Vår Frue av Guadalupe (1531)

Minnedag: 12. desember

Vår Frue av Guadalupe er en av Jomfru Marias titler. Den mest kjente helligdommen ligger i Mexico City, men originalen som har gitt den navn, finnes i provinsen Cáceres i regionen Extremadura sørvest for Madrid. Der forteller tradisjonen at på slutten av 1200-tallet lette gjeteren Gil Cordero fra Cáceres etter en ku som hadde forsvunnet. Han fant dyret liggende død ved et vanningssted ved elven et lite stykke unna de andre, og begynte å dele det opp for kjøttets skyld. Mens han drev på med det, sprang kua plutselig opp og var levende igjen, og samtidig viste Jomfru Maria seg i åssiden. Hun befalte ham å grave på det stedet hvor hun hadde vist seg, for der lå det gjemt en statue av henne.

Han gjorde imidlertid ikke som Jomfruen hadde sagt, men dro i stedet tilbake til sine kolleger, som ble overbevist om hans historie da de så merkene av kniven på den kua han hadde begynt å slakte. De dro ikke straks for å lete etter statuen, men dro hjem, hvor gjeteren fant at et av barna hans var døende. Han lovte å vie seg til tjeneste for Vår Frue av Guadalupe hvis gutten kom seg – noe han øyeblikkelig gjorde.

Et alter ble straks reist på stedet, som fikk navn etter den elven som den døde kua ble funnet ved, Guadalupe eller Guadalupejo, en sideelv til Guadiana. Navnet kommer av det arabiske ordet for «dal« eller «elv», Wadī, samt det latinske ordet lupus (= ulv). En annen mulig forklaring er Wadī al-Hubb («Kjærlighetselven»). Andre kjente spanske elver er Guadalquivir fra Wadī al-Kabīr (= Stor elv) og Guadalajara fra Wadī al-Hajara (= «Klippeelven»).Gjeteren gikk til prestene for å fortelle dem historien, og de sendte ut en gruppe for å lete etter statuen, som de fant i en hule. Det dreide seg om en statue av sedertre av Jomfruen med barnet. Denne madonnastatuen ble i 580 gitt av den hellige pave Gregor I den Store (590-604) til den hellige erkebiskop Leander av Sevilla (ca 540-ca 600). Den skal ha blitt gjemt for mauriske angripere av de lokale innbyggerne i 711, og med tiden gikk den tapt. Den ble funnet igjen med dokumenter som fortalte om statuens bakgrunn, og både statuen og dokumentene var på mirakuløst vis blitt bevart intakt i over 600 år.

Det skjedde mange mirakler på stedet, og det ble snart bygd en hytte over alteret og deretter et kapell. Gjeteren Gil Cordero og hans familie ble helligdommens voktere, en ære som gikk i arv. Ved siden av kapellet ble det reist et hospital med overnattingsmuligheter for alle pilegrimene som snart strømmet til. Kong Alfons XI av Castilla (1312-50) besøkte kapellet flere ganger, og da han den 30. oktober 1340 sto overfor den siste store afrikanske invasjonen av Spania i slaget ved elven Salado, påkalte han Santa Maria de Guadalupe, og da han seiret i slaget, tilskrev han seieren Jomfruens forbønn. Han innstiftet ordenen Nuestra Señora de Guadalupe, utropte kirken i Guadalupe til en kongelig helligdom og foretok en massiv utbygging av kirken og føyde til klosterbygninger. Kulten for Vår Frue av Guadalupe ble deretter et symbol på spansk enhet og kampen mot maurerne i Spania, og Vår Frue av Guadalupe ble den tittelen som Jomfru Maria var høyest æret under i Spania nest etter Vår Frue av Pilár (søylen).

Klosteret Santa Maria de Guadalupe i Extremadura

I 1374 ble ordenen hieronymittene (Ordo Sancti Hieronymi – OSH), på spansk Jerónimos, grunnlagt nær Toledo og ble snart populær i Spania og Portugal. I 1389 tok de over klosteret i Guadalupe og gjorde det til sitt viktigste hus, «Det kongelige klosteret Santa Maria de Guadalupe» (Real Monasterio de Nuestra Señora de Guadalupe). Utbyggingsarbeidene fortsatte under ordenens første prior, og i 1474 ble kong Henrik IV av Castilla (1454-74) gravlagt der ved siden av sin mor. Hieronymittene grunnla også Det kongelige klosteret Belem nær Lisboa, og selv etter at munkene fra Guadalupe under kong Filip II av Spania (1556-98) grunnla Det kongelige klosteret Escorial nær den kongelige hovedstaden Madrid, beholdt klosteret Santa Maria de Guadalupe sin kongelige beskyttelse. Det forble det viktigste klosteret i Spania inntil sekulariseringen av klostrene i 1835. I 1908 ble klosteret gjenopplivet av fransiskanerbrødre, og pave Pius XII (1939-58) utropte helligdommen til pavelig basilika (basilica minor) i 1955. Klosteret ble den 11. desember 1993 skrevet inn på UNESCOs Verdensarvliste.

Klosteret domineres fortsatt av Templo mayor eller hovedkirken, bygd av kong Alfons XI og hans umiddelbare etterfølgere på 1300- og 1400-tallet. Det kvadratiske kapellet Santa Catalina er også fra 1400-tallet. Bak basilikaen er Camarin de la Virgen, en oktogonal barokkbygning (1687-96) med det imponerende «Jomfruens kammer». Der er en trone med anleggets juvel, den svarte Madonnastatuen som har gitt klosteret dets navn. Selve statuen er 59 centimeter høy, men er kledd i en rikt utsmykket olivengrønn tunika av brokade som gir den en karakteristisk trekantet form. På fanget har Madonnaen en 29 centimeter høy Jesusfigur som strekker ut sin høyre hånd i sølv til velsignelse. Andre betydelige bygninger er klosteret Mudéjar (1389-1405) og den nye kirken, som ble bygd på oppdrag av en av Kristoffer Columbus' (1451-1506) etterkommere i 1730. Dessverre ble palasset til dronning Isabella of Castilla (1487-91) revet i 1856.

Det heter at det var til Vår Frue av Guadalupe i Extremadura at Kristoffer Columbus valfartet før han dro ut på sin reise hvor han oppdaget Amerika i 1492, og han ba til den svarte madonnaen om beskyttelse. Det var også dit han foretok sin første valfart etter at han kom tilbake, og det var der han først takket himmelen for sin oppdagelse. Som takk kalte han en øygruppe som han gikk i land på som første europeer, for Santa Maria de Guadalupe de Extremadura, og han gjorde den hellige jomfruen av Guadalupe til symbol på kristningen av størstedelen av Amerika. Kulten for Vår Frue av Guadalupe skulle da også snart følge etter ham til Amerika.

Rundt 1520 skjedde den spanske erobringen av Mexico, som må være en av de mest barbariske av kolonistenes erobringer på denne tiden. Indianernes høytstående kultur ble så å si utslettet og erstattet av den fremmede spanske kulturen. Den 13. august 1521 markerer den gamle kulturens undergang da Tenochtitlán, den øverste hovedstaden i aztekernes verden, ble plyndret og ødelagt. Men mindre enn tyve år senere var ni millioner av innbyggerne omvendt til kristendommen, forteller «Motolina», fransiskanerprest og tidlig historiker for Ny-Spania, og det i et land hvor innbyggerne i århundrer hadde bekjent seg til en polyteistisk religion som praktiserte menneskeoffer.

I de spanske kolonistenes fotspor fulgte de religiøse ordenene for å drive misjon, og i 1524 ankom de tolv første fransiskanerne. De lærte innbyggernes språk, etablerte skoler og underviste folket mens de prøvde å forstå deres tradisjoner. Men masseomvendelsene skyldtes i første rekke en overnaturlig hendelse, nemlig at Jomfru Maria åpenbarte seg for en nydøpt indianer i 1531. Dette var en hendelse som skulle sette svært dype og varige spor i meksikansk religiøsitet og kultur.

Tidlig om morgenen like før daggry lørdag den 9. desember 1531 var den hellige Juan Diego Cuauhtlatoatzin (1474-1548) på vei til messe. Han var en 57-årig indianer, enkemann og barnløs, som mellom 1524 og 1525 var blitt omvendt til kristendommen. Han ble døpt sammen med hustruen, som døde i 1529. Han bodde opprinnelig i Tlayacac i landsbyen Cuauhtitlan, som lå to mil nord for aztekernes hovedstad Tenochtitlán, som ti år tidligere var ødelagt av de spanske erobrerne og som skulle ble Mexicos hovedstad Mexico By (Ciudad de México).

Da hustruen døde, flyttet Juan Diego da for å bo hos onkelen Juan Bernardino i landsbyen Tolpetlac, som var seks kilometer nærmere kirken i Tlatelolco, en forstad til Tenochtitlán. Hver lørdag og søndag gikk han 3 ½ time til fots til kirken og startet før daggry for å rekke messen og religionsundervisningen. Som alle av sin klasse, macehualli, gikk han barbeint, for det var bare de høyere sosiale klassene blant aztekerne som brukte cactlis eller sandaler laget av vegetabilske fibrer eller lær.

I de kjølige morgenene pleide han å ha på seg en tilma (tilmàtli), som var et ytterplagg brukt av aztekerne og andre folk i det sentrale Mexico. Plagget var et slags teppe som kunne knyttes over skulderen som en kappe eller knyttes rundt nakken og bæres foran som et forkle. De høyere klasser blant aztekerne brukte en tilma av bomullstøy knyttet over høyre skulder, mens middelklassen brukte en tilma laget av ayate-fibre fremstilt av trådene fra agavekaktusen, knyttet over venstre skulder. De lavere klasser knøt den bak nakken for å kunne bruke den til å bære i. Juan Diegos tilma var laget av grovvevd kaktusstoff.

Da Juan Diego passerte en høyde som var kjent som Tepeyac [Tepeyacac] («neseformet høyde»), rundt fem kilometer nordvest for sentrum i dagens Mexico By, hørte han sang fra toppen av den og en kvinnestemme som ropte hans navn, «Juanito, Juan Dieguito». Han klatret opp på toppen, og der fant han en indiansk jente på rundt fjorten år, kledd i praktfulle klær, som snakket til ham på hans eget språk, náhuatl, og sa at hun var Jomfru Maria og «en av hans egne». Hun ba Juan Diego fortelle biskopen av Mexico at han måtte bygge en helligdom til hennes ære på denne toppen.

Jomfruen viser seg for Juan Diego

Juan Diego dro rett til i bispepalasset i Tenochtitlán for å treffe biskopen, som var en nylig ankommet prelat ved navn Juan de Zumárraga, en fransiskaner. Etter å ha ventet lenge, mottok biskopen ham, men etter å ha hørt hans historie og Marias budskap, var det tydelig at han ikke trodde et ord. Han ba Juan Diego komme tilbake og at han ville tenke på hans anmodning.

Han dro tilbake samme dag og kom direkte til høyden, hvor han møtte kvinnen igjen. Han prostrerte seg (la seg langflat på bakken) og forklarte hva som hadde skjedd. Han ba kvinnen overlate budskapet til noen andre som var velkjente og betydningsfulle, for de kunne bli trodd, men ikke han, som var så ubetydelig. Maria sa at hun hadde mange tjenere og budbringere som kunne ha brakt budskapet, men at det var viktig at det var nettopp han som gjorde det. Så hun ga ham ordre om å gå til biskopen igjen dagen etter og gjenta hennes ønske, og at han skulle si eksplisitt at det var den hellige, alltid rene Jomfru Maria, Guds mor, som hadde sendt ham.

Dagen etter var søndag, og han gikk igjen til Tlatelolco før daggry for å få religionsundervisning og høre messe. Deretter gikk han for å treffe biskopen igjen. Denne gangen spurte biskopen ham ut om mange detaljer, men han var fortsatt ikke overbevist. Etter å ha hørt budskapet, sa han at Juan Diego skulle be henne om et tegn, slik at det kunne bevises at han var sendt av den virkelige Jomfru Maria fra himmelen. Juan Diego gikk rett tilbake til høyden og fortalte kvinnen hva som hadde skjedd. Hun ba ham vende tilbake dagen etter, så skulle hun gi ham det tegnet som biskopen ønsket, og deretter ville han tro på ham.

Man da Juan Diego kom hjem, hadde hans onkel Juan Bernardino plutselig blitt syk, og derfor dro han ikke til Tepeyac i det hele tatt mandag den 11. desember. Først tilkalte han en lege, men det var for sent, og onkelen var virkelig alvorlig syk. Om kvelden ba onkelen om at han ved daggry måtte gå til Tlatelolco for å hente en prest for å høre hans skriftemål, fordi han var sikker på at tiden var kommet da han skulle dø.

José Guadalupe Posada: Juan Diego oppdager Jomfruen av Guadalupe i sin kappe

Dagen etter, tirsdag den 12. desember, gikk Juan Diego ved daggry forbi høyden på vei for å hente en prest til å gi de siste sakramentene til den døende onkelen. Men han gikk på avstand og rundt høyden for å unngå å møte Jomfruen, som han regnet med ville gi ham en beskjed til biskopen, og det hadde han ikke tid til. Likevel kom hun ham i møte der hvor Brønnkapellet nå står og spurte hvor han skulle. Han svarte at hans onkel var smittet av pesten og var døende og at han derfor i all hast var på vei for å hente en prest som kunne høre onkelens skriftemål og gi ham absolusjon. Men han lovte å komme tilbake dagen etter for å få det tegnet som biskopen hadde bedt om.

Jomfru Maria svarte at han ikke skulle være redd eller frykte noen sykdom. «Er jeg ikke her, jeg som er din mor? (No estoy yo aqui que soy tu Madre?) Er du ikke under min beskyttelse? Vær trygg på at din onkel nå er helbredet». Deretter bød hun ham å gå til biskopen. Juan Diego var svært beroliget av Jomfruens ord, men lydig mot biskopens tidligere ønske, ba han om et tegn. Maria ba ham da om å gå opp på høyden hvor de tidligere hadde møttes og gå inn blant klippene der og samle roser. Juan Diego visste at desember ikke var tiden for roser, men han gjorde øyeblikkelig som han ble bedt om. Han fant en mengde forskjellige roser, klipte dem og brakte dem til Jomfruen. Hun fylte hans tilma, den aztekiske kappen hans, med de friske rosene og sa at dette var det tegnet biskopen trengte.

Jose de Ibarra: Juan Diego med bildet av Jomfruen av Guadalupe og rosene i sin kappe (1743)

Da Juan kom til biskopens palass, måtte han igjen vente lenge, men til slutt fikk han treffe biskopen. Han knelte ned og fortalte hva Jomfruen hadde sagt og at han nå hadde fått et tegn å vise biskopen slik at han ville tro. Deretter åpnet han kappen og lot rosene falle ut. Til biskopens forbløffelse så han da et bilde av Jomfru Maria på innsiden av kappen. Dette overbeviste ham om at Juans historie var ekte, og både han og alle de andre som var til stede, falt ned på kne. Biskopen gråt og ba om tilgivelse for at han ikke hadde trodd. Da han reiste seg, knøt han opp Juan Diegos kappe og plasserte den i sitt kapell. På hans anmodning ble Juan Diego værende enda en dag i biskopens hus.

Dagen etter sa biskopen til Juan Diego: «Så! Vis oss nå hvor Vår Frue fra himmelen ønsket at det skulle bygges en kirke». Deretter tok Juan Diego ham med til Tepeyac med hele hans følge, og biskopen påtok seg å bygge en helligdom der. Etter å ha vist dem stedet, ba Juan Diego om å være unnskyldt, for han ønsket å dra hjem for å se til sin onkel Juan Bernardino, som hadde vært alvorlig syk da han dro hjemmefra. De lot ikke Juan Diego gå alene, men sendte ledsagere med ham.

Jomfruen av Guadalupe viser seg for Juan Diegos døende onkel og helbreder ham

Da de kom til huset, fant de at onkelen var frisk og at ingenting feilte ham. Han fortalte at Jomfruen hadde vist seg for ham i samme skikkelse som for nevøen. Hun hadde fortalt ham at han ville bli frisk og at hun hadde sendt hans nevø til biskopen med et tegn. Hun hadde også fortalt ham at hun ville bli kjent under navnet Vår Frue av Guadalupe. Juan Bernardino ble brakt for biskopen for å fortelle ham om det som hadde skjedd, og begge mennene ble værende hos biskopen noen dager til helligdommen var reist og den mirakuløse kappen var blitt flyttet dit, hvor hele folket kunne beundre den.

I alle Maria-åpenbaringer identifiserer Jomfruen seg alltid som Jomfru Maria, «Guds mor», «den uplettede unnfangelse» eller andre av hennes titler, og senere ble hun kjent under navnet på stedet eller regionen hun viste seg (Lourdes, Fatima, La Salette). Så hvorfor skulle Maria når hun viste seg for en innfødt amerikaner i det nylig erobrede kontinentet og snakket til ham på det lokale språket, ønske å bli kalt med det spanske navnet Guadalupe? Opprinnelsen til navnet har alltid vært gjenstand for kontroverser.

Det finnes svært tidlige bevis på en helligdom for Jomfruen av Guadalupe i Tepeyac. Den første omtalen av den antyder at det som ble æret der ikke var en tilma, men en statue av Jomfruen kjent som Vår Frue av Guadalupe. At denne tittelen ble brukt, er kanskje ikke overraskende, fordi mange av conquistadorene kom fra Extremadura, inkludert Cortés selv, og det synes sannsynlig at de ville ha en Mariahelligdom under det navnet, som uansett var den vanligste marianske tittelen i Spania på den tiden. Før spanjolenes tid hadde det på høyden Tepeyac ligget et tempel viet Tonantzin, den milde aztekiske gudinnen for jord og korn, som ble holdt for å være flere andre guders jomfruelige mor.

Men noen mener at Maria ikke snakket om Guadalupe i Spania i det hele tatt, men at navnet er oppstått på grunn av en oversettelse fra nahuatl til spansk av de ordene hun brukte under åpenbaringen for Juan Diegos syke onkel Juan Bernardino. Noen mener at hun brukte det aztekiske ordet på nahuatl coatlaxopeuh, som uttales «quatlasupe» og lyder bemerkelsesverdig likt det spanske ordet Guadalupe. Coa betyr slange og xopeuh betyr å knuse eller slukke, så Maria må i tilfelle ha omtalt seg selv som «den som knuser slangen».

Vi må huske at den aztekiske presteklassen hvert år henrettet minst 50.000 mennesker i landet, menn, kvinner og barn, i deres menneskeofringer til sine guder. I 1487, i en eneste fire dager lang seremoni for dedikasjonen av et nytt tempel i Tenochtitlán, ble rundt 80.000 fanger drept i menneskeofringer. Samme praksis, som oftest også involverte kannibalisme, var også vanlig i tidligere mellomamerikanske kulturer. Et nesten universelt symbol i denne religionen var slangen. Templene var rikt dekorert med slanger, og menneskeofringer ble varslet gjennom langvarig tromming på trommer langet av skinnet av kjempeslanger og som kunne høres på lang avstand. Ikke noe annet sted i menneskehetens historie hadde Satan, den gamle slangen, formalisert sin dyrking med så mange av sine egne symboler. Men i dette tilfelle knuste sannelig Jomfruen slangen, og få år senere var millioner av de innfødte omvendt til kristendommen.

Etter miraklet flyttet Juan Diego til et rom tilknyttet kapellet som huset det hellige bildet etter å ha gitt alt han eide til onkelen, og resten av livet brukte han til å fortelle sine landsmenn om åpenbaringene. Han elsket den hellige eukaristi, og etter spesiell tillatelse fra biskopen mottok han kommunion tre ganger i uken, noe som var høyst uvanlig på den tiden. I tiåret før åpenbaringene omvendte fransiskanerne og andre misjonærer 250.000 til 300.000 indianere i Mexico. Etter åpenbaringene ble åtte millioner mennesker omvendt i løpet av bare syv år. Juan Diego døde i 1548, etter tradisjonen den 30. mai, 74 år gammel. Han ble gravlagt i den første kirken viet til Vår Frue av Guadalupe.

Dette er den tradisjonelle historien om bakgrunnen for Maria-helligdommen. Men versjonen bekreftes ikke av noen samtidige bevis – biskop Zumárraga nevner den for eksempel ikke. Han var for øvrig ikke Mexicos erkebiskop ennå i 1531, men bare biskop-elekt, for han ble ikke konsekrert før i 1533. Biskopen snakket heller ikke náhuatl, som var Juan Diegos eneste språk, og de hadde en tolk ved navn Juan González, en atten år gammel prestestudent. Etter sin prestevielse sluttet denne Juan seg til jesuittene og dro for å evangelisere indianerne, og han etterlot sine papirer hos en prestekollega ved navn Juan de Tovar. De originale papirene forsvant åpenbart, og den eneste tidlige kilden er Juan de Tovars oppsummering på náhuatl, som ikke er detaljert. Den ble skrevet i 1573 og kalles La Primera Relación. Den finnes i Biblioteca Nacional de México.

En fyldigere rapport, også på náhuatl, var skrevet enda tidligere (mellom 1560 og 1570) av en indiansk teologistudent ved navn Antonio Valeriano og hans medstudenter under veiledning av Fray Bernardino de Sahagún, men dette var minst tretti år etter at begivenhetene fant sted. Verket er kjent som Relación de Antonio Valeriano eller på náhuatl Nican Mopohua [Nicān mopōhua] («Her er fortalt»). Originalen er forsvunnet, men det finnes manuskriptkopier av Relación de Antonio Valeriano i flere nordamerikanske biblioteker. En kopi ble utgitt i 1649 med tittelen Huei tlamahuiçoltica, oversatt som «Stort mirakel», en 36-siders pamflett av Luis Lasso de la Vega, en meksikanskfødt spansk prest ved helligdommen i Guadalupe. Men denne første komplette skrevne versjonen av historien stammer fra mer enn hundre år etter at begivenhetene skal ha funnet sted.

Første side av Nican Mopohua

Huei tlamahuiçoltica består av syv seksjoner, hvorav de viktigste er den andre, Nican Mopohua, som er fortellingen om Juan Diegos handlinger og den åpenbaringen han så, og den fjerde, Nican motecpana («Her er en ordnet beretning»), som beskriver mirakler forbundet med bildet i Guadalupe.

Året før (1648) hadde den nyspanske presten Miguel Sanchez (1594-1674) utgitt på spansk i Mexico City et verk med tittelen Imagen de la Virgen Maria, madre de Dios de Guadalupe («Bilde av Jomfru Maria, Guds mor av Guadalupe»). Verket var en teologisk tolkning av åpenbaringen i 1531 og gjorde bruk av den hellige Augustins typologi. Selv om det er litt overdrevet å kreditere ham opprinnelsen av kulten, har han hatt stor innflytelse på den måten som bildet ble opphøyet og rettferdiggjort. Han ble gravlagt i helligdommen i Guadalupe og regnes som den første av åpenbaringens «fire første evangelister». De andre tre er lingvisten Luis Becerra Tanco (1603-72), som oppdaget tekstene på nahuatl på 1620-tallet og Luis Lasso de la Vega, som først utga dem i 1649, samt Mateo de la Cruz, som forkortet og populariserte Sánchez' bok i 1660.

Siden da har det vært gjort iherdige forsøk på å verifisere Juan Diegos historie. Allerede i 1555 hadde den andre erkebiskopen av Mexico, Alonso de Montúfar, formulert bestemmelser som indirekte anerkjente åpenbaringen. I 1666 fant det sted en formell undersøkelse fra 18. februar til 22. mars for å gi autoritet til tradisjonen. Det ble avhørt en rekke svært gamle indianere nær Juan Diegos hjemby Cuauhtitlan, noen hevdet å være over hundre år gamle. Men ingen dem kan ha vært i live i 1531, og det de hadde å si, var vagt og gjenga bare muntlig tradisjon. Vitneutsagnene fra 1666 er samlet i et dokument som kalles Informaciones Jurídicas.1

En ny formell undersøkelse ble foretatt i 1723 etter ordre fra erkebiskop Lanziego y Eguilaz, men verken den eller nye undersøkelser i 1750 og på 1800-tallet ga noen konklusjoner. I 1924 ble det funnet en svært viktig kilde fra 1500-tallet i Peru av antropologen M. Saville som dokumenterer miraklet. Det er en billedkalender kjent som Codex Saville og viser bildet av Vår Frue under året 1531.

I 1995 hevdet den spanske jesuitten Xavier Escalada, som redigerte en encyclopedia om åpenbaringen i Guadalupe, å ha oppdaget dokument, Codex Escalada, som illustrerer åpenbaringen på Tepeyac og som dateres til 1548. Dokument er et maleri på hjorteskinn som illustrerer åpenbaringen og beskriver Juan Diegos død. Oppdagelsen kom på et tidspunkt da det katolske hierarkiet arbeidet for Juan Diegos saligkåring og det fantes svært lite dokumentasjon mellom 1531 og 1640-tallet, og derfor var mange kritikere skeptiske til oppdagelsen – delvis fordi den kom på et så «beleilig» tidspunkt, og delvis fordi kodeksen inneholdt både en tekst av Antonio Valeriano og signaturen til den fransiskanske misjonæren og antropologen Bernardino de Sahagún (1499-1590). Kritikeren D.A. Brading sier at dette kan sammenlignes med å finne et bilde av apostelen Paulus' Kristus-visjon på veien til Damaskus, tegnet av evangelisten Lukas og signert av apostelen Peter!2 De som tror på kodeksens ekthet, svarer med at vitenskapelige tester har vist at det dreier seg om et autentisk dokument fra 1500-tallet.3

Så tidlig som i 1556 holdt lederen for koloniens fransiskanere, Francisco de Bustamante, en preken hvor han avviste at bildet av Jomfruen skulle ha noen mirakuløs opprinnelse: «Kulten som har vokst frem i et kapell i denne byen viet til Vår Frue, kalt «av Guadalupe», er svært skadelig for de innfødte, ettersom det får dem til å tro at det bildet som er malt av Marcos indianeren, er på en måte mirakuløst».4 «Marcos» kan henvise til aztekermaleren Marcos Cipac de Aquino, som var aktiv i Mexico da bildet dukket opp.

I fordømte dominikaneren Martin de Leon, fjerde visekonge av Mexico, kulten for Jomfruen av Guadalupe som en forkledd tilbedelse av aztekergudinnen Tonantzin.5 Misjonæren og antropologen Bernardino de Sahagún var av samme mening. Han skrev at helligdommen på Tepeyac var ekstremt populær, men bekymringsfull, siden folk kalte Jomfruen av Guadalupe for Tonantzin. Sahagún sa at menigheten hevdet at «Tonantzin» var nahuatl for «Guds Mor», men han var uenig og sa at «Guds Mor» på nahuatl ville være «Dios y Nantzin».6

Valfartsstedet Guadalupe sett fra luften: (1) Den nye basilikaen, (2) Den gamle basilikaen, (3) Kapellet på høyden Tepeyac, (4) Dåpskapellet, (5) Brønnkapellet, (6) Hovedinngang, (7) Kapusinerkapellet

Den første kirken for å huse den hellige kappen med det legemsstore bildet av kvinnen Juan Diego hadde sett, ble bygd på toppen av høyden i 1533. I 1556 begynte den andre erkebiskopen av Mexico, Alonso de Montúfar, byggingen av den andre kirken, som sto ferdig i 1567. I 1622 ble det bygd en større helligdom ved foten av Tepeyac-høyden. Den ble erstattet på slutten av 1600-tallet, og grunnsteinen til den nye basilikaen ble lagt i 1695. Den enorme og imponerende helligdommen ble høytidlig vigslet i 1709, og bildet av Jomfruen ble flyttet dit. Rundt 1750 ble helligdommen en kollegiatskirke (en kirke som har kapittel uten å være katedral), og i 1904 ble den utropt til basilika. I 1911 ble det bygd en kirke på stedet for Juan Bernardinos hjem. En brønn dekorert med talavera-fliser inneholder det mirakuløse vannet fra den kilden som sprang frem for hennes føtter.

Den gamle og den nye basilikaen

Men fundamentene til den gamle basilikaen sank foruroligende sammen i årenes løp, slik mange bygg gjør i Mexico by på grunn av senkingen av grunnvannet, så i 1971 begynte man å bygge en ny og moderne basilika, omkring hundre meter fra den gamle. Denne kalles «Den nye basilikaen» og ble tegnet av den meksikanske arkitekten Pedro Ramírez Vásquez. Den ble vigslet i 1974 og åpnet i 1975. Basilikaen har en sirkulær grunnplan slik at bildet av Jomfruen kan ses fra ethvert punkt inne i bygningen. Den er hundre meter i diameter og har plass til 40.000 besøkende, og den er dermed en av de største kirkene i verden. Koret for prestene ligger mellom alteret og menigheten for å indikere at de også tilhører det troende folk. På sidene er kapellene for El Santisimo (Det allerhelligste sakrament) og den hellige Josef. Basilikaen har ni kapeller i den øverste etasjen, og under hovedetasjen er basilikaens krypt med 15.000 nisjer og ti kapeller. Basilikaens syv ytterdører er en hentydning til de syv portene til det himmelske Jerusalem som Kristus refererte til.

I 1976 ble Jomfruen flyttet til denne store moderne basilikaen som var blitt bygd spesielt for henne. Det var første gang på nesten 300 år at hun var blitt sett i friluft – en ytterst høytidelig og gledelig begivenhet som ble bivånet av veldige menneskemengder, fra spanske grander til de fattigste indianerne. Det hadde regnet kraftig hver dag i en uke, og denne morgenen var himmelen grå og overskyet. Det virket sannsynlig at Jomfruens uvante spasertur ville ende med forferdelse. Men da det ble kunngjort over høyttalerne at nå ble hun båret ut av den gamle basilikaen, delte skyene seg – og hun fullførte sin langsomme ferd i det første gløtt av solskinn på mange dager. I den enorme basilikaen henger kappen nå høyt på veggen, og rullefortau gjør at pilegrimene får passere uten for store kødannelser.

I området rundt basilikaen er det også mange andre bygninger, inkludert det opprinnelige kapellet på det eksakte stedet hvor åpenbaringen skjedde for Juan Diego (Capilla del Cerrito) («kapellet på den lille høyden»), den gamle basilikaen fra 1709 som etter mange års stengning på grunn av restaureringsarbeider, nå igjen er åpnet for publikum, samt andre kapeller hvor det daglig feires messer og andre sakramenter.

I dag er den enorme basilikaen til ære for Vår Frue av Guadalupe i Mexico en av de mest besøkte Maria-helligdommene i den katolske verden. Der feires det daglig minst tretti messer. Ved høyalteret i den nye basilikaen feires det messer hver time fra seks om morgenen til åtte om kvelden hver eneste dag året rundt. I kapellet San José feires det åtte messer på hverdager og fem på lørdag og søndag. Det feires også messer i krypten og i Capilla del Cerrito, Capilla del Pocito, Parroquia de Capuchinas og Parroquia de los Indios. Det feires hundrevis av dåp hver uke, og i tillegg kommer brylluper, førstekommunioner og konfirmasjoner. Det høres skriftemål hver dag i basilikaen kontinuerlig fra seks til seks. Basilikaen ligger i Mexico By, i den nordlige bydelen Villa de Guadalupe Hidalgo eller ganske enkelt «la Villa».

Sentrum i basilikaen i Guadalupe er det mirakuløse portrettet av den indianske Jomfru Maria på Juan Diegos kaktuskappe eller tilma. Dettet bildet er hele grunnlaget for Guadalupe og kulten der. Bildet er av en ung mørkhudet kvinne, kjent som «Den mørke Jomfruen» (La Virgen morena). Den aztekiske jomfru av Guadalupe er fortsatt den mest populære helgen i Mexico, men fortsatt har ingen kunnet forklare hvordan bildet på kaktuskappen oppsto.

Bildet regnes som å fremstille Den uplettede Unnfangelse og er av en kvinneskikkelse med solen, månen og stjernene, de apokalyptiske tegn fra Johannes' Åpenbaring, og i tillegg en støttende engel under halvmånen. Det grovvevde stoffet som bildet er malt på, er tynt og åpent som simpel sekkestrie. Det er laget av vegetabilske fibre, trolig fra agavekaktusen og består av to striper, rundt 180 centimeter lange og 45 centimeter brede, som er sydd sammen. Sømmen er synlig opp midten av skikkelsen og går ved siden av ansiktet. Malere påpeker at «lerretet» er både uegnet og upreparert, og de forstår ikke hvordan fargene er malt på, og åpenbart er det snakk om ulike teknikker som oljemaling, vannfarger, limfarger og annet i det samme bildet. De viktigste fargene er dypt gyllen i strålene og stjernene, blågrønn i kappen og rosa i kvinnens blomstrede tunika. Jomfruen har et svart belte rundt livet, noe som i den indianske kulturen var et tegn på graviditet.

Vitenskapsmenn har stadig undersøkt Juan Diegos tilma, men de kan fortsatt ikke forklare hvordan bildet er laget. Det simple kaktusteppet skulle ha gått i oppløsning etter tyve år, men det viser fortsatt ingen tegn på forfall over 475 år senere. Noen betrakter dette som et mirakel.7 I tillegg til å motstå elementene har tilmaen også overlevd ammoniakksøl i 1791 og et bombeangrep i 1921. Antiklerikale elementer hadde plassert bomben på et alter under bildet. Ved siden av alteret sto det et smijernskors, og da bomben eksploderte, ble det fullstendig forvridd. alterringen i marmor fikk også store skader, mens tilmaen var fullstendig uskadd. Ingen mennesker ble heller skadd i eksplosjonen.

I 1936 skal Richard Kuhn, som i 1938 fikk nobelprisen i kjemi, ha analysert en bit av stoffet, og han sa at fargene ikke var laget av noen kjent mineralsk, vegetabilsk eller animalsk kilde. I 1979 tok dr. Philip Serna Callahan førti infrarøde fotografier av bildet. I motsetning til i andre bilder var det ingen tegn til skisser eller omriss som grunnlag for maleriet og deler av ansiktet, hendene, kjolen og kappen hadde blitt malt i en omgang, uten noen skisser eller korreksjoner eller penselstrøk.8 Konklusjonen var at det var umulig å finne ut hvilken teknikk som var brukt for å lage bildet.

I 2002 undersøkte kunstrestaureringseksperten José Sol Rosales bildet med et stereomikroskop og identifiserte kalsiumsulfat, sot fra furu, hvit, blå og grønn jord, rødt laget av karmin og andre pigmenter i tillegg til gul. Rosales sa at han fant verket konsistent med metoder og materialer fa 1500-tallet.9

Juan Diegos 475 år gamle Tilma over høyalteret i basilikaen i Guadalupe

I 1999 tok kardinalerkebiskopen av Mexico By, Norberto Rivera Carrera, initiativet til en studie for å undersøke tilmaens alder. Forskeren Leoncio Garza-Valdés hadde tidligere arbeidet med likkledet i Torino. Garza-Valdés fant tre distinkte lag i maleriet, og minst et av disse var signert og datert. Han sa også at originalmaleriet viste en slående likhet med statuen av Vår Frue av Guadalupe som ble funnet i Extremadura i Spania og at det andre bildet viste en annen Jomfru med indianske trekk. Garza-Valdés antydet også at stoffet som bildet er malt på, er laget av konvensjonell hamp og lin, ikke agavefibre som vanligvis hevdet.10 En kollega som så bildene, var enig i at bildet var omfattende klusset med, men at han var uenig i Garza-Valdés' konklusjon.11

Men uansett opprinnelse tar mange troende bildet og dets historie svært bokstavelig. Mange som har gransket bildet svært nøye, mener å se at det i Jomfruens øyne reflekteres et bilde som om det var snakk om et levende menneskes øyne. I begge øynene mener de å se en rekke menneskeskikkelser, og i vår egen fotografiske tidsalder har nye muligheter åpnet seg.

I 1929 fant Alfonso Marcue, som var den offisielle fotografen i den gamle basilikaen, det som for ham syntes å være et klart bilde av en skjeggete mann reflektert i Jomfruens høyre øye. Først trodde han ikke sine egne øyne, men etter mange undersøkelser av sine svart-hvite bilder var han ikke i tvil og bestemte seg for å informere de ansvarlige for basilikaen. Han ble bedt om å holde tett om oppdagelsen, og det gjorde han.

Mer enn tyve år senere, den 29. mai 1951, undersøkte Jose Carlos Salinas Chavez et godt fotografi av ansiktet, og han oppdaget igjen det som syntes å være bildet av en skjeggete mann i Jomfruens høyre øye, og han fant det samme i det venstre øyet også. Siden da har mange mennesker hatt anledning til å undersøke nærmere øyene til Jomfruen på tilmaen, inkludert mer enn tyve leger og oftalmologer (øyeleger).

Den første var den berømte oftalmologen dr. Javier Torroella Bueno MDS, som undersøkte øynene til Jomfruen på tilmaen den 27. mars 1956. Han skrev den første rapporten fra en lege om jomfruens øyne, og han stadfestet det som synes å være tilstedeværelsen av en trippelrefleksjon som er karakteristisk for alle levende menneskelige øyne. Denne refleksjonen av objekter fra øyets strukturer er kjent som Purkinje-Sanson-bilder og er oppkalt etter den tsjekkiske anatomen Jan Evangelista Purkyně (1787-1869) og den franske legen Louis Joseph Sanson (1790-1841). Dr. Torroella Bueno slo fast at de resulterende bildene er lokalisert nøyaktig der hvor de ville være naturlig å finne i henhold til en slik effekt, og også at forvrengningen av bildet er i henhold til kurvaturen av hornhinnen.

Samme år undersøkte en annen oftalmolog, dr. Rafael Torrija Lavoignet, øynene svært nøye med et oftalmoskop (øyespeil). Han observerte den tilsynelatende menneskelige skikkelsen i hornhinnen på begge øynene, men plasseringen og forvrengningen i et normalt menneskeøye, og han bemerket også at øynene så merkelig «levende» ut når han undersøkte dem. I 1958 publiserte dr. Rafael Torrija Lavoignet sin studie av Purkinje-Sanson-effekten som vist i bildet fra Guadalupe. Mange andre undersøkelser av oftalmologer har blitt gjort av øynene i bildet på tilmaen etter disse første granskningene. Med flere eller færre detaljer er alle enige med konklusjonene fra dem som er nevnt over. I 1962 annonserte dr. Charles Wahlig O.D. oppdagelsen av to bilder som syntes å bli reflektert i Jomfruens øyne da han studerte et fotografi forstørret 25 ganger. I 1975 ble glasset foran tilmaen fjernet slik at bildet kunne undersøkes av en annen oftalmolog, dr. Enrique Grave.

En ny og interessant slags analyse av øynene startet i 1979, da dr. José Aste Tonsmann PhD som hadde eksamen fra universitetet i Cornell, da han arbeidet i IBM skannet i svært stor oppløsning et svært godt fotografi tatt av originalbildet av ansiktet på tilmaen. Han forstørret bildet av øynene 2.500 ganger, og etter å ha filtrert og bearbeidet bildet for å fjerne «støy», så han ikke bare det før nevnte bildet, men minst fire andre skikkelser – som skal forestille Juan Diego, biskopen og andre vitner som var til stede da tilmaen ble vist til biskopen første gang i 1531. Dr. Tonsmann så også en hel familie – mor, far og en gruppe barn – i midten av Jomfruens øyne. Kvinnen bar et barn på ryggen som det var vanlig på 1500-tallet. Dr. Tonsmann publiserte sine siste studier av øynene i boken «El Secreto de sus Ojos».

Det har selvsagt ikke vært mangel på kritikere av disse påstandene. Joe Nickell og John F. Fischer skrev for eksempel i Skeptical Inquirer at bildene som ble sett i Jomfruens øyne, kunne være resultatet av menneskenes tendens til å se kjente former i tilfeldige mønstre, i likhet med i psykologenes blekkflekker – et fenomen kjent som religiøs pareidolia.12

I 1564 ble et bilde av Jomfruen av Guadalupe brakt med på den første formelle ekspedisjonen til Filippinene. I 1570 sendte erkebiskop Montúfar en kopi av bildet som oljemaleri til kong Filip II av Spania. I 1571 hadde admiral Doria med seg en kopi av bildet om bord på sitt skip under slaget ved Lepanto, og han tilskrev seieren over styrkene fra det osmanske imperiet til Jomfruen av Guadalupe. I 1647 ble bildet dekket av glass for første gang. I 1756 utga den berømte maleren Miguel Cabrera sin grundige studie av bildet i sin bok «Amerikansk vidunder». I 1767 ble jesuittene utvist fra det spanske riket, og de brakte med seg bildet til ulike deler av verden.

Under tittelen Vår Frue av Guadalupe ble Jomfru Maria utnevnt til skytshelgen for Mexico By i 1737, og i 1746 ble hun skytshelgen for hele Ny-Spania, som da strakte seg fra nordre California til El Salvador. Hun ble gjennom det pavelige brevet Non est equidem av 25. mai 1754 utnevnt til skytshelgen for visekongeriket Mexico av pave Benedikt XIV (1740-58), som gjorde 12. desember til en påbudt helligdag med oktav, og i 1757 foreskrev han en spesiell messe og et officium til hennes ære. I 1757 ble Jomfruen av Guadalupe utropt til skytshelgen for innbyggerne i Ciudad Ponce i Puerto Rico.

I 1746 gikk ridderen Boturini Benaducci inn for en høytidelig og offisiell kroning av bildet. Pave Leo XIII (1878-1903), som hadde en spesiell andakt for Jomfruen av Guadalupe, utvidet feiringen til hele Latin-Amerika. På hans oppdrag ble bildet kronet den 12. oktober 1895 av erkebiskop Alarcón y Sánchez de la Barquera av Mexico By med en stor del av Amerikas biskoper til stede. I 1928 ble det foretatt en kroning av bildet i Santa Fe i Argentina. I 1897 ble biskop Eduardo Sanchez Camacho av Tamaulipas tvunget til å gå av etter å ha uttrykt tvil om Juan Diegos eksistens.13

I 1910 proklamerte den hellige pave Pius X (1903-14) Jomfruen av Guadalupe til «Jomfruskytshelgen for Latin-Amerika» (Sentral- og Sør-Amerika). Samme pave ga meksikanske prester tillatelse til å feire messe for den hellige Maria av Guadalupe på den 12. i hver måned. I 1939 gjorde pave Pius XI (1922-39) henne også til skytshelgen for Filippinene I 1945 uttalte pave Pius XII (1939-58) på femtiårsdagen for kroningen at Jomfruen av Guadalupe er «Dronning av Mexico og Keiserinne av Amerika». Den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) priste henne som «Begge Amerikas mor» og misjonær av den nye verden. I 1966 sendte den ærverdige pave Paul VI (1963-78) en gullrose til basilikaen.

Pave Johannes Paul II (1978-2005) besøkte madonnaen i Guadalupe på sin første utenlandsreise i januar 1979. Han hilste de mange tusener fremmøtte fra balkongen på den nye basilikaen, hvor det er skrevet med gullbokstaver Jomfruens ord til Juan Diego: No estoy yo aqui que soy tu Madre? Til den samme basilikaen kom han den 6. mai 1990 for å saligkåre de tre martyrbarna av Tlaxcala (de salige Kristoffer, Antonius og Johannes) (Cristóbal, Antonio og Juan) og Josef Maria de Yermo y Parres. Samtidig offentliggjorde paven dekretet som saligkåret Juan Diego ved at hans kult ble stadfestet. I 1992 vigslet paven et kapell i Peterskirken i Roma til Vår Frue av Guadalupe. I 1999 kom pave Johannes Paul II på sitt tredje besøk til basilikaen i Guadalupe. Etter anmodning fra spesialsynoden for Amerika i Vatikanet proklamerte han da Vår Frue av Guadalupe som skytshelgen for hele Amerika, med den konsekvens at 12. desember ble en liturgisk helligdag eller høytid (Solemnitas) for hele kontinentet.

Den mangeårige rektoren ved basilikaen i Guadalupe (1963-96), Guillermo Schulenburg Prado, sørget i 1996 for store overskrifter da han i et intervju med det katolske magasinet Ixthus uttalte at det ikke finnes noen sikre bevis på at Juan Diego virkelig har eksistert. Han mente at Juan Diego var «et symbol, ikke en realitet».14 I et brev til Vatikanet ba han om at det ble gjort nye detaljerte analyser før det kom til noen helligkåring av Juan Diego. Dette forårsaket en så stor skandale at den 80-årige Schulenburg trakk seg fra sin stilling en måned senere. Både Mexicos president Vincente Fox og erkebiskopen av Mexico By, kardinal Norberto Rivera Carrera, var på den andre side enige med dem som mener at Juan Diego virkelig har levd. Da Fox ble innsatt som president i desember 2000, startet han embetsperioden med en offentlig bønn i katedralen i Guadalupe, stikk i strid med Mexicos borgerlige antiklerikale tradisjon.

I juli 2002 kom pave Johannes Paul II på sitt femte pastoralbesøk i Mexico og sitt fjerde besøk i basilikaen i Guadalupe i anledning av helligkåringen av Juan Diego. Etter planen skulle helligkåringen skje på et ti tusen mål stort område på grensen mellom kommunene Ecatepec og Texcoco, fattige områder i utkanten av Mexico By, rundt fem mil utenfor sentrum, på grunn av den store tilstrømningen som var ventet – det apostoliske nuntiaturet i Mexico anslo at opp til fem millioner troende kunne komme til seremonien. Det ville ha gjort den til den største messen i historien. Den nåværende rekorden ble satt under avslutningsmessen for den tiende Verdensungdomsdagen i Rizal Park i Manila i januar 1995, da minst fire millioner troende deltok (det nøyaktige antallet lot seg ikke bestemme).

Men paven kom rett fra Verdensungdomsdagen i Toronto og hadde mellomlandet i Guatemala for å helligkåre Peter Betancur (1619-1667), og hans sviktende helse og anstrengende program gjorde at man ikke turde å utsette ham for denne påkjenningen. Derfor ble helligkåringsmessen den 31. juli 2002 feiret inne i basilikaen for Vår Frue av Guadalupe, hvor 12.000 mennesker hadde presset seg inn, mens ytterligere 30.000 fulgte seremonien på storskjerm utenfor kirken. Juan Diego er den første indianske helgen. I 2003 gjorde Vatikanet hans minnedag 9. desember til en valgfri minnedag for hele Verdenskirken.

Fane med Jomfruen av Guadalupe båret av Miguel Hidalgo i begynnelsen av den meksikanske uavhengighetskrigen i 1810

Jomfruen fra Guadalupe har symbolisert den meksikanske nasjonen helt siden uavhengighetskrigen (1810-21). Hærene til både Miguel Hidalgo (1753-1811) og Emiliano Zapata (1879-1919) marsjerte under Guadalupe-flagg, og Nuestra Señora de Guadalupe regnes vanligvis som et symbol for alle meksikanere. Den meksikanske forfatteren Carlos Fuentes (f. 1928) sa en gang at «man kan godt slutte å regne seg som kristen, men du kan ikke virkelig bli betraktet som en meksikaner dersom du ikke tror på Jomfruen fra Guadalupe».15

I 1810 startet presten Miguel Hidalgo y Costilla kampen for meksikansk uavhengighet med slagordet «Død over spanjolene og lenge leve Jomfruen av Guadalupe!» Rojalister svarte med å sette bildet fra Guadalupe under sine skosåler.16 Da Hidalgo ble henrettet, gikk lederskapet i revolusjonen over til en mestisprest ved navn Jose Maria Morelos (1765-1815), som også var en partisan for Guadalupe. En av hans offiserer, en mann ved navn Felix Fernandez (1786-1843), som skulle bli Mexicos første president (1824-29), forandret til og med sitt navn til Guadalupe Victoria.17

I 1914 gjorde Emiliano Zapatas bondehær i sør opprør mot regjeringen til Porfirio Diaz. Selv om Zapatas opprørsstyrker primært var opptatt av en landreform – opprørets slagord var tierra y libertad («land og frihet») – bar bondehæren Guadalupe-banneret da de trengte inn i Mexico By. Og i våre dager har Den zapatistiske frigjøringshæren EZLN oppkalt sin «mobile by» etter Jomfruen og kaller den Guadalupe Tepeyac.

La Virgen morena («den mørke jomfruen») er det mest meksikanske av alle nasjonale symboler. To spørsmål er sentrale for forskningen rundt fenomenet: For det første, appellerte historien først primært til den innfødte befolkningen eller til spanjolene? Og for det andre, er Jomfruen av Guadalupe en synkretistisk figur eller ikke?

Mens de tilgjengelige bevisene antyder at kapellet på Tepeyac ble grunnlagt rundt midten av 1550-tallet, er den skriftlige dokumentasjonen fra midten av 1600-tallet. Historien appellerte i begynnelsen sterkest til den amerikanskfødte spanske befolkningen, criollo (sp: criollos). Men selv om historien grunnleggende har form av en iberisk åpenbaringshistorie, har den også viktige innfødte elementer. Disse elementene kan skyldes Luis Lasso de la Vegas ønske om å lage en versjon på nahuatl med appell til den innfødte befolkningen.

Noen historikere mener at bildet var ment å fremstille synkretistisk både Jomfru Maria og den innfødte meksikanske gudinnen Tonantzin mens andre mener at Jomfruen var en forenklet og renset versjon av Coatlicue, den aztekiske modergudinnen. Denne synkretismen kan ha skapt en måte for 1500-talls spanjoler å vinne konvertitter blant den innfødte befolkningen, men den kan også ha skapt en måte for 1500-talls innfødte å fortdekt praktisere sin innfødte religion. La Guadalupana fortsetter å bli tilbedt som en manifestasjon av Tonantzin til denne dag.18

En teori er at Jomfruen av Guadalupe ble presentert for aztekerne som en slags «kristnet» Tonantzin, nødvendig for prestene for å konvertere indianerne til deres sanne tro. «Slik som de kristne bygde sine første kirker med materialer og søyler fra ruinene av de gamle hedenske templene, slik lånte de også hedenske skikker for sine egne kultiske formål».19

Guadalupe betraktes ofte som en blanding av kulturer som til sammen former Mexico, både rasemessig20 og religiøst.21 Jomfruen av Guadalupe kalles noen ganger «den første mestis» (sp: mestizo) [en rasebetegnelse for personer som er en blanding av indianer og hvit],22 eller «den første meksikaner».23 «Jomfruen av Guadalupe er den gummistrikken som binder denne uensartede nasjonen samen til et hele».24 Noen sier også at de er mer Guadalupanos enn meksikanere, fordi Vår Frue av Guadalupe er deres symbol og identitet. Andre sier at hun er «alle meksikaneres mor».25

Men Jomfruens sølvbrune hudfarge på bildet i Guadalupe er ingen sikker indikasjon på hennes synkretistiske identitet, fordi kultbildet i Vår Frue av Guadalupes helligdom i Extremadura i Spania, hvor mange av erobrerne og tidlige kolonistene av Ny-Spania kom fra, er en liten trestatue av en «svart madonna». Opprinnelsen til La Virgen morena er dermed mer kompleks en den populære meksikanske forståelsen vil ha det til. Bakgrunnen for Jomfruen av Guadalupe kan godt være en intrikat kulturell syntese hvor historien midt på 1600-tallet mer sprang ut fra et fremvoksende criollo verdensbilde, men kan likevel ha blitt subtilt formet av en innfødt kristendomskunnskap.

Nuestra Señora de Guadalupe er Mexicos mest populære religiøse og kulturelle bilde. Nobelprisvinneren Octavio Paz (1914-98) skrev i 1974 at «Folket i Mexico har etter mer enn to hundre år av eksperimenter, bare tro på Jomfruen av Guadalupe og det nasjonale lotteriet».26

Nuestra Señora de Guadalupe er Mexicos mest populære religiøse og kulturelle bilde. Ofte kaller meksikanere henne det mer familiære Lupita. Den mørkhudede madonnaen («La Morenita») regnes også som symbol for de fattige og rettsløse. Nobelprisvinneren Octavio Paz (1914-98) skrev i 1974 at «Folket i Mexico har etter mer enn to hundre år av eksperimenter, bare tro på Jomfruen av Guadalupe og det nasjonale lotteriet».27 I dag finnes utallige helligdommer for henne over hele landet, og hennes bilde finnes overalt. Alle byer i Mexico har en kirke viet til henne. Navnet María Guadalupe eller bare Lupe er et vanlig navn blant meksikanere eller mennesker av meksikansk avstamming i USA.

Festen for Vår Frue av Guadalupe feires den 12. desember. Minnedagen feires også i USA på grunn av de nære forbindelsene med Mexico. I 1988 ble dagen oppgradert til fest i alle bispedømmer i USA. I 1999 proklamerte pave Johannes Paul II dagen som høytid (Solemnitas) i hele Amerika. Etter at minnedagen for Vår Frue av Fátima (13. mai) i 2002 ble tatt inn i den universelle kalenderen, ble gruppen med denne typen minnedager for Maria utvidet til fem; de andre er i tillegg til Vår Frue av Lourdes (11. februar) den salige Jomfru Maria av Karmelberget (16. juli), Vår Frue av Rosenkransen (7. oktober) og Vår Frue av Guadalupe (12. desember).

Årlig besøker mer enn tyve millioner pilegrimer helligdommen i Guadalupe i Mexico, som dermed er det største Maria-valfartsstedet i verden. Basilikaen i Guadalupe er også den mest besøkte katolske kirken i verden etter Peterskirken. En utrolig liste av mirakler, helbredelser og intervensjoner tilskrives Jomfruen.

Lignende Maria-åpenbaringer har blitt rapportert i mange byer over hele Mexico. I byen Tlaltenango i delstaten Morelos skal et bilde av Vår Frue av Guadalupe på mirakuløst vis ha kommet til syne i en eske som to ukjente reisende etterlot i et herberge. Eierne av herberget tilkalte den lokale presten etter at en sterk vellukt kom fra boksen. Bildet har vært æret den 8. september siden det ble funnet i 1720, og det er akseptert som en ekte åpenbaring av de lokale katolske myndighetene.28

Vi må også huske at minst 300 Maria-åpenbaringer blir rapportert hvert år til lokale kirkelige myndigheter, de fleste av dem er sett i brennmerker i skiver av ristet brød eller i tortillas. Nylig så troende en visjon av Jomfruen av Guadalupe i en fuktflekk i tunellbanen i Mexico By. Denne åpenbaringen kalles The Virgin of the Subway.29


1
Stafford Poole, Our Lady of Guadalupe: The Origins and Sources of a Mexican National Symbol, 1531-1797, University of Arizona Press, Tucson 1995
2
D.A. Brading, Mexican Phoenix: Our Lady of Guadalupe: Image and Tradition Across Five Centuries, Cambridge University Press, Cambridge, 2001
3
Mark og Louise Zwick, Why San Juan Diego, a Saint for Nobodies, Means So Much to the Houston Catholic Worker, Houston Catholic Worker, september-oktober 2002
4
Stafford Poole, Our Lady of Guadalupe: The Origins and Sources of a Mexican National Symbol, 1531-1797, University of Arizona Press, Tucson 1995
5
Ibid.
6
Fray Bernardino de Sahagún y el culto de Guadalupe (Proyecto Guadalupano)
7
Giulio Dante Guerra, La Madonna di Guadalupe: «Inculturazione» Miracolosa, Christianita nr 205-06, 1992
8
Br. Thomas Mary Sennott, The Tilma of Guadalupe: A Scientific Analysis
9
Rodrigo Vera, La Guadalupana, tres imagenes en uno, Proceso 25. mai 2002
10
Ibid.
11
Elyse Ashburne, Catholic relic's authenticity questioned by researcher, Daily Texan 4. juni 2002
12
Joe Nickell, «Miraculous» Image of Guadalupe, Skeptical Briefs juni 2002
13
«Divided by an Apparition», New York Times 5. september 1896, s 3
14
Daily Catholic, 7. desember 1999
15
Donald Demarest, Guadalupe Cult...In the Lives of Mexicans, i A Handbook on Guadalupe, Franciscan Friars of the Immaculate, eds Waite Park, Park Press Inc 1996, s 114
16
Jeannette Favot Peterson, The Virgin of Guadalupe: Symbol of Conquest or Liberation? Art Journal, vol 51, nr 4 1992, s 39
17
Enrique Krauze, Mexico, Biography of Power: A History of Modern Mexico 1810-1996, HarperCollins, New York 1997
18
RoseAnna Mueller, La Virgen de Guadalupe
19
Jacques Lafaye, Quetzalcoatl and Guadalupe: The Formation of Mexican National Consciousness, University of Chicago Press, Chicago 1976
20
Barbara Beckwith, A View From the North, St Anthony Messenger Magazine Online, desember 1999
21
Virgil Elizondo, Our Lady of Guadalupe: A Guide for the New Millennium, St Anthony Messenger Magazine Online, desember 1999
22
Lydia Lopez, Undocumented Virgin: Guadalupe Narrative Crosses Borders for New Understanding, Episcopal News Service 10. desember 2004
23
Judy King, La Virgen de Guadalupe – Mother of All Mexico
24
Ibid.
25
David M. Herszenhorn, Mexicans Unite to Honor Their Spiritual Mother, New York Times 13. desember 1998, seksjon 1, s 51
26
Octavio Paz i forordet til Jacques Lafaye, Quetzalcoatl and Guadalupe: The Formation of Mexican National Consciousness 1531-1813, University of Chicago Press, Chicago 1976
27
Octavio Paz i forordet til Jacques Lafaye, Quetzalcoatl and Guadalupe: The Formation of Mexican National Consciousness 1531-1813, University of Chicago Press, Chicago 1976
28
Thalia Ehrlich Garduño, Virgen de Tlaltenango
29
Carlos Monsivais, Estampas al borde de la piedad, El Universal.com.mx
av Webmaster publisert 12.06.2008, sist endret 23.04.2019 - 12:09