Den hellige pave Celestin V (1209/10 - 1296)

Minnedag: 22. november

Den hellige Celestin V het opprinnelig Peter og kom fra en enkel bondefamilie i Isernia i Molise, det sørligste området i Abruzzi. Han var det 11. av Angelerio og Marias 12 barn. Mens han ennå var tenåring avla han munkeløfte som benediktiner i Sta Maria di Faifula (nær Montagano), men flyttet ca 1231 til en hule i det ville Abruzzi og bodde der i tre år som eneboer. Etter at han var blitt presteviet i Roma, trakk han seg mellom 1235 og 1240 tilbake til en hule på Monte Morrone ved Suloma i Abruzzi, men for å unnslippe nysgjerrige tilskuere, trakk han seg ca 1245 tilbake til de mer utilgjengelige høydene i Maiella. Men stadig flyttet det likesinnede disipler til asketen med den raskt økende berømmelsen. Det oppsto et kloster og de fikk i 1259 tillatelse av den lokale biskopen til å bygge en kirke, Sta Maria, ved foten av Morrone.

Peter, som heretter kalte seg «av Morrone», ordnet kongregasjonen etter forbilde av cistercienserordenen, og kalte eneboerne «Brødre av Den Hellige Ånd». Kongregasjonen ble godkjent av Urban IV (1261-64) i juni 1263 som en gren av benediktinerordenen. Senere kalte de seg celestinere (OSBCoel), etter Peters navn som pave, Celestin V.

Peters brorskap hadde forbindelser med spiritualene, de radikale fransiskanerne, og for å sikre kongregasjonens uavhengighet fra biskoppelig innblanding, gikk han til fots til Lyon i 1274. Han kom dit like etter det store konsilet, og Gregor X ga ham i 1275 et høytidelig privilegium som bekreftet både kongregasjonens eiendommer og deres innlemmelse i benediktinerordenen. Da Peter vendte tilbake fra Lyon, holdt han kongregasjonens første generalkapittel i S. Spirito i Maiella. Det anerkjente Benedikts (ca 480-ca 550) regel som bindende, og vedtok liturgiske og disiplinære retningslinjer. For legfolk dannet Peter senere en slags tredjeorden.

Peters aktiviteter var på sitt høyeste det neste tiåret. I 1276 ble han abbed i Sta Maria di Faifula så vel som prior av S. Spirito i Maiella, og han tok kontakt med Karl I av Anjou, konge av Sicilia (1266-85), som i 1278 tok Sta Maria under kongelig beskyttelse. Da han ble valgt til pave, var det 600 celestinere fordelt på 20 klostre.

Hans berømmelse som en asketisk, undergjørende helbreder og monastisk leder spredte seg ut over Abruzzi, og hans navn var kjent ved kurien og hoffet i Napoli. I 1293 flyttet han fra Maiella tilbake til Monte Morrone, hvor han hadde bygd klosteret S. Spirito (nå fengsel), og slo seg ned i en liten grotte 637 m opp i fjellet (S. Onofrio) for å leve sine siste år i ensomhet i fjellene. Han overlot ledelsen av kommuniteten til andre.

Etter at Nikolas IV døde den 4. april 1292, sto pavestolen tom i 27 måneder. De tolv kardinaler samlet seg til nyvalg, men de klarte ikke å velge noen ny pave med det foreskrevne 2/3 flertall. Dette skyldtes motsetningene mellom de romerske adelsfamiliene Orsini og Colonna snarere enn politiske motsetninger.

Først kunne de ikke engang bli enige om stedet for konklavet, og to ganger forlot flere kardinaler det urolige Roma med sitt usunne klima og trådte sammen til valg i Rieti. Colonna-partiet ble i Roma, og forsøkte seg på et valg på egen hånd, men begge gruppenes forsøk ble fruktesløse. Til slutt ble kardinalene enige om at de skulle komme sammen den 18. oktober 1293 i Perugia.

Men heller ikke da oppnådde noen av kandidatene som ble foreslått av de rivaliserende gruppene, det nødvendige flertall. Et pavevalg ble enda mer presserende da Karl II, konge av Sicilia og Napoli (1285-1309), ankom til Perugia i mars 1294, ivrig etter å få ratifisert en hemmelig avtale han i 1293 hadde inngått med Jakob II av Aragón (1291-1327) i La Junquera. Avtalen gikk ut på at Jakobs bror Fredrik skulle trekke seg tilbake fra Sicilia.

Kardinalene avslo å ratifisere avtalen, men kongen forsøkte å fremskynde pavevalget ved å lage en liste på fire navn for dem. Dette hadde ingen virkning, men etter hans avreise steg presset, på grunn av uro i Roma i mai og juni, kamper i Orvieto-regionen og kardinal Napoleones unge brors tragiske død.

Da kardinalene møttes igjen i en spent atmosfære den 5. juli, fortalte kardinal Latino Malabranca dem om et brev en from eneboer hadde skrevet til dem, hvor han truet med guddommelig straff om de fortsatte å sette Kirken i fare med ytterligere forsinkelser. Da de andre spurte hvem forfatteren var, avslørte han at det var den berømte eremitten Peter av Morrone, og sa at den hellige, gamle eneboeren ville bli en bedre pave enn de fleste.

Som dekanus for kollegiet ga han sin stemme til Peter, og det forbløffende var at konklavet, halvt oppgitt, halvt begeistret sluttet opp om ham i et forsøk på å komme videre ved å velge en «overgangsfigur». Skritt for skritt ble det først oppnådd 2/3 flertall, deretter enstemmighet. Den 5. juli 1294 ble den 85-årige eneboeren Peter av Morrone valgt til ny pave.

Flere faktorer bidro til kardinalenes forbløffende valg: De var lei av dødvannet og håpet at et dristig valg ville fornye pavedømmet. En annen faktor var 1200-tallets drøm om en «Englepave» som ville innlede Åndens tidsalder, men det er usannsynlig at Karl II hadde en finger med i spillet. Valget ble over alt hilst velkommen, og i radikale åndelige kretser ble Peter hyllet som den englepaven de hadde håpet på.

I slutten av måneden dro et følge av kardinaler til Abruzzi for å finne den nyvalgte paven. Et øyenvitne, Jocopo Stefaneschi, har i vers beskrevet det som hendte. Etter at delegasjonen hadde klatret opp Monte Morrone på geite- og sauestier, kom de endelig til eneboerens hule, hvor de fant en uflidd, gammel mann med langt skjegg, hule kinn og redde øyne. De knelte ned for ham, og til hans bestyrtelse kysset noen av dem hans sandaler. Han må ha trodd at dette var et av de synene som ofte plaget ham. Da dokumentet som høytidelig forkynte konklavets beslutning, ble lagt i hans hender, forsøkte eneboeren å rømme, men han ble ærbødig holdt tilbake. Til slutt ble han overtalt til å tro at det var Guds vilje at han skulle motta pavekronen. Kong Karl, som var overlykkelig over valget av en venn, skyndte seg til for å hjelpe med overtalelsene.

Den 25. juli 1294 dro han inn i L'Aquila, etter eget ønske ridende på et esel, fremdeles i eneboerdrakt, med kong Karl II på den ene siden og hans sønn Karl Martell på den andre, mens korgutter sang og riddere klirret forbi i sine rustninger. I L'Aquila ble han i midten av august ikledd den røde pavekappen og viet til biskop av Roma i den vakre kirken Sta Maria di Colmaggio, og den 29. august ble han kronet der under navnet Celestin V. Kardinalene ønsket seremonien i Perugia eller Rieti, men Karl insisterte på en by i sitt eget maktområde.

Den nye paven var en rettskaffen og enkel mann av dyp fromhet, men han var ukjent med verden, og tok alt som det ga seg ut for å være. Han ble snart en marionett for Karl II av Anjou og utnevnte Karls menn til nøkkelstillinger i kurien og Kirkestaten. Da Celestin den 18. september utnevnte tolv nye kardinaler, aksepterte han godtroende Karls kandidater. Av de nye kardinalene var sju franskmenn og to medlemmer av celestinerkongregasjonen. På Karls ønske ratifiserte Celestin den 1. oktober avtalen i La Junquera, inkludert en klausul som krevde at Jakob II ga Sicilia tilbake til Kirken innen tre år. Han gjeninnførte også Gregor Xs strenge konklavordning, og gjorde kongen til vokter av det neste konklavet.

Om høsten, da Celestin endelig ville begi seg til Roma som kurien ville, fikk Karl ham til å slå seg ned i Napoli, og den 5. november kom paven hit. De månedene som til da var gått av hans pontifikat, var rik på fiaskoer og skuffelser, for med unntak av sin hellighet, var Celestin på alle måter uegnet til paveembetet. I sin enfoldighet og uvitenhet begikk han de mest elementære feil, og han var så dårlig utdannet at det i konsistoriet måtte brukes italiensk i stedet for latin.

Først da ble kardinalene klar over hva de hadde gjort. Rystet skjønte de at de hadde valgt et 85-årig barn til å sitte på pavetronen. Vasket, barbert og iført en praktfull drakt, trodde den gamle paven alt som ble sagt til ham, skrev under på alt som ble forelagt ham og gjorde alt man ville ha ham til å gjøre. Da paven manglet både administrativ og juridisk innsikt, ble det også full forvirring i Kirkens daglige administrasjon, da paven utstedte privilegier i strid med kirkeretten og kunne gi samme embete til mer enn en søker.

Det eneste punktet hvor han viste initiativ, var å gi privilegier til sin egen kongregasjon (han tok til og med skritt for å inkorporere store benediktinske abbedier som Monte Cassino i den) og beskytte fransiskanerspiritualene. Ellers ble han et uskyldig redskap for kong Karls politiske intriger.

I Napoli ble det bygget en celle for ham i det utilgjengelige Castel Nuovo, hvor han ba og mediterte og lengtet etter Monte Morrone. Da advent nærmet seg, overveide han å overlate styret av Kirken til en komité av tre kardinaler mens han selv fastet og ba, men planen ble skarpt imøtegått. Kardinalenes klager gjorde at Celestin ble bevisst sin vanskelige situasjon. Med tanke på sitt store ansvar og omsorg for sin egen sjels frelse begynte han å tenke på å si fra seg embetet. Han konsulterte kardinal Benedetto Caëtani, en ansett kanoniker (ekspert i kirkerett), om muligheten for en frivillig adgang. Da Benedikt (feilaktig) forsikret ham om at det fantes presedens for en abdikasjon, besluttet Celestin V seg for å trekke seg tilbake, og sto tross alle reaksjoner fast ved sin beslutning.

Et poetisk budskap fra den berømte Jacopone da Todi skulle gjøre utslaget. Den lidenskapelige fransiskaneren advarte paven mot det misbruket som løp løpsk under hans svake, gamle hender.

Først fikk han skissert en erklæring om årsakene til sin abdikasjon, og den 10. desember 1294 utstedte han en bulle hvor han understreket gyldigheten av Gregor Xs konklavordning også i et slikt tilfelle. Den 13. desember leste han i fullt konsistorium opp en abdikasjonserklæring som var forberedt av kardinal Caëtani. Den gamle mannen tok av seg de pavelige klær og insignier, og han gråt av takknemlighet da han sto der i sin eneboerdrakt og igjen var «broder Peter». I en siste appell ba han kardinalene om å gå til et raskt valg for Kirkens beste. Han er en av seks paver som har abdisert; den eneste som har gjort det frivillig.

Det var Peters oppriktige ønske å vende tilbake til sin ensomhet på Monte Morrone. Men få dager etter hans abdikasjon ble den barske og strenge Bonifatius VIII (ingen andre enn Benedetto Caëtani) valgt i hans sted. Bonifatius' motstandere ville ikke anerkjenne valget, så den nye paven fryktet et skisma hvor dyktige hender skulle gjøre bruk av den føyelige eneboeren som motpave. Derfor forbød han Peter å reise, og holdt ham under bevoktning.

Den gamle mannen forsøkte å slippe unna til Hellas via Apulia, men han ble hindret av menneskemengden som strømmet til og holdt ham for hellig. Han ble tatt til fange og ført til Anagni. Underveis ble han tiljublet av tusener, slik at Bonifatius ble styrket i frykten for at den avgåtte paven kunne være farlig for ham. Etter pavens ordre ble Peter i juli 1295 sperret inne i en beskjeden bolig i tårnet på borgen Fumone i Alatri-fjellene, øst for Ferentino ved Anagni. Der ble han strengt bevoktet, men behandlet med respekt, og det er ingen bevis på at han ble behandlet utilbørlig. «Jeg ønsket intet annet i verden enn en celle», sa han, «og en celle har de gitt meg.»

Pavens avkall på sitt embete førte til opprørsk stemning. Snart hevdet Romas vanlige og ondsinnede sladder at den ærgjerrige kardinal Caëtani hadde installert et talerør i pavens celle. Der skulle han midt på natten hviskende ha oppfordret den ulykkelige eneboeren til å frasi seg paveverdigheten, inntil han ga etter for «Guds røst». Gyldigheten av hans abdikasjon ble diskutert, men uten tvil hadde han rettslig dekning for den, og faktisk gjorde den slutt på en pinlig situasjon. Det viste seg at fromhet alene ikke var tilstrekkelig for å lede verdenskirken, til det krevdes kunnskap og dyktighet, men også herskeregenskaper.

Ti måneder senere, den 19. mai 1296, døde den 87-årige eneboeren og ekspaven i Castel Fumone av en infeksjon som var forårsaket av en byll. Han ble først gravlagt i Ferentino, men i 1317 ble hans jordiske rester overført til Sta Maria di Colmaggio, hvor han hadde blitt kronet til pave.

Celestin V (St. Peter Celestin) er både den mest patetiske og tragiske, men også den mest rørende skikkelse i pavedømmets historie. Nå da han var trygt i himmelen, kunne Kirken kanonisere ham. Den 5. mai 1313 ble han helligkåret av Klemens V i Avignon etter påtrykk fra kong Filip IV den Smukke av Frankrike i hans vendetta mot Bonifatius VIII. Han ble erklært hellig som bekjenner, og ikke som martyr for Bonifatius' hånd, som Filip ønsket. Hans fest ble feiret den 19. mai i den universelle kalender fra 1668 til 1969, men i dag feires han ikke lenger av hele Kirken.

av Webmaster publisert 03.02.1998, sist endret 28.11.2015 - 02:50