Den hellige Conall av Inishkeel (d. ~590)

Minnedag: 22. mai

Den hellige Conall Caol (Conald, Conall, Connall, Connell; lat: Conallus; Caoil, Cael, Coel, Ceol) levde på 500-tallet i Irland. Han var sønn av Maine Caol (alias Caolmhaine, Ceolman) og tilhørte familien Cinel Conall. Ifølge Sanctilogium Genealogicum var Conall sønn av Mann Coelius, sønn av Caither, sønn av Ennius Bagan, sønn av Conall Gubhan (Gulban). Han ble av annalistene kalt mac Ceolman (lat: filius Ceolmani, filius Manii Coelii) for å skjelne ham fra en berømt høvding av samme navn, Conall Caol, sønn av den mytiske irske kongen Aengus mac Umor (Aonghus mac Úmhór).

Caol og Cael var svært vanlige tilnavn i Irland og Skottland og betyr «tynn». Disse tilnavnene ble brukt for å skille menn med samme fornavn fra hverandre. Andre lignende tilnavn er Mor (= stor), Beg (= liten) og Dubh (= mørkhåret). Conall var knyttet til Ceinéal Boghaine, som ga navn til baroniet Banagh i Tyrconnel (nå i grevskapet Donegal) i den delen av den nordlige provinsen Ulster i Irland som tilhører republikken Irland, og kontrollerte også nabobaroniet Boylagh. Han var en nær slektning av den hellige Kolumba av Iona (Colum Cille) (ca 521-97).

Conall var abbed for klosteret på øya Inishkeel (Inniscoel, Inis-coel, Iniscaoil, Inis Caoil, Inis Chaol, Ennis-Chavil), utenfor kysten av det vestlige Donegal nær munningen av elven og bukten Gweebarra. Øya tilhørte et stort sogn av samme navn, delvis i baroniet Banagh, men hovedsakelig i baroniet Boylagh, hvor Conalls kirke lå og hvor det er en hellig kilde som er oppkalt etter ham. Øya var landfast ved lavvann. Distriktet var tidligere kjent som Tir-Ainmirech, men har vært kalt Boylagh siden 1200-tallet. Conall er den mest feirete skytshelgenen i dette distriktet. På begynnelsen av 1800-tallet havnet øya Inishkeel utenfor sognet av samme navn, da den sammen med noen tilliggende distrikter ble avstått til sognet Ardara i bytte mot noen townlands (liten geografisk enhet i Irland) nær Glenties.

Conalls nærmeste venn var den hellige poeten Dallan Forgaill (Dallán Forghaill) (d. 598), best kjent for sin hymne Amra Choluim Cille, som lovpriser Kolumba av Iona. Dallan skrev også en annen gravtale som lovpriste den hellige Senan av Scattery (ca 488-ca 544), «Lovprisning av Senan». Den ble lovprist både for sin rikdom på gamle uttrykksformer og for den verdifulle egenskapen at den reddet fra blindhet den som resiterte den med hengivenhet. Dallan skrev en tredje panegyrikk for sin gode venn Conall Caol av Inishkeel. Den irske hagiografen og historikeren John Colgan OFM (1592-1658), som skrev Trias Thaumaturga og Acta Sanctorum Hiberniae, sier at han hadde kopier av de to førstnevnte lovtalene, sier at han ikke visste om lovtalen over Conall da fortsatt fantes. Dessverre er denne nå forsvunnet.

Denne Dallan kan ha gitt navn til Clondallan (Cluain Dalláin) i sognet Killygarvin, direkte over Lough Swilla fra Clonmany, som har et townland (liten geografisk enhet i Irland) i Crosconnell (Cros Chonail), som muligens har sitt navn etter Collan. Et annet kors som hadde sitt navn etter ham, lå i townland Kilcashel i sognet Inishkeel. Conall kan også ha vært æret i Strabane i sognet Camus i grevskapet Tyrone i den delen av den nordlige provinsen Ulster i Irland som nå er en del av Storbritannia.

Dallan hadde ofte bønnfalt i bønn om at han og Connall måtte få det privilegium å dele samme grav. Denne bønnen skulle bli imøtekommet på en måte som både var helgenaktig og tragisk. Dallan hadde vært en hyppig besøkende på øyklosteret på Inishkeel, og den siste gangen han kom, var det en gjeng pirater som kom i land fra nabohavnen. De styrtet inn i den hellige bygningen mens Dallan etter å ha utført sine åndelige øvelser, hvilte ut på gjesterommet. Disse blodtørstige sjørøverne, som kalles «utlendinger» og etter all sannsynlighet var hedninger fra mer nordlige kyster, plyndret hensynsløst på alle kanter, og de avsluttet sine vanhelligende udåder med å hogge hodet av den gamle mannen Dallan og kastet det i sjøen. Abbeden klarte å unnslippe, men da han hørte at hans kjære venn hadde falt som offer for morderne, skyndte han seg til stedet hvor vennen var blitt drept, men bare for å finne Dallans hodeløse legeme.

Med tårer og bønner appellerte han straks til Gud og tryglet Ham om å avsløre hvor hans martyrdrepte venns hode var blitt kastet. Bønnen fra en som himmelen satte så høyt, ble innvilget. Han så hodet flyte opp og ned på bølgene et stykke unna før det ble ført inn til stranden. Han tok det opp med ærbødig omhu og plasserte det på sin rette plass på kroppen, og til sin takknemlige glede så han at delene vokste sammen igjen som om piratenes sverdhogg aldri hadde skilt dem. Deretter ble Dallans levninger gravlagt under kirkemurene med all den heder som kunne oppbringes. Dette skjedde i 598 (noen kilder sier rundt 594). Før århundrets slutt ble også Conalls døde legeme lagt i den samme graven. Dermed var Dallans livslange ønske blitt oppfylt til slutt. [At de fleste kilder skriver at Conall døde før Dallan, rokker litt ved kronologien. Men det forklarer hvordan Dallan kunne skrive en gravtale for sin venn.]

Det Conall er mest kjent for, er den tradisjonen som forteller om hans forbindelse med den såkalte «Søndagsloven» (Cáin Domhnaigh, Cain Domnaigh). Kronikørene kommer med to påstander om den, nemlig at den ble skrevet av Guds hånd i himmelen og plassert på alteret i Peterskirken, og at den ble brakt fra Roma til Irland av Conall. I The Yellow Book of Lecan har loven et forord hvor det slås fast at den var blitt brakt fra Roma av Conall ved en anledning da han fortok en valfart til Den evige by. Denne loven forbød unødvendig fysisk arbeid på søndager. Forbudet gjaldt fra vesper lørdag kveld til mandag morgen. Den metriske versjonen som finnes i en manuskriptkopi av de gamle lovene, sier at det var «Peters og Paulus’ Comarb» (arving) som først fant og promulgerte dokumentet. Connell er ikke i noen av disse beretningene kreditert som forfatter av Cain Domnaigh. O’Curry mener at han hadde ligget i graven i hundre år før kunnskapen om den ble general i Irland. Det at den skal ha kommet fra Roma, økte dens gjennomslagskraft. Selv om loven kategorisk forbød reising på søndager, kunne en prest reise på en søndag for å gi Kristi legeme til en døende, dersom man regnet med at han ville dø før morgenen.

Conall hadde et slikt ry at flere eventyr er bevart om ham i moderne folklore. En av disse hevder at han først var murer og en gift mann inntil han begikk fadermord på grunn av sjalusi, hvoretter han gjorde bot og utviklet seg til å bli helgen. Conall døde rundt år 590 og ble gravlagt i klosteret på Inniskeel.

Den mest kjente relikvien etter ham er Bearnán Conaill (Bearnan Chonaill) («Conalls åpne klokke»), en håndklokke av jern som skal ha tilhørt Conall. Klokken er en tidlig type laget av en tynn jernplate, dens håndtak og løkken for kolven mangler. En plate av messing dekorert med innfødte irske og vikingske sammenflettede ornamenter ble tilføyd rundt år 1000. På 1400-tallet ble det laget et forseggjort deksel, et dekorert «klokkeskrin» i sølv for å beskytte og forskjønne klokken. Den ble æret som en relikvie av pilegrimer som besøkte St Conalls kilde på øya Inishkeel. Relikvier assosiert med tidlige irske helgener ble ment å ha mirakuløse krefter og ble høyt æret i den middelalderske Kirken i Irland. Eder ble sverget på dem og forbannelser ble kastet ved å bruke dem. Vann drukket fra gamle klokker var ment å kurere mange ulike sykdommer.

Denne klokken i sitt skrin ble i likhet med de fleste irske relikvarer, oppbevart av voktere som nedstammet fra forvalterne av monastisk land. Den var tidligere i varetekt hos den lokale familien O’Breslen (Ua Breisléin), som Conall også tilhørte. Men i likhet med mange andre ble Conalls klokke solgt til samlere på 1800-tallet. Conalls klokke ble værende i området ved Ardara til 1844. Den ble kjøpt i 1835 av major Nesbitt fra Woodhill for £6 fra Connell O’Breslen fra Glengesh, som O’Donovan kaller slektens overhode. Etter at major Nesbitt døde i 1844, forsvant den en stund, men den er nå i British Museum i London.

Conalls fest ble feiret den 22. mai ifølge martyrologiet fra Tallaght, martyrologiet fra Donegal og Alban Butler (1710-1773), en dag han delte med Aghna, en mulig skytshelgen for Drumadart i nabosognet Inver. Mange kilder sier at hans minnedag var 20. mai, og selv om John Colgan mente at det dreide seg om to ulike personer, var det nok en og samme helgen. På vigilien for skytshelgenens festdag pleide folket i Inniskeel og omegn å observere en rigid faste, selv på John Colgans tid. Andre dager som blir tilskrevet Conall av moderne kommentatorer, er 29. januar (ellers Dallans dag) og 12. mai. Hans turas (pilegrimsvandring) på Inishkeel var berømt

Kilder: Farmer, Benedictines, Bunson, Ó Riain, KIR, CSO, celt-saints, Butler 1866, britishmuseum.org, brigid-undertheoak.blogspot.com, suburbanbanshee.wordpress.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. mai 2012

av Per Einar Odden publisert 28.05.2012, sist endret 28.12.2015 - 12:06