Den salige Claudius Granzotto (1900-1947)

Minnedag: 2. september

Den salige Claudius (it: Claudio) ble født som Rikard Granzotto (it: Riccardo) den 23. august 1900 i Santa Lucia di Piave i provinsen Treviso i regionen Veneto i Nord-Italia. Han var den yngste av ni barn (syv brødre) av Antonio Granzotto og Giovanna Scottà, fattige, men troende bønder. Han ble døpt den 2. september med navnene Rikard Viktor (it: Riccardo Vittorio). Etter veneziansk familietradisjon var det fremfor alt moren som sto for hans religiøse oppdragelse. Han tilbrakte sin barndom i familien, og deretter gikk han de to første klassetrinnene i den lokale skolen.

Da Rikard var ni år gammel, døde hans far den 4. januar 1910, 65 år gammel. I oktober samme år mottok han sin første kommunion. Han begynte i tredje klasse, men forlot skolen etter noen måneder fordi han måtte begynne å arbeide. Først var han hjelpearbeider hos en skomaker, men som trettenåring ble han sendt til en svoger i Brusegana som snekkerlærling. Etter et år dro han for å bli altmuligmann hos sin bror Giacinto Giovanni, som drev et lite byggefirma. På fritiden arbeidet han noen ganger i butikken til en skomaker. I arbeidet som murer viste han eksemplarisk engasjement og nøyaktighet. Han fant alltid måter å løse vanskeligheter som oppsto i murerarbeidet. Det var i denne perioden rundt 1915 at Claudius oppdaget sin lidenskap for kunst, særlig skulptur, og han skar ut sine første verker.

I november 1917 ble han i en alder av sytten år innkalt til en forberedende militærtjeneste. Han arbeidet først i Susegana, så Isola Vicentina. Da Italia gikk med i Første verdenskrig, ble han innkalt til ordinær militærtjeneste og tjenestegjorde i Roma, Napoli, Bologna og til slutt i Albania. I denne perioden utmerket han seg blant sine medsoldater på en eksemplarisk måte, som skaffet ham respekt fra alle. Men hele tiden hadde han en lengsel etter å lære å modellere. Den 18. oktober 1921 ble han endelig permanent dimittert fra militærtjenesten.

Han vendte tilbake til familien og begynte igjen å arbeide som murer for å reparere hjemmene som var ødelagt av krigen. I sine ledige stunder beskjeftiget han seg stadig mer med modellering, og hans jevnaldrende beundret ham for det. Hans hjemlige sogneprest Vittorio Morando, som holdt god kontakt med den troende og praktiserende katolikken Rikard, så hans kunstneriske talent for billedhogging, så i 1922 skaffet han ham adgang til en kunstskole i Conegliano i Treviso. I 1923 gikk han på den private kunstskolen Rinaldo Contardo i Venezia, hvor han tok to kurs i dette året, noe som tilsvarer de første to årene på dagens kunstskole. Deretter gjennomgikk han eksamen for opptak til det tredje kurset.

Fra 1923 til 1925 fortsatte han sine studier på Liceo artistico ved Accademia di Venezia. Han avsluttet studiene i 1925 med et diplom for kunstnerisk modenhet og tittelen professor i tegning. Han flyttet deretter til Accademia di Belle Arti i Venezia, hvor hans fremgang som billedhogger var bemerkelsesverdig. Etter fire år fikk han i 1929 sitt andre diplom med beste karakter (laud) og tittelen professor i skulptur. I løpet av tiden med akademiske studier utførte Granzotto i tillegg til det arbeidet som ble gitt av skolen, også ganske mange skulpturer. Blant de verkene han skapte i denne tiden, er fremfor alt L'anima e la sua veste («Sjelen og dens klær») og det berømte store vievannskaret (acquasantiera) i sognekirken Santa Lucia og La disperazione di Giuda («Judas’ fortvilelse»).

Da han var uteksaminert, bygde han sitt eget verksted hjemme, men hans liv var i mellomtiden blitt forvandlet. Han var arbeidsom, alltid glad og i harmoni med alle, men neglisjerte ikke sine religiøse plikter. Straks professor Granzotto var fullt ut anerkjent som akademisk billedhogger i kunstnernes rekker, fulgte en rekke store oppgaver, de fleste med religiøse temaer. Dermed vokste behovet for religiøs fordypelse og inderliggjøring av sitt trosliv stadig mer i ham. Han tilbrakte ofte hele natten i bønn og kontemplasjon i sin sognekirke, hvor han lot seg låse inn. Han ba i verkstedet, gikk i kirken og i Katolsk Aksjon, og på fritiden moret han seg på en motorsykkel. Det var ingen flørt eller verdslighet, han leste mye og var alltid svært reservert. Han var helt uinteressert i politiske spørsmål og arbeidet som en kontemplativ.

I en konkurranse i 1930 for en skuptur som skulle plasseres i Foro Mussolini i Roma, som han var sikker på å vinne med skulpturen La Volata av en spiller med ballen, ble han først akseptert og godkjent, men deretter forkastet av juryen av formelle grunner. Da erkjente han at denne verden med sine hyllester, utmerkelser og titler ikke var noe for ham. Han begynte å tenke over et eventuelt ordenskall.

I fastetiden 1932 ble han kjent med og lærte å skatte den fransiskaneren som holdt fasteprekenene i hans menighet, p. Amadio Oliver. Vennskapet mellom de to førte til at professor Granzotto ble stadig mer begeistret for det fransiskanske ideal. Til slutt sto beslutningen klar for ham: «Jeg blir fransiskaner». Den 27. november 1933 sluttet han seg til fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) og den 7. desember 1933 kom han til klosteret San Francesco del Deserto i den venezianske lagunen som legbror.

Ved ikledningen tok han ordensnavnet Claudius (it: Claudio). Da han gikk inn i ordenen, skrev hans sogneprest: «Ordenen mottar ikke bare en kunstner, men en helgen». Under postulatet (prøvetiden) fikk han i oppgave å lage en Lourdes-grotte i Chiampo i provinsen Vicenza i regionen Veneto og å hogge statuen av Vår Frue av Lourdes for den, noe han angivelig klarte mye bedre enn den mesteren som skapte den statuen som i dag står i grotten Massabielle.

Den 7. desember 1935 påbegynte Claudius novisiatet som legbror. Av ydmykhet og etter eksempel av den hellige Frans av Assisi avviste han invitasjonen til å bli prest. Den 8. desember 1936 avla han sine første løfter og ble sendt til klosteret San Francesco i Vittorio Veneto i Treviso. Deretter ble han et eksempel på fullkommen lydighet, radikal fattigdom, forbilledlig fromhet og ekte botsånd, slik at alle som betraktet ham, ble sterkt oppbygd. Han fikk i oppdrag å lage flere Lourdes-grotter i Zimella i Verona, i Brognoligo i Verona og i Luzzetti i Belluno. Han gjorde dette med stor ærbødighet og kjærlighet til den uplettet unnfangete Guds Mor. I klosterlivet foraktet han ikke det mest beskjedne arbeidet. Han pusset skoene for de andre, tok seg av kveget i klosterets stall, hjalp broder kokk på kjøkkenet og avløste broder portner og utbedret klostermurene som var ødelagt i krigen. I perioder med mindre arbeid hjalp han vaktmesteren.

Men så ble Claudius’ helse forverret, og en lege i Arzignano fant en hjernesvulst og rådet ham til øyeblikkelig innleggelse i Padova, noe som skjedde etter tre dager. Men sykdommen hadde kommet alt for langt, og etter bare en uke, den 15. august 1947, høytiden for Marias opptakelse i himmelen, døde Fra Claudio på sykehuset i Padova, nesten 47 år gammel og omgitt av et stort ry for hellighet.

Han ble først gravlagt i Vittorio Veneto, i fransiskanernes grav på byens kirkegård, men den 31. mai 1951 ble hans jordiske levninger flyttet til Chiampo og helligdommen Madonna della Pieve, hvor de ble gravlagt foran Lourdes-grotten han hadde skapt. På tiårsjubileet for Claudius’ død den 15. august 1957, ble det nye museet i Chiampo åpnet som samlet hans verker. Den daværende biskopen av Vittorio Veneto, den senere pave Johannes Paul I (august-september 1978), arbeidet for å igangsette en saligkåringsprosess.

Den 7. september 1989 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 1993 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt et barn fra Verona som var helbredet for peridacrocystitt (betennelse i og rundt tåresekken). Han ble saligkåret av paven på Kristi Kongefest den 20. november 1994 i Roma. Hans minnedag er dåpsdagen 2. september, men dødsdagen 15. august nevnes også, selv om den vanligvis er opptatt av høytiden for Marias opptakelse i himmelen.

Kilder: Holböck (4), Resch (B3), Index99, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it, pl.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît, santuariochiampo.com, americancatholic.org, mariancommunications.com, castelloarzignano.com, gruppo4.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 2. juli 2005

av Webmaster publisert 02.07.2005, sist endret 28.11.2015 - 02:50