Den hellige Dionysius av Glusjitsk (1363-1437)

Den hellige Dionysius ble født i 1363 i Vologda i det nordvestre europeiske Russland. Han var en av de største asketene i Russlands nordlige ødemark og hadde forbindelser til noen av de viktigste skikkelsene i det russiske munkevesenet, inkludert den hellige Kyrillos av Belozersk (1337-1427), som han malte et portrett av. Han spredte Kyrillos’ tradisjon av indre åndelige aktivitet og kjærlighet til de fattige over hele den nordlige regionen av Russland. Han kombinerte også Athos-tradisjonen fra sin eldste Dionysius med dem fra den hellige Sergius av Radonezj.

Hans åndelige far var den hellige Dionysius Athonitten, som senere ble erkebiskop av Rostov. Det var han som ga den unge Dionysius tonsuren som munk i klosteret Kamenny på den lille øya av samme navn midt i den store og grunne Kubenskojesjøen (ru: Кубенское озеро – Kubenskoje ozero) i Vologda oblast. Dette var det første klosteret av stein i Nord-Russland. Dionysius ga den unge munken sitt eget navn fordi han hadde en slik stor kjærlighet til ham.

Etter ni år forlot den yngre Dionysius klosteret med den eldstes velsignelse, og sammen med sin disippel Pakhomios dro han til et fjerntliggende område kjent som St Lukas, fordi det en gang hadde vært et kloster der som var viet til den hellige evangelisten Lukas. De to munkene bygde en kirke og viet den til den hellige Nikolas. Men Dionysius ønsket en enda større ensomhet, så en dag i 1393 etterlot han Pakhomios i St Lukas og dro selv dypere inn i skogene i Vologda.

Den kvelden bestemte han seg for å slå seg til ro for kvelden ved elven Glusjitsa. Mens han sov, hørte han klokkeringing, noe han så som et tegn på at han skulle bygge et kloster der. Dionysius bygde seg et enkelt tilfluktssted nær et heggetre. De små, svarte heggebærene inneholder tannin og har en bittersøt smak. Dionysius pleide å gi disse bærene til dem som var syke, og dermed ble de bra igjen.

Snart begynte disipler å samle seg rundt helgenen, ikke bare menn, men også kvinner som tørstet etter Gud. Da disipler begynte å samle seg rundt ham, ble det nødvendig å bygge celler hvor de kunne bo. En lokal fyrste ga tømmerhoggere ordre til å rydde et sted for byggingen av et kloster. Monastiske celler ble bygd i tillegg til en liten kirke til ære for Den helligste Guds mors beskyttelse, en fest som feires den 1. oktober av de ortodokse. Antallet munker vokste, og en natt hadde Dionysius en drøm hvor han så en ung mann som ba ham om å bygge en større kirke. Mannen fortalte ham at han alltid ville ha Guds mors beskyttelse.

Om morgenen, etter Matutin, informerte han brødrene om sin drøm og fortalte dem at de skulle adlyde den unge mannens instruksjoner. Kirken ble bygd og ble utsmykket med ikoner malt av Dionysius, som var en dyktig ikonograf. Hans ikon av Dormisjonen, som var et undergjørende ikon, ble gitt til klosteret av De syv høyder, som var blitt grunnlagt av den helliges disipler og som også lå ved elven Glusjitsa.

I 1407 uttrykte fyrst Georg Boktiuzjinskij sitt ønske om å donere midler for grunnleggelsen av klosteret Glusjitsa. Dionysius ville ikke tillate ham å gjøre dette, men han ga ham sin velsignelse til å sørge for mat til brødrene. Da også dette klosteret ble overfylt, fant Dionysius et isolert sted ved elven Glusjitsa kalt Sosnovetsk på grunn av det store og svært gamle furutreet som vokste der. Der bygde han en kirke til ære for Døperen Johannes og noen få celler for dem som også ønsket større ensomhet.

Dionysius økte sin askese og sto i bønn hele natten, og han levde på brød og vann. Han gravde til og med sin egen grav. En gang sa han til brødrene at de skulle bli værende på det stedet, men bare hvis han ble gravlagt der. Han forsikret dem om at hvis de ble værende, ville de få sin belønning fra Gud. Men hvis han ikke ble gravlagt der, erklærte han at de ikke skulle bli værende. Med tiden ble klosteret Glusjitsa forlatt, men munkene fortsatte å bo i klosteret Sosnovetsk inntil nylig.

Dionysius var den første til å etablere et kvinnekloster med en athonittisk regel (Typikon). Etter et besøk til Rostov, hvor hans eldste Dionysius nå var erkebiskop, vendte han tilbake til sitt kloster og etablerte et kvinnekloster like ved, som han viet til den hellige Leontius av Rostov. Klosteret blomstret og ble en modell for det monastiske ideal for kvinner.

Under en tid med hungersnød ga Dionysius almisser til alle som kom til klosteret for hjelp. Da antallet mennesker økte, økte også hans almisser. En gang informerte forvalteren ham at klosterets matforråd nesten var tømt. Dionysius irettesatte ham og sa at deres almisser ville være en stor hjelp for munkene på Dommens dag. Han sa at å gi til de fattige, var som å låne til Gud selv.

Før sin død utnevnte Dionysius sin hellige disippel Amfilokius (d. 1452) til sin etterfølger. Han hørte også stemmen til Guds mor, som lovte å beskytte brødrene i klosteret mot alt ondt. Hans siste sykdom begynte den 29. mai 1437, og det ble åpenbart for ham at han ville dø om tre dager. Tidlig om morgenen den 1. juni ba han sin hellige disippel Makarios om å feire den guddommelige liturgi slik at han kunne være i stand til å motta den hellige eukaristi for siste gang. Deretter kalte han alle brødrene til seg slik at han kunne gi dem sin siste velsignelse og ta farvel med dem. Klokken seks om morgenen skinte hans ansikt av en guddommelig utstråling, og fredfullt overga han sin sjel til Gud i en alder av 74 år. Cellen ble fylt av en ubeskrivelig duft, og Amfilokius så en krone på hodet av sin åndelige far.

Mange av Dionysius’ disipler ble hegumener (abbeder) for andre klostre. Blant dem er i tillegg til Amfilokius av Glusjitsa de hellige Gregor av Pesjma (d. 1451) og Makarios av Sosnovetsk (d. 1480). Dionysius ble gravlagt i Sosnovetsk i henhold til eget ønske.

Kilder: oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. april 2014