de mest interessante litterære skatter fra den tidlige irske Kirken. Regelen er bevart, riktignok ikke i sin opprinnelige form. Dette er et viktig dokument som ikke bare regulerer munkenes strenge liv, men også inneholder generelle anbefalinger for konger, biskoper og prester (The Celtic Monk: Rules and Writings of Early Irish Monks, Cistercian Studies Series No 162).

Storparten av Carthagus’ biografi befatter seg med mirakler utført i eller nær Rathan, ispedd hyppige returreiser til det søndre Munster. Mange episoder basert i Rathan bebuder begivenheter som angikk Lismore. Listen over hans tolv disipler i Rathan består hovedsakelig skytshelgener for kirker i området som var influert av Lismore, og denne listen følges av en rekke møter med konger i Munster, en av dem førte til grunnleggelsen av flere kirker i eller nær havnen i Cork, i territoriet til Ciarraighe Cuirche, inkludert Spike Island (Inis Pich) og en kirke i «Ros Beag», nå Ballybricken i sognet Barnahely.

Carthagus var eksepsjonelt streng når det gjaldt avkall på eiendom – i Rathan tillot han ikke kommuniteten å ha hester og ikke en gang okser til pløying av jorden. De interessante arkeologiske ruinene med østlig innflytelse som finnes her, stammer trolig fra en noe senere tid. Mange mirakler er tilskrevet Carthagus. To av hans munker, som var briter, prøvde å drukne ham, siden de følte at tiden var kommet for at klosteret skulle få en ny abbed.

Med tiden førte Carthagus’ grunnleggelse til sjalusi fra klostre som hadde tilgrensende land, og etter førti år var det nok. I hans biografi er det viet stor plass på fortellingen om hans utvisning fra sitt kloster. Dette ga biografen det som ser ut til å være en velkommen anledning til å fordømme klostrene Clonard og Durrow, som begge skulle bli viktige augustinske hus på 1100-tallet, på grunn av at de i hemmelighet hadde samarbeidet med den verdslige makten mot Carthagus. Påsken 635 ble han jaget ut av den lokale høvdingen, Blathmac [Blathmaic], en fyrste fra Meath, sammen med sin store kommunitet av over 800 munker og sammen med pasientene på leprasykehuset som han hadde grunnlagt. Ifølge annalene fra Ulster ble Carthagus utvist fra klosteret i påsketiden 637, mens andre skriver 633. Denne hendelsen har vært knyttet til påskekontroversen som irske kirker var involvert i på 600-tallet. Gjennom sin opplæring i Munster kan Carthagus ha vært en tilhenger av det romerske systemet for beregning av påsken, noe som kan ha brakt ham i konflikt med tilhengerne av den keltiske beregningsmåten i Leinster.

nullCarthagus førte sine munker sørover via Saigher (Seirkieran), Roscrea, Cashel og Ardfinnan. Etter å ha avslått et sted som ble tilbudt dem av kongen av Cashel, kom de til bredden av elven Blackwater, hvor han fikk land av fyrsten av Decies (Déisi). Han bygde et kloster og gjenetablerte sin kommunitet der. Stedet var det nåværende Lismore (Lios Mór eller Les Mór Mo Chutu) i det nåværende baroniet Coshmore and Coshbride i grevskapet Waterford i den sørlige provinsen Munster, en kirke de trolig allerede eide. Det fortelles en historie at mens Carthagus bygde klosteret, spurte en kvinne ham om hva han gjorde, og han svarte på irsk at han bygde en liten «lios», ordet for klausur. Kvinnen svarte: nil se uos beag ach liosnor, «ikke en liten klausur, men en stor», og slik oppsto navnet Lismore.

I likhet med mange andre helgener som hadde sin opprinnelse i Kerry, inkludert de hellige Brendan sjøfareren, Finan Cam av Kinnitty (Fíonán) (d. ca 600) og den nært forbundne Lughaidh av Coolbanagher, ble Carthagus assosiert med en kirke i Midlands, en region som består av grevskapene Laois, Longford, Offaly og Westmeath, alle i den østlige provinsen Leinster, i hans tilfelle Rathan, som lå nær den linjen som tradisjonelt ble sagt å ha delt Irland i to halvdeler. Men ulik sine medbrødre, hvis sørlige kirker Ardfert, Innisfallen og Rattoo, alle i Kerry, kom til å bli regnet som sekundære, skulle Carthagus’ kirke i Lismore bli hans viktigste grunnleggelse og også en av de viktigste kirkene i det sørlige Irland.

Hoveddelen av klosteret i Lismore hadde en dramatisk beliggenhet på en høy berghammer. Studentene bodde i små hytter laget av tettekvister og gjørme, som strakte seg femten kilometer langs breddene av Blackwater. Som i andre berømte keltiske klostre fantes det et skriptorium, men også en skole for metallarbeid, hvor kunstgjenstander som den berømte Lismore-bispestaven ble laget. Staven og The Book of Lismore ble funnet gjemt i veggene i Lismore Castle på 1800-tallet.

Carthagus overlevde lenge nok til å gi et fast fundament for det som skulle bli en av de mest berømte av alle irske klosterskoler. En av elevene der var den hellige Catald, som ble valgt til biskop av Taranto i Italia da han vendte tilbake fra en valfart til Det hellige land. Men Carthagus var nå en gammel mann som ble forstyrret av bråket fra de nødvendige byggearbeidene på det nye klosteret, så han tilbrakte sine atten siste måneder som eremitt i en hule i Inch nær Lismore, hvor det nåværende Lismore Castle står. Da han følte at døden nærmet seg, ble han båret til klosteret, hvor han formante og velsignet sine munker. Der døde han den 14. mai 637 nær ved et kors, som ble bevart og kalt «The cross of migration». Han ble gravlagt nær den nåværende inngangen til Lismore Castle.

Hans kloster og leprahospital, som behandlet ulike hudsykdommer, blomstret begge i middelalderen. Klosteret ble snart kjent for sin lærdom og ble besøkt av mange mennesker. I løpet av få tiår var det berømt over hele Britannia og Europa og ble like berømt som Bangor og Clonmacnoise. Lismore overgikk Rahan i betydning og ble et av provinsens store klostre, som med letthet overlevde angrepene fra vikingene. Det ble beskyttet av kongene av Munster, spesielt Mac Carthaig av Desmond, og var prominent i den kirkelige reformbevegelsen. Dets innflytelse var så stor at det overgikk Ardmore, den rivaliserende kirken i Dési, og ble sete for bispedømmet Lismore. Carthagus regnes som grunnleggeren av bispesetet Lismore, som ble slått sammen med Waterford i 1363.

I dag er det få spor igjen av Carthagus’ berømte kloster. Lismore Castle, som delvis stammer fra tidlig 1600-tall, ble bygd på det stedet hvor klosteret lå, og middelalderske tårn og klosterruiner ble inkorporert i den nye strukturen. Klosteret i Lismore minnes i dag i Lismore Heritage Centre, og alle større verk om klostervesenet som utgis i dag, understreker Lismores viktige rolle i den irske kirken og som et stort senter for lærdom.

I Rathan er det rester av tre kirker, en av dem tjener som sognekirke i den anglikanske Church of Ireland. I Lismore var det en gang tyve kirker, men bare få fragmenter gjenstår. Det er mulig at den anglikanske Church of Ireland-katedralen står på stedet hvor klosteret lå. Man tror at den staven som ble funnet i Lismore Castle i 1814, var hans, The Lismore Crosier oppbevares nå i Nasjonalmuseet i Dublin. Samtidig ble det oppdaget en bok kalt The Book of Lismore. Det er et manuskript fra 1400-tallet med bønner kopiert fra andre og eldre bøker, spesielt Monasterboice.

Kirken i Lismore hadde stor prestisje, og abbedene der er registrert i annalene fra rundt år 700 og fremover. Det er derfor ikke overraskende at helgenen til slutt trakk til seg en biograf, og hans biografi om Carthagus er bevart i flere latinske og irskspråklige versjoner, som synes å komme fra en latinsk original skrevet på 1000- eller 1100-tallet. De latinske versjonene som er bevart i samlingene i Marsh’s Library og Trinity College i Dublin, er de som er nærmest originalen, og denne versjonen er også bevart i en sen irskspråklig utgave. Disse biografiene gjør lite ut av hans tidligere motgang og fokuseres i stedet på hans motstand mot undertrykkelsen fra herskerne i Uí Néill, og som en kontrast hans gledelige mottakelse blant Déisi. Han portretteres også i et heroisk lys i en irsk saga med tittelen Indarba Mo Chutu a r-Raithin («Utvisningen av Mo Chutu fra Rahan»). I disse biografiene er påskekontroversen et ikke-tema. Selv om biografien lar Carthagus bo bare atten måneder i Lismore, viser den klare tegn på å ha blitt samlet der, ikke minst gjennom det antallet lokale kirker og helgener som nevnes i teksten.

Carthagus ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 14. mai, men 15. mai nevnes også. Han feires i bispedømmene Kerry og Clonfert. Han er skytshelgen for bispedømmet Waterford and Lismore sammen med de hellige Declan av Ardmore og Otteran av Iona.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, Index99, Ó Riain, MR2004, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it, ODNB, en.wikipedia.org, celt-saints, waterfordlismore.com, omniumsanctorumhiberniae.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. mai 2000