Den salige Dina Bélanger (1897-1929)

Minnedag: 4. september

Den salige Dina Bélanger ble født den 30. april 1897 i Québec i Canada. Hun ble døpt samme dag i sognekirken Saint-Roch og fikk navene Maria Margareta Dina Adelheid (fr: Marie-Marguerite Dina Adelaide). Men hun ble alltid bare kalt Dina, og hun skulle også beholde dette navnet i klosteret. Hun var det eneste overlevende barnet av Olivier Octave Bélanger (1871-1952) og Séraphia Matte (1870-1951), ettersom en yngre bror som var født 17 måneder etter henne, døde bare tre måneder gammel. Foreldrene var begge svært troende.

Som barn var Dina noe sta og egenvillig. I 1903 begynte hun på skolen i klosteret Saint-Roch, hvor hun gikk i seks år. En dag spurte en lærerinne, en søster fra kongregasjonen Søstre av Notre-Dame, om hun kjente sin navnehelgen Dina. Da hun ikke gjorde det, lovte lærerinnen å undersøke hvem Dina var. Hun fant en bibelsk skikkelse ved navn Dina, nemlig en datter av patriarken Jakob og hans hustru Lea (1.Mos 30,21), men hun lette forgjeves etter noen Dina som var helligkåret av Kirken. Da bestemte Dina seg bestemt for å bli helgen, for i fremtiden å bli skytshelgen og forbilde for dem som bar dette navnet.

Den 2. mai 1907 mottok den tiårige Dina sin første kommunion og fermingens sakrament. Allerede da begynte en lengsel etter forening med Kristus i Det hellige sakrament, en lengsel som ikke avtok med årene. Hun gikk til skrifte en gang i uken. Samme år begynte hun med fromhetsøvelsen De ni Jesu Hjerte-fredagene. Som tolvåring fikk hun tillatelse til å motta daglig kommunion. Som 13-åring valgte hun seg som valgspråk for resten av livet: «Heller dø enn å synde!»

Hun var en intelligent og dyktig elev, men forble enkel og beskjeden til tross for sine suksesser. Fra hun var åtte år, hadde hun gått til pianoundervisning. Fra 1909 til 1911 gikk hun på middelskolen i klosteret Jacques-Cartier i hjemsognet, og deretter studerte hun mellom 1911 og 1913 på internatskolen Collège de Bellevue, som var drevet av Søstrene av Notre-Dame. Mellom 1916 og 1918 studerte hun musikk på akademiet i New York. Hun kom tilbake til Québec i juni 1918, og i de neste tre årene ga hun noen konserter til inntekt for veldedige organisasjoner.

Men sommeren 1920 følte hun et stadig sterkere kall til å gi seg helt hen til Gud i ordenslivet, selv om hun lenge ikke var klar over hvilken kongregasjon hun skulle tre inn i. Etter intens bønn hørte hun en dag Kristi stemme som sa at hun skulle tre inn i kongregasjonen «Søstre av Jesus og Maria» (Les religieuses de Jésus-Marie – RJM), som var grunnlagt av den hellige Claudia Thévenet. Hun sa at hun var villig til å gå inn i hvilken orden Han ville, men hun minnet ham om at hun ikke hadde noen talenter til å undervise. Søstrene av Jesus og Maria var primært viet til utdannelse. Da svarte Kristus: «Du vil ikke undervise lenge».

Den 11. august 1921 påbegynte Dina novisiatet i kongregasjonen i Sillery i Québec. Den 15. februar 1922 ble hun ikledd drakten, og hun tok navnet «Maria av St. Cecilia av Roma» (Marie Sainte-Cécile de Rome). Navnevalget var for å ære den hellige Cecilia, musikernes skytshelgen, fordi hun selv var en dyktig pianist. Den 15. august 1923 avla hun sine midlertidige løfter.

Etter løfteavleggelsen ble Dina sendt for å undervise i musikk ved klosteret Saint-Michel de Bellechasse i Québec. Hun skulle komme til å ha tre korte opphold der, men alle ble avbrutt av sykdom. Hun flyttet tilbake til Sillery, hvor hun bodde og underviste i musikk til sin død. I hennes liv som søster forvandlet hennes hengivenhet til Det aller helligste Sakrament henne til en kvinne av smittsom glede til tross for sykdom. Hennes superior hadde mistanke om et bunnløst dyp i hennes sjel, så i 1924 ba hun Dina om å skrive sin selvbiografi. Den ble utgitt i Québec i 1984.

Til slutt fikk Dina diagnosen tuberkulose. Den 15. august 1928 avla hun de evige løftene, og i april 1929 ble hun innlagt på isolatavdelingen på sykestuen, og der ble hun til sin død. Fra juli hadde hun ikke lenger styrke til å skrive. Hun døde uten dødskamp den 4. september 1929 i Sillery, bare 32 år gammel, fullt bevisst og med øynene festet på bildet av Jesu eukaristiske Hjerte som hang foran sengen.

I 1939 ble det innledet en prosess i bispedømmet Québec med tanke på en mulig saligkåring, og den pågikk til 1956. I 1951 ble hennes jordiske rester plassert i en blysarkofag. Den 12. juli 1982 ble hennes saligkåringsprosess offisielt åpnet. Den 13. mai 1989 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 10. juli 1990 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 20. mars 1993 i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 4. september.

av Webmaster publisert 01.07.2005, sist endret 28.11.2015 - 02:50