Den hellige Kyrill Bertrand Sanz Tejedor (1888-1934)

En av Asturias-martyrene eller Turón-martyrene

Den hellige Kyrill Bertrand (sp: Cirilo Bertrán; lat: Cyrillus Bertrandus) ble født som Josef Sanz Tejedor (sp: José) den 20. mars 1888 i Lerma i provinsen Burgos i Spania. Hans far var veiarbeider, og foreldrene var fattige, men flittige arbeidere. Av dem lærte han hva askese og offer virkelig betydde. Helt fra barndommen var han stille, alvorlig, arbeidsom og reservert.

På skolen ble hans kall vakt da han ble kjent med en av skolebrødrene fra kongregasjonen Brødre av Kristne skoler (Institutum Fratrum Scolarum Christianorum – FSC), som i USA er kjent som Kristne brødre og i resten av verden som De la Salle-brødrene. Instituttet ble grunnlagt i 1680 av den hellige Johannes Baptist de la Salle. Formålet var gratis undervisning av gutter, særlig fra fattige familier, og det var den mest moderne skoleordenen i Kirken. Selv om De la Salle selv var prest, var han nøye med å påse at brødrene ikke ble presteviet, de avla fornybare løfter og ble opplært til lærere for forskjellige oppgaver og typer av elever.

Den 12. juli 1905 begynte han på brødrenes aspirantskole i Bujedo, 17 år gammel. Der utmerket han seg ved sin lærenemhet og sitt store alvor, kombinert med flittighet og ansvarsbevissthet. Han trådte den 23. oktober 1906 inn i novisiatet hos De La Salle-brødrene og tok ordensnavnet Kyrill Bertrand (Cirilo Bertrán). Han avla sine første løfter den 31. august 1909. Samme år ble han sendt til sin første lærerpost i Deusto i Guiscaglia nær Bilbao i Nord-Spania. Det ble regnet som en vanskelig skole, men han overvant problemene ved hjelp av tålmodighet og sjelsstyrke. Snart ble han sendt til Madrid og barnehjemmet Jesu hellige Hjerte (Sagrado Corazón de Jesús). I mars 1911 ble han sendt til gutteskolen i Puente de Vallecas i provinsen Madrid, og i juni 1911 til skolen Santa Susana i Madrid.

I 1913 ble han forflyttet til Villagarcía de la Torre i Badajoz og i 1914 til Sanlúcar de Barrameda i Cádiz. Der avla han sine evige løfter i august 1916. I undervisningen viste han stor tålmodighet og sjelelig styrke overfor barna, og han søkte å forme dem etter anvisningene fra ordensgrunnlegger de la Salle i hans «Conduite des Ecoles».

Fra 1918, det året han fylte 30 år, ble han utnevnt til leder for en rekke skoler. I september dette året ble han utnevnt til leder for skolen i Isla i Santander, og snart etter overtok han ledelsen av skolen i Riotuerto nær La Cavada, men den ble stengt. I 1920 ble han sendt som lærer på skolen i Anaz, også i Santander, og i 1924 ble han utnevnt til direktør for denne skolen. I disse årene kunne han glede seg over at han nøt allmenn høy aktelse.

Da disse skolene ble stengt av myndighetene fordi de ble drevet av ordensbrødre, ble han i 1925 utnevnt til superior for kommuniteten i Santander og direktør for skolen San José der, som også ble kalt Det katolske senteret. Blant hans studenter der var Amadeo Andrés Celada, som senere ble pasjonist og den første som ga sitt liv for Kristus under revolusjonen i Asturias.

I seks år gikk han her helt opp i omsorgen for elevene. Å være lærer gledet ham, men å være direktør var en plage, for i sin ydmykhet mente han at han var ute av stand til å lede. Men av lydighet utførte de oppgavene han ble satt til. Han hadde slik suksess i Santander at skolens ry steg betydelig, og elever forlot andre skoler for å gå på den og om mulig bli undervist av broder Kyrill. Hele tiden hadde den religiøse oppdragelsen av elevene første prioritet hos ham.

I juli 1930 ble han sendt som direktør til skolen La Sagrada Familia i Valladolid. En tid var han på skolen Nuestra Señora de Lourdes i Valladolid mens skolen La Sagrada Familia ble reparert. Der var han til høsten 1933.

Begynnelsen på 1930-tallet var en svært vanskelig tid i spansk historie, både sosialt og politisk. I 1931 var monarkiet avskaffet og Den andre spanske republikk innført. Den republikanske (venstreorienterte) regjeringen startet en kampanje mot det katolske skolevesenet, og forfølgelsen av prester og ordensfolk begynte. Borgerkrigen i Spania brøt ut den 18. juli 1936 med Francos militærkupp. For bakgrunn, se Martyrer fra Den spanske borgerkrigen.

I 1933 ble broder Kyrill Bertrand Sanz Tejedor betrodd ledelsen av skolen «Vår Frue av Covadonga» i Turón i provinsen Asturias i Nordvest-Spania, etter at regjeringen hadde bestemt at de katolske skolene skulle sekulariseres. Den nye direktørens ankomst satte nytt mot i brødrene i kommuniteten, som var temmelig engstelige for hva som kunne komme til å skje. Alle hadde nylig ankommet, i sivile klær for ikke å fremprovosere unødvendige episoder. I denne situasjonen gjennomgikk broder Kyrill Bertrand sommeren 1934 en 30-dagers retrett med åndelige øvelser i Valladolid sammen med andre skoleledere i ordenen, for å væpne seg med mot og kraft foran de truende sammenstøtene med troens motstandere. Noen uker senere gikk han sammen med syv medbrødre og lidelsesfeller modig martyriet i møte.

I Asturias hadde det en tid vært politisk og sosial uro etter innføringen av republikken. Ved parlamentsvalget i 1933 seiret høyresiden, noe som førte til omfattende uro og trusler om generalstreik. Gruve- og industriområdene i Asturias var blitt svært politisert og var de som mest sannsynlig ville motstå alle forsøk på å forandre republikkens politiske farge.

Høsten 1934 så den konservative regjeringen ut til å ville gjøre nettopp det. I oktober ble grupperingen CEDA (Confederación Española de Derechas Autónomas) tatt inn i regjeringen i et av mange forsøk på å stabilisere den politiske situasjonen og danne en effektiv regjering. CEDA var en generelt høyreorientert konføderasjon av partier, selv om den hadde sin egen «venstrefløy» som bygde på Kirkens sosiallære. Men dette fremprovoserte væpnede opprør fra sosialistene, som så på CEDA som «klerikale fascister» og var overbevist om at deres katolske konservative innflytelse i regjeringen kunne føre til fascisme. Revolten holdt ut lengst i Asturias.

Sent på kvelden torsdag den 4. oktober 1934 brøt revolusjonen ut i Asturias. Dette var en «prøveballong» etter sovjetisk oppskrift. Oppstanden varte i 15 dager og ble først slått ned etter bruk av massiv militærmakt. Over tusen mennesker ble drept og mange tusen ble såret.

Den 4. oktober var pasjonistpresten Innocent Canoura Arnau (de la Inmaculada) kommet til skolen Vår Frue av Covadonga for å høre skriftemål hos elevene på skolen før dagen etter, som var den første fredagen i måneden. Også de brødrene som var samlet, benyttet denne anledningen til å skrifte. P. Innocent overnattet i kommuniteten for å feire morgenmesse der. Klokken fem om morgenen den 5. oktober kom svigerinnen til brødrenes kapellan Don Tomás, som p. Innocent pleide å hjelpe, til klosteret og fortalte at revolusjonen var brutt ut.

De advarte p. Innocent, og etter noe nøling bestemte de seg for å fremskynde messen. Da de var kommet til offertoriet, hørte de rop utenfor og voldsomme slag på døren. P. Innocent skjønte faren og ba brødrene om å hjelpe ham med å konsumere de konsekrerte hostiene. Rett etter brøt rundt 30 revolusjonære seg inn i brødrenes hus under påskudd av at det var gjemt våpen der. De gjennomsøkte huset, og åtte brødre og p. Innocent ble arrestert og brakt til «Casa del Pueblo» (Folkets hus), som var omgjort til fengsel.

Der ble de fengslet sammen med andre ordensbrødre, lokale prester, blant dem Don Tomás Martínez og sogneprest José Fernandez, og noen ledende politiske skikkelser. Der var også gruveselskapets direktør, Don Rafael del Riego, som ble skutt to dager etter brødrene. I fengslet ble de utsatt for en fornedrende og smertefull behandling. Hele dagen satt de uten mat og drikke.

Imens satt revolusjonskomiteen i møte for å avgjøre deres skjebne. Det hersket uenighet i komiteen, men under press fra noen ekstremister dømte komiteen dem til døden uten rettssak. Deres eneste forbrytelse var at de var ordensbrødre. Dommen ble avsagt i hemmelighet den 8. oktober, og den skulle fullbyrdes samme natt. Eksekusjonspelotongen måtte settes sammen av folk utenfra, for ingen i byen Turón ville delta i den. Byens sekularprester ble spart.

Brødrene hadde straks skjønt hvilken dom komiteen ville avsi, så de forberedte seg til martyriet gjennom bønn og skriftemål og tilgivelse av sine mordere. Deres eksempel oppmuntret de andre fangene, som også mottok botens sakrament. Klokken 1 på morgenen den 9. oktober 1934 ble 11 fanger vekket, fratatt verdisaker og tvunget til å gå ut i den kalde natten. Det var de åtte skolebrødrene, deres kapellan samt to offiserer fra regjeringshæren. De fikk høre at de skulle til fronten for å grave skyttergraver for soldatene.

I stedet ble de ført til kirkegården i Turón, som lå 8-10 minutters gange unna, hvor det var gravd en rundt ni meter lang grøft. De 11 ble stilt opp ved kanten av grøften og skutt av en eksekusjonspelotong. Deretter fikk de hvert sitt nådeskudd med en pistol. Fra første stund betraktet folket i området dem som martyrer. I denne «Oktoberrevolusjonen» i Asturias mistet til sammen 33 prester, ordensfolk og seminarister livet. I tillegg til de åtte De la Salle-brødrene og deres pasjonist-kapellan var det ti sekularprester, enda to pasjonister, tre vincentianere, to jesuitter, en karmelitt og seks seminarister som ble henrettet. 17 kirker ble ødelagt.

Etter at revolusjonen i Asturias var slått ned den 19. oktober 1934, ble martyrenes jordiske rester gravd opp den 21. oktober og identifisert på grunnlag av vaskerimerkene i undertøyet. De ble lagt i hver sin kiste og gravlagt på en annen del av kirkegården. Martyrenes relikvier ble flyttet den 25. februar 1935; de åtte De la Salle-brødrene til Bujedo og Innocent Canoura til pasjonistenes kirke i Mieres.

De åtte skolebrødrene og deres skriftefar Innocent Canoura Arnau kalles Asturias-martyrene eller Turón-martyrene. Den 7. september 1989 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres martyrium in odium fidei («av hat mot troen»). De fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige», og de ble saligkåret den 29. april 1990 av pave Johannes Paul II i Roma sammen med to andre spanske martyrer: den salige De la Salle-broderen Jakob Hilarius Barbal Cosan og den salige ordenssøsteren Maria Mercedes Prat y Prat fra kongregasjonen St. Teresa av Jesus' selskap.

For å bli helligkåret trengs det et mirakel på de saliges forbønn. Det nødvendige miraklet skjedde allerede den dagen de ti spanske martyrene ble saligkåret i 1990. En ung jente fra Managua i Nicaragua, den 25-årige Rafaela Bravo Jirón, kjempet for sitt liv – hun led av livmorkreft. Legene på sykehuset Berta Calderón hadde gitt henne opp og ga henne maksimalt to uker å leve. Hennes mann, som hadde gått på De la Salle-skolen i Leon, fikk det råd av brødrene der å be innstendig til de nye salige. Fra den 11. til den 29. april 1990, den dagen saligkåringen fant sted, ba han daglig to novener og ba om martyrenes forbønn.

Om kvelden den 29. april fikk Rafaela voldsomme smerter og trodde at hennes siste time var kommet. Men i stedet utsondret kroppen en merkelig masse, og dagen etter var hun helt frisk. Leger, vitenskapsmenn, teologer og kirkerettseksperter som har studert saken, har erklært at helbredelsen er mirakuløs og vitenskapelig uforklarlig og at den skjedde etter forbønn fra Turón-martyrene. Rafaela har aldri siden hatt noen symptomer eller plager av noe slag.

De åtte skolebrødrene fra Turón ble helligkåret sammen med Innocent Canoura Arnau og Jakob Hilarius Barbal Cosan den 21. november 1999, på Kristi Kongefest, av pave Johannes Paul II i Peterskirken i Roma. Asturias-martyrenes minnedag er 9. oktober.