Vår Frue av Cocharcas (1598)

Nuestra Señora de Cocharcas; skytshelgen for Cocharcas

Statuen av Vår Frue av Cocharcas, som i regionen kjent under kjælenavnet Mamacha Cocharcas, er senteret for en mariansk kult som er karakteristisk for provinsen Andahuaylas i departementet Apurimac i Peru i Sør-Amerika. Denne statuen er av de mest ærede i den peruanske nasjon, og hennes kult er fra slutten av 1500-tallet. «Cocharcas» betyr på quechua «sump» eller »myrlendt sted». På platå ved bredden av elven Pampas i provinsen Chincheros i Apurimac i fjellene i Peru, ligger denne monumentale Mariahelligdommen. Den er blant de første marianske helligdommer og valfartsmål i Sør-Amerika, sammenlignbar med sine samtidige i Guadalupe i Mexico og Copacabana i Øvre Peru (nå Bolivia).

Den ærede statuen av Mamacha Cocharcas er en vakker polykrom treskjæring, 140 centimeter høy og dekket med bladgull. Den står på en pidestall av sølv. Den har utvilsomt likhet med tvillingen i Copacabana. Jomfruen er stående og holder barnet på venstre arm, mens hun har det vanlige vokslyset og en kurv med fire olivengrener i den høyre. Hennes store kappe er rikt brodert.

Statuens historie går tilbake til de tidlige dagene av Visekongeriket Peru. På slutten av 1500-tallet bodde det i San Pedro de Cocharcas en ung etterkommer av curaca Chuquisullca ved navn Sebastián Quimichi. Da han var tyve år gammel, ble han på slutten av patronatsfesten for St. Peter (San Pedro) skadet av en agave slik at splinter stakk gjennom håndleddet hans fra den ene siden til den andre. Slik forkrøplet og hånet på sitt eget hjemsted fordi hans skade hindret ham fra effektivt å hjelpe foreldrene i arbeidet, dro han til Cusco (Cuzco) for å finne arbeid der. I den keiserlige byen møtte han andre fattige indianere som hjalp ham å tigge en bolle med suppe på jesuittenes kollegium, hvor de deretter fikk opplæring i den katolske tro. I huset til en indiansk palla (adelskvinne) ved navn Inés som nedstammet fra inkaene, fikk han vite at Jomfru Maria hadde en helligdom i Collao ved bredden av innsjøen Titicaca, hvor det skjedde utallige underverker. Etter å ha snakket med sin skriftefar, p. Gregorio Cisneros, besluttet han full av selvtillit å gå til Copacabana i håp om å bli helbredet.

På veien dit overnattet han i Pucara, hvor han en natt hadde en overnaturlig drøm, og da han våknet, fant han at de splintene han så lenge hadde hatt i hånden, var blitt fjernet uten skade eller smerte. Vel fremme ved helligdommen var han helt frisk, og han følte en stor glede og en udefinerbar fred og falt ned foran alteret for Maria, hvor han med tårer og sukk uttrykte sitt hjertes takknemlighet. Til gjengjeld foreslo han å gi sitt folk en kopi av denne statuen og å fremme dens kult.

For dette formål dro han til La Paz og Potosi på jakt etter almisser. Tilbake til Copacabana kjøpte han for disse almissene en kopi av den ærverdige statuen, som billedhuggeren Francisco Tito Yupanqui, en direkte etterkommer av inkaene, hadde skåret ut i 1598 for en prest fra Tucumán, som imidlertid døde før den kunne leveres.

Fornøyd med sin dyrebare skatt skulle Sebastián til å forlate Copacabana da noe uventet skjedde: Prioren i helligdommen konfiskerte statuen. Angivelig antok han at den hengivne Sebastián hadde samlet inn disse almisser i navnet til La Virgen del Lago og uten nødvendig tillatelse. Siden verken hans bønner eller hans forklaringer hjalp, bestemte Quimichi å dra til Chuquisaca og be biskopen om å dømme i deres sak. Endelig kunne han etter å ha satt himmel og jord i bevegelse, få sin statue tilbake.

Tilbakereisen til Cocharcas ble en kontinuerlig triumf. Det var ingen mangel på tjenester til de enkle menneskene fra Vår Frue, men det var heller ingen mangel på motsetninger. Da de kom til Urcos, ble sognepresten overrasket over at en indianer forårsaker et slikt oppstyr og at han uten autoritet fra biskopen i Cusco (Cuzco), fremmet disse scenene. Han advarte biskopen, Don Antonio de la Raya, som beordret at før de dro inn i hans i by, skulle statuen konfiskeres og Sebastián føres til hans palass.

Den fromme indianeren ble fengslet og statuen brakt til kirken. Etter at alt var blitt ryddet opp i, ga biskopen ham tillatelse til å fortsette sin reise. Denne hendelsen bidro til ytterligere å øke det ry som statuen allerede hadde fått og ga naboene til Cusco anledning til å hedre og gi sin akklamasjon til statuen. Biskopen ga også tillatelse til at statuen kunne æres i San Pedro de Cocharcas og at det ble grunnlagt et brorskap til hennes ære. Til slutt nådde den hellige statuen frem til Cocharcas og kunne gjøre sitt inntog der, få år etter sin egen tvillings inntog i Copacabana i 1583. Vår Frues inntog skjedde i september måned i år 1598, og da statuen ble vist frem for folket, begynte det å regne fra klar himmel, og regnet fortsatte helt til statuen kom til kirken. Der ble statuen satt på alteret, og den ble straks æret av folket. Snart begynte Gud å utføre underverk på hennes forbønn.

Etter litt tid, da Sebastián så hvor stakkarslig hans kirke så ut, foretok han en ny pilegrimsreise til Chuquisaca for å samle inn flere almisser. Han dro av sted, men i Cochabamba ventet det ham nye lidelser. For sognepresten trodde ikke på de akkreditivene han hadde med seg, så han rev dem i stykker og konfiskerte de innsamlede midlene. Til slutt ble den fromme Sebastián alvorlig syk, og med kristen resignasjon overga han sin sjel til sin Skaper i år 1600.

Etter kort tid ble pengene gitt tilbake og satt av for forbedringer av kirken. Veien til Cocharcas ble en sann botsreise, og de voldsomme følelsene hos folk som besøkte statuen, gjorde det enda mer nødvendig at statuen ble flyttet fra sognekirken til et spesielt kapell som ble bygd for den.

I 1623 ble det innviet en ny kirke, som ble ombygd noen år senere til dagens praktfulle bygning av biskopen av Ayacucho o Huamanga, Don Cristóbal de Castilla y Zamora (1668-77). Fortsatt kan man lese: «Denne kirken og altertavlen for Vår Frue av Cocharcas ble ferdig i år 1675». Biskop Fidel Olivas Escudero (1900-35) overførte de jordiske restene av Sebastián til sakristiet den 14. september 1903, og på hans gravstein står følgende inskripsjon: «Her ligger restene av Sebastián Martín, Quimichu av Jomfruen av Cocharcas. År 1600».

Ansvarlig for feiringen av festen er det gamle brorskapet og de populære quimichos, som har sitt navn fra etternavnet Quimichi). De er ansvarlige for gjennomføringen av prosesjonen hvor statuen av Vår Frue bæres gjennom hovedgatene. Den 8. september 1946 ble statuen høytidelig og kanonisk kronet etter et mariansk møte i Ayacucho.

Det finnes også flere andre kopier av statuen, produktet av den store hengivenhet fra hennes tilhengere utenfor departementet Apurimac. Blant de viktigste er de i Lima, Sapallanga og Orcotuna (Huancayo). Jomfruen fremstilles med en bukett roser og blomsten amancae (søramerikansk fjellilje) i sin høyre hånd mens hun i venstre bærer Jesusbarnet, som løfter hendene i velsignelse av betrakteren. I dag er kulten spesiell for Peru, frakoblet den tidlige ikonografien til Vår Frue av Copacabana, som også kalles La Virgen de la Purificación eller La Virgen de la Candelaria.

Brorskapet har foretatt flere pilegrimsreiser med kopier kalt Reina Grande («store dronning») og Reina Chica («lille dronning») til byene Cuzco, Huamanga (Ayacucho) og andre nabobyer, hvor de samler almisser blant de troende. Som en del av den regionale feiringen, blir det også holdt tyrefektinger og tradisjonelle danser. Disse festlighetene skjer fra 6. til 10. september etter innhøstingen og assosieres med nedbør og jordens fruktbarhet. Hun er også kjent som Den reisende Jomfruen.

Hennes fest feires den 8. september. Det var den første biskopen av Ayacucho o Huamanga, Fray Agustín de Carvajal OESA (1612-21), som beordret at festen for Jomfruen skulle flyttes til 8. september, siden 2. februar faller sammen med regntiden, som var et hinder for tilstrømningen av pilegrimer og en konstant trussel mot dem som tok sjansen på å nå helligdommen.

Denne dagen er høytid (solemnitas) i bispedømmet Abancay, og alle i regionen Apurimac går for å besøke sin Mamacha. Feiringen utgjør selve livsnerven i departementet Apurimac, spesielt i provinsen Chincheros, og denne dagen har blitt erklært av den regionale regjeringen til fridag, og et stort antall pilegrimer går for å besøke og be til «Dronningen av Andesfjellene i Peru» (Reina de los Andes Peruanos).

Den bemerkelsesverdige helligdommen i Andesfjellene i Peru, som var så berømt som pilegrimsmål i kolonitiden, ga anledning til en praktfull fest, som imidlertid har blitt redusert over tid. Også kirken har lidd noe skade, spesielt på grunn av brannen i 1992. Også skattene til statuen har sunket betraktelig, men gullringen som ble gitt av paven i 1600 og keiserlige kroner donert av konger av Spania, finnes i den helliges varetekt, men den gamle boken med det dyrebare manuskript til den opprinnelige historien, har forsvunnet. Siden 2008 har det pågått restaureringsarbeider i helligdommen for Vår Frue av Cocharcas.

Kilder: es.wikipedia.org, perutravels.net, fatima.org.pe, advocaciones.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 13. april 2012