Den hellige Comgall av Bangor (~516-~602)

Den hellige Comgall mac Sétnai (Comgell, Comgill; lat: Comgallus, Congallus) ble født enten i 511 eller 516 (ifølge ulike kilder) i Dal Araide (Dál nAraidi, Dalriada, Dalaradia) nær det stedet som nå er kjent som Magheramorne i grevskapet Antrim, et av de seks grevskapene (av ni) i provinsen Ulster i det nordlige Irland som er en del av Storbritannia. Den hellige Adomnán av Iona, den hellige Kolumbas biograf, assosierte ham med klanen Cruithni, på samme måte som Kolumba av Iona var den store helgenen i klanen Uí Néill. Hans far Sethna var soldat og håpet at sønnen også ville følge en militær løpebane.

Comgall synes også å ha vært soldat en tid, men så dro han for å studere, først hos en prest som skal ha holdt en elskerinne. Deretter studerte han i en klosterskole, trolig i Clonard under den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549), og kanskje også i Clonmacnoise under den hellige Kieran av Clonmacnoise (d. ca 549). Andre kilder skriver at han studerte i klosteret Cluain Eidnech (Clonenagh, Clooneenagh) i grevskapet Laois under den hellige Fintan (d. 603). Mens han var der, skal han ha gitt en blind mann synet tilbake ved å smøre spytt på hans øyne. Senere i livet skal han en gang ha spyttet i en tiggers lomme, hvor en gullring straks kom til syne.

Comgall led under de vanlige monastiske fristelsene av kjedsomhet og ustabilitet i tillegg til hjemlengsel, og han fortalte abbeden alt om dette. Abbeden ba spesielt for Comgall, som selv også ba ved foten av et av de fint utskårne korsene. Etter dette fant Comgall ro i det monastiske livet og ble viet til prest før han var førti år av en biskop Lugidius.

Det neste vi hører om ham er at han levde som eneboer på Inis Cometa, en av de rundt 200 øyene i innsjøen Lough Erne i grevskapet Fermanagh (Fear Manach) i den delen av Ulster som nå er en del av Storbritannia. Der bodde han sammen med noen få ledsagere under ekstremt asketiske forhold. Han skrev en regel for dem som var så streng at syv av dem døde av kulde og sult. Blant annet foreskrev han bønn stående neddykket i kalde elver. Han planla å reise som misjonær til Britannia, men biskop Lugidius frarådet ham dette. Da bestemte han seg for heller å bli i Irland og spre det monastiske liv rundt om i landet.

Rundt 555 eller 559 forlot han øya i Lough Erne og grunnla klosteret Bangor (Bennchor, Beannchor) på sørbredden av Belfast Lough i det nåværende grevskapet Down i den britiske delen av provinsen Ulster, rett overfor Carrickfergus. Navnet Bangor kommer fra det irske ordet beann, et horn. Ifølge Keating fikk en konge av Leinster en gang kveg slaktet der, og hornene lå strødd omkring, derav navnet. Stedet ble også kalt Engledalen, fordi den hellige Patrick ifølge Jocelin en gang hvilte der og så dalen fylt av engler.

Comgall på toppen av Bangors våpen

Ifølge de irske annalene ble Bangor grunnlagt ikke senere enn 552, selv om den anglikanske erkebiskop James Ussher av Armagh (1581-1656) og de fleste senere forfattere legger grunnleggelsen til år 555. Klosteret lå strategisk plassert for ekspansjon til Skottland og Gallia. Disipler samlet seg om Comgall, og han skrev en regel for sine munker. Bangor ble det største klosteret i Irland med flere datterklostre, og dets befolkning (trolig inkludert klanens familie) skal ha vært 3.000. Bangor blomstret på 500-tallet og var et av de viktigste religiøse sentre i Irland til det ble ødelagt av vikingene i 823. De mest kjente av Comgalls elever var de hellige Kolumban og Gallus, som dro av gårde til Gallia rundt 590. Etter dem fulgte horder av munker som strømmet inn i det som nå er Frankrike og videre ut over kontinentet i stadig stigende antall, «på vandring for Kristi kjærlighets skyld» (peregrinatio pro Christi amore).

Comgall dro aldri selv til kontinentet, men han dro en tid til Skottland, hvor han bodde i et kloster på øya Tiree i Indre Hebridene, og det er sagt at han fulgte Kolumba på hans ekspedisjon til pikterne og deres kong Brude ved Inverness, og at han der grunnla et kloster i Land of Heth, men denne hagiografiske tradisjonen aksepteres ikke helt av Kolumbas biograf Adomnán. Men også Adomnán skriver at det var en nær forbindelse mellom Comgall og Kolumba, men det synes ikke å være nok bevis for å si at Comgall på noen måte var Kolumbas disippel. Det finnes flere historier om de to hellige som har til hensikt å vise Kolumbas profetiske evner, inkludert forutsigelsen av at det ville bli et slag mellom slektningene til de to hellige mennene. Det er identifisert som slaget i Dun Cethirn i 629. Comgall skal ha sagt da Kolumba døde i 597: «Min sjelevenn er død og jeg er hodeløs; du er også hodeløs, for en mann uten en sjelevenn er en kropp uten hode».

To av Comgalls munker var fremtredende evangelister i Skottland, den hellige Moluag av Lismore i Argyll (ca 530-92) og den hellige Maelrubba av Applecross i Ross (ca 642-ca 722) (Comgall var hans mors onkel). Comgall skal ha vært en venn av de hellige Brendan Sjøfareren (av Clonfert) (484-577), Cormac Ua Liathan (d. 575), Canice av Aghaboe (516-ca 600) og Finnian av Moville (d. ca 579). Sammen med Cormac, Canice og Brendan skal han ha besøkt Kolumba på øya «Hinba».1

Selv om Comgall var kjent for sin askese og ble sagt å spise bare ett fullt måltid i uken, og det på søndag, handler mange av de miraklene som tilskrives ham, merkelig nok om mat. Ved en anledning nektet en bonde å selge korn til hans munker og sa at han heller ville at svigermoren Luch skulle spise det enn munkene. Ordet luch er gælisk for mus. Comgall svarte da: «La det bli slik, av luch skal det bli spist». Og den natten spiste en hel sverm av mus to hauger korn, nok til å fylle tretti vognlass.

Ved en annen anledning brøt en gruppe tyver seg inn på klosterets eiendom for å stjele munkenes grønnsaker, og gjennom Comgalls bønner mistet de synet inntil de angret. Da de ba om tilgivelse, ble de gitt adgang til kommuniteten. En annen gang da munkene manglet mat og de ventet besøkende til klosteret, ba Comgall til Gud, og en stim av fisk svømte til stranden slik at brødrene hadde mat å servere gjestene. Innføringen av melk i kosten til munkene i Bangor tilskrives er besøk av Finnian av Moville da han var i svært høy alder.

Da munkevesenet forandret seg fra eneboerliv til et liv i fellesskap, fikk munkene det privilegiet å bære eukaristien på seg, enten de arbeidet på markene eller dro på reise. Kristi legeme ble enten plassert i en liten beholder (Chrismal = gammelirsk: Kristusbærer) båret som bandolær, eller i en liten veske (Perula) hengende rundt halsen under klærne. Irske og britiske manuskripter nevner ofte skikken. Det var ikke bare for å ha hostiene klare til kommunion, men også for å sikre trygghet mot røvere og beskyttelse mot reisenes farer.

Comgalls biografi forteller om hvordan han en gang ble angrepet av hedenske pietister mens han arbeidet på en åker. Da de så hans Chrismal om halsen, turde de ikke å røre ham av frykt for noe slags gjengjeldelse, siden de antok at Comgall bar sin Gud. Den hellige ble så beveget over hendelsen at han utbrøt: «Herre, du er min styrke, min tilflukt og min Frelser» (Sal 18,2).

Regelen som tilskrives Comgall, er metrisk og bevart på irsk. Manuskriptet som kalles Bangor-antifonariet, skrevet på latin mindre enn et århundre etter Comgalls død, inneholder en lang hymne til hans pris. Det ble tatt med til Bobbio og er nå i Milano. Det avslører interessante detaljer om Bangors liturgi: Den hadde tre nattofficier (vesper, vigilie og laudes) og tre dagofficier (ters, sekst og non). Et århundre senere ble prim og kompletorium lagt til. Bangor ble med tiden et av de mest berømte klostre i Irland, og Comgall skal ha hersket over rundt 8.000 munker der og i datterhus grunnlagt fra Bangor.

Comgall døde i Bangor etter flere år med lidelser forårsaket av hans askese – noen sier at lidelsene var en guddommelig straff for strengheten i Bangors disiplin. Hans død inntraff i år 602 i følge Annals of Tighernach og Chronicon Scotorum, eller i 597 ifølge Annals of Inisfallen. Hans venn, den hellige Fiacre (Fiachra) (ca 610-ca 670) i klosteret i Ullard, skal ha fått beskjed av en engel om at hans venn var døende, og han kom til Bangor tidsnok til å gi ham eukaristien før han døde. Da Fiacre vendte tilbake til Ullard etter å ha gravlagt Comgall, tok han med seg en av vennens armer som relikvie. Kronologisk kan dette imidlertid umulig stemme, ettersom Fiacre ble født flere år etter at Comgall døde!

Resten av relikviene var bevart i Bangor, men ble i 822 «vanhelliget av utlendinger», det vil si vikingene. De angrep klosteret og plyndret det, drepte 900 av munkene, skjendet relikviene og stjal med seg Comgalls skrin. Bygningene forfalt helt til den hellige Malakias av Armagh ble abbed på 1100-tallet, da han måtte bygge alt opp på nytt. Han kunne ha hatt varig innvirkning på klosteret om han hadde blitt værende som abbed, men han ble forfremmet til biskop av Connor og senere erkebiskop av Armagh, og Bangor forfalt igjen. Det er ingenting igjen av det store klosteret i Bangor, men lokal tradisjon vil ha det til at noen veggruiner nær den protestantiske kirken markerer stedet for det gamle klosteret. Klokken derfra er bevart i museet i Belfast.

I Det ambrosianske biblioteket i Milano oppbevares det et antifonarium fra Bangor. Manuskriptet ble funnet i Det ambrosianske biblioteket av den italienske historikeren Ludovico Antonio Muratori (1672-1750) og av ham kalt Bangor-antifonariet (Antiphonarium Benchorense). Det ble skrevet i Bangor mindre enn hundre år etter Comgalls død. Det ble brakt til Milano fra Bobbio sammen med mange andre bøker av kardinal Federigo Borromeo da han grunnla Det ambrosianske biblioteket i 1609. Bobbio ligger i Appenninene nordøst for Genova og ble grunnlagt av Kolumban, en elev av Comgall. Han døde i 615, og manuskriptet ble brakt til Bobbio fra Bangor etter hans tid. Vanligvis regner man med at det ble brakt til Bobbio av den hellige Dungal, som forlot Irland tidlig på 800-tallet, vant stor berømmelse på kontinentet og trolig trakk seg tilbake til Bobbio mot slutten av livet.

I manuskriptet finnes en lang hymne til Comgalls pris, ymnum sancti Congilli abbatis nostri, og der kalles han nostri patroni Comgilli sancti. Boken inneholder også en liste over femten abbeder av Bangor fra Comgall til Cronanus, som døde i 691. Selv om manuskriptet er svært gammelt, kan det være en avskrift av det opprinnelige og laget i Bobbio.

Bangors innflytelse var omfattende. Ulster-annalene forteller om noe som synes å ha vært et langvarig besøk til Britannia av abbed Máel Rubai av Bangor – det begynte i 671 og førte til grunnleggelsen av Applecross (Aporcrosan) i Wester Ross i 673. I den søndre kystregionen i Wexford, i et av kongerikene til Uí Bairrche, tilhørte klosteret Ard Crema også til Comgalls familia. Medlemmer av kommunitetene i Antrim og Applecross skulle ifølge Ulster-annalene bli opphøyd til abbedverdigheten i Bangor (i 613, 728 og 802), noe som demonstrerer at båndene mellom disse husene var langvarige.

Kolumbans asketiske eksil fra Irland rundt 591 etter noen år som munk i Bangor under Comgall, førte til like varige bånd med klosteret Bobbio i Appenninene sør for langobardenes hovedstad i Pavia, men åpenbart ikke med Kolumbans tidligere grunnleggelse i Luxeuil på sørsiden av fjellkjeden Vogesene (Les Vosges). Den intellektuelle kulturen i Bangor i Comgalls tid attesteres av Kolumbans to bevarte hymner, en av dem bevart i Bangor-antifonariet. Kommunitetens prestisje fremgår klart ved å sammenligne notisene om dets abbeder i Ulster-annalene og martyrologiene fra Tallaght og Óengus: alle de tidlige abbedene har notiser i annalene (som da ble skrevet på Iona), og med ett eller to mulige unntak ble alle de tidlige abbedene minnet i martyrologiene.

Comgall tilhører dem som ble kalt The Second Order of Irish Saints, som blomstret i den irske Kirken på 500-tallet. De var for det meste utdannet i Britannia eller fikk sin opplæring av dem som var vokst opp under innflytelsen av de britiske skolene. De var grunnleggere av de store irske klosterskolene og bidra mye til å spre klostervesenet i den irske kirken. Et annet navn på denne «Andre ordenen» er «De Tolv apostler av Irland» (Erin), som er en liste over irske helgener som angivelig skal ha fått sin opplæring av Finnian av Clonard. Imidlertid er det ikke bevist at alle i virkeligheten var Finnians elever. Noen av dem levde før Finnians tid, noen fikk sin opplæring andre steder og Clonard hadde heller ikke noe slikt monopol på å produsere viktige munker og apostler som denne lokale tradisjonen hevdet. På denne tiden var det ikke uvanlig at munker dro videre til andre klostre og dermed hadde flere enn én lærer. Utdannelsen av helgener som levde mye senere, ble også senere kreditert Finnian. Det er også snakk om mer enn tolv personer, for listene har flere varianter. Comgall nevnes som sagt i noen av disse variantene, men han står ikke på de vanlige listene over de tolv.

Det er et interessant spørsmål hvor langt Comgall og menn som ham i deres etableringer i Bangor og andre steder hadde gått i å innføre de siste stadiene i klostervesenet som da utviklet seg på kontinentet av den hellige Benedikt av Nursia. Med andre ord: ga Comgall sine munker i Bangor en streng monastisk regel som minnet om Benedikts? Det er bevart en «Comgalls regel» på irsk, men vi kan ikke bevise at den er skrevet av Comgall. Det faktum at Kolumban, en disippel av Comgall og selv en munk i Bangor, skrev en Regula Monachorum for sine kontinentale klostre, kunne få oss til å tro at det hadde eksistert en lignende organisering i Bangor i hans tid. Dette er imidlertid ikke noe avgjørende bevis, for Kolumban kan ha fått inspirasjon fra Benedikts regel som da var spredt over det hele sørvestre Europa.

Comgall ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er vanligvis 10. mai, men han feires den 11. mai i hele Irland. I den hellige Oengus («the Culdee») (Aengus) av Clonenaghs martyrologium Félire eller Festilogium (Félire Óengusso) står hans fest den 10. mai. Han nevnes også i annalene for Ulster og Inisfallen, i Stowe-missalet og i Tallaght-martyrologiet. Kildene for hans liv er Adomnáns biografi om Kolumba og Jonas' biografi om Kolumban. I kunsten er hans attributt en fisk. Vanligvis avbildes han som en abbed som holder en stein mens en engel bringer ham en fisk.