Den salige Josef Maria Ruiz Cano og femten ledsagere (d. 1936)

Disse seksten medlemmene av kongregasjonen claretinerne eller «Misjonærsønner av den salige jomfru Marias uplettede hjerte» (Congregatio Missionariorum Filiorum Immaculati Cordis Beatae Mariae Virginis [Cordis Mariae Filii] – CMF) eller La Congregación de los Misioneros Hijos del Corazón Inmaculado de la Bienaventurada Virgen María (Claretianos) fra Sigüenza (Guadalajara) og Fernán Caballero (Ciudad Real) ble drept under Den spanske borgerkrig i 1936. Gruppen består av en colombiansk og femten spanske martyrer.

1. Den salige Josef Maria Ruiz Cano (sp: José María) ble født den 3. september 1906 i Jerez de los Caballeros i provinsen Badajoz i regionen Extremadura i Spania. Han sluttet seg til claretinerne (CMF) og ble presteviet den 29. juni 1932. Etter ett års tjeneste i Aranda de Duero (Burgos), ble han sendt som formator til det claretinske seminaret i Sigüenza i provinsen Guadalajara i regionen Castilla-La Mancha. Der hadde han ansvaret for en gruppe på seksti seminarister mellom tolv og seksten år da forfølgelsene brøt ut.

Sigüenza hadde vært en fredelig oase før situasjonen ble svært vanskelig den 25. juli, da biskopen og fire claretinere ble arrestert og dømt til døden. På grunn av disse hendelsene samlet p. Josef Maria sine seminarister i kapellet for å gjøre dem klar over situasjonen. Han sa at kollegiet skulle stenges for et par dager, og at seminaristene skulle dra i grupper til nabobyene, siden alle hadde tilbudt dem overnatting.

Han iverksatte de små seminaristenes exodus og overtok selv den yngste gruppen. Han ble hilst med ordene: «Farvel, pater, ser deg snart!» og svarte: «Vi ses i himmelen!». Han tok veien til Guijosa, rundt syv kilometer fra Sigüenza. Han kom til Guijosa om kvelden og ble ønsket velkommen med åpne armer av sognepresten og hele nabolaget. Noen forsikret ham om at barna var trygge, og at det var bedre for ham å flykte og redde livet. Han gjentok flere ganger det samme svaret: «Selv om jeg blir tatt til fange og drept, ikke la noe skje med barna».

I Guijosa ble det jaktet på den «pateren med barna som hadde flyktet fra Sigüenza». Den 27. kom det litt før lunsj syv biler fra «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anarquista Ibérica – FAI) til landsbyen. FAI var en militant anarkistisk organisasjon med nære bånd til fagforeningen Confederación Nacional del Trabajo (CNT). En militsmann fra Sigüenza sa: «Der er pateren!» P. Josef Maria utbrøt: «Virgen del Carmen, frels Spania; jeg dør lykkelig».

I en time ble han holdt i en bil flankert av to militsmenn. Seminaristene samlet seg rundt bilen, og han sa til guttene: «Ikke vær redd, ingenting skjer. Jeg dør lykkelig». En av militsmennene som kom for å skjende kirken, brakte med seg en statue av Jesusbarnet. Med forakt kastet han den til p. Josef Maria og sa: «Her, før du dør, dans med ham». Pateren trykket statuen kjærlig til sitt hjerte. Men militsmannen rev den brått fra ham og kastet den i bakken.

Da begynte bilen å gå, og pateren sa farvel til barna og velsignet dem. Snart stanset følget ved foten av fjellet El Otero, halvveis mellom Guijosa og Sigüenza. En stemme ga p. Josef Maria ordre om å komme ut. Han forsto ordren og tilga sine fiender. Deretter lød en geværsalve. Det var klokken ett om ettermiddagen den 27. juli 1936. På dette stedet står nå et kors som et minnesmerke.

 

2. Den salige Jesus Hannibal Gómez y Gómez (sp: Jesús Aníbal) ble født den 13. juni 1914 på en herregård i Tarso i Antioquia, en liten by som i dag har 7 000 innbyggere og ligger i det vestlige Colombia. På det sentrale torget i byen ble det reist en statue til hans ære i 1962. Han var den yngste av fjorten barn. Han var bare elleve år gammel da han begynte på gutteseminaret. «Han var elsket for sin uskyld og sin glede, som den minste av barna i hjemmet», sa hans biograf Carlos E. Mesa CMF i boken «Jesus Hannibal, blodvitne» (Jesús Anibal, testigo de sangre).

Alle som kjente ham, understreket hans kvaliteter: Følsomhet og et rikt indre liv, kjærlighet til familien og lengsel etter sitt hjemland. Han studerte i Bogotà frem til 1931, da han flyttet til Zipaquirá, en by som ligger 48 kilometer fra den colombianske hovedstaden, hvor claretinerne (CMF) hadde et filialhus. I 1935 mottok Jesus Hannibal nyheten som skulle forandre hans liv, og som han mottok med stor glede: han skulle flytte til Spania for ett år for å fullføre sine teologiske studier og forberede seg til prestevielsen. Fra da av begynte han å studere flittig bøker fra den spanske gullalderen (Siglo d’oro), St. Teresa av Ávila, Ludvig av León, Ludvig av Granada.

 Den unge seminaristen kom først til Segovia, hvor han imidlertid ikke ble værende lenge, ettersom været ikke var gunstig for den kroniske bihulebetennelsen han led av. Så han flyttet til Sør-Spania. Deretter reiste han til Zafra i Extremadura, nesten på grensen til Portugal. I slutten av april 1936 begynte atmosfæren av vold å vokse i det sørlige Spania, så de claretinske seminaristene og teologene ble overført til Ciudad Real. Den nye improviserte kommuniteten besto av åtte prester, tretti studenter og misjonsbrødre. Av disse skulle 27 få sine liv brått avbrutt med martyriet. Seminaristene gjenopptok bemerkelsesverdig oppriktig sine studier uten at noen forpliktelser i det religiøse liv ble fraveket. «Hvis dere ønsker å vite noe om meg, forta et besøk til Jesus i eukaristien, for der finnes jeg», skrev Jesus Hannibal til sine foreldre i et av sine brev.

Superioren lyktes i å finne en trygg måte å komme seg til Madrid på, og så begynte reisen til hovedstaden. De sa farvel til dem som ble igjen og ble ønsket en trygg reise. Men de militante respekterte ikke deres pass da de nådde stasjonen i Fernán Caballero, en liten landsby i provinsen Ciudad Real i Mancha i Spania. De beordret ordensbrødrene til å legge seg ned, og noen gjorde det frivillig og sa: «Gjør hva Gud vil, så dør vi for Kristus og Spania». Andre var motvillig, men de ble dyttet ned med geværkolbene. Militsen stod ved siden av toget med brødrene liggende med ansiktet ned. Noen av brødrene strakte ut armene og ropte «Leve Kristus Kongen» og «Leve Spania» (¡Viva Cristo Rey y Viva España!) Andre dekket sine ansikter.

Jesus Hannibal Gómez y Gómez var en av de femten claretinerne som ble drept ved jernbanestasjonen i Fernán Caballero. Han var 22 år gammel. Selv ikke hans colombianske pass, eller den beskyttelse som ble tilbudt ham ved det colombianske konsulatet i Segovia kunne redde hans liv. Han ble drept utelukkende fordi han var en seminarist. Jesus Hannibal er den tiende salige fra Colombia og den eneste søramerikanske martyren blant de 270 claretinerne som døde i den spanske religiøse forfølgelsen i 1936.

 

3. Den salige Thomas Cordero y Cordero  (sp: Tomás), kleriker CMF, ble født den 8. juni 1910 i Robledino de Valduerna i provinsen León og bispedømmet Astorga i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre var Vicente og Tomasa, bønder som var dypt religiøse og hadde et enkelt liv. Thomas var den eldste av seks barn, og han var også den eldste i gruppen av medmartyrer i Fernán Caballero. Som om inspirert av Gud forsto Thomas at dette privilegiet brakte med seg ansvar, og sognepresten sa i sin rapport: «I skolen er han den første, i kirken er han den den mest eksemplariske».

Et brev fra hans far er svært rørende: «Gud plantet i ham alle gledene til et barn og renheten til en engel. Han spurte meg om å la ham få bli en misjonær, og på den tiden var det så smertefullt for meg, fordi jeg hadde mistet min kone, så jeg motsatte meg hans ønsker. Thomas skulle bli den eneste forsørgeren i familien, men han overtalte meg til å reise sammen med ham til misjonsseminaret i Plasencia den 10. oktober 1924».

Der var han i to år før han flyttet til Don Benito og senere til novisiatet i Jerez de los Caballeros, hvor han avla sine løfter den 15. august 1929. I samme by begynte han å studere filosofi. Thomas var sjenerøs av natur og gledet seg over å kunne dele alt han hadde med sine kamerater. Under filosofikurset sa hans formator om ham: «Thomas Cordero er en meget anbefalelsesverdig person, from, enkel, lydig, hardt arbeidende, en mann med store fortrinn».

I desember 1932 mottok han de lavere vielser i seminaret i Zafra. Han vokste i visdom mens han dyrket og utviklet sin åndelige andakt for Jomfru Maria. Han led martyrdøden sammen med sine medbrødre den 28. juli 1936 i Fernán Caballero, 26 år gammel.

 

4. Den salige Primitivus Berrocoso Maillo (sp: Primitivo), kleriker CMF, ble født den 19. februar 1913 i Jerte i provinsen Cáceres og bispedømmet Plasencia i regionen Extremadura i Spania. Han hadde en svært ulykkelig barndom. Før han ble født, ble foreldrene tvunget til å emigrere til Argentina for å tjene til livets opphold. På veien dit døde hans far Primitivo Berrocoso, og hans mor Antolina Maíllo returnerte til Spania og foreldrehjemmet, enda fattigere enn da hun dro, og hennes sønn Primitivus ble født bare en måned etter at hun ankom fra Argentina. Antolina giftet seg igjen, og sønnen ble overlatt til besteforeldrene.

Sognepresten, Don Ramon, fortalte: «En dag spurte jeg om det var en gutt som ville tjene som en altergutt, og jeg ble introdusert for «Tivo», som var det kjælenavnet han var kjent under. En tid senere var det lett å se at et prestekall var under utvikling. Han kom for å bo hos meg, og innen åtte måneder hadde han begynt å mestre latinsk grammatikk og syntaks. Hans karakter begynte å bli formet. Og da han var bare tretten år gammel, overga jeg ham til superioren for Sønnene av Marias uplettede Hjerte i Plasencia med disse ordene: «Her gir jeg deg en fremtidig general for ordenen», så stor var min hengivenhet for denne unge gutten».

Dermed begynte Primitivus i 1926 på det claretinske misjonsseminaret i Plasencia. Som syttenåring avla han sine ordensløfter, og i juni 1935 mottok han tonsuren og de lavere vielser som dørvokter (hostiarius) og lektor. Ifølge rapportene var Primitivus eksemplarisk i alt, urokkelig i sin fromhet og andakt til Jomfruen. Folk bekrefter at han hadde en sterk lengsel etter martyriet fra en tidlig alder. Hans novisemester skrev den følgende rapporten: «Han er en av de mest fullstendige studentene jeg har kjent, med en robust helse, en vakker stemme, store misjonsidealer og et spesielt talent for skriving, noen av hans skrifter mottok premier i marianske konkurranser».

Den 2. juli 1936 ba han om å få motta de siste to lavere vielser ved de neste ordinasjonene den 25. juli. Men det skulle ikke skje. I stedet for de lavere vielser mottok han martyrkronen sammen med sine medbrødre den 28. juli 1936 i Fernán Caballero. Han var 23 år gammel.

 

5. Den salige Vincent Robles Gómez (sp: Vicente), kleriker CMF, ble født den 25. april 1914 i Villanueva del Conde i provinsen Salamanca i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre, Pedro Ignacio Robles og Fernanda Gómez, var en bondefamilie med en dypt rotfestet tro, og moren ba om at hennes barn måtte få kall. Han begynte på det claretinske misjonsseminaret i Plasencia da han var elleve år gammel, og som syttenåring avla han sine ordensløfter i Salvatierra i Álava.

Novisemesterens rapport er svært rosende når det gjaldt Vincents kvaliteter: «Vicente Robles er en virkelig edelsten: svært talentfull, flittig, hardt arbeidende, konsistent og pålitelig. Han er svært from og har arbeidet konsekvent hardt på sin integritet. Han har en god karakter og er i god helsetilstand».

De sørgelige begivenhetene i mai 1931, brenningen av klostre og åpen religiøs forfølgelse, tvang novisiatet til å stenge. Sammen med sin bror Agapito, som allerede var student i teologi, Måtte han reise hjem til sin landsby og vente på bedre tider. Der feiret de liturgien som om de var i klosteret: meditasjon, den hellige messe, kommunion, åndelig lesning og samvittighetsransakelse, og i mai leste de boken «Sann andakt til den salige Jomfru», av Grignon de Montfort.

P. Augusto Andres Ortega, hans åndelige veileder i årene med filosofistudier i Plasencia, sparte ikke på lovprisningen av Vincent Robles under prosessen for hans saligkåring, og han støttet uttalelsen fra novisemesteren: «Jeg må fremheve Vincent Robles og Otilius del Amo, spesielt Vincent Robles, som ikke kunne ha blitt avkrevd å gjøre mer for å forbedre sitt åndelige liv (...) Jeg tror ikke at verken Vincent Robles eller Otilius del Amo var i stand til å begå selv en veniell synd [svakhetssynd] (...) Jeg tror at de alltid var i Guds nærvær, de var to svært spesielle, sjeldne sjeler, og spesielt Robles».

Vincent levde dypt ut sin konsekrasjon til Marias hjerte, til de grader at han alltid undertegnet som «Vincent Marias Hjerte Robles», fordi han ønsket at alle skulle vite at han ikke lenger tilhørte seg selv, men Jomfruens hjerte, og øverst i sine brev og skrifter skrev han det jublende utropet: «Lenge leve min Mor!» Han led martyrdøden sammen med sine medbrødre den 28. juli 1936 i Fernán Caballero. Han var da 22 år gammel.

 

6. Den salige Gabriel Barriopedro Tejedor, kleriker CMF, ble født den 18. mars 1915 i Barona i provinsen Soria og den gang i bispedømmet Sigüenza i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre Mariano Barriopedro og Asuncion Tejedor var begge gode kristne. Som barn kunne den seksårige Gabriel perfekt å svare og hjelpe til i messen, og å be rosenkransen i sognekirken». Som tiåring trådte han inn som internatelev i bispedømmets seminar i Sigüenza, som ble drevet av Misjonærsønnene av Marias uplettede hjerte.

Etter hvert som hans studier skred fremover, følte han seg kalt til et liv som prest, ordensbror og misjonær, så han bestemte seg for å tre inn i den claretinske kongregasjon. Men få kall har blitt så intenst prøvd som hans. I tre år måtte han slåss mot foreldrenes motstand, men da han hadde fullført sitt første år med teologi og mottatt tonsuren (mirakuløst, som han pleide å si), ga hans foreldre etter og ga sitt samtykke. Overlykkelig søkte han om å få tre inn i novisiatet, og han fikk tillatelse til å tre inn i Salvatierra i Álava.

Novisemesteren sa om ham: «Novisen, hr. Barriopedro, er sytten år gammel. Han har tilbrakt tre og en halv måned hos oss. Han har utmerket helse, han er omgjengelig, ydmyk, seriøs og vennlig, han utmerker seg for sin vennlighet, han er snill, vennlig, velvillig, medfølende, fredselskende og from, hans oppførsel er eksemplarisk». Han avla sine ordensløfter den 29. juni 1933 i Jerez de los Caballeros. Deretter dro han til seminaret i Zafra for å fortsette sine studier inntil forfølgelsene startet og alle studentene måtte søke tilflukt i Ciudad Real.

Et karakteristisk aspekt ved hans spiritualitet var hans andakt for Marias Hjerte. Han skrev kvelden før sin løfteavleggelse: «Jomfruen er alt for meg (...) Jeg er ikke redd for vanskeligheter, og lidelsene vil heller ikke bedrøve meg, og arbeidet vil heller ikke trykke meg ned, fordi ett blikk fra henne vil være nok til å lindre og lyse opp min ånd». Da Gabriel døde den 28. juli 1936 i Fernán Caballero, var han 21 år gammel.

 

7. Den salige Claudius López Martínez, kleriker CMF, ble født den 18. desember 1910 i Mundilla de Valdelucio i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han kom fra en familie av gode, ærlige kristne gårdsarbeidere, Eusebio López Arroyo og Joaquina Martínez Val. Han hadde en to år yngre bror:

8. Den salige Angelus López Martínez (sp: Ángel), kleriker CMF, som ble født den 2. oktober 1912. De to brødrene var altergutter, så begge var svært ydmyke og gikk ofte til kommunion. De begynte på claretinernes seminar samtidig, avla sine løfter samtidig og møtte martyrdøden samtidig. De kom til seminaret i Plasencia den 22. september 1924, fjorten og tolv år gamle. De fullførte sitt novisiat og de tre årene med filosofistudier i Jerez de los Caballeros.

Deres overordnede rapporterte at Claudius var et fremragende medlem av fellesskapet, robust og med gode manerer, formell, from og pålitelig, og at han utmerket seg ved sin styrke og virilitet, som uten at det var tilsiktet fra hans side, ble svært beundret av andre. P. José Riguera, deres klassekamerat, sa en gang: «Angelus og Claudius var virkelig fromme og eksemplariske. Under perioder med stillhet ble de ofte sett med rosenkranser i sine hender, og hver dag, uten unntak, ba de Korsveien. De hadde en stor misjonsiver, spesielt Angelus, og deres endelige mål var å bli opplært til gode misjonærer».

I 1931, da Den andre spanske republikk ble proklamert, ble seminaristene utvist fra seminaret i Jerez. Angelus og Claudius vendte tilbake til sin landsby og fortsatte sin fromme praksis. Flere ganger dro de ned for å besøke den nærliggende helligdommen for Vår Frue av Vega, mens de husket besøkene til helligdommen i sin barndom. Selv om deres familier og venner frarådet dem å dra tilbake til seminaret, nølte ikke Angelus og Claudius med å returnere. De begynte sine teologistudier i Zafra, men forfølgelsen der i mai 1936 tvang dem til å dra og søke ly i Ciudad Real.

Det var i den byen at de gjennomgikk de verste dagene av religiøs forfølgelse, da de ble fanger i sitt eget hjem. De ble fordelt to og to i hvert rom, og Angelus’ romkamerat var p. José María Marquez, som senere ble biskop av Humahuaca i Argentina, som under saligkåringsprosessen avla følgende erklæring: «Vi var forberedt på døden. Min cellekamerat, Angelus, løftet mitt hjerte og tryglet meg om å be for våre forfølgere, for Spania, og å tilgi våre fiender». I en annen celle sammen med Claudius var br. Gregorio Barriuso: «Han ga meg mot, og vi tilbrakte dag og natt med å be».

Om ettermiddagen den 28. juli 1936 led de to brødrene, fortsatt sammen, martyrdøden i Fernán Caballero. Claudius var 25 og Angelus var 23 år gammel.

 

9. Den salige Antonius Lasa Vidauretta (sp: Antonio), kleriker CMF, ble født den 28. juni 1913 i den lille byen Loizu i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) i Spania. I flere landsbyer ble det dannet et bystyre, og på det religiøse området var det selvfølgelig en prest, men når det ikke var noen, pleide hele familien å dra til nabolandsbyen for å høre messe, selv når det snødde. Hans foreldre var Miguel Lasa og Josefa Vidaurreta, begge fromme kristne. Hvert fjerde år pleide misjonspatre å dra til Erro, til toppen av dalen hvor Loizu ligger. Antonius ønsket å bli lik dem, og da han ble elleve år gammel, trådte han inn i seminaret i Santo Domingo de la Calzada.

Antonius var velsignet med et misunnelsesverdig sett av kvaliteter: han var slagferdig, hadde en god hukommelse, var svært lærelysten, og hans fromhet var rolig og rasjonell, en frukt av en myk harmoni mellom hode og hjerte. Rapporten fra hans lærer i novisiatet i Salvatierra var enda mer konsis, men ikke mindre rosende: «Antonius Lasa har utmerkede talenter, og i sin oppførsel er han en av de beste novisene».

Han fullførte tre år med filosofi i Beire og det første året med teologi i Santo Domingo de la Calzada, men så hadde Antonius en alvorlig krise i 1933-34. Det synes som om han ikke kom overens med sin formator i teologi, og slik ble han en kritiker og rebell innen systemet. På slutten av det tredje året fikk han tillatelse fra sine overordnede til å flytte til den claretinske provinsen Bética, hvor seminaret var i Zafra, og dit ankom han i 1935.

Helt fra starten var han lykkelig blant sine nye kamerater, men samfunnsmessige omstendigheter førte til at seminaret raskt måtte flytte til Ciudad Real. Der fikk han besøk av sin bror Felix Lasa, som var lege, og han sa om møtet: «Jeg besøkte ham kort tid før henrettelsen. Etter å ha sett hendelsene i Madrid den 1. mai, (…) kom jeg til Ciudad Real med den intensjon å få ham til å dra derfra sammen med meg». Men Antonius ble værende i Ciudad Real. Den 28. juli 1936 døde Antonius Lasa som martyr i Fernán Caballero. Han var 23 år gammel. 

 

10. Den salige Meletius Pardo Llorente (sp: Melecio), kleriker CMF, ble født den 3. august 1913 i Bustillo de Cháves i provinsen Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre var Pardo Benigno Pardo og Isidra Llorente, som hadde oppdratt en dypt kristen familie.

Meletius trådte inn i seminaret i Plasencia den 13. oktober 1926, tretten år gammel. I løpet av hans år med studier sa prefekten at han hadde en fremragende misjonsånd, og han elsket ingenting mer enn å forkynne Guds ord. Selv om han ikke var usedvanlig intelligent, skilte han seg ut på det åndelige området for sin fromhet, sin kallsbevissthet, forpliktelse til Jomfruen og sitt misjonskall til å arbeide i ikke-kristne land.

P. Joaquin Alonso, Meletius ledsager som var med inntil noen timer før hans martyrium, husket ofte den triste kvelden den 12. mai 1931, da de ble tvunget til å forlate novisiatet i Jerez. Sammen med fire andre tilbrakte han noen få dager i landsbyen Los Santos de Maimona, gjestfritt mottatt i huset til søsteren til den salige Antonius Orrego Fuentes (nr 11), Amelia. Deretter måtte Meletius vende tilbake til Bustillo de Chaves sammen med den salige Otilius del Amo (nr 12), hans landsmann og venn siden barndommen.

Fulle av mot vendte begge tilbake til seminaret i slutten av juli, og Meletius begynte å forberede seg på sin løfteavleggelse som skulle skje den 5. september 1931. Han var da atten år gammel og proppfull av glede. Nesten fem år senere, da teologatet i Zafra ble oppløst i 1936, søkte Meletius og Otilius del Amo tilflukt i det claretinske huset i Córdoba, inntil de kunne dra til Ciudad Real for å slutte seg til sine kamerater.

I Ciudad Real kunne Meletius i stand til å fullføre kurset og drømte om prekestolen. «Retorikk var studenten Meletius Pardos svakhet. Prekestolen ville ha vært hans rette plass», ble det sagt om ham. Hans joviale natur hjalp ham med å komme over de vanskelighetene han møtte, som endte i hensynsløs forfølgelse. På vei til Madrid med håp om å oppnå friheten, mottok Meletius Pardo martyrkronen den 28. juli 1936 i Fernán Caballero. Han var nesten 23 år gammel.

 

11. Den salige Antonius Orrego Fuentes (sp: Antonio), kleriker CMF, ble født den 15. januar 1915 i Oliva de la Frontera i provinsen Badajoz i regionen Extremadura i Spania. Han var sønn av Pedro Orrego og Isabel Fuentes, beskjedne håndverkere, men dypt rotfestet i den kristne ånd. Antonius’ far døde mens han var svært ung. Han trådte inn i seminaret i Plasencia før sin ellevte fødselsdag. Uten å være eksepsjonell på noen måte, egnet han seg perfekt for integriteten og livet til en misjonær.

Han påbegynte sitt novisiat i 1931 i Jerez de los Caballeros. Sosial uro tvang frem stengingen av huset, og om kvelden den 12. mai 1931 ble de tvunget til å forlate novisiatet i Jerez. Sammen med fire andre tilbrakte Antonius noen få dager i landsbyen Los Santos de Maimona, gjestfritt mottatt i huset til sin søster Amelia. Derfra dro han til Salvatierra i Álava for å fullføre sitt novisiat, og deretter vendte han tilbake til Plasencia for å studere filosofi. Antonius ble sagt å ha vært from, lydig og nestekjærlig og hadde en dyp kjærlighet til Jomfruen og var plettfri i sin oppførsel.

Han gjennomførte sine studier i teologi i Zafra inntil han igjen ble tvunget til å søke tilflukt hos sin søster i Los Santos de Maimona. Hans bror Octavius sa om begivenhetene den gangen: «Min mor tryglet ham om å dra sammen med henne til deres hjem i Oliva, sa at hans liv var i fare og at det ville være et stort tap for familien om de drepte ham. Men han svarte: «Hvilken større heder finnes det enn å ha en sønn som er martyr?»

Tidlig i mai 1936 sluttet han seg til sine kamerater i Ciudad Real. Han fullførte det andre året med teologi og forberedte seg for sine evige løfter, som han avla den 29. juni, festen for de hellige apostler Peter og Paulus, en måned før sitt martyrium. Han skulle motta de lavere vielser den 25. juli, og den 5. juli skrev han til sin mor: «Våre drømmer forvandles til vakre realiteter. Sønn av Marias Hjerte, og snart tonsurert og motta vielser (...) og så senere, tjener for Den aller helligste». Antonius Orrego døde som en Kristi martyr død den 28. juli 1936 i Fernán Caballero. Han var 21 år gammel.

 

12. Den salige Otilius del Amo Palomino (sp: Otilio), kleriker CMF, ble født den 2. april 1913 i Bustillo de Chaves i provinsen Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Han var en venn og nabo av den salige Meletius Pardo (nr 10). Hans foreldre, Eustasio del Amo og Basilisa Palomino, var trofaste kristne. Hans bror Eustasio, som var prest, sa: «Mine foreldre kom fra en kristen bakgrunn. Min far var en arbeider. De ønsket ikke at Otilius skulle bli ordensprest, men heller en sekularprest. Min bror var svært from av natur».

Otilius trådte inn i seminaret i Plasencia den 28. september 1927. Da han hadde fullført humaniora i 1931, ble studentene om kvelden den 12. mai 1931 tvunget til å forlate novisiatet i Jerez. Sammen med fire andre tilbrakte han noen få dager i landsbyen Los Santos de Maimona, gjestfritt mottatt i huset til søsteren til den salige Antonius Orrego Fuentes (nr 11), Amelia. Deretter måtte Otilius vende tilbake til Bustillo de Chaves sammen med den salige Meletius Pardo Llorente (nr 10), hans landsmann og venn siden barndommen.

De tilbrakte to måneder i sin landsby. Otilius’ bror sa om hans opphold i landsbyen at det stadfestet ham i sitt religiøse kall, og han ga aldri etter for foreldrenes motstand, og han sa: «Uansett hva livet har i vente for meg, om jeg gir det til Gud gjennom martyriet, enda bedre». Fulle av mot vendte Otilius og Meletius tilbake til seminaret i slutten av juli.

Otilius del Amos åndelige veileder i årene med filosofistudier i Plasencia, p. Augusto Andres Ortega, sparte ikke på lovprisningen av Otilius del Amo og den salige Vincent Robles (nr 5) under prosessen for deres saligkåring: «Jeg må fremheve Vincent Robles og Otilius del Amo, spesielt Vincent Robles (...) Jeg tror ikke at verken Vincent Robles eller Otilius del Amo var i stand til å begå selv en veniell synd [svakhetssynd] (...) Jeg tror at de alltid var i Guds nærvær, de var to svært spesielle, sjeldne sjeler».

P. Eladio Riol sa: «Hr. Otilius var en spesiell sak. Han kunne skryte av et ekstraordinært sett av menneskelige, intellektuelle og moralske kvaliteter, i en slik grad at de til og med ga ham åpenbar autoritet blant sine medseminarister. Han var uten tvil en eksemplarisk student tvers gjennom. Han kunne ha blitt utnevnt til superior etter å ha gjort ferdig sine studier».

De sørgelige begivenhetene i Zafra i april og mai 1936 tillot ham ikke en suksessfull fullføring av sitt første år med teologi. Da teologatet stengte, måtte han finne tilflukt i huset til de claretinske misjonærene i Córdoba sammen med sin landsmann Meletius. Etter noen dager fikk de beskjed om å slutte seg til sine kamerater i Ciudad Real. På toget skrev Otilius et brev til sin bror: «Vi går som fremmede i vårt eget land, overalt er vi hatet og vi kan ikke stanse noe sted. I øyeblikket er jeg på toget til Ciudad Real, og fra der kanskje til martyriet, men la Gud bli tjent». Han led martyrdøden den 28. juli 1936 i Fernán Caballero, 23 år gammel.

 

13. Den salige Candidus Catalán Lasala (sp: Cándido), kleriker CMF, ble født den 16. februar 1916 i Corella i provinsen og regionen Navarra (ba: Nafarroa) og bispedømmet Tarazona i Spania. Hans foreldre, Feliciano Catalán og Jacinta Lasala, oppdro sin familie i komfortable omstendigheter, gjennomsyret av den kristne tradisjon. I en alder av elleve år bestemte han seg for å følge i fotsporene til sin onkel på farssiden, p. Cándido Catalán Monreal, som da var provinsialsuperior for de claretinske misjonærene i Bética, og han trådte inn i seminaret i Plasencia.

Han gjennomførte sitt novisiat i Salvatierra i Álava og avla sine løfter den 24. oktober 1932. Alle som hadde noe å gjøre med Candidus Catalán, sa om ham at han var «et svært ungt barn» av utpreget umodenhet helt frem til han fylte sytten år: i sin tro, sin åpenhet og i sine daglige rutine. I 1934, da han studerte filosofi, hadde prefektens rapport imidlertid en svært annerledes tone: «Vi har lagt merke til en svært positiv endring i Candidus Catalán, både akademisk, hvor han har gått til topps i klassen, og spirituelt». Og i 1935, da han begynte på sitt første år med teologi, var forvandlingen fullstendig: «Han er en student som har modnet fra et religiøst synspunkt, er from, nestekjærlig, lydig, ydmyk, flittig og optimistisk».

Da han begynte å kjenne en følelse av lykke, inntraff de tragiske begivenhetene i Zafra, og Candidus måtte søke tilflukt sammen med sine kamerater i Ciudad Real. Han fullførte kurset der, men den sosiale uroen økte. Ordensbrødrene ble holdt som fanger i sitt eget kloster, men han syntes at han så et glimt av håp i den passerseddelen som ble gitt av den sivile guvernøren til pater superior, slik at de kunne forlate byen.

Den 28. juli 1936 var Candidus i den første gruppen som dro av sted mot Madrid, sammen med tretten andre klassekamerater. På jernbanestasjonen i Fernán Caballero ble de tvunget til å gå av toget, og for øynene på de andre reisende ble de skutt mens de ropte: «Lenge leve Kristus Kongen og Leve Spania!» (¡Viva Cristo Rey y Viva España!) Candidus Catalán ble alvorlig såret, omgitt av de blodige likene av sine kamerater. Han døde noen timer senere mens han ble brakt til hospitalet i Ciudad Real. Han var den yngste av alle martyrene i Fernán Caballero, bare tyve år gammel.

 

14. Den salige Angelus Pérez Murillo (sp: Ángel), kleriker CMF, ble født den 6. juni 1915 i Montánchez i provinsen Cáceres i regionen Extremadura i Spania. Hans foreldre var José Pérez Sanchez og Josefa Murillo Cortijo. Hans søster Matilde fortalte at Angelus lærte å lese og skrive i landsbyskolen og deretter dro til skolen som misjonærene av Marias Hjerte hadde i Montánchez. Hun forteller at broren helt fra han var liten gutt viste tegn på å ville bli prest. Han imiterte det som prestene gjorde, feiret messe og hadde til og med en skriftestol... Faren nektet bestemt på at han skulle bli ordensbror, men Angelus svarte at han ville bli den ulykkeligste person i verden om han ikke fikk lov til å følge sitt kall.

Angelus trådte inn i seminaret i Plasencia i oktober 1928, tretten år gammel. Men i 1931 måtte han vende tilbake til landsbyen på grunn av opptøyene og brenningen av religiøse hus. Men deretter vendte han tilbake til seminaret igjen, lykkelig og glad, til tross for at han nok en gang måtte overvinne farens motstand. Han gjennomførte sitt novisiat i Jerez de los Caballeros og dro deretter til Plasencia for tre år med filosofi.

Fra rapportene som ble skrevet av hans formatorer, ville det være umulig å få mer pris enn han gjorde: «Han er snill, vennlig, oppmerksom, ydmyk, fredselskende, sorgløs, omgjengelig, føyelig og lydig, from, stille, fattet, elskverdig, aktiv, mild, (...) enestående talentfull, god hukommelse, sjenerøs, sympatisk, edel, verdig, lykkelig, klok og nestekjærlig».

I august 1935 begynte det første året med teologi i Zafra, og i mai 1936, etter å ha søkt tilflukt i landsbyen et par dager, dro han til Ciudad Real for å møte sine kamerater. Angelus var klar over den faren han var i og sa med fast stemme: «La oss forsone oss med døden». Den 16. juli 1936, tolv dager før sitt martyrium, avla han sine evige løfter. Han ble drept den 28. juli 1936 i Fernán Caballero, 21 år gammel.

 

15. Den salige Abelard García Palacios (sp: Abelardo), kleriker CMF, ble født den 15. oktober 1913 i den lille byen Vilandiego i provinsen og bispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre, Angel García og Estefana Palacios, var gårdsarbeidere. Abelards mor døde da han var bare to år gammel. Som elleveåring trådte han inn i claretinernes seminar i Plasencia, trolig oppmuntret av sin onkel, p. Ignacio Palacios Abad, som også skulle dø som martyr i Don Benito. Hans formatorer i de tidlige år av hans formasjon, beskrev Abelard som ydmyk og lenge lidende. Han påbegynte sitt novisiat full av håp og glede, men fikk ikke lov å avlegge løfter.

Han begynte da en ny fase i sitt liv hos augustinerne (Ordo Sancti Augustini – OSA), først i Uclés og deretter i La Vid. Fra da av, i 1934, studerte han filosofi, og han skrev tilbake og ba om å bli gjenopptatt i kongregasjonen av claretinske misjonærer: «Dere kan ikke forestille dere den store hengivenheten, nesten til et punkt av delirium, som jeg har for kongregasjonen. Dag etter dag føler jeg med mer og mer desperat, har jeg lengtet slik etter å komme tilbake til kongregasjonen».

Han tryglet om et raskt svar, ettersom dagen for hans løfteavleggelse hos augustinerne nærmet seg raskt. Superioren rådet ham til ikke å avlegge løftene, selv om han var blitt godtatt, og Abelard dro hjem til sin landsby uten å motta noe svar fra claretinerne. Han fikk til slutt et brev som tillot at han ble gjenopptatt, men han hadde ikke nok penger til engang å foreta reisen ned til Jerez de los Caballeros. Men forsynet hjalp ham uventet, og han var i stand til å reise til Jerez.

Han begynte på et nytt novisiat og avla sine løfter den 3. januar 1936, og dermed hadde han oppnådd det han så lenge hadde traktet etter. Han dro deretter til teologatet i Zafra, og derfra til Ciudad Real sammen med sine forfulgte kamerater. Konfrontert med frykten hos en av sine ledsagere svarte Abelard: «Vel, hva tror du kan skje med oss til slutt? At de dreper oss? Å, for en lykke det ville være i det, hvis folk en dag leser i CMF-annalene: De følgende ble skutt for Gud og for kongregasjonen: Hr. Abelard Garcia, etc.» Denne drømmen ble oppfylt den 28. juli 1936 i Fernán Caballero, og han var bare 22 år gammel.

 

16. Den salige Filip González de Heredia Barahona (sp: Felipe), legbror CMF, ble født den 26. mai 1889 i San Asensio i provinsen og regionen La Rioja i Spania. Han ble legbror hos claretinerne. Da det brøt ut opptøyer etter valgene i februar 1936 og alle seminaristene i Zafra ble kastet ut og søkte tilflukt i Ciudad Real, dro Filip til Madrid og gjemte seg hos sin bror Salvador, så han var ikke med toget hvor de fjorten unge seminaristene ble drept den 28. juli i Fernán Caballero.

Men han ble oppdaget i Madrid og tatt med til det hemmelige politiets hovedkvarter i seminaret, hvor han ble værende frem til den 2. oktober. Da ble han brakt med bil til Fernán Caballero i provinsen Ciudad Real i regionen Castilla-La Mancha. På turen satt han mellom to militssoldater som truet ham og stakk ham med en kniv, mens de la til: «Slik skal vi skal drepe deg, på disse hundene bør man ikke kaste bort krutt».

Da bilen stanset ved inngangen til kirkegården, klatret br. Filip opp på stigbrettet til døren, grep korset og ropte: «Leve Kristus Kongen og Marias Hjerte!» (¡Viva Cristo Rey y el Corazón de María!) Et rifleskudd stilnet hans stemme.

 

Bispedømmets informativprosess for alle disse martyrene (unntatt Josef Maria Ruiz Cano) ble åpnet den 22. november 1954 og avsluttet den 21. desember 1954. De to prosessene ble slått sammen den 15. mai 1987, og dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess, ble utstedt den 11. januar 1991. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 1997.

Om kvelden den 4. mars 2010 kunne den claretinske provinsen Andalucía få sin drøm oppfylt da de jordiske restene av martyren p. Josef Maria Ruiz Cano, drept i Sigüenza i Guadalajara den 27. juli 1936, kunne identifiseres i sognet St. Antonius Maria Claret i Sevilla takket være det kompliserte arbeidet til den eminente rettsmedisineren dr. Luis Frontela Carreras, professor i rettsmedisin og direktør for Instituttet for rettsmedisin og jus i Sevilla.

I nærvær av en stor gruppe claretinere samlet i menighetssalen leverte dr. Frontela boksen som inneholdt de jordiske levningene, til komiteen som var oppnevnt for formålet av erkebiskopen av Sevilla under ledelse av Don Teodoro León Muñoz, biskoppelig delegat for Helgensaker, og ledsaget av Don Ángel Antonio Rodriguez Faílde, Promotor Justitia, og p. Rafael Martínez Rodríguez CMF i egenskap av notarius-aktuar.

Blant de tilstedeværende claretinere var også patrene Federico Gutierrez og Julio Izquierdo, som var en del av gruppen med postulanter som forlot Sigüenza sammen med p. Ruiz til nabolandsbyen Guijosa, hvor de sammen med sin prefekt måtte gjennomgå de vanskelige og følelsesmessige øyeblikkene før det endelige offeret. Også til stede ved seremonien var p. Vicente Pecharromán, generalpostulator, p. Eleuterio López, visepostulator, p. Manuel Carrasco, representant for provinsialen som hadde plikter i Sigüenza, sogneprest Jose Marquez, p. Agustín Bernal, direktør for kollegiet, og bror Salvador Segura Santana.

Etter å ha undersøkt restene, og i henhold til kravene fra Helligkåringskongregasjonen, hentet den episkopale delegaten et ribbein for å levere det til bispedømmet Sigüenza som en relikvie. Dette ga han til postulatoren sammen med en boks som inneholdt ulike benrester av Guds tjener, for at det i fremtiden kunne fordeles mulige relikvier. Den lukkete og godt forseglete boksen ble brakt til kirken, hvor en nisje på venstre side var klar til å ta imot de dyrebare restene. Mens forsamlingen priste Herren, den gode hyrde som hjelper dem som stoler på ham, ble det plassert en hvit gravstein av marmor som skjulte boksen. På den sto en enkel tekst som forkynte at på dette stedet avventes de dødes oppstandelse av restene av «P. José Mª Ruiz Cano, CMF, Jerez de los Caballeros, Sigüenza 03/09/1906 - 27/07/1936».

Den 1. juli 2010 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».

De seksten martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.

 Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, webfacil.tinet.org, claretphilippines.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 18. oktober 2013