Den hellige Desiderius av Vienne (~550-607)

Minnedag: 23. mai

nullSkytshelgen for Vienne; mot feber

Den hellige Desiderius (fr: Didier, Dizier, Désiré) ble født en gang midt på 500-tallet i Autun i Burgund i Gallia (Frankrike). Ingenting er kjent om hans tidlige liv, men han skal ha kommet fra en kristen adelsfamilie og fått sin utdannelse i Vienne. Han levde i merovingernes urolige tid – et frankisk kongelig dynasti som hadde sitt navn etter en viss Meroveus (Merowech), som skal ha deltatt i slaget mot hunerne på De katalauniske marker.

Sin første formasjon fikk han høyst sannsynlig på sitt hjemsted hos munkene i klosteret Saint-Symphorien, som på denne tiden sto under ledelse av den hellige Germanus (fr: Germain) (d. 576). I 558 hentet biskop Numatius ham til Vienne, hvor han levde et hellig liv under fire biskoper. Han ble byens erkediakon under den hellige biskop Verus III, og etter å ha avslått flere bispeseter etterfulgte han Verus som biskop av Vienne rundt 594.

Desiderius er også kjent som en av flere biskoper som den hellige pave Gregor I den store (590-604) sendte brev til for å beskytte den hellige Augustin av Canterbury og hans ledsagere på deres reise til England. Det ble gjort forsøk på å diskreditere biskop Desiderius i pave Gregors øyne på grunn av hans sans for klassisk litteratur, men paven frikjente ham fullstendig.

Austrasias kong Sigebert (561-75) hadde i 567 giftet seg med den vakre Brynhilda (534-613), datter av visigoternes konge Athanagild. Hans bror, kong Kilperik av Neustria, tok Brynhildas søster Galsvinta til ekte. Kilperik hadde forstøtt sin elskerinne Fredegunda, men hun klarte å fange ham inn i sitt garn på ny, og innen kort tid ble Galsvinta myrdet i sin seng. Brynhildas lyst til å hevne sin søster førte til krig mellom brødrene. Sigebert vant, men Fredegunda lot en snikmorder drepe ham med en forgiftet dolk. Det lyktes Brynhilda å flykte til sin mindreårige sønn, Austrasias blivende konge Kildebert II (575-96). I hans navn hersket hun siden, i en stadig kamp mot et konspirerende aristokrati. Med glede mottok hun i 597 budskapet om Fredegundas død.

Kong Kildeberts etterfølger som konge av Burgund var Theoderik II (fr: Thierry) (d. 613). Biskop Desiderius irettesatte ham for hans løsaktige liv og for at han holdt konkubiner i stedet for å gifte seg med en dronning – det samme gjorde for øvrig den hellige Kolumban. Men kongens bestemor, den mektige enkedronning Brynhilda, som lenge hadde vært regent, fryktet at en dronning ville minske hennes egen makt, så hun støttet sønnesønnen. Kongen diktet opp en falsk beskyldning mot biskopen, som angivelig skulle ha et umoralsk forhold til en kvinne ved navn Justa.

Det var en tid med mye slapphet blant presteskapet, og Desiderius tvang gjennom klerikal disiplin og bekjempet simoni og korrupsjon. Han fordømte også umoralen ved hoffet, og påkalte seg dermed dronning Brynhildas vrede. Egget opp av biskop Aridius av Lyon og dronningmoren Brynhilda avsatte et konsil i Chalon-sur-Saône ham i år 602 eller 603 og landsforviste ham etter falske anklager, og han måtte forlate sitt sete og dra i eksil til en øy i elven Saône i nærheten Lyon som ble kalt Île Barbe (lat: insula barbara, «barbarøya»). Men ryktet om hans mirakler gjorde at Brynhilda endelig ga tillatelse til hans retur.

nullEtter fire år i eksil kunne han vende tilbake til Vienne. Men dramatikken var ikke over ennå. Biskopen fortsatte sin kritikk av kongehuset og gjorde til slutt Brynhilda rasende med en utilslørt preken om kyskhet foran henne og Theoderik. Guvernøren i Vienne ønsket tilsynelatende å få hoffets gunst og fikk tolv prester kastet i fengsel. Men de ble mirakuløst frigjort, noe som imponerte den unge kongen. Han innkalte Theoderik til hoffet og ba ham om råd. Den hellige biskopen nølte ikke: «Fjern de ulykksalige kvinnene fra hoffet og gift deg med en prinsesse som er Burgund verdig!»

Theoderik fulgte dette rådet og giftet seg med en prinsesse fra det vestgotiske folket. Men dette falt ikke i Brynhildas smak. Hun var redd for å miste sin makt og skal ha leid tre leiemordere for å ta hevn over Desiderius. Deres navn har overlevd: Beffan, Galifred og Betton. De ble bedt om å vente på ham da han kom tilbake fra Chalon. De slo ham med stokker og kastet steiner på ham til han falt av hesten og døde. Mordet var imidlertid trolig et rovmord som skjedde på soldatenes eget initiativ, og ikke etter oppdrag fra kong Theoderik.

Alle kildene er enige om at Desiderius ble myrdet i landsbyen som nå kalles Saint-Didier-sur-Chalaronne, men kildene spriker når det gjelder tidspunktet. Butler’s Lives of the Saints sier at han ble myrdet den 23. mai 607, kilden Benedictines skriver at det skjedde i 608 og Schauber/Schindler rundt 611, de.wikipedia.org skriver rundt 606, en.wikipedia.org skriver 611 og 612 i ulike artikler mens fr.wikipedia.org helgarderer med 608 (ou 607 ou 612?).

Etter Desiderius’ død ville Brynhilda også bli kvitt Kolumban (d. 615), så i 610 ga kongen også ordre om at Kolumban skulle deporteres hjem til Irland sammen med alle munkene som var irskfødte, men de dro i stedet til Sveits og senere til Nord-Italia. Desiderius ble etterfulgt som biskop av Domnolus.

Dronning Brynhilda selv gikk en fryktelig skjebne i møte. Aristokratiet avskydde henne som den fremmede og maktsyke kvinnen hun var, og hun ble tvunget til å flykte til Burgund, hvor Fredegundas sønn Klotar II beseiret og fengslet henne. Alle hennes etterkommere ble drept, og i tre dager gjennomgikk den åttiårige damen en utspekulert tortur. Til slutt ble hun bundet med den ene hånden og den ene foten til halen på en vill hest, for så å bli knust av hestehovene når dyret galopperte av sted. Dette skjedde i 613. Fredegundas sønnesønn Dagobert I (628-39) ble enekonge over frankernes rike, som i tiden etter Klodvig mer og mer hadde delt seg i tre mindre riker: Austrasia, Neustria og Burgund. Etter Dagoberts død i 638 gikk det raskt tilbake med dynastiet, til karolingerne overtok i 751.

I likhet med alle de 45 første biskopene av Vienne til og med den hellige Wilicarius (d. 765) regnes Desiderius som helgen. Han æres som martyr fordi han ble drept i utøvelsen av sine plikter som biskop. Hans biografi ble skrevet like etter hans martyrium, og hans relikvier ble skrinlagt i 620 i kirken Saint-Pierre i Vienne. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 23. mai, men 11. februar og 25. mai nevnes også. I kunsten avbildes han som biskop mens han holder et tau, eller blir kvalt. Han påkalles mot feber. Mange steder bærer hans navn, fremst av dem er stedet for hans martyrium Saint-Didier-sur-Chalaronne (01140).

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Bentley, Butler (V), Benedictines, Bunson, Kaas, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl. kirchensite.de, orthodoxengland.btinternet.co.uk, genealogie.free.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 20. desember 2000

av Webmaster publisert 19.07.2007, sist endret 28.11.2015 - 02:51