De salige Dionysia Leclercq (1930-1995) og Johanna Littlejohn (1933-1995)

Disse to martyrene var medlemmer av kongregasjonen «Misjonssøstre av Vår Frue av Apostlene» (Sœurs Missionnaires de Notre-Dame des Apôtres – NDA). Den ble grunnlagt i 1876 i Lyon i Frankrike av p. Augustin Planque (1826-1907) og har i dag 800 søstre av 21 nasjonaliteter i nitten land. De arbeider med evangelisering, spesielt i Afrika.

Den salige Dionysia Leclercq (fr: Dénise) ble født den 8. januar 1930 i Gazeran i departementet Yvelines i regionen Île-de-France i Frankrike, en liten kommune i nærheten av Paris. Hun var den eldste av åtte barn av en bondefamilie, og som eldste datter måtte hun umiddelbart hjelpe moren i huset. På grunn av visse økonomiske problemer flyttet familien til Roye i departementet Somme i regionen Hauts-de-France. Hun hadde utviklet en tålmodig og diskret karakter, noe hun også viste under sine studier ved husholdningsskolen Jeanne d’Arc i Roye. Mens hun vekslet mellom sin skolegang og arbeid på familiens gård, vokste hennes solide tro.

Hun hadde lenge ønsket å bli ordenssøster, men hun foretrakk å vente på at alle hennes syv yngre brødre og søstre hadde fullført sine studier, som var langt mer avanserte enn hennes egne. Hun måtte vente enda lenger fordi hennes yngste søster, Odile, hadde måttet gå to år om igjen, men Dionysia lot ikke dette tynge seg. Men til slutt tillot hun endelig seg å snakke om sitt ønske om å bli ordenssøster. Hun trådte den 4. mars 1959 inn hos Misjonssøstrene av Vår Frue av Apostlene i moderhuset i Venissieux nær Lyon som postulant. Å begynne som postulant og deretter novise i en alder av 29 år, var svært uvanlig på denne tiden og en stor prøvelse for henne.

Seks måneder etter sin inntreden mottok hun ordensdrakten og det nye navnet sr. Bibiane NDA, til ære for den hellige Bibiana av Roma (ca 352-63), jomfru og martyr. Separasjonen fra hennes kjære var tung for henne, men hun følte seg ledsaget av mange menneskers bønn. Hun avla sine første løfter den 8. mars 1961, etter å ha fullført novisiatet. Hun ønsket egentlig å bli sendt til «det svarte» Afrika, det vil si kontinentet sør for Sahara. Men i stedet ble hun sendt til Constantine (Qacentina) øst i Algerie. Hennes første tjeneste var på fødeselssykehuset Sidi Mabrouk, og hun bodde i en kommunitet med seksten søstre.

Sr. Bibiane var en god medarbeider og oppmerksom på andres behov, så hun trivdes med omsorgen for de nyfødte og deres mødre. Men å lære det arabiske språket ble komplisert på grunn av hennes manglende skolegang. Hun oppnådde mest i handlinger og «ordenes taushet», men hun overvant vanskelighetene både på sykehuset og i kommuniteten og var en lykkelig og glad kvinne.

I 1964 ble hun forflyttet til hovedstaden Alger for å grunnlegge en kunsthåndverksskole for søm og broderi (l’École d’art industriels et décoratifs) og et senter for husholdsøkonomi for fattige jenter uten studier i bydelen Belcourt. Der underviste hun selv i broderi og kunstige blonder. Hun var diskret og vennlig av vesen og en elsker av skjønnhet og gode ting, og hun lyttet til og oppmuntret jentene og folkene i Belcourt. Søstrene mottok de unge jentene fra underprivilegerte bydeler, hvor de besøkte familiene. Dette gjorde at sr. Bibiane oppdaget den store materielle og moralske fattigdommen hos algeriske kvinner. Den 8. mars 1967 avla hun sine evige løfter.

I 1970 tok hun et profesjonelt diplom i søm, etterfulgt av det samme i broderi. Diplomene ble tildelt av den akademiske inspektøren i byen Alger. I tillegg til hennes tekniske ferdigheter hadde hun lært å stå jentene nær og hvordan man oppmuntret dem mellom en broderioppgave og en annen. Av denne grunn ble hun utnevnt til direktør for skolen. I 1980 ble hun sendt til en kommunitet hvor de var tre medsøstre. Hun fortsatte å leve sin tro med sin vanlige diskresjon, som inkluderte et dypere behov for åndelige øvelser, som hun gjennomførte hos klarissene i Alger eller i trappistklosteret i Tibhirine. Bare hennes faste tro tillot henne å stå opp mot en islamist som en dag forstyrret hennes undervisning for å tvinge dem til å undervise i Koranen.

Da terroren startet i 1994 og situasjonen i Algerie ble stadig vanskeligere for utlendinger, måtte hun ta en avgjørelse om hun skulle dra eller bli værende. Også misjonærsøstrenes generalsuperior ba søstrene i Algerie avgjøre om de ønsket å forlate landet eller bli værende. Sr. Bibianes svar var klart: «Det er folket selv som har spurt etter søstrene. Faktisk har de bedt oss om å bli værende. Jeg er svært nedslått og føler meg maktesløs overfor så mye lidelse, men jeg vet at Gud elsker disse menneskene og jeg har stor tiltro til Vår Frue av Afrika. Jesus sa: ‘Min Far vil gi dere alt det dere ber om i mitt navn’ (…) Hans lys hjelper meg å oppdage underverk som er skjulte, overraskende solidaritet, sjenerøsitet, overmenneskelig mot og Ånden som virker i deres hjerter. Guds ord hjelper meg å være oppmerksom og å være en strime av håp: Jeg velger å bli værende».

På samme måte svarte hun rolig til dem som var bekymret for hennes sikkerhet, inkludert sognepresten, p. Henri Bonamour: «Jeg er klar». Midt i en urolig verden sluttet hun aldri å stole på Gud. Tross alt ønsket folkene i nabolaget dem godt: «God morgen, mødre», hilste de dem med når de passerte på gaten for å gå til markedet. De svarte med et smil: «God morgen, barn».

Den salige Johanna Littlejohn (fr: Jeanne) ble født den 22. november 1933 i Tunis i Tunisia, som da var et fransk protektorat. Hun var datter av Guillaume Littlejohn, av maltesisk opprinnelse, som i sitt andre ekteskap var gift med Viola Simone fra Italia. Da hun var åtte år gammel i 1941, døde hennes far. Da ble alle barna sendt på skoler, den eneste broren ble sendt til Barmhjertighetens Døtre og de tre søstrene ble betrodd til kollegiet som ble drevet av Misjonssøstrene av Vår Frue av Apostlene i Tunis.

Den 28. mai 1948 ble hun som femtenåring konfirmert i sognet Sacré-Cœur i Tunis. En tid senere fortalte hun søstrene på skolen at hun allerede visste at hun ville bli en av dem. For å verifisere ektheten av hennes kall, ble hun i 1956 sendt for et år til Lourdes for en avklaring. Etter at denne perioden var gått, ble hun i 1957 opptatt som postulant hos disse søstrene i deres moderhus i Venissieux i nærheten av Lyon. Etter seks måneder som postulant mottok hun ordensdrakten og det nye navnet sr. Angèle-Marie NDA.

Hun led av dysleksi og hadde problemer med å følge og fullføre sin religiøse formasjon, men takket være sin store tålmodighet klarte hun å gjennomføre den. Men hun var flink med hendene og lærte seg broderi og å lage blonder. Hun bodde i moderhuset til hun etter novisiatet avla sine midlertidige løfter den 8. september 1959. Deretter ble hun sendt til Algerie. Hennes første destinasjon var Bouzarea i utkanten av hovedstaden Alger, hvor søstrene drev et barnehjem og en pensjonatskole for unge jenter. Hun ble værende der fra 1959 til 1964 med ansvar for de minste barna, men hun underviste alle, fra de minste til de største, som broderilærer. Hun ble spesielt dyktig i å lage de tradisjonelle algeriske blonder.

I 1964, da kunsthåndverksskolen i Alger (l’École d’art industriels et décoratifs) ble åpnet i bydelen Belcourt, ble hun derfor sendt dit som broderilærer. Der ble hun værende til sin død. Der var hun alltid oppmerksom på elevene, ikke bare på det akademiske plan. Hun var tålmodig, nær og likefrem overfor jentene, og hun snakket til dem på deres eget språk. Hun ønsket å innprente i dem kjærlighet til kunsten og til arbeid som var godt utført.

Året etter, den 8. september 1965, avla hun sine evige løfter. Sammen med de to søstrene i den lille kommuniteten som hun var en del av, besøkte hun studentens familier, hun var bekymret for deres fravær og sørget for at jentene ble vurdert korrekt under undersøkelsen. Hun var også i stand til å være sta, men om nødvendig kunne hun også uttrykke sin glede akkurat som Algeries kvinner, som ofte inviterte henne til bryllupsfester og så henne danse med dem, eller ble med i deres karakteristiske fest-triller.

I 1980 kom sr. Bibiane til kommuniteten, hvor de var bare tre medsøstre. Sr. Angèle-Marie var dypt knyttet til Algerie, til landets innbyggere og til sin misjon, og hun delte dette folkets gleder og lidelser. I mellomtiden ble truslene mot utlendinger hyppigere. Konfrontert med den forventede risikoen, svarte sr. Angèle-Marie med bønn, og hun skrev: «Jeg synes det er trist, jeg føler meg hjelpeløs, jeg ber til Vår Frue av Apostlene hver dag i messen, i bønnen, i rosenkransen og i vennskapet med folk». Også misjonærsøstrenes generalsuperior ba søstrene i Algerie avgjøre om de ønsket å forlate landet eller bli værende. Hun valgte det andre alternativet: «Å være vitne om Jesus. Jeg er ikke redd, fordi jeg er med Ham og med Den salige jomfru. På slutten av disse dagene med bønn og refleksjon valgte jeg å bli». Da sogneprest Bonamour minnet søstrene om faren og ba dem om å være klare, svarte hun: «Vi er klare».

Om ettermiddagen søndag den 3. september 1995 gikk to av de tre søstrene i kommuniteten, sr. Angèle-Marie og hennes overordnede, sr. Bibiane, til messe hos kongregasjonen «Små søstre av Jomfru Marias Opptagelse» (Petites Sœurs de l’Assomption – PSA). Da de forlot messen, delte en av søstrene sin frykt med sr. Angèle-Marie på grunn av volden. Hun svarte: «Vi må ikke være redde. Vi må bare leve dette øyeblikket godt (…) resten tilhører ikke oss». Hennes misjon var oppfylt i denne freden og enkelheten. Rundt ti minutter senere, kort tid etter klokken 19.15, ble de to søstrene ble de truffet av noen pistolskudd, bare hundre meter fra sitt hus i bydelen Belcourt i Alger i Algerie. De hadde tatt de nødvendige forholdsreglene, men det var åpenbart at noen hadde sporet dem. Sr. Angèle-Marie var 61 og sr. Bibiane 65 år gammel.

De hadde bodd 35 år i Algerie, inkludert 31 år i arbeiderbydelen Belcourt (nå Belouizdad) i Alger. På alteret i deres kapell var Bibelen åpen på Paulus’ første brev til korinterne: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1.Kor 1,18). Erkebiskop Henri Teissier feiret deres begravelser, noe han gjorde for atten av de nitten fremtidige salige.

De nitten Algerie-martyrene (d. 1994-96) ble saligkåret den 8. desember 2018 i Oran i Algerie. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Gruppen er delt i syv grupper etter dødsdato, og de har individuelle minnedager. Deres minnedag er dødsdagen 8. januar. Som minnedag for hele gruppen på nitten ble 8. mai valgt, den dagen de to første martyrene ble drept i 1994.

Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, eglise-catholique-algerie.org, africamission-mafr.org, champagnat.org, la-croix.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. september 2019