Den hellige Dositheos av Gaza (d. ~530)

Den hellige Dositheos (lat: Dositheus) ble født på 400-tallet, muligens i Egypt. Han kom fra en rik og berømt familie, men i ungdommen hadde han hengitt seg det verdslige liv og forsømt det åndelige. I barndommen hadde han lyttet da tjenerne til hans bestefar, en militær kommandant, hadde fortalt om den hellige byen Jerusalem, og dette vakte en nysgjerrighet i ham.

Til slutt fikk han anledning til å reise til Jerusalem, som han hadde hørt nevnt så mange ganger. I Getsemane ble hans oppmerksomhet grepet av et bilde som fremstilte helvete, og en eldre kvinne som så ham stirre på det, forklarte ham om himmelen, helvete og dommedag. Han spurte henne: «Men hvordan er det mulig å unngå den evige pine?» Hun svarte: «Ved å faste, ikke spise kjøtt og be konstant til Gud». Dette grep ham så sterkt at han umiddelbart la sin tidligere verden bak seg og trådte inn i et kloster i Gaza.

Dette klosteret ble ledet av den hellige abbed Seridos (Seridus, Serid, Seridon) og talte slike store asketer som de hellige Barsanufios av Gaza og Johannes Profeten (d. ca 563/ca 540). Abbed Seridon ikledde ham munkedrakten og lot den erfarne åndelige veileder og munk Dorotheos (d. ca 580) ta seg av ham. Dorotheos forsto de problemene som Dositheos' sterke svingninger i religiøs iver innebar og overlot det til ham selv å styre sine måltider. Men samtidig arbeidet han metodisk for å innpode i ham betydningen av å bøye sin vilje i stort og smått. Dositheos' inntak av brød gikk kraftig tilbake, fra tre kilo til 250 gram pr. dag, og etter hvert ble hans selvovergivelse og askese så stor at han i fastingens dyd overgikk klostrets øvrige og mer erfarne munker. Han underkastet sin vilje i alt, kun Guds vilje fikk regjere i hans hjerte.

Etter fem år fikk han som oppdrag å ta seg av de syke, og denne oppgaven gikk han opp i med stor beredvillighet, barmhjertighet og mildhet. De syke fant trøst bare ved synet av ham. Da han noen ganger mistet tålmodigheten med de sureste pasientene, angret han straks og løp tilbake til sin celle, hvor han gråt over sin synd inntil Dorotheos forsikret ham om at Gud hadde tilgitt ham. Men han minnet disippelen hele tiden om at hvert uvennlig ord som ble sagt til en syk person, ble sagt to Jesus Kristus selv. Dositheos ble selv syk med en lungesykdom (han spyttet blod – muligens var det tuberkulose), men han forsatte likevel til det ytterste å fornekte sin egen vilje, og han nektet å sette seg selv foran dem han var satt til å tjene.

Dositheos dårlige helse forhindret ham etter hvert fra å faste, og han utrettet heller ikke noen mirakler, og dette forarget hans medbrødre. Men abbeden betraktet ham uansett som en hellig mann, ettersom hans selvfornektelse var så fullstendig, noe han påpekte for de andre munkene. Ute av stand til å gjøre annet enn å be, ba han om stadig nye åndelige øvelser fra sin åndelige veileder. Da han var blitt så svak at han ikke lenger kunne gjennomføre disse langvarige åndelige øvelsene, måtte han bare meddele dette til Dorotheos, som svarte: «Vær ikke urolig, men ha alltid Jesus Kristus i ditt hjerte».

Dositheos tryglet Dorotheos om å be om at han snart måtte bli løst fra sine lidelser. Dorotheos svarte: «Ha litt mer tålmodighet. Guds barmhjertighet er nær». Kort etter sa han: «Gå bort i fred og stå frem i glede for Den hellige Treenighet, og be for oss». Dositheos døde rundt 530. Hans minnedag er 23. februar, men 19. februar nevnes også. Etter hans død erklærte Dorotheos at han hadde overgått alle andre i dyder uten å praktisere noen ekstraordinær askese.