Den hellige Comgall av Bangor (~516-~602)

Den hellige Comgall mac Sétnai (Comgell, Comgill; irsk: Comhghall, Coimhgheall; lat: Comgallus, Congallus) ble ifølge ulike kilder født enten i 511 eller i 516, og ifølge en versjon av hans biografi skjedde det på et sted som ble kalt in opido de Mourne. Dette menes å være bevart i navnene Magheramorne og Lough Mourne i sognene Glynn og Carrickfergus i baroniet Belfast Lower på nordsiden av Belfast Lough i grevskapet Antrim, et av de seks grevskapene (av ni) i den nordlige provinsen Ulster i Irland som i dag er en del av Storbritannia. Den hellige Adomnán av Iona (Adhamhnán) (ca 624-704), som skrev biografien til den store hellige Kolumba av Iona (Colum Cille) (ca 521-97) og som understreket nærheten i forholdet mellom kommunitetene i Bagnor og på Iona, ustyrer Comgan med avstamming fra «mocu Aridi» (senere Dál nAraidhe), som irene også kalte Cruithni og som kontrollerte landet rundt Bangor. Dette er i samsvar med den bredere genealogiske tradisjonen som konsekvent knytter helgenen til denne familien i det nordøstre Ulster. Deres kongerike ble kalt Dál nAraidi, noen ganger latinisert til Dalaradia, som ikke må blandes sammen med Dál Riata, latinisert til Dalriada. Kolumba av Iona var den store helgenen i klanen Uí Néill.

De to versjonene av den biografien som ble skrevet om Comgall, en av dem fragmentarisk og ingen av dem eldre enn sent 1100-talls, beskriver hans far ulikt. Faren het Sethna (Sedna, Séadna), og enten tilhørte han en høyst fornem gren av Dál nAraidhe eller så var han en soldat (miles) i den lokale kongens tjeneste. I henhold til disse tekstene ble Comgalls storhet forutsagt av flere helgener, inkludert de hellige Mac Nise av Connor (Macanisius) (d. ca 514) og Patrick av Irland (Pádraig av Armagh) (ca 389-461). Før helgenen ble født, mens Comgalls mor Briga (Brígh) satt i en vogn sammen med mannen Sethna, skal hun ha vakt oppmerksomheten til Mac Nise, som profeterte at hun ville føde «en konge som ville herske over mange». Forfatteren av Vita Tripartita eller Tripartite Life of St. Patrick, «Den tredelte livshistorie om den hellige Patrick», den hellige Eimhin av Rosglas, brukte Patricks besøk i Tara som en anledning til å forutsi storheten til tre helgener, nemlig Kolumba av Iona, Finnian av Clonard (ca 470-ca 549) og Comgall, og fedrene til hver av disse tre blir sagt å ha svelget en tåre forårsaket av at deres kinn ble berørt av Patrick. Disse tre helgenene blir igjen brakt sammen i et fragment av gammelirsk prosa som berører den regelen som tilskrives Comgall.

En mann ved navn Fehlim (Feidhlimidh), muligens skytshelgenen for Patricks nå forsvunne grunnleggelse «Domhnach Mór» i Magheramorne, sies å ha døpt Comgall. Det fortelles at denne presten var gammel og blind, men husket godt hvordan man døpte. Det var ikke noe vann for hånden, men da brøt det frem en kilde fra jorden, og den gamle presten følte det guddommelige nærvær og vasket ansiktet i kilden, og straks fikk han synet tilbake. Deretter døpte han Comgall. Hans far var soldat og håpet at sønnen også ville følge en militær løpebane, og Comgall synes da også å ha vært soldat en tid.

Men så dro han for å studere, først hos en prest som skal ha holdt en elskerinne. Den unge gutten lot seg imidlertid ikke lede bort fra dydens vei, tvert imot synes han på sin egen gutteaktige måte å ha gitt milde hint til sin lærer om at hans liv ikke var slik det burde være. Ved en anledning la han for eksempel sin kappe i sølen foran sin herre, og da denne spurte om det ikke var en skam å søle til kappen på denne måten, svarte Comgall: «Er det ikke en større skam for noen å søle til sin sjel og legeme gjennom synd?» Læreren tok hintet og ble stille, men da hans praksis ikke endret seg, bestemte Comgall seg for å finne seg en helligere lærer.

Deretter studerte han i en klosterskole, men kildene er uenige om det var hos den hellige Fintan av Clonenagh (Fiontan) (d. 603) i klosteret Cluain Eidnech (Clonenagh, Clooneenagh) i grevskapet Laois, eller i Clonard under den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549). Deretter fullførte han utdannelsen i Clonmacnoise under den hellige Kieran av Clonmacnoise (Ciarán) (d. ca 549). Comgall led under de vanlige monastiske fristelsene av kjedsomhet og ustabilitet i tillegg til hjemlengsel, og han fortalte abbeden alt om dette. Abbeden ba spesielt for Comgall, som selv også ba ved foten av et av de fint utskårne korsene. Etter dette fant Comgall ro i det monastiske livet, og mens han var på klosterskolen, skal han ha gitt en blind mann synet tilbake ved å smøre spytt på hans øyne. Senere i livet skal han en gang ha spyttet i en tiggers lomme, og straks kom en gullring til syne der.

Etter at Comgall var ferdig med utdannelsen, vendte han tilbake til sitt patria, hvor han ble presteviet av en biskop kalt Lugidius (Lugadius, Lughaidh), trolig den mannen av dette navn som var knyttet til kirken i Connor og døde i 546/47. Det neste vi hører om ham er at han levde som eneboer på Inis Cometa, en av de rundt 200 øyene i innsjøen Lough Erne i grevskapet Fermanagh (Fear Manach) i britisk Ulster. Der bodde han sammen med noen få ledsagere under ekstremt asketiske forhold. Han skrev en regel for dem som var så streng at syv av dem døde av kulde og sult. Blant annet foreskrev han bønn stående neddykket i kalde elver. Han planla å reise som misjonær til Britannia, men biskop Lugidius frarådet ham dette. Da bestemte han seg for heller å bli i Irland og spre det monastiske liv rundt om i landet.

Rundt 555 eller 559 forlot Comgall øya i Lough Erne og grunnla klosteret Bangor (Bennchor, Beannchor, Beannchar) i baroniet Ards Lower på sørbredden av Belfast Lough i grevskapet Down i den britiske delen av provinsen Ulster, rett overfor Carrickfergus. Navnet Bangor kommer fra det irske ordet beann, et horn. Ifølge Keating fikk en konge av Leinster en gang kveg slaktet der, og hornene lå strødd omkring, derav navnet. Stedet ble også kalt «Engledalen», fordi Patrick ifølge Jocelin en gang hvilte der og så dalen fylt av engler. Ifølge de irske annalene ble Bangor grunnlagt ikke senere enn 552, selv om den anglikanske erkebiskop James Ussher av Armagh (1581-1656) og de fleste senere forfattere legger grunnleggelsen til år 555.

Disipler samlet seg om Comgall, og han skrev en regel for sine munker. Bangor ble det største klosteret i Irland med flere datterklostre, og dets befolkning (trolig inkludert klanens familie) skal ha vært 4 000. Bangor blomstret på 500-tallet og ble med tiden et av de mest berømte klostre i Irland, og Comgall skal ha hersket over rundt 8 000 munker der og i datterhus grunnlagt fra Bangor. Bangor var et av de viktigste religiøse sentre i Irland til det ble ødelagt av vikingene i 823. Bangor og Armagh var de store skolene i Ulster på samme måte som Clonard var skolen i Meath, Glendaloch i Leinster, Lismore i Munster og Clonmacnoise og Mayo i Connacht.

Klosteret Bangor lå strategisk plassert for ekspansjon til Skottland og Gallia. De mest kjente av Comgalls elever var de hellige Kolumban av Bobbio (ca 542-615) og Gallus av Irland (ca 550-ca 640), som dro av gårde til Gallia rundt 590. Etter dem fulgte horder av munker som strømmet inn i det som nå er Frankrike og videre ut over kontinentet i stadig stigende antall, «på vandring for Kristi kjærlighets skyld» (peregrinatio pro Christi amore).

Comgall dro aldri selv til kontinentet, men han dro en tid til Skottland, hvor han bodde i et kloster på øya Tiree i Indre Hebridene, og det er sagt at han fulgte Kolumba på hans ekspedisjon til pikterne og deres kong Brude ved Inverness, og at han der grunnla et kloster i Land of Heth, men denne hagiografiske tradisjonen aksepteres ikke helt av Kolumbas biograf Adomnán. Men også Adomnán skriver at det var en nær forbindelse mellom Comgall og Kolumba, men det synes ikke å være nok bevis for å si at Comgall på noen måte var Kolumbas disippel. Det finnes flere historier om de to hellige som har til hensikt å vise Kolumbas profetiske evner, inkludert forutsigelsen av at det ville bli et slag mellom slektningene til de to hellige mennene. Det er identifisert som slaget i Dun Cethirn i 629. Comgall skal ha sagt da Kolumba døde i 597: «Min sjelevenn er død og jeg er hodeløs; du er også hodeløs, for en mann uten en sjelevenn er en kropp uten hode».

Selv om Comgall var kjent for sin askese og ble sagt å spise bare ett fullt måltid i uken, og det på søndag, handler mange av de miraklene som tilskrives ham, merkelig nok om mat.

Ved en anledning nektet en bonde å selge korn til hans munker og sa at han heller ville at svigermoren Luch skulle spise det enn munkene. Ordet luch er gælisk for mus. Comgall svarte da: «La det bli slik, av luch skal det bli spist». Og den natten spiste en hel sverm av mus to hauger korn, nok til å fylle tretti vognlass.

Ved en annen anledning brøt en gruppe tyver seg inn på klosterets eiendom for å stjele munkenes grønnsaker, og gjennom Comgalls bønner mistet de synet inntil de angret. Da de ba om tilgivelse, ble de gitt adgang til kommuniteten. En annen gang da munkene manglet mat og de ventet besøkende til klosteret, ba Comgall til Gud, og en stim av fisk svømte til stranden slik at brødrene hadde mat å servere gjestene. Innføringen av melk i kosten til munkene i Bangor tilskrives er besøk av Finnian av Moville da han var i svært høy alder.

Da munkevesenet forandret seg fra eneboerliv til et liv i fellesskap, fikk munkene det privilegiet å bære eukaristien på seg, enten de arbeidet på markene eller dro på reise. Kristi legeme ble enten plassert i en liten beholder (Chrismal = gammelirsk: Kristusbærer) båret som bandolær, eller i en liten veske (Perula) hengende rundt halsen under klærne. Irske og britiske manuskripter nevner ofte skikken. Det var ikke bare for å ha hostiene klare til kommunion, men også for å sikre trygghet mot røvere og beskyttelse mot reisenes farer. For Comgalls biografi forteller om hvordan han en gang ble angrepet av hedenske pietister mens han arbeidet på en åker. Da de så hans Chrismal om halsen, turde de ikke å røre ham av frykt for noe slags gjengjeldelse, siden de antok at Comgall bar sin Gud. Den hellige ble så beveget over hendelsen at han utbrøt: «Herre, du er min styrke, min tilflukt og min Frelser» (Sal 18,2).

En irskspråklig metrisk regel som tilskrives Comgall, er bevart. En av de eldste kjente tekstene fra den irske Kirken, Bangor-antifonariet fra sent på 600-tallet, skrevet på latin mindre enn et århundre etter Comgalls død, inneholder en lang hymne til hans pris, ymnum sancti Congilli abbatis nostri, og der kalles han nostri patroni Comgilli sancti. Boken inneholder også hymner til ære for Comgall og hans fjorten etterfølgere som abbeder, til og med Cronanus, som døde i 691. Manuskriptet roser også den bona regula, «gode regel», som ble observert i hans kirke. I Adomnáns omtrent samtidige verk er Comgall singlet ut som en av Irlands sancti fundatores, «hellige grunnleggere».

Manuskriptet avslører interessante detaljer om Bangors liturgi: Den hadde tre nattofficier (vesper, vigilie og laudes) og tre dagofficier (ters, sekst og non). Et århundre senere ble prim og kompletorium lagt til. Manuskriptet ble tatt med til klosteret Bobbio i Appenninene nordøst for Genova, som var blitt grunnlagt av Comgalls elev Kolumban. Han døde i 615, og manuskriptet ble brakt til Bobbio fra Bangor etter hans tid. Vanligvis regner man med at det ble brakt til Bobbio av den hellige Dungal, som forlot Irland tidlig på 800-tallet, vant stor berømmelse på kontinentet og trolig trakk seg tilbake til Bobbio mot slutten av livet. Manuskriptet ble funnet i Det ambrosianske biblioteket i Milano av den italienske historikeren Ludovico Antonio Muratori (1672-1750) og av ham kalt Bangor-antifonariet (Antiphonarium Benchorense). Det ble brakt til Milano fra Bobbio sammen med mange andre bøker av kardinal Federigo Borromeo da han grunnla Det ambrosianske biblioteket i 1609. Selv om manuskriptet er svært gammelt, kan det være en avskrift av det opprinnelige og laget i Bobbio.

Comgall skal i tillegg til Bangor ha grunnlagt mange andre kirker over hele Irland, men angivelig mislykkes han i sitt forsøk på å etablere en på Rathlin Island (Reachrainn), hvis tiender senere tilhørte Bangor. Mye av hans biografi er opptatt av å etablere helgenens forbindelser med viktige lokale kirker, som Moville (nå Movilla) og den hellige Finnian av Moville (Fionnbharr) (ca 493-ca 579) og Nendrum med den hellige Críodán. Med Patricks velsignelse hadde den hellige Mochai (d. ca 496) grunnlagt et kloster på en øy i innsjøen Strangford Lough, Nendrum Island (Noendrum, Nóendruimm, Nendruim), som senere ble kalt Inis Mochaoi og til slutt anglifisert til Mahee Island.

Blant de irske helgenene som blir sagt å ha studert ved Comgalls skole i Bangor, som på et stadium altså hadde Kolumban av Bobbio i lærerstaben, var Fiontan av Doon, Molua av Clonfertmulloe (alias Kyle), Fiontan av Taghmon og Daigh av Inishkeen. Comgall var også forbundet med den hellige Senan av Scattery (Seanán) (ca 488-ca 544) og Mochaomhóg av Leigh. Comgall skal ha vært en venn av de hellige Brendan Sjøfareren (av Clonfert) (484-577), Cormac Ua Liathan (d. 575) og Canice av Aghaboe (516-ca 600). Sammen med Cormac, Canice og Brendan skal han ha besøkt Kolumba på øya «Hinba» (Adomnán, Vita Columbae, 3.17). I biografien er stor vekt lagt på Comgalls møter med Kolumba av Iona og på spredningen av hans innflytelse utenfor det nordøstre Ulster, spesielt blant Uí Bhairrche fra Carlow, som ga navn til det senere prostiet Obargy. Dette inneholdt, blant andre sogn Carlow, hvis kirke var viet til Comgall. Castledermot (Díseart Diarmada) i Kildare er også sagt å vært «en av Comgalls steder», og dynasten som angivelig opptrådte som hans velgjører i Leinster, Cormac sønn av Diarmuid, tilhørte en familie fra området Ferns i Wexford, som i likhet med Bangor var sete for et augustinsk priorat. I den søndre kystregionen i Wexford, i et av kongerikene til Uí Bairrche, tilhørte klosteret Ard Crema også til Comgalls familia.

To av Comgalls munker var fremtredende evangelister i Skottland, den hellige Moluag av Lismore i Argyll (ca 530-92) og den hellige Maelrubba av Applecross i Ross (Máel Rubai) (ca 642-ca 722) (Comgall var hans mors onkel). Ulster-annalene forteller om noe som synes å ha vært et langvarig besøk til Britannia av abbed Maelrubba av Bangor – det begynte i 671 og førte til grunnleggelsen av Applecross (Aporcrosan) i Wester Ross i 673. Medlemmer av kommunitetene i Antrim og Applecross skulle ifølge Ulster-annalene bli opphøyd til abbedverdigheten i Bangor (i 613, 728 og 802), noe som demonstrerer at båndene mellom disse husene var langvarige. Kirken i Durris i Kincardineshire bar Comgalls navn, og et årlig marked ble holdt den 9. mai, det eneste som var igjen av hans fest i protestantisk tid.

Comgall døde i Bangor etter flere år med lidelser forårsaket av hans askese – noen sier at lidelsene var en guddommelig straff for strengheten i Bangors disiplin. Hans død inntraff i år 602 i følge Annals of Tighernach og Chronicon Scotorum, eller i 597 ifølge Annals of Inisfallen. Hans død plasseres ellers i 601/02 i annalene. Notisen for hans festdag i martyrologiet fra Tallaght, som opprinnelig ble bevart i Bangor før det nådde Tallaght, sier at Comgall var 91 år gammel og at han hadde vært abbed i femti av dem. Hans venn, den hellige Fiacre (Fiachra) (ca 610-ca 670) i klosteret i Ullard (Oireard) nær elven Barrow i baroniet Idrone (Uí Dhróna) i grevskapet Carlow i den østlige provinsen Leinster, skal ha fått beskjed av en engel om at hans venn var døende, og han kom til Bangor tidsnok til å gi ham de siste riter inkludert viaticum før han døde. Da Fiacre vendte tilbake til Ullard etter å ha gravlagt Comgall, tok han med seg en av vennens armer som relikvie. Kronologisk kan dette imidlertid umulig stemme, ettersom Fiacre ble født flere år etter at Comgall døde!

Resten av relikviene var bevart i Bangor, men ble i 822 «vanhelliget av utlendinger», det vil si vikingene. De angrep klosteret og plyndret det, drepte 900 av munkene, skjendet relikviene og stjal med seg Comgalls skrin. Bygningene forfalt helt til den hellige Malakias av Armagh (ca 1094-1148) ble abbed på 1100-tallet, da han måtte bygge alt opp på nytt. Han kunne ha hatt varig innvirkning på klosteret om han hadde blitt værende som abbed, men han ble forfremmet til biskop av Connor og senere erkebiskop av Armagh, og Bangor forfalt igjen. Det er ingenting igjen av det store klosteret i Bangor, men lokal tradisjon vil ha det til at noen veggruiner nær den protestantiske kirken markerer stedet for det gamle klosteret. Klokken derfra er bevart i museet i Belfast.

Comgall var skytshelgen for tre kirker i bispedømmet Derry: Camus i sognet Macosquin, Tamlaght O’Crilly, hvor hans navn ble oppgitt til Coulus i en liste over skytshelgener fra 1607, og Desertmartin som lokalmeningen senere betraktet som bygd av Martin, Patricks «onkel».

Kolumbans asketiske eksil fra Irland rundt 591 etter noen år som munk i Bangor under Comgall, førte til varige bånd med klosteret Bobbio i Appenninene sør for langobardenes hovedstad i Pavia, men åpenbart ikke med Kolumbans tidligere grunnleggelse i Luxeuil på sørsiden av fjellkjeden Vogesene (Les Vosges). Den intellektuelle kulturen i Bangor i Comgalls tid attesteres av Kolumbans to bevarte hymner, en av dem bevart i Bangor-antifonariet. Kommunitetens prestisje fremgår klart ved å sammenligne notisene om dets abbeder i Ulster-annalene og martyrologiet fra Tallaght og den hellige Oengus Culdeus’ (d. ca 824) martyrologium Félire eller Festilogium (Félire Óengusso) Óengus: alle de tidlige abbedene har notiser i annalene (som da ble skrevet på Iona), og med ett eller to mulige unntak ble alle de tidlige abbedene minnet i martyrologiene.

Comgall tilhører dem som ble kalt The Second Order of Irish Saints, som blomstret i den irske Kirken på 500-tallet. De var for det meste utdannet i Britannia eller fikk sin opplæring av dem som var vokst opp under innflytelsen av de britiske skolene. De var grunnleggere av de store irske klosterskolene og bidra mye til å spre klostervesenet i den irske kirken. Et annet navn på denne «Andre ordenen» er «De Tolv apostler av Irland» (Erin), som er en liste over irske helgener som angivelig skal ha fått sin opplæring av Finnian av Clonard. Imidlertid er det ikke bevist at alle i virkeligheten var Finnians elever. Noen av dem levde før Finnians tid, noen fikk sin opplæring andre steder og Clonard hadde heller ikke noe slikt monopol på å produsere viktige munker og apostler som denne lokale tradisjonen hevdet. På denne tiden var det ikke uvanlig at munker dro videre til andre klostre og dermed hadde flere enn én lærer. Utdannelsen av helgener som levde mye senere, ble også senere kreditert Finnian. Det er også snakk om mer enn tolv personer, for listene har flere varianter. Comgall nevnes som sagt i noen av disse variantene, men han står ikke på de vanlige listene over de tolv. Comgall ble regnet for å være lik apostelen Jakob i sin oppførsel.

Det er et interessant spørsmål hvor langt Comgall og menn som ham i deres etableringer i Bangor og andre steder hadde gått i å innføre de siste stadiene i klostervesenet som da utviklet seg på kontinentet av den hellige Benedikt av Nursia. Med andre ord: ga Comgall sine munker i Bangor en streng monastisk regel som minnet om Benedikts? Det er bevart en «Comgalls regel» på irsk, men vi kan ikke bevise at den er skrevet av Comgall. Det faktum at Kolumban, en disippel av Comgall og selv en munk i Bangor, skrev en Regula Monachorum for sine kontinentale klostre, kunne få oss til å tro at det hadde eksistert en lignende organisering i Bangor i hans tid. Dette er imidlertid ikke noe avgjørende bevis, for Kolumban kan ha fått inspirasjon fra Benedikts regel som da var spredt over det hele sørvestre Europa.

Comgall ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Festen for «triumferende» (buadhach) Comgall er vanligvis 10. mai, men han feires den 11. mai i hele Irland. I Oengus’ Félire står hans fest den 10. mai, men hans fest har alltid blitt feiret den 9. mai i Skottland. I Dunleer, hvor en kilde var viet til ham, kan han ha blitt minnet i slutten av juni. Han nevnes også i annalene for Ulster og Inisfallen, i Stowe-missalet og i Tallaght-martyrologiet. Kildene for hans liv er Adomnáns biografi om Kolumba og Jonas’ biografi om Kolumban. I kunsten er hans attributt en fisk. Vanligvis avbildes han som en abbed som holder en stein mens en engel bringer ham en fisk. Helgenens stav ble overlatt til «utlendingene» etter slaget ved Downpatrick i 1178. Hans navn påkalles i begge litaniene i Stowe-missalet.

Listen over homonyme helgener regner opp elleve irske helgener ved navn Comgall (Comhghall, Coimhgheall), men de fleste av dem er ellers uattestert. Disse inkluderer skytshelgener for slike uidentifiserte kirker som Ceall Chíche, Cluain Creamha og Ráith Shithbhe, sistnevnte er nå muligens kirken Rashee (Ráith Shíthe) nær Connor i grevskapet Antrim. Hovedsamlingen av genealogier inneholder også flere helgener ved dette navn, hvis opprinnelse og beliggenhet ennå har til gode å bli oppsporet. En av disse, Comgall mac Coireall, er utstyrt med en ellers uattestert slektstavle. Den viktigste Comgall er Comgall av Bangor, og vi har med biografier om tre til, nemlig de hellige Comgall av Carrowmore (700-t), Comgall av Galloon og Comgall mac Dubhthach.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, Schauber/Schindler, Gorys, Index99, Ó Riain, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, ODNB, Butler 1866, celt-saints, saintwiki.com, brigid-undertheoak.blogspot.com, irelandseye.com, catholicireland.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 11. mai 2000