La oss gå opp til Jerusalem

En meditasjon over Den stille uke av sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO.

Les mer
 

Den hellige Deifer av Bodfari (500-t)

Minnedag: 7. mars

Den hellige Deifer (Deïfer, Diheufyr, Diefer, Dihaer, Dier, Diar) var en walisisk helgen på 500-tallet. Ifølge de eldste genealogiene var han sønn av Hawystl eller Awystl Gloff (den lamme) og Tywanwedd, datter av Amlawdd Wledig, og bror av Tyfrydog, Teyrnog, Tudur og Marchell. De sene Iolo-manuskriptet sier at de var «helgener» (munker) i Bangor Iscoed og deretter på Bardsey.

Deifer var den opprinnelige skytshelgenen for Bodfari (nå St Stephen) i Flintshire i Wales, hvor han hadde sin celle og levde som eneboer. Senere ble det et kloster med ham selv som første abbed. Teyrnog eller Tyrnog grunnla Llandyrnog, og søsteren Marchell grunnla Llanfarchell, nå Eglwys Wen eller Whitchurch, den gamle sognekirken i Denbigh, nabosognet til Bodfari. Ingen andre kirker er kjent å ha vært viet til ham.

Nesten alt som er kjent om Deifer finnes i legenden om den hellige Winifred av Holywell (d. ~650) av Robert av Shrewsbury, skrevet på 1100-tallet. Han nevnes ikke i hennes biografi fra 1200-tallet av en munk fra Basingwerk. Biografien av Robert av Shrewsbury er gjengitt av bollandistene i Acta Sanctorum.

Ifølge denne historien fikk Winifred etter at hun på mirakuløst vis hadde fått livet tilbake, guddommelig beskjed om å gå til Deifers celle i Bodfari, tretten kilometer fra Holywell. Deifer informerte henne om at Gud ikke hadde åpenbart noe vedrørende henne for ham, men rådet henne til å bli værende der inntil han visste hva den guddommelige vilje med henne var. Deifer tilbrakte natten i bønn, og henimot morgenen hørte han en stemme som sa til ham: «Si til mitt kjære barn, jomfruen Winifred, at hun skal dra til landsbyen Henthlant (Henllan), hvor den ærverdige Saturnus (Sadwrn) skal instruere henne fullt ut om stedet hvor hun skal bo i dette livet». Neste dag fortalte Deifer henne om dette oppdraget, og han forsikret henne at hans nabo ville kunne fortelle henne hvor hun skulle bo, og han pekte ut veien for henne.

Biografien forteller at Deifer fikk en kilde til å springe frem fra grunnen i Bodfari, og vannet der kurerte mange personer som badet i den. Etter at han var død, stjal en gjeng tyver et par hester fra kirkegården i Bodfari, hvor han var gravlagt. Da eierne fikk greie på sitt tap, gikk de inn i kirken og satte lys på alteret, som helgenen «plutselig tente i deres nærvær». Mens de sa frem sine bønner, hadde tyvene gått seg bort i mørket og fant seg selv to ganger med hestene tilbake ved kirkegårdens port. Da eierne kom ut av kirken ved daggry, fant de mennene ved porten, steget av hestene og sanseløse, «mens de holdt sine hester etter bisselet».

Hans minnedag er 7. mars, men 3. november nevnes også. Kalenderen i Allwydd Paradwys (1670) og noen walisiske almanakker fra 1700-tallet angir 8. mars som hans minnedag. Deifer nevnes av Nicholas Roscarrock, som kaller ham en eremitt og refererer til legenden om Winifred for informasjon om ham. Deifers hellige kilde, Ffynnon Ddier, hadde et stort ry i middelalderen.

Kilder: Benedictines, Bunson, Baring-Gould (4), KIR, CSO, celt-saints, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. mars 2000