Den salige Fortunatus Velasco Tobar CM og 13 ledsagere (d. 1934-1936)

Fjorten martyrer fra Vincentinerne. Gruppe 32 av de 522 martyrer fra Den spanske borgerkrig

Denne gruppen består av fjorten medlemmer av misjonskongregasjonen (Congregatio Missionis – CM), drept mellom 1934 og 1936 i Spania. Kongregasjonen kalles også lasaristene eller vincentinerne, i Spania også Misioneros Paúles eller bare Los Paúles eller Padres Paúles etter grunnleggeren, den hellige franske presten Vincent de Paul (1581-1660)

Vincent grunnla i 1625 dette brorskap av prester og legbrødre som hadde som formål å drive misjonsarbeid, især i landdistrikter. Medlemmene skulle leve av et kommunitetsfond, avslå alle kirkelig embeter og vie seg til de troende i mindre byer og landsbyer. Målet var å gjenetablere et fleksibelt apostolisk liv blant sekulargeistligheten. Vincent sa en gang at Kirken ville ende i ruiner på grunn av dårlige prester. Derfor prøvde han konstant å fremme den pastorale tjenesten og feiringen av eukaristien. På grunn av behovet for utdannelse av prester utvidet han snart sin kongregasjons apostolat til også å gjelde presteutdannelse på seminarer. Samtidig korrigerte han den overdrevne vektlegging i den franske skolen på alteret som det eneste stedet for en prest. Han fulgte heller St. Augustins lære at en prest er en «mann for andre».

Kongregasjonen ble godkjent den 26. april 1626 av erkebiskopen av Paris og den 12. januar 1632 av pave Urban VIII (1623-44). I 1633 fikk Vincent klosteret Saint-Lazare i Paris av prioren for de regelbundne kannikene i Saint-Victor, og det ble gjort til kongregasjonens hovedhus. Deres medlemmer ble derfor kalt lasarister (Lazaristæ), senere også vincentinere (Vincentiani) eller Vincentsprester etter grunnleggeren. Lasaristene er en kongregasjon av sekularprester som avlegger fire enkle løfter om fattigdom, kyskhet, lydighet og stabilitas, stedbundethet. De engasjeres i misjoner, spesielt på landsbygda, og utdannes i bispedømmenes og andre seminarer. De har nå kollegier og misjoner i alle deler av verden. Vincent levde lenge nok til å se 25 hus grunnlagt i Frankrike, Piemonte, Polen og andre steder, inkludert Madagaskar.

Vincents siste og mest betydelige grunnleggelse skjedde den 29. november 1633, da han sammen med den hellige Louise de Marillac grunnla «Barmhjertighetens Døtre» (Filles de la Charité). De har ingen løfter og ingen klausur; «sykestuen er deres kloster, sognekirken deres kapell, gatene deres klausur». Louise de Marillac ble den første superior. Hun var fysisk ikke sterk, men hun hadde en klar intelligens og arbeidet utholdende med å trene aspiranter, grunnlegge ordenshus (over 40 i Frankrike), sørge for hjemmesykepleie i sognene og tak over hodet til hundrevis av kvinner.

Dette var den første kongregasjonen for uklausurerte («ikke innelukkede») kvinner som helt skulle vie seg de fattige og syke. Med dette fullførte han planen til den hellige Frans av Sales, som hadde blitt endret av de romerske kongregasjonene til en mer tradisjonell form for klosterliv. Kongregasjonen ble øyeblikkelig en stor suksess, særlig ved å sørge sykehuspleie for de fattige. Den er Kirkens største kvinnelige kongregasjon, og de kalles også «vincentinerinner». Kongregasjonen ble godkjent av erkebiskopen av Paris i 1655 og av Den hellige Stol i 1668.

* * *

1) Den salige Thomas Pallarés Ibáñez (****) (sp: Tomás), prest CM, ble født den 6. mars 1890 i Iglesuela del Cid i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania. Hans foreldre var Jenaro Pallarés og María Amparo Ibáñez. Den 8. september 1906 trådte han inn hos vincentinerne (misjonskongregasjonen) og avla sine løfter den 9. september 1908. Han ble presteviet den 29. august 1915 i Madrid. Han ble først sendt til Kanariøyene, hvor han fremhevet seg for sitt talent, sitt presise doktrinære språk, sin store botferdighet og ydmykhet. Fra residensen i Orotava på Tenerife dro han i flere år ut på misjoner i mange landsbyer på øya. I årene 1925 til 1927 var han i Guadalajara som professor i det apostoliske kollegiet.

Fra 1927 bodde han i Casa Central i Madrid som assistent til kongregasjonens provinsialprokurator frem til 1930. Det året ble han sendt til Oviedo for å virke på seminaret der. Han hadde nettopp fylt førti år da han i 1930 påbegynte sin tjeneste i bispedømmets seminar i Oviedo. Han fungerte først som «hushovmester» (mayordomo), det vil si administrator av seminaret, og deretter som åndelig veileder. I oktober 1934 var han viserektor, og han ble betraktet som en ekte far av seminaristene under hans formasjon.

Vincentinerne hadde virket i bispedømmet Oviedos seminar siden 1900 etter uttrykkelig anmodning fra den daværende biskopen (1884-1904), Ramón Martínez y Vigil OP (1840-1904), som var klar over det fremragende arbeidet de gjorde i den prestelige formasjonen i seminarer i andre nærliggende bispedømmer. I dette seminaret ble det på begynnelsen av 1900-tallet etablert en stabil kommunitet, som i 1934 utgjorde fem prester og en legbror. Alle ble tatt til fange i den religiøse forfølgelsen i Asturias under revolusjonen i oktober 1934, og tre av dem ga sine liv for troen. Andre som ble drept, var to lærere (sekularprester) og seks seminarister (saligkåret i 2019).

Den 6. oktober 1934 angrep Kirkens forfølgere seminaret i Oviedo og pepret veggene med kuler. Lærere og studenter måtte forlate det klokken tre om ettermiddagen. De fleste av dem falt i hendene på de revolusjonære, som tok dem med til fengselet. Seks seminarister ble drept i Carretera de Santo Domingo, og en av dem rakk å si: «Selv om dere dreper meg, vil min sjel gjenoppstå».

Pallarés og br. Thomas González led martyrdøden i den samme revolusjonen den 13. oktober da marxistene sprengte fengselet hvor de ble holdt sammen med mange prester og ordensfolk fra Oviedo, inkludert karmelittbrødrene. Det provisoriske fengselet var bygningen til middelskoleinstituttet, tidligere jesuittkollegium. Marxistene hadde bestemt seg for å avslutte livet til alle som satt der. P. Pallarés fikk kroppen gjennomboret av en trikkestolpe, men ble drept av et nakkeskudd. Det var den 13. oktober 1934 i Oviedo i provinsen og regionen Asturias i Spania. De to er vincentinernes protomartyrer (protomártires) i Spania.

null 2) Den salige Salustianus González Crespo (****) (sp: Salustiano), legbror CM, ble født den 1. mai 1871 i Tapia de la Ribera i provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Han tilbrakte to år som sykepleier i El Hospital Civil i León før han den 28. oktober 1894 trådte inn i vincentinernes novisiat, 23 år gammel. Han var enkel og fredelig, med et rolig temperament. Han avla sine løfter som legbror den 29. oktober 1896, og deretter ble han bestemt til La Laguna på Kanariøyene, hvor han var fra 1900 til 1928. I 1928-29 var han i Cuenca, i huset hvor teologatet holdt til. Han kom i 1930 til seminaret i Oviedo, som ble drevet av vincentinerne.

Han var ikke et stort talent, og det trengte han heller ikke, for Gud hadde ikke kalt ham til misjonskongregasjonen for å være et geni innen humaniora. I seminaret i Oviedo var han kokk og portner, og et mønster og eksempel på et overnaturlig liv, enkelhet og selvfornektelse for alle seminarister som kjente ham.

Han ble drept den 13. oktober 1934 i Oviedo i provinsen og regionen Asturias i Spania sammen med den salige p. Thomas Pallarés Ibáñez (nr 1). Fire andre lasarister fra bispedømmet Oviedo led martyrdøden i 1936 og tilhørte kommuniteten i Gijón i Asturias, se nr 5 og 8, 9 og 10.

null 3. Den salige Ludvig Aguirre Bilbao (*) (sp: Luis), legbror CM, ble født den 19. august 1914 i Murguía i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i regionen Baskerland (País Vasco/Euskadi) i Spania. Han ble foreldreløs i ung alder, og snart følte han et religiøst kall. Som syttenåring forlot han i 1931 hjembyen for å dra til Guernica i provinsen Vizcaya, hvor han arbeidet som mekaniker i en kort tid. Den 29. juni 1931 trådte han inn i novisiatet hos lasaristene, og han avla sine løfter som legbror den 30. juni 1933. Han ble sendt til kollegiet i Alcorisa i provinsen Teruel i regionen Aragón.

Tre år senere mottok han martyriets nåde og forente sin berømmelse for hellighet med sin berømmelse for uskyld. Måneder tidligere hadde han i et brev uttrykt sin overgivelse til Guds vilje og styrke til å vitne for sin livgivende tro. De siste dagene leste Ludvig og br. Felipe Barbero, den andre legbroren i kommuniteten, sammen bønnen for anbefaling av en døendes sjel (Commendationis Animae).

Br. Ludvig var den første til å gi sitt liv for Kristus. Klokken syv om kvelden den 29. juli 1936 samlet kommuniteten seg i koret for å forberede seg på å dø. P. Emilio Conde hørte skriftemålet til de andre. Deretter dro alle for å søke tilflukt, unntatt p. Fortunatus som var økonom, og br. Ludvig, som ble værende i boligen fordi de tenkte at de kunne gjøre noe for folkets åndelige beste. Samme dag overfalt marxister huset, og de to overga seg uten motstand. De to ble tatt til fange og skilt fra hverandre. Br. Ludvig Aguirre ble drept knelende, mens han ropte: ¡Viva Cristo Rey! Det var den 30. juli 1936 i Alcorisa i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania. Han var nesten 22 år gammel.

null 4. Den salige Leontius Pérez Nebreda (*) (sp: Leoncio), prest CM, ble født den 18. mars 1895 i Villarmentero i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han trådte inn i misjonskongregasjonen den 29. august 1911, seksten år gammel, og han avla sine løfter den 1. januar 1914. Han ble presteviet den 10. august 1921.

I likhet med p. Velasco var han alltid lærer ved de apostoliske kollegiene i kongregasjonen, først i Teruel og deretter overført til Alcorisa i 1935. Han hadde en høy intelligens og skrøt aldri av sine gode menneskelige egenskaper. Tvert imot, i henhold til den hellige grunnleggerens kristosentriske teologi kunne han se Kristus i alle mennesker, og han etterlot seg et rykte som en ivrig og rettferdig prest.

I juli 1936 utgjorde kommuniteten i Alcorisa i Teruel fem prester og to legbrødre, hvorav to patre og en bror ble martyrer, nemlig: br. Luis Aguirre Bilbao (nr 3), p. Leoncio Pérez Nebreda (nr 4) og p. Fortunatus Velasco Tobar (nr 7). Da det var klart at kommunistene kom til å angripe deres hus, spredte medlemmene av kommuniteten seg, bortsett fra p. Fortunatus og br. Ludvig, som ble igjen i huset. P. Leontius dro til Zaragoza for å søke tilflukt.

Han tilbrakte flere dager med å vandre fra landsby til landsby, forkledd. I en landsby kunne han selv høre messe og gå for å motta sakramental absolusjon, i andre landsbyer så han kirkene bli brent ned. I Oliete i Teruel ble han gjenkjent som ordensbror og en bonde, som lot som om han ville hjelpe ham hjelp, fikk ham til å ri en hest og førte ham til en klippe rundt tre kilometer fra Oliete. Der drepte bonden ham med slag fra et arbeidsredskap, kastet kroppen hans utfor et stup og kastet steiner på toppen. Det var den 2. august 1936 i Las Planas de Oliete i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania. Dagen etter begynte morderen å skryte offentlig og fortelle de brutale fakta i alle detaljer. Han skrøt og sa at han hadde felt en fet fugl.

null 5. Den salige Andreas Avellinus Gutiérrez Moral (****) (sp: Andrés Avelino), prest CM, ble født den 12. november 1886 i Salazar de Amaya i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han trådte inn hos lasaristene (misjonskongregasjonen) den 3. juli 1903 og avla sine løfter den 4. juli 1905. Han ble presteviet i Limpias i oktober 1911.

Både i Limpias og Tardajos, Orense og Gijón ble han kjent for sine nidkjære prekener og sin ivrige forkynnelse av folkemisjoner, sin ignorering av tretthet og dårlig vær, soliditeten i sin doktrine og sin enorme sympati med gutter og eldre. I Gijón var han fra 1933 og bodde der under forfølgelsen i 1934.

P. Avelino ble tatt i kommunitetens residens den 25. juli 1936, og han la verken skjul på sitt navn eller at han var lasaristprest. Den 3. august ble han satt på en lastebil og kjørt til en landsby som heter Sariego i nærheten av Villaviciosa, og der fikk de ham til å klatre blant busker og kratt opp et fjell til han var helt utmattet. Der oppe skjøt de ham med flere skudd og forlot ham halvdød. Flere naboer gikk opp for å sjekke, og klokken fem om ettermiddagen døde han etter en fryktelige smerter. Sognepresten i landsbyen samlet vitnesbyrd fra naboene, og slik kunne alle detaljer dokumenteres.

null 6. Den salige Antonius Carmaniú Mercader (**) (sp: Antonio; kat: Antoni), prest CM, ble født den 17. april 1860 i Rialp i provinsen Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania. I 1872 trådte han inn i bispedømmets seminar i Seo de Urgel i Lleida, tolv år gammel, Der studerte han frem til den 22 februar 1879, da han gikk over til novisiatet hos lasaristene (misjonskongregasjonen). Der avla han løftene til instituttet den 23. februar 1881.

Han ble presteviet i 1881 og sendt til Palma de Mallorca, hvor han ble en stor forkynner av folkemisjoner. Deretter hadde han mange posteringer: i Figueras i Gerona, Bellpuig i Lleida, Barcelona og Rialp, hans hjemby. Da provinsen Barcelona ble kanonisk opprettet, ble p. Antonius innlemmet der.

I 1936 var han en del av kommuniteten i provinsialhuset i Calle Provenza 212 i Barcelona. Da hele kommuniteten den 19. juli 1936 måtte forlate huset og gå i skjul, søkte de tilflukt i ulike hus hos bekjente. P. Antonius regnet med at han var tryggere i sin hjemby, dro han til Rialp med tillatelse fra sin superior, p. Ramis. Men da forfølgelsene brøt ut også der, bega han seg på vei til Frankrike, hvor han tenkte å søke tilflukt i et av kongregasjonens hus, men ble oppdaget og arrestert.

Etter en tid i fengsel led han martyrdøden den 17. august 1936 for å være prest og misjonær. Det skjedde i kommunen Llavorsí i provinsen Lleida og bispedømmet Urgell, og han døde mens han ropte: ¡Viva Cristo Rey! Hans kropp hadde mottatt seksten skuddskader og ble kastet i en steinrøys ved bredden av elven Noguera Pallaresa, som skylte bort hans levninger i flommen i 1937.

null 7. Den salige Fortunatus Velasco Tobar (*) (sp: Fortunato), prest CM, ble født den 1. juni 1906 i landsbyen Tardajos i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han tilhørte en dypt religiøs og tallrik familie med sytten barn, hvorav de fleste var kristne. Noen av dem døde kort tid etter fødselen, mellom ett og tre år gamle. Seks ble lasarister (sp: Paúles): Julián, Andrés, Esteban, Luis, Fortunato og Maximiano, og en søster ble ordenssøster hos Nestekjærlighetens Døtre (Hijas de la Caridad), sr. Sabiniana. Hans foreldre var Francisco Velasco og Felisa Tobar. Deres hjem skulle bli kjent som Casa grande («stort hus») som måtte romme alle de mange barna og slektninger som kom og gikk for å besøke sin onkel og søskenbarn. Gjenforeningen av familien var en fest og en ståhei som smittet over til naboene i landsbyen.

To dager etter sin fødsel mottok hans dåpens sakrament og fikk navnet Fortunato, et navn som ikke fantes fra før i familiene til far eller mor, men var hentet fra helgenkalenderen for 1. juni, den hellige Fortunatus av Spoleto (d. ca 400). I virkeligheten viste Fortunato seg å være en fortuna («formue») og en velsignelse fra Gud for foreldrene i Casa grande, hvor de innpodet barna de hjemlige dydene lydighet og arbeid, bønn og fromhet, nøysomhet og disiplin. Omsorgen for markene og husdyrene utelukket ikke noen av barna i arbeidet, og de var snart i stand til å gi en hånd i de mange gjøremålene i huset.

Som tenåring hjalp Fortunato til i arbeidet med planting, såing, slåing og innhøsting, både vinter og i sommer, og han beklaget seg aldri, fortalte hans foreldre og søsken senere. Foreldrene nølte ikke med å holde frem Fortunato som et eksempel for sine brødre i arbeid og lydighet. Han var preget av kontakten med naturen, og i ham skinte den enkelhet som preget bøndene, ansvarlighet i utførelsen av husarbeid og naturlighet i å overholde forpliktelsene i hjemmet uten rett til å kreve kompensasjon.

Etter skolegangen han fikk i landsbyskolen, spurte han som trettenåring sine foreldre om å få tre inn i det apostoliske seminaret som misjonskongregasjonen (lasaristene) hadde drevet i byen Tardajos siden 1892. Tidligere hadde fire av hans brødre gått der, og nå ga foreldrene sin tillatelse til at også Fortunato og hans yngre bror Maximiano kunne begynne i «klosteret», som La Casa Misión y Apostólica var kjent som på folkemunne. I midten av september 1919 trådte de inn i apostolatet hos lasaristene i Tardajos for å bli misjonærer og sønner av St Vincent av Paul.

Deretter studerte de under superioren p. Manuel Gomez, av hellig og lykkelig minne for folket i Tardajos for hans engasjement for utdanning og formasjon og ungdom. Den tålmodige insisteringen som han brukte for å oppfordre unge mennesker til å være fromme og lærde i sjelen til sine studenter, og mer spesifikt i Fortunatus’, som han sjelden hadde grunn til å korrigere for brudd på skolens reglement.

I 1919, samme år som Fortunatus trådte inn i seminaret, konsekrerte kong Alfonso XIII hele Spania til Jesu Hjerte i Cerro de los Ángeles. I Burgos kom kardinal Don Juan Benlloch y Vivó for å styre bispedømmet. Begge hendelsene ble feiret av det pedagogiske miljøet i Tardajos.

De to første årene av humaniora som Fortunatus gjennomførte i Tardajos, ble videreført i hovedstaden Guadalajara, hvor han flyttet sammen med alle barna, sine klassekamerater og dem fra kullet før ham, til Guadalajara, hvor det i 1921 ble opprettet en apostolisk sentralskole for hele Spania. Dit kom også unge menn fra andre apostoliske skoler som Pamplona, Murguía i Álava, Teruel, Los Milagros i Orense og Andújar i Jaén. I Guadalajara ble Fortunatus værende i to år. I studiene, både de humanistiske og de filosofiske og teologiske, ble han regnet som en heller dårlig middelmådighet, bortsett fra i matematikk, som var hans styrke og hvor han hadde mer forståelse enn hukommelse. Han hadde ingen oratoriske kvaliteter som ble forventet, men når han hadde tid til å forberede seg, var han ydmyk og arbeidsom og en god predikant, særlig som misjonær.

Han trådte den 18. september 1923 inn i lasaristenes interne seminar i Calle García de Paredes 45 i Madrid, eller novisiatet som det kalles i ordenene. Det var på den tiden da General Primo de Rivera innførte diktatur i Spania (1923-30). Den 17. februar 1925 flyttet novisiatet til Hortaleza i provinsen Madrid. Dette falt sammen med at den kjente veilederen p. Carmelo Domínguez Montoya kom fra Alcorisa i Teruel for å være et vitnesbyrd om tro og kjærlighet. P. Carmelos menneskelige og prestelige personlighet fengslet seminaristen Fortunatus, som offentlig anerkjent verdien av sin åndelige veileder, som han åpnet seg for med full tillit.

I løpet av denne prøvetiden gikk vår seminarist gjennom øyeblikk av tørrhet og tvil på sitt kall, men til tross for denne situasjonen mistet han ikke håpet, og benyttet tiden maksimalt til å lese, meditere og innprente Guds Ord, som han brukte til å nære sin bønn. Han økte også ytterligere sin forståelse av spiritualiteten til grunnleggeren Vincent av Paul og de spesielle tjenestene i kongregasjonen samt de åndelige forfatterne som var anbefalt av direktøren for seminaret. Uten tvil begynte hans misjonskall å ta form og gradvis renses, og han vokste hver dag i entusiasme og aktelse for alle saker knyttet til kongregasjonen, spesielt misjonen, både folkemisjoner og misjon i India, som nylig var grunnlagt i 1922. Eksemplet til sine brødre som var foran ham i løpet, hjalp ham å holde fast ved sitt misjonskall. Fortunatus’ ry utmerket seg «for hans fromhet, seriøsitet og arbeid» og et oppriktig ønske om å ha et dypt indre liv. På grunn av sin enkelhet var han elsket av alle, noe alle hans jevnaldrende bekrefter, videre at han var klar for manuelt arbeid, mens han påtok seg ofre og forsaket fritid og fornøyelser.

Etter novisiatet flyttet han i midten av september 1925 til Villafranca del Bierzo i León, hvor han avla sine løfter den 19. september 1925. I september 1928 flyttet han til seminaret San Pablo i Cuenca, hvor lasaristenes misjonærer og teologistudenter hadde bodd siden 1922, da redemptoristene flyttet. I dag er seminaret omgjort til et statlig drevet hotell. Der studerte han teologi i tre år, og denne perioden var en lykkelig tid.

Men det var også vanskelige dager, for den 14. april 1931 forlot kong Alfons XIII landet og den andre spanske republikken ble proklamert. Antikirkelige demonstrasjoner fant sted flere steder, og kirker, klostre og religiøse institusjoner med deres kostbare kunstskatter ble plyndret og brent. Den 28. juni 1931 ble det avholdt valg, hvor venstrepartiene fikk et stort flertall og fikk kontrollen over Cortes Generales. På slutten av valget planla lasaristenes overordnede, fremsynte og forsiktige, at hvis de ble pålagt landsforvisning, skulle alle de teologiske studentene flyttes til Murguia i Álava. Der skulle de tilbringe sommeren 1931, inkludert br. Velasco. I tillegg skulle han sendes til England det siste skoleåret, men etter ordinasjonen.

Derfor mottok br. Velasco, med sine klassekamerater, og ved spesiell pavelig dispensasjon, de hellige vielser av en annen stor martyr, den salige biskopen av Cuenca, dr. Cruz Laplana y Laguna. I Cuenca mottok han de lavere vielser den 16. og 17. september 1931, subdiakonatet den 18. september, diakonatet den 4. oktober og den 11. oktober ble han presteviet, 25 år gammel. Straks dro p. Velasco til Madrid, hvor han feiret sin første messe den 12. oktober i basilikaen La Virgen de la Medalla Milagrosa y de San Vicente de Paúl, ledsaget av sine tre brødre, patrene Esteban, Luis og Maximian Velasco Tobar CM og en håndfull av slektninger som var kommet fra Tardajos.

Men han var ikke ferdig med studiene ennå, så sammen med de andre nyvigslete prestene dro han til Potters Bar i Hertfordshire rett nord for London, hvor han ankom den 14. desember 1931. I tillegg til å fullføre de teologiske studiene fikk han der sin første pastorale erfaring og kjennskap til det engelske språk, som han praktiserte hele den tiden han hadde fri fra teologistudiene. Han mente at han kunne få bruk for engelsk hvor som helst, enten i USA, Filippinene, India eller i et av kongregasjonens hus i Spania, viet til misjon eller formasjon av seminarister. Etter avslutningen av kurset i London var p. Fortunato tilgjengelig for å dra dit hvor hans overordnede ville sende ham. Han avviste heller ikke, slik som miljøet i Spania var i øyeblikket, å bli sendt til et utrygt sted med fiendtlighet til Kirken. Etter avsluttede studier vendte han tilbake til Spania i juni 1932.

Etter å ha studert hans yrkesfaglige og akademiske resultater, bestemte hans øverste superiorer seg for å bruke ham til opplæring av unge mennesker i de apostoliske kollegiene. Først var han fem måneder i Murguia i Álava, og fra 1933 til 1935 var han i Teruel. Til slutt var han fra andre halvår 1935 i Alcorisa, hele tiden viet til formasjonen av fremtidige medlemmer av lasaristene. I dette arbeidet brukte han alt det han hadde lært av sine tidligere lærere: fromhet og arbeid. I kortene som han sendte til p. Gregorio Sedano, en fremragende lasaristlærer i denne perioden, spurte han om råd om metoder og lærebøker.

I Alcorisa utgjorde han en del av en kommunitet av syv medlemmer: fem prester og to brødre. P. Fortunatus var ikke den yngste og heller ikke den modigste overfor vanskelighetene på grunn av sin åpenbare sjenanse og tilbaketrukkethet. Men snart vant han sympati i befolkningen i Alcorisa for sin enkelhet og sin nærhet til de fattigste. En av hans tidligere naboer, som var melkeleverandør til kommuniteten, sa om ham at han «var av en svært god karakter og hadde stor nestekjærlighet, spesielt mot de fattige, delte ut mat til dem som trengte det som kom til klosteret, og han prøvde å sørge for at de aldri savnet noe», og han vant lett sympati fra barn og eldre. Duften av Kristus, laget av p. Carmelo Dominguez, siver fortsatt ut fra veggene i det apostoliske kollegiet i Alcorisa. P. Fortunato oppfattet den og pekte den ut for sine studenter når han snakket om behovet for å be, arbeide fysisk og intellektuelt og begeistres av misjonskallet.

Snart ble freden og den pedagogiske illusjonen forstyrret i lærerkollegiet i den apostoliske skolen. Så snart borgerkrigen ble erklært i juli 1936, nådde de første ryktene til Alcorisa om at kommunistene lusket rundt i nærheten av landsbyen. Det var ingen mangel på gode mennesker som umiddelbart varslet kommuniteten, det primære målet for disse opphissede og blodtørstige menneskene. Etter at p. Fortunatus den 29. juli feiret messe hos De barmhjertige søstre (Hijas de la Caridad) i Colegio de la Inmaculada, advarte en søster ham: «En kolonne av røde vil gå inn i landsbyen», men han han la ingen vekt på søsterens advarsel. Sognepresten, Msgr Domingo Buj, bekreftet det til kommuniteten. I tillegg sa den samme presten: «Jeg ringte p. Velasco og avla til ham mitt siste skriftemål og sa til lasaristpatrene: Jeg har hørt at de snart kommer til denne landsbyen. Gjør hva dere vil».

Ryktet ble til virkelighet om ettermiddagen den 29. juli. Femten lastebiler med marxistiske tropper overtok gatene i Alcorisa. Superioren på seminaret, p. Dionisio Santamaría, ga ordre til flukt, og kommuniteten ble spredt i retning av Zaragoza, unntatt p. Fortunatus og br. Aguirre, som valgte å bli værende for å vokte huset og levere nøklene til dem som spurte etter den, hvis det var nødvendig. P. Fortunatus hadde embetet som økonom for seminaret og tilbød seg sammen med br. Aguirre om de kunne gjøre noe for folkets åndelige gode, og for det materielle gode til den spredte kommuniteten.

Bødlene kom til seminaret og begynte å skyte, ransake, avhøre, ta til fange, dømme og til slutt myrde, hendelser som får oss til å tenke på dagene til de tidlige kristne kommuniteter i Kirken. P. Fortunatos og br. Ludvig ble tatt til fange og separert, og br. Ludvig Aguirre ble drept den 30. juli 1936.

I mellomtiden ble p. Fortunatus tatt til fengsel sammen med to andre prester og andre naboer som var kjent for sin religiøsitet. Den første kvelden i fangenskap skriftet nesten alle fangene og forberedte seg på en snarlig død. Mens p. Fortunatus var i fengsel, skrev han et brev med blyant den 30. juli, som avslører hans beundringsverdige ro og tillit til Forsynet. Brevet var adressert til seminaristen Manuel Herranz, som ville bli lasarist og misjonær: «Jeg skriver til deg fra fengselet for å fortelle noen ting (...) Jeg har i hele natt vært i fengsel, og denne morgenen skal jeg avhøres. På oss kaster de skylden for hele bevegelsen, derfor venter jeg på å bli skutt når som helst. Be for meg (...) Jeg vil dø som martyr i forsvar av troen (...) Jeg har allerede ofret meg til Gud for at hans hellige vilje skal skje».

I fengselet gjorde p. Fortunatus tjeneste for noen som delte hans fangenskap, han hørte skriftemål fra noen og andre trøstet han før den mulige dødsdommen som kunne ramme dem når som helst. Ingen ble glemt eller neglisjert av «den gode p. Fortunatus». Et vitne som slapp unna, sa senere: «Hans opptreden var som en helgen, en person over alle andre».

Etter noen dager i fengsel ble han tildelt nesten en måned foreløpig prøvetid, som ble en måned med høy spenning. Han ble benådet, men sa bare i avsky: «Jeg har ikke mottatt martyrdøden fordi jeg ikke har blitt funnet verdig til denne nåde». Men den 23. august ble han igjen arrestert og fengslet i skolene (forsvarskomiteen). Et par timer før p, Fortunatus ble skutt, fikk den unge Manuel Herranz et siste møte med sin elskede professor, og han forteller: «Han inviterte meg til å spise middag med ham. Jeg prøvde et par biter, men bare svært få, fordi jeg begynte å gråte. Jeg gråt under hele middagen. Da sa p. Velasco: «Du trenger ikke bekymre deg, fordi du vil komme». Jeg lot meg trøste (...) Vi sa farvel til neste dag. Han var svært rolig, klar til det Gud ville. Dette var mellom klokken ni og ti på kvelden. Og klokken elleve eller halv tolv fjernet kommunistene ham fra fengselet og brakte ham til kirkegården. Der ble han skutt». Hans ord ble oppfylt: «Jeg vil bli henrettet, men du, Manuel, du blir en prest i misjonen».

Før han ble skutt og drept ved porten til kirkegården, ba p. Fortunatus til Gud for sine mordere, tilga dem helhjertet, og med ropet: ¡Viva Cristo Rey! kollapset han etter at et skudd traff hodet og knuste det. Det var om morgenen den 24. august 1936 i Alcorisa i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania, han var tretti år gammel og kroppen lå i en blodpøl. Han har fått æren av å gi navn til denne gruppen av fjorten lasaristmartyrer.

null 8. Den salige Richard Atanes Castro (****) (sp: Ricardo), prest CM, ble født den 5. mai 1875 i Cualedro i provinsen Ourense (sp: Orense) i regionen Galicia i Spania. Han trådte inn hos lasaristene (misjonskongregasjonen) den 11. mai 1891, avla sine løfter den 3. august 1893 og ble presteviet den 27. mai 1899. Hans første destinasjon var Mexico, hvor han tilbrakte fjorten år med å undervise på bispedømmets seminar samtidig som han forkynte evangeliet for Maya-indianerne. I 1914 ble han forflyttet til USA, en vendte tilbake til Spania i 1924 og sendt til Orense, og i 1935 ble han flyttet til residensen i Gijón i Asturias, hvor han led martyrdøden den 14. august 1936.

Det er bevart et brev fra da han var ung til en formator på seminaret, hvor han forteller om sitt misjonsarbeid i fjellene i Mexico og snakker med glede om muligheten for å dø som martyr. Det virker som om formatoren hadde forklart forholdet mellom martyrium og misjonsvirksomhet og at disippelen forteller om sine erfaringer.

P. Atanes ble fengslet i et provisorisk fengsel for ordensmenn i jesuittenes kollegium i Gijón i provinsen og regionen Asturias i Spania. Han ble brakt ut og massakrert den 14. august 1936 sammen med syv sekularprester, fire kapusinere (tre av dem prester) og tre jesuitter. De ble kjørt ut i et masseopptog, hvor de ble kjørt i fullt dagslys i en åpen lastebil sakte gjennom gatene i Gijón til rop fra en mengde tilskuere mot prestene og Kirken. De ble drept på kirkegården i Gijón.

null 9. Den salige Pelagius Josef Granado Prieto (****) (sp: Pelayo José), prest CM, ble født den 30. juli 1895 i Santa María de los Llanos i provinsen Cuenca i regionen Castilla-La Mancha i Spania. Han trådte inn hos lasaristene (misjonskongregasjonen) den 8. september 1914 og avla sine løfter den 9. september 1916. Han ble presteviet den 25. mai 1923. Hans primære tjeneste var å preke folkemisjoner, som i hans personlige notater ble definert som «en utsending sendt av Gud gjennom hans tjenere, som er sendt ut for å drive den unike virksomheten å frelse sjeler». Han var stasjonert i ulike deler av Andalucía og Badajoz til 1935, da han ble sendt til huset i Gijón i Asturias, hvor han led martyriet den 27. august 1936.

P. Granados martyrdød var preget av lydighet. På grunn av hans naturlige engstelse, kombiner med et varig minne om den forrige revolusjonen i Asturia (1934) som påvirket ham mye, gjentok p. Granado ofte: «Jeg er redd for denne Gijón, men derimot hadde han ingen innvendinger imot lydighet og å akseptert Asturias’ skjebne.

En av hans viktigste tjenester var å preke, både på folkemisjoner og ekstraordinære liturgiske fester. Kommuniteten hadde forpliktet seg overfor sognepresten i den nærliggende landsbyen La Corrada til å preke på festen for Vår Frue av Karmelberget, som ble feiret på første søndag etter 14. juli, det vil si den 19. juli 1936. I lys av hendelsene dagen før, da Den spanske borgerkrig brøt ut, skjulte ikke p. Granado sin frykt, men følte at han måtte holde sitt løfte til Corrada, så han holdt preken og deltok i den offentlig prosesjonen med en stor mengde troende, men også med Kirkens forfølgere. Etter en stund søkte han tilflukt sammen med prestene i den republikanske sonen i området, men de sluttet ikke med å forvalte sakramentene i hemmelighet. Han ble oppdaget, og etter flere dager med sammenhengende fysiske og moralske lidelser, ble han drept i nabolandsbyen Soto del Barco, og kroppen hans ble kastet i elven Nalón. Det var den 27. august 1936 i Gijón i provinsen og regionen Asturias i Spania.

null 10. Den salige Amadeus García Sánchez (****) (sp: Amado), prest CM, ble født den 29. april 1903 i Moscardón i provinsen Teruel i regionen Aragón i Spania. Han trådte inn hos lasaristene (misjonskongregasjonen) den 10. september 1917 og avla sine løfter som attenåring den 30. april 1921. Han ble presteviet den 2. mai 1926, 23 år gammel. Hans første destinasjon var Ávila og Granada, alltid viet til tjenesten med folkemisjoner, gjerne i små landsbyer. I februar 1929 ble han forflyttet til huset i Gijon i Asturias, og i 1935 ble han utnevnt til superior for huset der. I tillegg til folkemisjonene var han i Gijón kapellan for Barmhjertige døtre (Hijas de la Caridad) og åndelig leder for flere grupper av Marias døtre (Hijas de María). Det var disse unge som besøkte p. García i fengselet og identifiserte kroppen hans på likhuset.

Etter at p. Avellinus Gutiérrez ble tatt, var det bare to stykker igjen i residensen, superior p. Amado García Sánchez og legbroren Paulino Jiménez, som var ganske gammel. Den 15. august dro han for å lese messe i et kollegium som Barmhjertighetens døtre drev i Gijón, og noen så ham og anmeldte ham, men han slapp unna arrestasjon. Marias døtre tilbød sitt hus, hvor han søkte tilflukt i noen dager, men legbroren var alene i residensen, og som superior ville han ledsager ham. De ble tatt den 18. eller 19. oktober og ført som fanger til jesuittkirken, sammen med mange prester og religiøse.

I de få dagene han satt i fengselet, hørte han mange skriftemål og oppmuntret dem ble tatt ut for martyrium. Ved daggry den 24. oktober, dagen før Kristi Kongefest, tok p. Amadeus García farvel legbroren som ikke ble drept på grunn av sin alder, og han ble ført bort for å skytes på kirkegården Ceares i Gijon. Det var den 24. oktober 1936 i Gijón i provinsen og regionen Asturias i Spania.

En ung søster og Marias døtre fant liket av p. García og klarte å sikre seg hans halstørkle, som var dynket i hans blod. Dette tørkleet er bevart i martyrmuseet i Madrid, men det mangler noen biter som ble delt ut som relikvier av de unge eierne. Da freden ble gjenopprettet, kunne liket identifiseres og begraves verdighet i en nisje hos lasaristene i Gijon.

null 11. Den salige Ireneus Rodríguez González (***) (sp: Ireneo), prest CM, ble født den 10. februar 1879 i Los Balbases i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Den 2. juni 1895 trådte han inn hos lasaristene (misjonskongregasjonen), seksten år gammel, og den 3. juni 1897 avla han sine løfter i dette instituttet.

Han ble presteviet den 1. november 1903 og umiddelbart sendt til Filippinene, hvor han utøvde sin tjeneste som prest og misjonær til 1923. Fra 1923 til 1927 var han i provinsialhuset i Madrid og fra 1927 til 1931 var han på Cuba. I desember 1931 ble han sendt til det apostoliske kollegiet i Sigüenza i Guadalajara, hvor han led martyrdøden.

Det mest utadvendte trekket ved hans personlighet var hans troens ånd og en sjarm som han brukte godt i sin tjeneste. Han var vennlig og elskverdig mot alle, og hans konversasjon var alltid hyggelig og vennlig. Han var god av karakter, han følte aldri noe bitterhet, men ønsker å tjene.

Kommuniteten i Guadalajara besto av seks prester og to legbrødre. I løpet av våren 1936 flyttet aspirantene og noen av lærerne til Murguia i Álava, slik at de kom i sikkerhet. Igjen i huset var bare patrene Ireneus Rodríguez González, Gregorio Cermeño Barceló, Vicente Vilumbrales Fuente og br. Narciso Pascual y Pascual. De fire ble martyrdrept den 6. desember 1936.

null 12. Den salige Gregor Cermeño Barceló (***) (sp: Gregorio), prest CM, ble født den 9. mai 1874 i byen og provinsen Zaragoza i regionen Aragón i Spania. Han trådte inn hos lasaristene (misjonskongregasjonen) den 27. april 1892 og avla sine løfter den 28. april 1894.

Han ble presteviet den 8. september 1899 og tilbrakte to år med å undervise på seminaret i Porto Alegre i Brasil. Han hadde deretter mange posteringer i Spania, den siste på det apostoliske kollegiet i Guadalajara fra 1929.

null 13. Den salige Vincent Vilumbrales Fuente (***) (sp: Vicente), prest CM, ble født den 5. april 1909 i Reinoso de Bureba i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han trådte inn hos lasaristene (misjonskongregasjonen) den 14. september 1926 og avla sine løfter den 27. september 1928. Han ble presteviet den 9. september 1934.

Etter at han en tid fullførte sine studier i London, var han en kort tid i provinsialhuset i Madrid. Deretter ble han i februar 1936 sendt foreløpig til det apostoliske kollegiet i Guadalajara.

null 14. Den salige Narcissus Pascual y Pascual (***) (sp: Narciso), legbror CM, ble født den 11. august 1917 i Sarreaus de Tioira i provinsen Ourense (sp: Orense) i regionen Galicia i Spania. Han trådte inn hos lasaristene (misjonskongregasjonen) den 26. november 1933 og avla løftene i instituttet som legbror. Allerede den 27. november 1935 ble han sendt til seminaret San Pablo i Cuenca.

Den religiøse forfølgelsen manifesterte seg grusomt i Cuenca den 1. mai 1936. Kommuniteten ble kastet ut av Cuenca etter regjeringens ordre og store trusler, og br. Pascual søkte tilflukt i bispepalasset i Cuenca for en kort tid. Fra sitt skjulested skrev han et langt og dypt brev til sine foreldre, hvor han blant annet fortalte dem: «Jeg har ingen frykt for alt som er sagt. Jeg er klar for alt, fordi hvis vi dør, så dør vi for troen på Kristus og bekjenner Kristus, og for vårt elskede land, i forsvar av dets hellige ideal, og så skal vi bli frelst. Det jeg ber om, er at dere ikke bekymrer dere for oss, og ikke synes synd på oss».

Fra Cuenca dro han til ordenens generalat i Madrid, og derfra sendte hans superiorer ham til det apostoliske kollegiet som var etablert i Guadalajara. Der døde han i hendene på troens fiender sammen med sine tre medbrødre i kommuniteten. Han var nitten år gammel.

Søndag den 26. juli 1936 ble patrene Ireneus Rodríguez González, Gregorio Cermeño Barceló, Vicente Vilumbrales Fuente og br. Narciso Pascual y Pascual fengslet i sentralfengselet i Guadalajara. Der levde de et eksemplarisk liv midt i de største mangler og overgrep, sammen med andre prester og ordensfolk, helt isolert fra andre fanger. De ble alle drept i samme fengsel i byen og provinsen Guadalajara i regionen Castilla-La Mancha på grusomste vis sent om kvelden den 6. desember 1936.

null Denne saken besto opprinnelig av fire prosesser: 3 stk fra bispedømmet Teruel y Albarracín (*) (nr 3, 4 og 7), 1 stk fra bispedømmet Urgell (**) (nr 6), 4 stk fra bispedømmet Sigüenza-Guadalajara (***) (nr 11-14) og 6 stk fra erkebispedømmet Oviedo (****) (nr 1, 2, 5, 8, 9 og 10). Opprinnelig besto den sammenslåtte gruppen av femten medlemmer, men en person fra gruppe 4 ble senere fjernet, slik at gruppen nå består av fjorten medlemmer. Den som ble fjernet, var Vincent Pastor Vicente, prest CM (1886-1934).

Bispedømmets informativprosess ble åpnet den 15. oktober 1960 og avsluttet den 17. juni 1970 (*), åpnet den 15. november 1960 og avsluttet den 13. november 1965 (**), åpnet den 12. oktober 1960 og avsluttet den 22. januar 1963 (***), åpnet den 1. desember 1960 og avsluttet den 30. mars 1970. Prosessene ble slått sammen den 23. januar 1986. Dekretet om gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den 6. mars 1987, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1987 og 2002. Den 5. juli 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

De fjorten martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.

Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, famvin.org, vincenziani.com, cmglobal.org/es - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. mars 2014