Den hellige Colman av Lindisfarne (~605-676)

Den hellige Colman (lat: Colmanus) ble født rundt 605 i Connaught i Nordvest-Irland. Han ble munk på den skotske øya Iona under den hellige Kolumba, og rundt 661 ble han den tredje biskop og abbed av Lindisfarne (661-64) etter de hellige Aidan (635-51) og Finan (651-61), som begge også hadde vært munker på Iona. Lindisfarne var det viktigste klosteret i Northumbria og lå like ved den kongelige borgen Bamburgh. Det var utgangspunkt for utallige munker som evangeliserte i andre engelske kongedømmer.

På denne tiden var det strid i den angelsaksiske Kirken om «irske» (eller skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller «keltiske») kirkelige skikker som beregningen av påsken, formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Uenigheten i Northumbria var kommet til et kritisk stadium, og i 664 (eller 663) møttes en synode i Whitby for å avgjøre spørsmålet. Den var innkalt av kong Oswiu, som støttet det irske synet. Oswiu var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670.

På synoden deltok kirkeledere fra hele England. Colman var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, mens den hellige Wilfrid av York talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges. Andre forkjempere for denne linjen var de hellige Ronan og Agilbert – sistnevnte ba Wilfrid tale for seg, siden han selv ikke behersket gammelengelsk godt nok. Nå ble den romerske praksisen gjennomført i hele Northumbria, og etter hvert i hele England.

Men Colman gikk av fra sitt bispesete i protest, og sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske forlot han i stillhet Lindisfarne, og tok størstedelen av Aidans levninger med seg. Noen relikvier ble imidlertid etterlatt, og Colman etterlot instruksjoner om at de skulle skrinlegges i koret i kirken i Lindisfarne. Colman og hans ledsagere dro først til Iona, hvor de tilbrakte to år i bønn og kontemplasjon. Deretter dro de rundt 667 til Inishbofin («den hvite kvigas øy») utenfor kysten av Connaught i grevskapet Galway (Nordvest-Irland), der Colman grunnla et kloster. Der fortsatte de å følge de keltiske skikkene, noe Roma klokt nok lot dem gjøre, siden det ikke var noen læremessige spørsmål involvert i striden.

Men også her ble de to gruppene uenige seg imellom. De engelske munkene klagde over at de irske forlot klosteret på sommeren for å besøke venner og slektninger, slik at de engelske måtte gjøre alt innhøstningsarbeidet alene, men når de irske kom tilbake, krevde de å dele avlingen likt. Colman grunnla da et eget kloster for engelskmennene på fastlandet i Magh Eó, «sletten med barlinder». Klosteret ble kalt Mayo «of the Saxons», og Colman fortsatte som abbed for begge klostrene.

En stor gruppe munker under den hellige Gerald av Mayo ( -732), en engelskmann som levde i det nærliggende Rosslee, sluttet seg til dem der. Gerald og hans tre brødre og en stor gruppe piktere hadde forlatt Northumbria etter synoden i Whitby og kom til slutt til Rosslee. Gerald ble den første abbeden av Mayo etter Colman, som vendte tilbake til Inishbofin. Klosteret vokste raskt og knyttet sterke bånd til York, og den hellige Beda den Ærverdige roser det fordi munkene levde etter en regel og valgte en abbed kanonisk, det vil si at det ikke var et keltisk «arvelig» kloster, og for at de levde i nøysomhet av sine egne henders arbeid.

Beda, som ikke hadde noen sympati for de særegne keltiske skikkene, gir en varm beretning om kirken på Lindisfarne under Colmans korte regjeringstid. Han understreker det eksemplet av nøysomhet og enkelhet i livet som biskopen satte, og hans presteskaps totale hengivelse til sin oppgave om å forkynne Guds ord og betjene sitt folk. Colman prises også av den hellige Alkuin. Han priste også de engelske munkene i Mayo fordi de forlot sitt hjemland og dro i frivillig eksil til et land hvor de med sin lærdom lyste «i en svært barbarisk nasjon».

Colman døde på Inishbofin, sannsynligvis i 676, etter tradisjonen den 8. august, men noen kronikører angir 672, 674 eller 675. Han ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 11. juli 1898 (gruppen «Adomnán av Iona og hans 18 skotske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Denne stadfestelsen var basert på hans biografi i Aberdeen-breviaret, som igjen var basert på den hellige Oengus' Félire. Hans minnedag er 18. februar, men i noen deler av Irland blir han feiret den 8. august. 15. februar nevnes også. I 1961 ble hans minnedag tatt inn i kalenderen i det skotske katolske bispedømmet Argyll and the Isles.

Navnet Colman var trolig det mest populære døpenavnet i den tidlige irske Kirken. Det fortelles i biografien om den hellige Carthagus at da en gruppe av hans munker en gang arbeidet ved en elv, ropte den som hadde ansvaret: «Colman, kom deg ut i vannet». Straks hoppet det 12 Colman-er ut i elva! Det er 96 helgener ved dette navn i martyrologiet i Donegal, 209 i The Book of Leinster og mange andre. Holweck lister opp 71, men flere av dem er åpenbart duplikater. Om de fleste kjennes ikke annet enn navnet.