Nye titler på St. Olav Forlag

To nye utgivelser i serien "St. Olav klassikere"

G.K. Chestertons "Orto­doksi" og Thérèse av Lisieux' "En sjels historie".

Les mer
 

Den salige Katarina Jarrige (1754-1836)

Minnedag: 4. juli

Den salige Katarina Jarrige (1754-1836)

Den salige Katarina Jarrige (fr: Catherine) ble født den 4. oktober 1754 i landsbyen Doumis i Chalvignac i bispedømmet Clermont (nå i bispedømmet Saint-Flour) i Frankrike. Hun var den yngste av syv barn av en leilending, og hun var på stedets dialekt kjent som Catinon-Menette («Katarina den lille nonnen»). Hun hadde en fattig, men lykkelig oppvekst, og hun ble regnet som litt rampete, siden hun likte «practical jokes», noe hun senere ba om unnskyldning for. Da hun var ni år, begynte hun å arbeide som hushjelp. Hun mistet sin mor som 13-åring. Hun lærte seg etter hvert å lage kniplinger, og som 20-åring flyttet hun til Mauriac.

Hun var selv fattig og ydmyk, og Gud kalte henne til tjeneste for fattige, syke og foreldreløse. Hun trådte inn i dominikanernes tredjeorden (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD) og ble en menette eller «liten nonne», i likhet med hennes navnehelgen, den hellige Katarina av Siena. Menettene i Mauriac hadde ingen kommunitet, men bodde i sine egne hjem, i Katarinas tilfelle et kvistværelse hun delte med sin søster.

Menettene avla imidlertid kyskhetsløfte og hadde fellesbønn. Mens Katarina gikk rundt og tigget om almisser, ba hun under forkleet uavlatelig rosenkransen, denne meget dominikanske bønn. Katarina elsket å danse, særlig den grasiøse dansen fra Auvergne som kalles bourrée. Men straks hun ble menette, måtte hun gi opp all dans. Dette var svært vanskelig for henne, og under søsterens bryllup ga hun etter og var den første ut på dansegulvet. Men dagen etter angret hun og lovet aldri å danse igjen – et løfte hun holdt resten av livet.

I seksti år var hennes herrer og mestere de fattige, syke og foreldreløse. I dem så hun Jesu lidende ansikt, og hun tjente dem, ga dem mat og tok seg av dem som hun ville ha gjort for Kristus selv. Hun brukte en del av dagen til å tigge almisser fra de rikere familiene i Mauriac. Med et vennlig smil pleide hun å si på spøk: «Legg det her! Legg det her!» og pekte på de to lommene i forkleet.

Den franske revolusjon brøt ut i 1789. I 1791 var Katarina svært bekymret for de prestene som hadde nektet å godta den nye lovgivningen om presteskapet som det revolusjonære regime hadde innført. De som nektet å sverge lydighetseden til «geistlighetens sivilforfatning» (constitution civile du clergé), ble fordrevet fra sine embeter. Katarina var en sterk motstander av den verdslige makts innblanding i kirkelige anliggender, men hun kjempet med kjærlighet. I ni år egnet hun all sin veldedige innsats for de prestene som hadde nektet å avlegge eden, særlig i 1792 da forfølgelsene nådde området Cantal. Hun fant passende gjemmesteder for dem og brakte dem mat og klær. Hun klarte også å fremskaffe messeklær, hostier og vin slik at de kunne feire messen. Hun ledsaget sågar en prest som hadde forsvart ekteskapets hellighet, til giljotinen.

Etter at forfølgelsene opphørte, bidro Katarina til å bygge opp Kirken igjen. Mens hun tidligere var blitt kalt «de fattiges menette», ble hun nå også kalt «prestenes menette». Hun døde den 4. juli 1836 i Mauriac, 81 år gammel.

Den 25. juni 1996 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret den 24. november 1996 av paven i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 4. juli.