Den salige Diégo Aloisius de San Vitores (1627-1672)

Den salige Diégo Luis de San Vitores (lat: Didacus Aloisius) ble født som Diégo Jerónimo de San Vitores y Alonso de Maluendo den 13. november 1627 i Burgos i Spania. Hans foreldre var Jerónimo de San Vitores og Francisca Alonso de Maluenda, og de tilhørte den spanske adelen. Ved dåpen den 19. november fikk han navnet Diégo Jerónimo, og først senere byttet han ut det andre fornavnet Jerónimo (Hieronymus) med navnet Aloisius (sp: Luis) på grunn av sin hengivenhet for den hellige Aloisius Gonzaga. Men siden han hadde fått navnet etter faren, søkte han ham om tillatelse før han endret navn. Navnet Diégo er en forvanskning av Iago, den spanske formen for Jakob, og det er først i nyere tid det er latinisert til Didacus.

Diégos far arbeidet i kongens tjeneste, så derfor måtte familien ofte bytte bosted. De flyttet i 1631 fra Burgos til Madrid, i 1635 til Guadix ved Granada og så i 1638 tilbake til Madrid. Faren ble til slutt en av ministrene ved det kongelige skattkammer («finansdepartementet»). Diégo fikk i to år sin utdannelse hos jesuittene på Colegio Imperial i Madrid. Allerede som elleveåring ville han i 1638 slutte seg til jesuittordenen (Societas Iesu – SJ), men det var umulig for provinsialen å etterkomme dette ønsket. I tillegg ville foreldrene at han skulle satse på en politisk karriere og ikke gjemmes bort i et kloster. Faren gikk så langt at han sendte Diégo til en venns hus hvor gutten ble voktet i tre uker av frykt for at han skulle rømme til jesuittenes novisiat.

Men Diégo var fast overbevist om at hans plass var i ordenen, så han tryglet uopphørlig, og til slutt ga foreldrene sin tillatelse. Da sa faren at han hadde å vokse i hellighet og bli en god jesuitt, ellers kunne han ikke lenger kalle seg hans sønn. Diégo var bare tretten år gammel da han sluttet seg til jesuittenes novisiat i Villarejo de Fuentes ved Cuenca den 30. juli 1640. Etter to år i novisiatet var han enda ikke seksten år gammel og fortsatt for ung til å avlegge sine løfter, så han måtte tilbringe et tredje år i novisiatet og fortsette sine studier i humaniora i Huete før løfteavleggelsen. Fra 1644 til 1646 studerte han filosofi og fra 1646 til 1650 teologi, begge deler i Alcalá de Henares. Han ble presteviet den 23. desember 1651, bare 24 år gammel, noe som er svært ungt hos jesuittene.

Han hadde helt fra barndommen drømt om å arbeide i utenlandsmisjonen, om mulig i Kina eller Japan, men i stedet måtte han undervise, først i allmennfag i ett år i Oropesa i Toledo og deretter i teologi for de unge jesuittene i Madrid. I 1655 ble han overført til Alcalá de Henares for å undervise i filosofi. Kort etter sin ankomst ble han involvert i brorskapet for Vår Frue, og han fikk medlemmene til å besøke sykehus, trøste de syke, re opp senger og koste gulv. All fritid brukte han til å gi sognemisjoner i forstedene.

Først i slutten av 1659 utnevnte jesuittenes general, p. Goswin Nickel, Diégo til misjonen, ikke til Kina eller Japan, men til Filippinene. Hans halvbror Juan, som også var jesuitt, hadde dødd noen år tidligere mens han pleide de syke om bord på et skip til India, så Diégos familie, spesielt faren, var ikke lykkelig ved utsikten til at en annen sønn forlot Spania til Østen for aldri å vende tilbake igjen, men han aksepterte avgjørelsen med resignasjon. Hans siste bønn til sin sønn var å la ham få malt et bilde av ham for å ha som minne.

Diégo seilte fra Cádiz i Spania den 15. mai 1660. Han reiste via Mexico, og han kom til Veracruz den 28. juli. Han reiste videre til Mexico By (Ciudad de México), og siden han ikke kunne komme seg til Filippinene med en gang, engasjerte han seg i misjonen og forkynte på gatene som han hadde gjort i Alcalá. I Mexico gjorde han så sterkt inntrykk på sine medbrødre at de begynte å sammenligne ham med ordenens store misjonær, den hellige Frans Xavier.

Etter atten måneder med tålmodig venting dro han og tretten andre jesuitter fra Acapulco den 5. april 1662. Sør for Japan gjorde skipet et opphold for å ta om bord forsyninger på øygruppen Marianene, som inkluderer øyene Guam, Saipan og Rota. Der ble Diégo slått av det faktum at selv 150 år etter at Magellán oppdaget øyene, hadde innbyggerne aldri vært evangelisert. Han skrev til sine overordnede i Roma og Spania og ba om tillatelse til å arbeide på Guam, og han beskrev den smerte han følte ved å se innbyggerne vanskjøttet på denne måten.

I mellomtiden slo han seg ned på Filippinene, hvor han ankom den 10. juli 1662. De neste tre månedene tilbrakte han med å studere tagalog, landets språk, og straks han snakket det tilstrekkelig flytende, ble han novisemester og studieprefekt ved universitetet i Manila. Men akademiske plikter holdt ham ikke borte fra pastoralt arbeid. I løpet av sine fem år på Filippinene arbeidet han ikke bare i Manila, men var også misjonær i det indre av Luzon og på øya Mindoro.

Diégo trengte kongelig tillatelse for å arbeide på Marianene, og den 18. juli 1664 skrev han til kong Filip IV (1621-65) og foreslo at det ble startet en misjon der. Ikke bare ga kongen sin tillatelse i juni 1666, men han utnevnte også p. Diégo til leder for misjonen. Samtidig fikk misjonen økonomisk støtte fra kongens mor, enkedronning Mariana, som siden fikk øyene oppkalt etter seg. Diégo dro tilbake til Mexico for å treffe visekongen og samle penger og forsyninger for sitt arbeid på Guam, som den gangen tilhørte bispedømmet Cebu på Filippinene. Han forlot Manila den 7. august 1667, kom til Acapulco i januar 1668 og dro straks til visekongen. Etter å ha fått kongelig autorisasjon forlot han Acapulco igjen den 23. mars 1668.

Om bord på gallionen San Diégo kom han endelig til den nye misjonsmarken Guam den 16. juni 1668 sammen med en gruppe på fem andre jesuitter, blant dem fire prester. Takket være en skipbrudden spanjol som hadde bodd der siden 1638 og var venner med høvdingene på øya, fikk misjonærene en varm velkomst. P. Diégo erstattet øyenes tidligere navn, Islas de los Ladrones, med Islas Marianas. Han ga også de ulike øyene i øygruppen navn etter helgener, og Guam fikk navnet Isla de San Juan. Han valgte den viktigste byen på øya som sitt hovedkvarter og kalte den St. Ignatius de Agadña. Den første kirken på Guam, katedralbasilikaen Dulce Nombre de María, ble bygd i 1669. Den ble ødelagt under Andre Verdenskrig, men i 1955 ble det reist en ny katedral på samme sted.

I begynnelsen gikk misjonsarbeidet bra, og et stort antall av innbyggerne mottok dåpen. På mindre enn et år ble 6 055 mennesker døpt bare på Guam, og sammen med nydøpte på de andre øyene var det 13 289 innbyggere som var vunnet for den kristne tro, noe som var 25 % av den samlede befolkningen. Diégo etablerte Colegio de San Juan de Letran, forløperen for Det kongelige kollegiet, for utdannelse av lovende unge innfødte, og han satte det under sine medbrødres ledelse.

Men så vokste motstanden blant de lokale lederne for de innfødte chamorros, ettersom de fryktet å miste innflytelse, og det fantes også motstand mot de spanske koloniherrene, så de nye kristne kom under press for å oppgi sin tro. I 1670 kom det for første gang til blodsutgytelse, og den 29. januar 1670 ble en av p. Diégos beste medarbeidere, p. Luis de Medina, myrdet på Saipan, den første jesuitten som døde på Marianene. Men misjonen var beskyttet av den spanske makten og styrket av flere medarbeidere, så i 1671 var antallet døpte allerede kommet opp i 30 000. De ble sjelesørgerisk betjent av fem kirker på ulike øyer.

P. Diégo var den drivende kraften i evangeliseringen. En del av hans arbeid var å besøke de andre øyene for å oppmuntre sine misjonærkolleger. Som den eneste fra misjonsstasjonen dro p. Diégo på en skjebnesvanger reise til landsbyen Tumon på Guam, ledsaget av den attenårige salige filippinske legkateketen Peter Calungsod. Den lokale høvdingen Matapang var en frafallen kristen som la presten for hat fordi han døpte nyfødte barn. Om morgenen den 2. april 1672 døpte p. Diégo Matapangs datter, som var brakt til pateren av Matapangs hustru i strid med høvdingens ønske. Dette gjorde Matapang så rasende at han spurte en viss Hirao om å hjelpe ham med å drepe presten.

Væpnet med spyd og catanas (macheter) kom de to mennene over p. Diégo og Pedro mens de ga katekismeundervisning til barn og voksne i på en strand ved Tumhon-bukta, som ligger noen kilometer fra Agana. Pedro var ung og rask og kunne lett ha reddet seg unna, men han valgte å bli ved prestens side. Han ble truffet i brystet av et spyd som Matapang kastet, og for å sikre seg at han var død, kløyvde Hirao hodet hans med et hogg med en catana. Da p. Diégo styrtet til, ble han drept på samme måte noen minutter etter Pedro. Dette skjedde den 2. april 1672. De to morderne knuste Pedros elfenbeinskors, og martyrenes legemer ble bundet til en stor stein og kastet på sjøen. De ble drept in odium fidei – «av hat til troen».

Prosessen for Diégos saligkåring ble innledet i Manila i 1677 og i Toledo i Spania i 1688. Nesten 300 år senere, den 6. oktober 1985, ble p. Diégo Luis de San Vitores saligkåret av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) i Roma som Marianenes protomartyr. Grunnen til at ikke Pedro Calungsod ble saligkåret samtidig, var at undersøkelsene om ham knapt var kommet i gang, og det var et ønske å få gjennomført saligkåringen av p. Diégo innen et viktig kirkelig jubileum på Guam på Marianene. Pedro Calungsod ble saligkåret den 5. mars 2000 av pave Johannes Paul II.

Diégos minnedag er dødsdagen 2. april. Jesuittene feirer ham den 6. oktober. Spanjolene hadde herredømmet over Marianene fra 1565 til 1898. Øygruppen fikk sitt navn i 1668 etter dronning Mariana av Østerrike, som fortsatte å støtte misjonen etter kong Filip IV av Spanias død i 1665. Navnet Diégo er en forvanskning av Iago, den spanske formen for Jakob, og det er først i nyere tid det er latinisert til Didacus.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IV), Tylenda, Holböck (2), Resch (B1), Index99, Arevalo, santiebeati.it, en.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît, bisitaguam.com, guam-online.com, micsem.org, Pedro Calungsods biografi - Kompilasjon og oversettelse: Per Einar Odden

Opprettet: 24. februar 2004