Den hellige Colman av Lindisfarne (~605-676)

Minnedag: 18. februar

Den hellige Colman (irsk: Colmán; lat: Colmanus) ble født rundt 605 i provinsen Connacht i det vestre Irland. Han ble munk under den hellige Kolumba av Iona (Colum Cille) (ca 521-97) i hans kloster på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter Kolumba (= due på latin; hebr: iona).

Colman kan ha vært den Colmanus abbas som er registrert av 1600-tallsforskeren Patrick Young som adressat for et nå tapt charter fra kong Wulfhere av Mercia (657-74), som er bevart i arkivet i Worcester Cathedral. Hvis det stemmer, hadde han et kirkelig embete i Mercia rundt samme tid som de to første biskopene av Marcia, den hellige Diuma (ca 600-58) og den hellige Ceollach (600-t), som begge var fra Irland. Imidlertid er referansen i charteret på ingen måte pålitelig, og uansett er Colman et av de vanligste irske navnene i tidlig middelalder.

Denne Colman er imidlertid en historisk attestert helgen, og det meste av informasjonen vi har om ham er utledet fra den hellige Beda den ærverdiges (ca 673-735) Historia Ecclesiastica gentis Anglorum, «Den Engelske Kirke og det Engelske Folks Historie» i fem bind (fullført i 731), hvor han forteller om utviklingen av kristendommen i England frem til sine egne dager. Ifølge Beda ble Colman send fra Irland rundt 661 for å bli den tredje biskop og abbed av Lindisfarne (661-64) etter de hellige Aidan (Aodhán) (635-51) og Finan (Finán, Fíonán), (651-61), som begge også hadde vært munker på Iona.

Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor kysten av Northumbria mellom Berwick og den kongelige residensen i Bamburgh, nær dagens grense mellom England og Skottland. Øya var bebodd i prehistorisk tid, og under den romerske perioden hadde britene trolig en landsby der. De hadde et navn på den: Medcaut – et keltisk ord av ukjent betydning. Øya er landfast ved lavvann, noe som gjorde den til et praktisk misjonssenter, og klosteret der ble det viktigste i Northumbria. Det var utgangspunkt for utallige munker som evangeliserte i andre engelske kongedømmer.

Colman ble straks involvert i den såkalte påskekontroversen. På denne tiden var det strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske enkelt «keltiske».

Den hellige Colman av Lindisfarne med kong Oswiu og abbedisse HildaUenigheten i Northumbria var kommet til et kritisk stadium, og i 664 (eller 663) møttes en synode i Whitby for å avgjøre spørsmålet. Den var innkalt av kong Oswiu, som støttet det irske synet. Oswiu var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. På synoden deltok kirkeledere fra hele England.

Colman var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene og forsvarte veltalende, men uten hell, det irske partiet, mens Wilfrid Ripon, senere den hellige biskop Wilfrid av York, talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Beda den ærverdige hevder å gjenta de eksakte ordene til både Colman og Wilfrid. Men Bedas fremstilling er nok farget både av hans sympati for det romerske partiets sak og hans antipati mot deres talsmann Wilfrid. Hans rapport fra synoden lives opp av den kontrasten han trekker opp mellom Colmans veloverveide fremstilling av sin sak og Wilfrids lærde, men egenmektige eller kanskje til og med fornærmende svar. På et punkt kaller han irenes tilhengere for stultus – «dumme».

Synoden begynte med at kong Oswiu ba Colman om å beskrive opprinnelsen til hans skikker. Colman svarte at «alle våre fedre» hadde feiret påsken på samme måte som han gjorde, og han påkalte eksempelet til den hellige Johannes evangelisten (Beda, 3.25). Wilfrid forklarte at Johannes hadde fulgt jødisk lov «da Kirken fortsatt var jødisk i mange aspekter», men at eksempelet som burde foretrekkes, var det til den hellige Peter, som han (urettmessig) hevdet hadde feiret påsken i Roma på søndag etter den fjortende dag i månemåneden. Colman presenterte da moteksempelet med den hellige biskopen Anatolius av Laodicea (d. ca 283), hvis kalkuleringer hans tradisjon fulgte, og med Ionas grunnlegger Kolumba. Wilfrid hevdet at irene hadde feiltolket Anatolius og at Kolumba hadde handlet av uvitenhet. Han påkalte igjen eksempelet med Peter, som Kristus hadde gitt nøklene til himlenes rike, og kong Oswiu spurte Colman om det fantes noe som beviste at en tilsvarende autoritet var gitt til «deres Kolumba». Da biskopen innrømmet at det ikke gjorde det, erklærte kong Oswiu at han aktet å adlyde ordrene fra himmelens dørvokter. Kongen aksepterte Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges. Andre forkjempere for denne linjen var de hellige Ronan og Agilbert – sistnevnte ba Wilfrid tale for seg, siden han selv ikke behersket gammelengelsk godt nok. Nå ble den romerske praksisen gjennomført i hele Northumbria, og etter hvert i hele England.

Det kan synes som om spørsmålet om klerikale hårfrisyrer var alt for bagatellmessig til å skape strid, men i virkeligheten hadde spørsmålet stor åndelig betydning. Da som nå var håret et viktig tegn på sosial status. Spørsmålet om tonsur handlet ikke om mote, men om teologi. Opprinnelsen til tonsuren kommer fra den gamle romerske skikken med å barbere hodet til en mannlig slave som en måte å indikere mesterens makt – slavens tvungne underkastelse under sin mesters vilje er så fullstendig at han til og med mister evnen til å kontrollere utseendet til sitt eget hår. Tvungen hårklipp brukes fortsatt som et synlig symbol på en autoritets totale kontroll over en manns liv, som når nye rekrutter begynner i det militære.

Både grekere og romere så på det barberte hodet som selve tegnet på å være en slave. Romerne straffet kristne ved å barbere hodene deres som et tegn på forakt og hån, og tvinge dem til å se ut som slaver var ment å ydmyke dem. Dette slo senere tilbake ved at noen munker begynte å barbere hodet frivillig på samme måte, og når de ble spurt hvorfor, identifiserte de seg som «Kristi slaver».

Ulike religiøse ordener praktiserte tonsur i hundrevis av år, og på begynnelsen av 500-tallet hadde mange klerikere i nord gjenopptatt skikken i en modifisert form ved ikke å barbere hele hodet. Noen ordener etterlot en liten hårkrone, som var ment å symbolisere Kristi tornekrone, mens noen ordener bare barberte bort en sirkel øverst på hodet. Noen barberte hele hodet over ørene, og noen beholdt et bredt bånd av hår rundt hodet. Den romersk-katolske Kirke avskaffet skikken med tonsur i 1972, men noen ortodokse ordener praktiserer fortsatt frivillig tonsur og det samme gjør tradisjonalister som tildeler ordinasjonskandidatur i henhold til Missalet av 1962.

Tonsurstriden i det nordlige England var derfor direkte knyttet til det større spørsmålet om man skulle følge gamle skikker som var bevart fra de tidligste kristne, eller om man skulle tilpasse seg mer moderne praksis som ble påtvunget fra det fjerne Roma. Klerikere nøt en privilegert status i Roma på 600-tallet som Kristi tidligste etterfølgere aldri kunne drømme om. Som et resultat av dette hadde mange klerikere forlatt tonsuren og begynt å klippe håret på samme måte som medlemmer av den herskende klassen. Romerske prester fant dette på sin plass, ettersom de var velutdannete og respekterte medlemmer av samfunnet, men kelterne la større vekt på ydmykheten og følte at det tradisjonelle visuelle bildet av klerikere som Kristi tjenere skulle bevares med den symbolske barberingen av hodet. Så selv om synoden i Whitby er mest kjent for striden om beregningen av påsken, ble også tonsurspørsmålet heftig diskutert, med mange keltiske munker og prester var uforsonlige i sin uenighet med Roma.

Beda forteller at alle de tilstedeværende på synoden ga sitt samtykke til Oswius avgjørelse, men det er åpenbart at i alle fall Colman dissenterte. Han nektet å aksepterte at kongen bestemte i et åndelig spørsmål, så han gikk av fra sitt bispesete i protest mot vedtakene i Whitby. Sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske (saksiske) forlot han i stillhet Lindisfarne, og tok størstedelen av Aidans levninger med seg. Noen relikvier ble imidlertid etterlatt, og Colman etterlot instruksjoner om at de skulle skrinlegges i koret i kirken i Lindisfarne.

Før Colman dro, fikk han løfte fra kong Oswiu, som beundret Colmans «medfødte visdom» (Beda, 3.26), om at den hellige abbed Eata av Melrose skulle utnevnes til ny leder for kommuniteten på Lindisfarne. Colmans erstatter som biskop for northumbrerne ble Tuda, en munk fra den sørlige delen av Irland, hvor de romerske skikkene ble fulgt. Tuda varte imidlertid ikke lenge, og han ble etterfulgt som biskop av Eata. Colman og hans ledsagere dro først til Iona, hvor de tilbrakte to år i bønn og kontemplasjon. På veien dit synes han å ha grunnlagt kirken i Fearn i Forfarshire, som han viet til St. Aidan, og der plasserte han noen av Aidans relikvier som han hadde med fra Lindisfarne. Han grunnla også en kirke til ære for samme helgen i Tarbert i Easter-Ross, men den ble senere oppkalt etter ham selv.

Fra Iona dro de rundt 667 til Inishbofin (Inis Bó Finne = «den hvite kviges øy») rundt åtte kilometer utenfor kysten av Connemara i grevskapet Galway i provinsen Connacht i det vestlige Irland, hvor Colman grunnla et kloster. Der fortsatte de å følge de keltiske skikkene, noe Roma klokt nok lot dem gjøre, siden det ikke var noen læremessige spørsmål involvert i striden. I klosteret på Inishbofin ble Colmans klokke senere bevart, og klosteret overlevde til 900-tallet.

Men også på Inishbofin ble de to gruppene uenige seg imellom. De engelske (saksiske) munkene klagde over at de irske forlot klosteret på sommeren for å besøke venner og slektninger, slik at de selv måtte gjøre alt innhøstningsarbeidet alene, men når de irske kom tilbake, krevde de å dele avlingen likt (Beda, 4.4). Colman grunnla da et eget kloster for engelskmennene på fastlandet i Magh Eó (Magh nEó), «sletten med barlinder». Klosteret ble kalt Mayo «of the Saxons», og Colman fortsatte som abbed for begge klostrene. Mayo er nå navnet på et sogn i baroniet Murrisk i grevskapet Mayo i Connacht.

En stor gruppe munker under den hellige Gerald av Mayo (Garailt) (d. 732), en engelskmann som levde i det nærliggende Rosslee, sluttet seg til dem der. Gerald og hans tre brødre og en stor gruppe piktere hadde forlatt Northumbria etter synoden i Whitby og kom til slutt til Rosslee. Gerald ble den første abbeden av Mayo etter Colman, som vendte tilbake til Inishbofin. Klosteret vokste raskt og knyttet sterke bånd til York, og Beda den ærverdige roser det fordi munkene levde etter en regel og valgte en abbed kanonisk, det vil si at det ikke var et keltisk «arvelig» kloster, og for at de levde i nøysomhet av sine egne henders arbeid.

Beda, som ikke hadde noen sympati for de særegne keltiske skikkene, gir en varm beretning om kirken på Lindisfarne under Colmans korte regjeringstid. Han understreker det eksemplet av nøysomhet og enkelhet i livet som biskopen satte, og hans presteskaps totale hengivelse til sin oppgave om å forkynne Guds ord og betjene sitt folk. Colman prises også av den hellige Alkuin. Han priste også de engelske munkene i Mayo fordi de forlot sitt hjemland og dro i frivillig eksil til et land hvor de med sin lærdom lyste «i en svært barbarisk nasjon».

Mayo ble berømt som et senter for lærdom og fortsatte å tiltrekke seg saksiske studenter i alle fall til slutten av 700-tallet, da Alkuin skrev til landsmenn som var basert der. Gerald av Mayos Vita presenterer Colman temmelig uhistorisk som abbed av Iona og erkebiskop ev hele England.

Colman døde på Inishbofin, sannsynligvis i 676, ifølge tradisjonen den 8. august, men noen kronikører angir 672, 674 eller 675. Han skal da ha vært i sitt åttiende år, men han var nok så vidt fylt sytti.

Han ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 (gruppen «Adomnán av Iona og hans atten skotske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Denne stadfestelsen var basert på hans biografi i Aberdeen-breviaret, som igjen var basert på den hellige Oengus CuldeusFélire. Hans minnedag er 18. februar, men i noen deler av Irland blir han feiret på dødsdagen 8. august, og 15. februar nevnes også. Ifølge martyrologiet i Gorman ble han også minnet den 13. november. I 1961 ble hans minnedag tatt inn i kalenderen i det skotske katolske bispedømmet Argyll and the Isles. Colmans navn står på listen over homonyme helgener og han kalles Colman av Lindisfarne eller Colman av Inishbofin. Notiser i Ulster-annalene og andre irske annaler gis han tittelen «biskop av Inishbofin. Blant de betydeligste sentrene for hans kult er byen Claremorris i sognet Kilcolman i grevskapet Mayo, et sogn oppkalt etter ham.

Roten til navnet Colmán er Colum, og fordi den høyt elskede Kolumba av Ionas irske navn var Colum Cille, ble navnet svært utbredt og fikk en hel rekke diminutiv- og kjæleformer, blant dem Colla (Coille), Comma (Coimme), Conna (Coinne), Canna (Cainne) og Camma (Caimme, Cumma), og alle disse kunne utvides ytterligere med bruk av prefikser som mo- og do- eller suffikser som -óg, -ín og -án. Dermed oppsto former som Mocholla eller Mochuille, Mochonna eller Dochonna, Mochoinne eller Dochoinne, Mochumma, Comán, Conán og Caimin.

Navnet Colman var trolig det mest populære døpenavnet i den tidlige irske Kirken. Det fortelles i biografien om den hellige Carthagus den Yngre at da en gruppe av hans munker en gang arbeidet ved en elv, ropte den som hadde ansvaret: «Colman, kom deg ut i vannet». Straks hoppet det tolv Colman-er ut i elven! Det er 96 helgener ved dette navn i martyrologiet i Donegal, 209 i The Book of Leinster og mange andre. Holweck lister opp 71, men flere av dem er åpenbart duplikater. Om de fleste kjennes ikke annet enn navnet. Colman av Lindisfarne er den mest kjente hellige Colman.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (II), Benedictines, Delaney, Bunson, Gorys, Index99, Ó Riain, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, ODNB, earlybritishkingdoms.com, celt-saints, saintwiki.com, Ecole, allsaintsbrookline.org, Irish Saints - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. mai 2000

av Webmaster publisert 28.12.2005, sist endret 22.02.2016 - 10:09