Den hellige Koloman av Stockerau ( -1012)

Den hellige Koloman (Coloman, Kolomani; lat: Colomannus) eller Colman (lat: Colmanus) ble født på 900-tallet i Irland eller Skottland, etter tradisjonen i en kongelig familie. Han la i 1012 ut på en pilegrimsreise til Det hellige Land, og dro da gjennom Østerrike. På den tiden var det konstant spenning mellom Østerrike, Morava og Bøhmen, og i Stockerau ved Donau, en mil opp elva fra Wien, ble Koloman arrestert som bøhmisk spion på grunn av sine fremmede klær. Fordi han ikke kunne det lokale språket, klarte han ikke å forklare sitt ærend. Han ble torturert og hengt i et tre den 13. juli 1012 (17. juli?) (18. oktober?) sammen med to landeveisrøvere.

Det faktum at han bar denne urettferdigdommen med tålmodighet, ble sett på som et tegn på hellighet. Det skjedde mirakler ved hans grav og det vokste frem en lokal kult. Han ble snart æret som helgen, og hans legeme ble gravd opp og skrinlagt i det nærliggende klosteret i Melk den 13. oktober 1014 av biskop Megingard etter ønske av markgreve Henrik I av Østerrike, som bygde en grav for ham i det imponerende klosteret ved Donau i det vestlige Østerrike. Hans grav er under sidealteret i den nordlige sideskipet. Melk het på den tiden Mark og var hovedstaden det gamle Marcomans ved Morava.

I følge legenden skal Kolomans lik som tegn på hans uskyld ikke ha råtnet på disse to årene, og dette bekreftet hans ry som hellig. Det skjedde en rekke mirakler som ble tilskrevet hans forbønn. En tradisjon vil ha det til at Kolomans lik hang i galgen i 18 måneder uten at det råtnet eller ble rørt av åtselfugler eller dyr. Det er ikke kjent med sikkerhet hvor lenge hans lik ble hengende i treet utsatt for vær og vind, men det hang så lenge at dets bevarte tilstand ble allment anerkjent som mirakuløs. Da en mann ved navn Runaldus eller Rumaldus ville kurere sin sønns podagra og skar et stykke kjøtt av den hellige, dryppet blodet ut som om han var død samme dag. Gutten ble for øvrig frisk. Skafottet selv skal ha slått rot og fått grønne greiner – en av disse skal være bevart under høyalteret i fransiskanerkirken i Stockerau. Hans relikvier ble flyttet til nye graver i 1364, 1720 og 1912.

Koloman har tradisjonelt vært æret som martyr, og Martyrologium Romanum gir ham også denne tittelen. Det finnes imidlertid ingen bevis på at han døde for Kirken eller dens lære. Han ble aldri formelt helligkåret, men hans lokale kult var sterk, og han ble frem til 1662 æret som en av Østerrikes mindre skytshelgener, til han i 1663 ble avløst av den hellige Leopold. Hans minnedag er 13. oktober, fremfor alt i Bayern og Østerrike.

Fire paver har innvilget avlat til dem som ber ved Kolomans skrin i Melk, nemlig Paschalis II (1099-1118), Klemens VI (1342-52), Innocent VI (1352-62) og Leo X (1513-21). Melk brente et 35 kilos vokslys i 1713 for å be om den helliges forbønn mot pesten som la landet øde. Mange kirker i Østerrike, Schwaben, Bayern, Ungarn og Pfalz (Palatin) i Tyskland bærer hans navn, særlig i fjellområdene. På hans festdag gis det en spesiell velsignelse av hester og kveg på mange steder, fordi hans forbønn regnes som spesielt virksom for å forhindre og helbrede sykdommer hos disse dyrene. I Melk bringes hundrevis av hester og kveg til klosteret den 13. oktober for å få Kolomans velsignelse.

Dusinvis av nabosogn foretok valfarter til hans kapell ved Württemberg på pinsesøndag inntil 1700-tallet. Han påkalles også av unge kvinner som håper å finne en passende ektemann. For å øke hans betydning ble det diktet opp et fullstendig imaginært kongelig slektskap. Hans kult har interessante folkloristiske aspekter, men det er ikke klart hvordan den startet eller hvorfor den ble så sterk. Hans biografi ble skrevet av Erchenfrid av Melk.

Koloman fremstilles som munk med et tau i hånden. Han fremstilles også i pilegrimsdrakt med hatt, flaske og stav, men også med tang og steiner som symbol på torturen han gjennomgikk. Han avbildes også ofte hengende i galgen.