Den salige Dalmatius Moner (1291-1341)

Den salige Dalmatius Moner (sp: Dalmacio) ble født i 1291 i landsbyen San Coloma de Farnés nær Girona (sp: Gerona) i Katalonia i Spania. Han kom fra en fornem katalansk familie. Alt vi vet om ham, stammer fra en latinsk biografi skrevet av hans samtidige og meddominikaner, den berømte inkvisitoren Nikolas Eymeric. Selv om den ble skrevet mindre enn ti år etter Dalmatius' død og er spesielt verdifull av den grunn, ble den ikke identifisert før på begynnelsen av 1900-tallet. Tidligere forskere visste at den eksisterte, men de måtte stole på en spansk adaptasjon av originalen.

Han gikk ikke på noe spansk universitet, men studerte i Montpellier i Frankrike. Da han hadde fullført studiene, søkte han i 1314 om opptak i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i Girona, 25 år gammel. Etter sin løfteavleggelse levde han stillferdig og utførte beskjedent sine plikter. Dette var hovedsakelig undervisning, som han drev med i mange år, men han ble også novisemester. I tillegg til de botsøvelsene som var foreskrevet i regelen, la han til egne frivillige, som å sove i en gammel lenestol. Han ba kontinuerlig, og han var spesielt glad i å be utendørs på steder hvor naturens skjønnhet talte til ham om Guds storhet. I følge lesningene i hans officium var han kjent som «broderen som taler med englene», og ved minst en anledning ble han sett leviterende (svevende). Han avslo alle titler og embeter, men var et levende eksempel på troskap mot regelen.

I følge Nikolas Eymeric, hvis beskrivelse er overbevisende i sine detaljer, var Dalmatius «ikke tiltrekkende fra naturens hånd». Han var «upolert i sin fremtoning, høy, vissen, skallet og intens». Han snakket lite, og når han gjorde det, var hans stemme «lys og skarp», og han hadde en svært langsom gange. Han snakket aldri til kvinner, bortsett fra over skulderen, enten det nå var av sjenerthet eller beskjedenhet eller av andre grunner. På den andre side hadde han stor hengivenhet til den hellige Maria Magdalena, dominikanerordenens skytshelgen. Hans største ønske var å dø i La Sainte Baume, hvor hun i følge legenden hadde tilbrakt 30 år i det som ble sagt å være Maria Magdalenas grotte. Der tilbrakte Dalmatius tre år før han ble kalt tilbake til Girona. Da han kom tilbake dit, fikk han tillatelse til å grave ut en hule for seg selv på klosterets eiendom. Han levde på dette ukomfortable stedet i fire år, og forlot det bare til tidebønnene, kapittelet og måltidene i refektoriet.

Han døde den 24. september 1341 i sin hule i Girona. Han ble saligkåret den 13. august 1721 ved at hans kult ble stadfestet av pave Innocent XIII (1721-24). Den ble stadfestet igjen den 19. juni 1726 av pave Benedikt XIII (1724-30). Hans minnedag er 26. september, men dødsdagen 24. september nevnes også.