Den hellige Daniel av Sketis den eldre (400-t)

Den hellige Daniel levde på 400-tallet i Egypt. Han var en disippel av den hellige Arsenios den store (ca 354-ca 449), som først bodde i ørkenen i Sketis (Wadi Natrun), men barbarenes angrep på Sketis rundt 434 tvang ham til å forlate sin eneboerhytte og flytte til klippen Troë (i dag Turah) nær Memfis, rundt femten kilometer sørøst for Kairo. Der døde han rundt 449 i høy alder, omgitt av sine disipler, blant dem Alexander, Zoilus og Daniel.

Arsenios etterlot alt sitt jordiske gods til medbroren Daniel: en skinnkappe, palmeblader flettet til sandaler og en hårskjorte av geiteskinn. Daniel sa: «Og jeg, den uverdige, bærer dem slik at jeg kan motta en velsignelse». Daniel overtok som abbed etter sin mester Arsenios og bodde i til sammen førti år i fellesskap med andre, men senere trakk han seg tilbake i ytterste ensomhet. Berømt er hans svar til sine brødre som kom til ham i panikk og sa at de måtte flykte, ettersom barbarene hadde angrepet Sketis: «Hvis Gud ikke sørger for meg, hvorfor skulle jeg da fortsatt ønske å leve?»

Det er bevart en forelesning av en abbed Daniel om årsakene til tørke i bønn, og det kunne være ham. Men den Daniel var heller en disippel av den hellige Pafnutios den store (ca 280-ca 360), som viet ham til diakon og prest. Han levde altså i tilfelle et århundre tidligere.

Daniel var tilfeldigvis i Alexandria da en ond mann den 13. april 476 myrdet sin svigerdatter med kniv da hun gjorde motstand mot hans forsøk på å voldta henne. Den myrdete var den hellige Thomaïs, og Daniel brakte martyrens levninger til Sketis med hjelp fra sine disipler. Han ba munkene i det klosteret som lå ved den attende milesteinen på veien vestover fra Alexandria, om å bisette henne i en prestegrav på klosterets kirkegård. Etter at noen av munkene satte spørsmålstegn ved avgjørelsen om å gravlegge henne sammen med munkene, svarte Daniel: «Hun er en mor for meg og for dere, fordi hun døde for sin kyskhet».

Etter begravelsen dro Daniel tilbake til sitt eget kloster. Snart begynte en av munkene i klosteret å klage til ham over at han var plaget av kjødelige lidenskaper, og da ga Daniel ham ordre om å gå og be foran Thomaïs’ grav. Munken fulgte abbedens ordre, og mens han ba, falt han i en lett søvn. Thomaïs viste seg for ham og sa: «Far, motta min velsignelse og gå i fred». Da han våknet, følte munken glede og fred i sin sjel. Etter dette fortalte han Daniel at han ikke lenger var plaget av kjødets fristelser. Abba Daniel utbrøt: «Stort er motet hos dem som har kjempet for kyskheten».

Mange andre fant både åndelig glede og befrielse for lidenskaper ved Thomaïs’ grav. Hennes hellige relikvier ble overført til et av kvinneklostrene i Konstantinopel. Den russiske pilegrimen erkediakon Zosimas æret dem i 1420. Fortsatt blir hun påkalt av dem som vil bli befridd fra seksuell urenhet. Andre helgener som blir bedt om forbønn for dette formålet i den ortodokse kirke, er de hellige Johannes den lenge lidende av Huleklosteret (d. 1160) og Moses den ungarske av Huleklosteret (d. ca 1043).

Teksten til Daniel biografi er overlevert på koptisk og etiopisk. Den er satt sammen av fjorten episoder, som opprinnelig var separate. Elleve av dem er faktisk funnet på gresk spredt i samlinger av Apofthegmata («Fedrenes utsagn») og Gerontika (anekdoter om de gamle munker), og tilsvarende på syrisk og arabisk.

Intern undersøkelse av tekstene viser at ulike anekdoter, noen av dem omhandler andre munker av samme navn, ble samlet rundt den historiske skikkelsen til en Daniel av Sketis, men selv de anekdotene som omhandler den «ekte» Daniel, synes å være usanne. Eksempler inkluderer historiene om adelskvinnen Anastasia, som for å flykte fra hofflivet, søker tilflukt i Sketis i mannsklær; munken Markus som later som om han er gal som en bot og blir gjenkjent av Daniel; besøket i et nonnekloster i sør, hvor Daniel oppdager den urett og mishandling som ble påført en nonne; og Daniels nei til å støtte Tomus av Lyon når Justinian beordrer ham til å gjøre det.

Daniels minnedag er 7. juni i Østkirken. På denne dagen minnes to munker ved navn Daniel som levde i Sketis, den ene på 400-tallet og den andre på 500-tallet. For å skjelne dem fra hverandre, kaller vi dem Daniel den eldre (400-t) og Daniel den yngre (500-t).

Kilder: heiligen-3s.nl, johnsanidopoulos.com, serbianorthodoxchurch.net, ccdl.libraries.claremont.edu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. september 2013