Den hellige Congar av Congresbury (~470-520)

Den hellige Congar (Cungar, Cumgar; wal: Cyngar; lat: Cungarus, Concarius; også Docanus, Docuinus, Doguinus, Docco, Docwin, Dochau) ble født rundt 470, trolig i Llanwngar nær St. David’s i Pembrokeshire i det sørlige Wales. Han kan ha vært sønnesønn av kong Ceredig Ceredigion som nevnes i Bonedd y Saint («Helgenenes avstamming») som far til de hellige Gwynlleu og Cyndeyrn. Hans far var prins Garthog. Noen plasserer ham på 800-tallet.

Congar var en av de walisiske misjonærene som grunnla kristne kommuniteter i Somerset og Devon i det sørvestre England. Han grunnla også flere kirker i Wales og et kloster i Llangonys i West Glamorgan. Det virker imidlertid som om Congar forlot Wales i ung alder og krysset Bristolkanalen til England, hvor han slo seg ned i Somerset. Et villsvin skal angivelig ha vist ham hvor han skulle bygge sin eneboerhytte i et sumplandskap på Cadbury Hill i det som nå er Congresbury, og denne landsbyen fikk senere hans navn.

Biografien forteller at Congar bodde lenge på dette stedet, som behaget ham svært, mens han bar cilicium (underkledning av geitehår), levde et uklanderlig liv og fastet og ba kontinuerlig. Hver morgen kastet han seg ut i kaldt vann, og der ble han værende til han hadde bedt Fadervår tre ganger. Deretter vendte han tilbake til kirken, hvor han våket og ba til alle tings Skaper. Men i den niende timen spiste han litt byggbrød, selv om han aldri spiste et fullt måltid. Hans legeme ble avmagret, og den som så ham, ville tro at han var rammet av feber. Det kjæreste for ham var livet som eremitt etter eksempel av Paulus, den første eremitt (ca 229-342), og den hellige Antonius (ca 251-356).

Det omliggende sumplandet drenerte han åpenbart og forvandlet det til fruktbar jordbruksland, noe som tiltrakk mange disipler til hans side. Rundt 530 grunnla han et kloster for dem. Et stort antall mennesker kom for å besøke ham, og klosteret ble et blomstrende senter. Biografien forteller at en dag da han sto på kirkegården omgitt av sine munker, «ønsket han at et barlindtre ville vokse der for å sørge for skygge fra sommerheten og å utsmykke kirkegården med sine utbredte grener. Mens han la ut om dette ønsket, plantet han staven han hadde i hånden og som var laget av barlind, i bakken. Han slapp den, og da han tok tak i den igjen, klarte han ikke å dra den løs. Neste dag begynte den å skyte skudd og få blader mens tilskuerne så på, og deretter vokste den til et stort og vidtfavnende tre. Dette barlindtreet skal fortsatt kunne ses!

Tradisjonen vil ha det til at Congresbury ble senteret for et bispedømme i West Country, en forløper for Wells (nå det anglikanske bispedømmet Bath og Wells), og at Congar var dets første biskop. En avhandling som hevdes å være skrevet av Giso, biskop av Wells fra 1061 til 1088, gir Congar æren for å opprette et kollegium av kanniker i Congresbury, som kong Ine overførte til Wells og dermed sørget for å grunnlegge bispesetet (Wells ble i virkeligheten grunnlagt rundt 909). Congresbury nevnes første gang som et forfallent keltisk kloster som ble gitt til biskop Asser av Crediton, i biografien om den hellige kong Alfred den Store av Wessex og England (871-99) av Asser, munk og kronikør og biskop av Sherborne (d. 910), som samlet sin biografi om Alfred rundt 893. Congars navn er også knyttet til et kloster grunnlagt i Badgworth i Somerset, hvor sognekirken bærer hans navn.

Livet i klosteret ble for støyende for Congar, og han lengtet etter et eneboerliv igjen og følte seg kalt tilbake til Wales. Han forlot sin gråtende flokk og dro tilbake til hjemlandet, hvor han etter en engels instruksjon og med hjelp fra den lokale kongen etablerte seg på et fjell i Glamorgan (wal: Morgannwg). Noen moderne forfattere har spekulert i at hans retur over Bristol-kanelen kan ha tvunget seg frem på grunn av de hedenske saksernes seier over de kristne britene i slaget ved Dyrham, som fant sted ikke langt fra Congresbury i 577.

Congar kan ha tilbrakt en tid i Cornwall, hvor han skal ha vært eremitt i St Ingunger i sognet Lanivet, og i Bretagne, hvor kirker viet til ham fortsatt kan finnes og man har stedsnavn som St Congard, Roscongar og Lescongar. Det er imidlertid mulig at det kan ha vært en annen bretonsk helgen av lignende navn. Ifølge hans biografi foretok Congar en valfart til Jerusalem, hvor han døde en 27. november, angivelig i 520. Ifølge bretonsk tradisjon døde han imidlertid på hjemreisen tilbake til Britannia, i Morbihan i Bretagne. Han ble gravlagt i sin grunnleggelse i Congresbury, som han har gitt navn til.

En biografi om Congar ble skrevet på 1100-tallet i katedralen i Wells, men denne består av et sammenkok av hagiografiske og folkloristiske elementer, hovedsakelig hentet fra biografiene om andre walisiske helgener. Biografien sier at Congar var sønn av en keiser av Konstantinopel og en kvinne ved navn Luceria, flyktet fra sin arv og kom via Italia og Gallia til Britannia, hvor han grunnla et oratorium i Congresbury, som han fikk av vestsaksernes hellige konge Ine (d. 726), før han flyttet til Wales og foretok en lignende grunnleggelse. Han ble gravlagt i Congresbury. Biografien sier også at kong Edgars død i 975 skyldtes at han vanhelliget dette stedet under en jakt. En sen walisisk genealogi (slektstavle) gjør Congar til sønnesønns sønnesønn av en ellers ukjent kornisk konge ved navn Konstantin, men dette kan ganske enkelt være en misforståelse basert på biografiens påstand om hans opprinnelse i Konstantinopel.

Nesten alle motivene i biografien opptrer i samtidige biografier om walisiske helgener, spesielt biografien om den hellige Illtud og de andre biografiene om Cadoc og Gildas, som alle har blitt tilskrevet Caradog av Llancarfan (1100-t) eller hans skole. Illtuds biografi forteller en lignende historie om kong Edgars død. Denne tunglabbete advarselen til konger om ikke å blande seg inn i kirkelige rettigheter, antyder en kontekst for komponeringen av Congars biografi: bispedømmet Wells’ anstrengelser for å sikre overtakelsen av Congresbury fra kongen.

Sent på 1400-tallet ble Congars biografi utbrodert ytterligere og fikk deretter plass i Wynkyn de Wordes Nova Legenda Angliae i 1516. I denne versjonen legges det til at Congar også var kjent som «Docuuinus», angivelig fordi dette betyr «lærer» på det britiske språket. Dette kan være et forsøk på å assosiere Congar med St Docco, det opprinnelige navnet på St Kew i Cornwall. Docuinus (Doguinus) er muligens det navnet som senere er blitt forvansket til Oue eller Kew. Men de fleste beskriver Kew som en kvinnelig helgen – en kilde skriver at hun muligens var denne Congars søster. For å gjøre forvirringen enda større blir Congar i en biografi fra 1100-tallet identifisert med den hellige Decuman (Doccuin, Docco). Biografien fra 1400-tallet identifiserte feilaktig hans grunnleggelse i Glamorgan med Llandochau (Llandough-juxta-Cardiff) og sementerte den feilaktige myten at St. Dochau var et alternativt navn for Congar.

Den første daterbare referansen til Congar opptrer i listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan. Der er han allerede assosiert med Congresbury. Et litani fra Winchester fra rundt 1060 inneholder hans navn. Congresbury hevdet å ha hans legeme skrinlagt i middelalderen – det er nevnt i pilegrimsguider på 1000- og 1300-tallet. Men relikviene forsvant under reformasjonen. De fleste kalendere i Somerset inneholder hans fest, og det ser ikke ut til at det har vært noe rivaliserende krav på hans relikvier. Testamenter fra senmiddelalderen inkluderer legater for lys på hans skrin. Hans minnedag er dødsdagen 27. november, og han feires i bispedømmet Clifton i Sør-England. At minnet om ham har overlevd også etter at de hedenske saksere trengte frem, tyder også på at han må ha vært av betydelig format.

Det finnes flere hellige med navnet Congar (Cyngar, Cungar), og de er blitt blandet sammen på grunn av lite klarhet i de dokumenter som er bevart. Hans biografi er ikke fra før på 800-tallet og er av moralsk heller enn historisk art. Man finner hans navn i Wales, Cornwall og Bretagne, og legendene kan tyde på at han var en av de store munker som forkynte blant kelterne i flere land. Men de hellige Congar i Wales (den hellige Cyngar av Llangefni), som feires den 7. november, og Congar i Bretagne, som feires den 13. februar og 12. mai, er trolig ikke identisk med ham.

Biografien fra 1200-tallet om den hellige Cybi forteller blant annet om et langt opphold sammen med den hellige Enda på øya Inishmore (Aranmore) i Aran Islands i Galway Bay på vestkysten av Irland. Vi får høre at han ble fulgt dit av en aldrende slektning («fetter») ved navn Cungar. Vi synes som om denne ubestemmelige helgenen kan identifiseres med den hellige Cyngar av Llangefni, sønn av sønn av Geraint ab Erbin, fyrste av Dumnonia (Devon og Cornwall) i Sørvest-England, og dermed Cybis onkel. Han har ofte blitt blandet sammen med Congar av Congresbury, men teorien om at de er identiske, stemmer ikke, ettersom deres festdager er ulike. Men det kan naturligvis også være snakk om en enkelt kult som ble adaptert til å passe til lokale kalendere.