Den hellige Daniel II av Serbia (d. 1337)

Den hellige Daniel (serb: Danilo; Данило) ble født en gang på 1200-tallet i Serbia. Vi kjenner ikke hans opprinnelige navn (Daniel er hans klosternavn), men han var eneste sønn i en rik og velkjent familie av kongelig avstamming. Han gikk i tjeneste for den hellige kong Stefan Uroš II Milutin (1282-1321), men etter noen år ga han avkall på en verdslig karriere for å gjøre som den hellige Sabas (1174-1235) og reise for å tre inn i klosteret St. Nikolas i Končul nær elven Ibar. Der ble han munk, og abbed Nikolas endret hans for oss ukjente navn til Daniel.

Daniels monastiske liv var et eksempel for alle brødrene. Erkebiskop Eustathius I av Serbia (serb: Jevstatije) (1279-86) viet ham til prest og tok ham inn i sin celle, akkurat slik Sabas fikk en celle med den hellige Arsenius (d. 1266), hans fremtidige etterfølger. I denne cellen levde Daniel i halvannet år. På en forsamling som ble avholdt i Serbia, ble han valgt til abbed av klosteret Khilandari (Hilandar) på Athosfjellet, som var reservert for munker fra Serbia.

Han var abbed i en svært vanskelig tid for Athosfjellet. For etter at korsfarerne var utvist fra Palestina, slo de seg sammen med araberne for å plyndre klostrene på Athos «og sparte ikke noe hellig». Daniel fikk oppleve deres angrep på og til slutt ødeleggelse av Athosfjellet som varte i tre år og tre måneder (1307-09). I spissen for forsvaret sto abbed Daniel, som på den tiden var «mer en kriger, diplomat og administrator enn en munk». Han ble værende på Athosfjellet gjennom beleiring og sult, men da freden vendte tilbake, gikk han av som abbed og trakk seg tilbake til en celle i Karyes (gr: Καρυές) på Athosfjellet, hvor erkebiskop Sabas av Serbia hadde levd.

Under borgerkrigene mellom de hellige kongene Stefan Uroš II Milutin, Stefan Dragutin og Stefan Uroš III Dečanski, ble Daniel tilkalt til Serbia, hvor han forsonte de stridende. Kong Stefan Dragutin (1276-82), sønn av kong Stefan Uroš I (1243-76), styrtet sin far i 1276 og ble i 1282 etterfulgt av sin bror, kong Stefan Uroš II Milutin (1282-1321), som ble etterfulgt av sin yngre sønn, kong Stefan Konstantin (1321-22), som ble beseiret i 1322 av sin eldre bror, kong Stefan Uroš III av Dečani (1322-31)

Etter et konfidensielt oppdrag i Debrc i andre halvdel av 1310 vendte abbed Daniel tilbake til sitt embete i Khilandari. men der fikk han ikke tilbringe mye tid, for i midten av 1311 ble han valgt til biskop av Banja av kong Stefan Milutin, og der begynte han byggingen av kirken St. Stefan. Han så behovet for en oppgradering og organisering av den kirkelig kunsten for å skape skjønnhet i den hellige Kirken.

Da han var ferdig med å forskjønne Banja, trakk biskop Daniel seg tilbake til Khilandari i første halvdel av 1315. Men neste år returnerte han til Serbia etter invitasjon fra kong Stefan Milutin, som ønsket å se ham på Sabas’ trone som serbisk erkebiskop. Etter at erkebiskop Sabas III døde den 26. juli 1316, deltok biskop Daniel i arbeidet til valgrådet, som møttes tre ganger, og det endte med valget av abbed Nikodemus av Khilandari, Daniels student, til ny erkebiskop (1317-24). Det antas at biskop Daniel bidro mye for å roe gemyttene og sikre valget av erkebiskop Nikodemus.

Ettersom kongens ønske i erkebispevalget ikke var innfridd, ble biskop Daniel valgt til biskop av Hum, basert i katedralen De hellige apostler i Bijelo Polje. Takket være biskop Daniel ble forhallen og kirkeskipet malt (1318-20). Biskop Daniel var alltid lojal mot kong Stefan Milutin, satt ved kongens dødsleie i 1321 og gravla ham i kirken St. Stefan i Banja.

Da Daniel trakk seg tilbake fra bispedømmet Hum til Khilandari i midten av 1322, ble bispedømmet overlatt til den berømte biskop Stefan Pekpalu. Etter erkebiskop Nikodemus’ død ble biskop Daniel den 14. september 1324 valgt til den ellevte erkebiskop for serberne med sete i Peć som Daniel II (1324-37). Han ble konsekrert på festen for Herrens kors’ opphøyelse. Lederen (Protos) for Athosfjellet, Garbasios, og andre eldste fra Athos deltok i høytidelighetene.

Erkebiskop Daniel satt nå på Sabas trone. I hans arbeid ble hans evner for byggearbeider spesielt tydelig, og at han visste også å ivareta de materielle forholdene for det fattige bispedømmet Hum ved å skaffe nye eiendommer. Under hans administrasjon ble det i den serbiske kirken bygget nye kirker og de som var forlatt, ble restaurert. Men han kjempet også mot heretikere, latinere og bogomiler. Han grunnla klosteret Banja, og i 1335 bygde han en kirke i Dečani til ære for Kristi himmelfart, en av de fineste kristne monumentenes i Serbia. Han skrev den berømte krøniken Rodoslov om fyrster og erkebiskoper av Serbia.

Erkebiskop Daniel ble en av Sabas’ mest fortjent etterfølgere. Han gikk i sin store forgjengers fotspor og fortsatte det som den gode metropolitten startet og korrigerte det svake som var ødelagt. Hans livsverk overlevde i århundrer i den serbiske litteraturen. Han var serbernes erkebiskop i fjorten år og tre måneder til han døde den 19. desember 1337. Han betraktes som hellig i den serbisk-ortodokse kirke og hans minnedag er 20. desember.

Kilder: Infocatho, en.wikipedia.org, oca.org, rastko.rs - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. november 2013