Den hellige Filip Benizi (1233-1285)

Den hellige Filip Benizi [lat: Benitius] (it: Filippo) ble født den 15. august 1233 i Firenze i regionen Toscana i Italia. Han kom fra de to adelsfamiliene Benizi og Frescobaldi, og han ble født etter at foreldrene hadde vært barnløse i en tid. Allerede som barn viste han stor hengivenhet til Guds mor Maria. Han ble som 13-åring sendt for å studere filosofi i Paris og fysikk og medisin i Padova, hvor han som 19-åring i 1253 tok doktorgrader i medisin og filosofi og begynte å praktisere som lege.

Filip begynte å gå til messe i servittenes nybygde kirke, og han ble mer og mer interessert i å studere Bibelen og kirkefedrenes skrifter, og etter et år var han overbevist om at det var Guds vilje at han skulle gå inn i servitterordenen (Ordo Servorum Mariae – OSM). I 1254 ble han opptatt som legbror i deres hovedkloster på Monte Senario ved Firenze av den hellige Buonfiglio Monaldi, en av De syv stifterne av Servitterordenen. Fra 1255 arbeidet han i hagen der i tre år. Han bodde i en hule bak servittenes kirke og avslørte ikke sin lærdom til noen.

Men i 1258 kom hans talenter for en dag da han ble sendt på et ærend til Siena. På veien kom han i diskusjon med noen dominikanere, og i den teologiske diskusjonen røpet han ufrivillig sitt skarpe sinn for dem og sin medbror Viktor. Ryktene om at en mann med slike gaver hadde gjemt seg bort, nådde også lederen for servittene, og i 1258 ble Filip overflyttet til Siena og i 1259 ble han presteviet etter ordre fra sine overordnede. Etter hvert ble han forfremmet og han ble i 1262 novisemester i Siena, senere superior for flere kommuniteter og sekretær for generalprioren. Ordenen var grunnlagt i 1240, og den 5. juni 1267 ble Filip Benizi dens femte generalprior, svært mot sin vilje og til tross for sine protester. Filip skrev ordenens regler, som ble godkjent i 1268.

Filips ry som en hellig mann spredte seg, og han skal ha blitt sett på som en seriøs pavekandidat, og etter at pave Klemens IV (1265-68) døde i 1268, skal kardinalene ha vært nær ved å velge ham til pave etter forslag fra kardinal Ottobuoni, servittenes kardinalprotektor. Men om natten før avstemningen flyktet Filip opp i høydene og gjemte seg i en hule ved Radicofani, og han holdt seg i skjul til forslaget var blitt trukket tilbake. Noe lignende skal ha skjedd i Firenze noen år senere, der man etter en 12-årig sedisvakans ville ha ham til biskop.

Etter at Filip ble valgt til general gikk ordenen, som lenge hadde vært utsatt for urettferdige angrep fra misunnelige fiender, inn i sin første krise. Han deltok i 1274 på det 14. økumeniske konsil (Det andre Lyonkonsil). Det satte ut i livet vedtaket fra Det fjerde Laterankonsil i 1215 som forbød nye religiøse ordener, og oppløste alle tiggerinstitusjoner som ennå ikke var godkjent av Den hellige Stol. Aggressorene fornyet sine angrep, og i 1276 sendte pave Innocent V (januar-juni 1276) et brev til Filip og erklærte ordenen for oppløst.

Filip dro til Roma, men før han ankom, var Innocent V død. Hans etterfølger Hadrian V (juli-august 1276) levde bare fem uker, noe som gjør 1276 til historiens eneste «fire-pave-år». Endelig bestemte pave Johannes XXI (1276-77), etter en positiv uttalelse fra tre konsistorialadvokater, at ordenen skulle fortsette som før. Men truslene ble gjenopptatt i 1281 under pave Martin IV (1281-85), og selv om andre paver fortsatte å støtte ordenen, ble den ikke endelig godkjent før den salige pave Benedikt IX (1303-04) utstedte bullen Dum levamus den 11. februar 1304.

Filip Benizi regnes også som servitterordenens andre grunnlegger, for gjennom ham vant den ennå ubefestede ordenen raskt betydning og styrke, og gjennom hans misjonsreiser i Italia, Frankrike og Tyskland ble den kjent over alt. Den kvinnelige gren av ordenen går også tilbake til ham ved at han hjalp den hellige Juliana Falconieri med å etablere en servittisk tredjeorden i 1284. Han reiste mye omkring for å besøke ordenens mange hus, og gjorde også sitt for å megle mellom de stridende byene i Nord-Italia, hvor fraksjonskampene mellom guelferne (det pro-pavelige partiet) og ghibellinerne (de pro-keiserlige) var på det høyeste.

Filip dro på oppdrag av pave Martin IV (1281-85) til byen Forlì for å forkynne fred for innbyggerne der. På et møte ble stemningen så opphetet at den unge Peregrinus Laziosi gikk til fysisk angrep på Filip og slo ham i ansiktet. Filip vendte bokstavelig det andre kinnet til, og dette gjorde så sterkt inntrykk på Peregrinus og hans sjenerøse natur, så han angret og ba Filip om tilgivelse, og rundt 1292 gikk han selv inn i Servitterordenen i Siena. Han levde til 1345 og ble helligkåret i 1726.

Helt til sin død var det særlig skjebnen til de fattige og syke som lå Filip særlig på hjertet. Han var også svært suksessrik i å forsone syndere med Kirken. Han sendte de første servittermisjonærene til tatarenes land, hvor de led martyrdøden. Hans helse begynte å svikte og han følte at livet nærmet seg slutten, så han kalte sammen et generalkapittel i ordenen i Firenze i 1285. Der trakk han seg som generalprior og utnevnte sin nære fortrolige og langvarige venn Lottaringo Stufa til sin etterfølger. Deretter formante han sine brødre til gjensidig tålmodighet og kjærlighet og trakk seg tilbake til et forarmet servitterkloster i den umbriske etruskerbyen Todi.

Der døde han den 22. august 1285 og ble gravlagt i den åttekantede servitterkirken San Filippo Benizi i Todi. Han ble saligkåret ved at hans kult ble stadfestet ved dekreter av 8. oktober og 9. desember 1645 av pave Innocent X (1644-55). Han ble helligkåret den 12. april 1671 av pave Klemens X (1670-76), men helligkåringsbullen kom ikke før 4. juni 1724. I 1694 ble hans fest foreskrevet for hele Kirken. Hans minnedag er 23. august og hans navn står i Martyrologium Romanum. Ved kalenderreformen i 1969 ble hans minnedag strøket i den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere.

Han er den best kjente av servittenes helgener. Han avbildes i svart ordensdrakt med kappe og med krusifiks i hånden og med lilje og hodeskalle. Han kan også avbildes med en tiara ved føttene som tegn på at han avviste paveverdigheten. Han er skytshelgen for barn og for servittene.