De hellige Donatian og Rogatian av Nantes (d. 299)

De hellige Donatian (Donatus; fr: Donatien, Donasien; lat: Donatianus) og Rogatian (fr: Rogatien, Rogasien; lat: Rogatianus) ble født en gang på 200-tallet i Nantes (Nantetum, Nannetum) i Bretagne i den romerske provinsen Gallia Lugdunense. Den historiske provinsen Bretagne er nå delt i fem franske departementer: Finistère i vest, Côtes-d’Armor i nord, Ille-et-Vilaine i nordøst, Loire-Atlantique i sørøst og Morbihan i sør ved Biscayabukta. Siden reorganiseringen i 1956 består den administrative regionen Bretagne av bare fire av de fem bretonske departementene, eller 80 % av det historiske Bretagne. Det resterende området av gamle Bretagne, departementet Loire-Atlantique rundt Nantes, er nå en del av regionen Pays de la Loire.

Donatian og Rogatian var brødre og kom fra en adelig gallo-romansk familie, og deres far Aurelian var den øverste embetsmannen i byen. De bodde i en villa utenfor byen. Deres akter forteller at de opprinnelig var hedninger. Den yngste broren Donatian mottok dåpen mens han fortsatt var tenåring, angivelig av den tredje biskopen av Nantes, den hellige Similian, som imidlertid står på dagens bispeliste som biskop først fra 330. Donatians dåp markerte kristendommens inntog i aristokratiet i Nantes og gjør ham til en form katalysator. Han var så seriøs i sitt nye liv at hans eldre bror også tenkte på å omvende seg til Kristus.

Det hersker en del tvil om tidspunktet for brødrenes martyrium, men de fleste mener at det skjedde under keiserne Diokletian og Maximian. I 284 ble Diokletian ny keiser, og i 285 utnevnte han sin venn og offiserskollega Maximian Herkules til caesar (juniorkeiser) og ga ham kontrollen over de vestlige provinsene. I 286 forfremmet Diokletian ham til augustus (likeverdig medkeiser). Likevel var Diokletian den fremste av de to med rett til å legge ned veto mot alle Maximians edikter.

Keiser Maximian sendte en ordre til områdets prefekt som påla ham å drepe alle som nektet å ofre til Jupiter og Apollo. Hagiografen Alban Butler mener at dette må ha skjedd da keiseren var i Gallia i en ekspedisjon mot bagaudae i 286, eller mot Carausius (Marcus Aurelius Mausaeus Valerius Carausius) (d. 293) som hadde grepet makten i 286 og erklært seg som keiser av Britannia og det nordre Gallia (Imperium Britanniarum). Han legger derfor martyriet til rundt år 287.

Prefekten som dekretet var adressert til, synes å ha vært den mytiske og trolig fiktive prefekten Rictiovarus. Aktene kaller ham president, en tittel som bare ble brukt om en guvernør som hadde makt over liv og død. Da prefekten kom til Nantes, ble Donatian arrestert og brakt for ham, anklaget for å bekjenne kristendommen og for å hindre andre, spesielt sin bror, fra å tilbe de romerske gudene. Donatian avla en modig bekjennelse av sin tro på Kristus for guvernøren, og for dette ble han kastet i fengsel og lagt i jern.

Rogatian ble også brakt for prefekten, som først prøvde å vinne ham over ved hjelp av smiger, men da han fant at også denne broren var ubøyelig, sendte han ham til fengselet hvor hans bror satt. Rogatian sørget over at han bare var katekumen, det vil si at han ønsket å bli døpt, men på grunn av at den lokale biskopen var gått i dekning for å unngå forfølgelse, hadde han ikke blitt døpt.

Brødrene tilbrakte natten sammen i bønn før de neste morgen igjen ble brakt for prefekten. Der erklærte de at de var rede til å lide all slags tortur for Kristi navns skyld. Prefekten ga da ordre om at de skulle tortureres på strekkbenken, og deretter ble de stukket med lanser, og til slutt ble deres hoder hogd av med sverd i Nantes. Før de ble halshogd, kysset Donatian sin bror og ba Gud om å la broren, som ikke hadde vært nedsenket i dåpens vann, motta dåpen ved å bli stenket av sitt eget blod. Rogatian betraktes derfor som det klassiske eksempelet på «bloddåp». Deretter ble de halshogd og dro inn i den himmelske herlighet.

Deres martyrium skjedde trolig i 299, men 289 og 304 nevnes også. Noen lærde hevder imidlertid at det skjedde i en tidligere forfølgelse, for eksempel rundt 250 under keiser Decius (249-51). Tradisjonen sier at det var den 24 mai. De ble gravlagt i nærheten av stedet for henrettelsen. Etter keiser Konstantins toleranseedikt i 313 ble levningene av de to martyrene flyttet til en mer verdig grav. På slutten av 400-tallet ble det bygd en kirke over deres grav som ble viet til dem.

Den ble overlatt til munkene i klosteret Saint-Martin i Tours, som utvilsomt skrev deres passio. De ble overtatt av munkene i Saint-Benoît ved Loire, av Saint-Médard i Soissons på 700-tallet og av Déols i departementet Indre i regionen Centre-Val de Loire på 1000-tallet. Deres relikvier ble flyttet til Orléans på grunn av de normanniske invasjonene Oppgaven som relikvienes vokter ble endelig overtatt av bispedømmeprester, spesielt fra et kollegium av kanniker, som på 1800-tallet tok den hellige Benedikts regel etter råd fra Dom Prosper Guéranger (1805-75). De to martyrenes levninger ble i 1145 (1092?) overført av biskop Albert av Ostia til katedralen i et skrin av gull og sølv. Disse relikviene ble spredt under revolusjonen, og et treskrin erstattet derfor det tidligere relikvaret. Noen av martyrenes relikvier oppbevares i den kirken som er vigslet til dem, Saint-Donatien-et-Saint-Rogatien ved Place des Enfants-Nantais i kvartalet Malakoff-Saint-Donatien i Nantes. Den er blitt ombygd flere ganger og fikk i 1889 tittelen Basilica minor.

Den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) forteller om dem, men kaller Donatian for Donatus. Det er bevart en passio fra 400-tallet, som altså ble skrevet rundt et århundre etter hendelser som det fortelles om. Denne lidelseshistorien har bevart tradisjonelle elementer gjennom praktiseringen av en valfart til martyrenes grav. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) mener derfor at kjernen i passio synes å være helt autentisk.

Deres minnedag er dødsdagen 24. mai, som står i gamle martyrologier og også i det førkonsiliære Martyrologium Romanum:

Nannete, in Britannia minore, beatorum Martyrum Donatiani et Rogatiani fratrum, qui, sub Diocletiano Imperatore, pro constantia fidei, in carcerem missi, et in equuleo suspensi ac laniati, deinde lancea militari confossi, novissime capite praecisi sunt.

Nantes i Bretagne, de salige martyrene Donatian og Rogatian, brødre som under keiser Diokletian, for sin standhaftighet i troen ble sendt i fengsel, hengt opp på pinebenken og torturert, deretter gjennomboret av en militær lanse boret, og til slutt halshogd.

De står fortsatt på samme dato i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

Nannétibus in Gállia Lugdunénsi, sanctórum fratrum Donatiáni et Rogatiáni, mártyrum, quorum, ut fertur, alter baptísmum accéperat, alter catechúmenus erat; in extrémo autem certámine Donatiánus fratrem ósculans Deum orávit, ut qui sacro lavácro tingi nequírat cruóris flúmine abstergéri mererétur.

I Nantes i Gallia Lugdunense [nå i Frankrike], de hellige brødrene Donatian og Rogatian, martyrer, hvorav den første hadde mottatt dåpen, mens den andre fortsatt var katekumen. Men da døden nærmet seg, kysset Donatian sin bror og ba Gud om å la ham som ikke hadde blitt nedsenket i den hellige dåpens bad, bli sprinklet av sitt eget utgytte blod.

De hadde også en translasjonsfest den 21 oktober. Deres kult spredte seg i hele Loiredalen og helt til Orléans da relikviene ble flyttet dit. Datoen for minnedagen har gjennomgått en endring etter revolusjonen. Den høytidelige festen for de to martyrene i Nantes blir nå feiret på fjerde søndag etter påske, og deres relikvier blir båret i prosesjon. Festen for translasjonen av relikviene feires den 21. oktober. De æres fortsatt i Nantes under sitt populære navn Les Enfants Nantais («Barna fra Nantes»). Alle bispedømmene i Bretagne og de andre landene som ble evangelisert av bretonere, som Canada, har kirker viet til Enfants Nantais.

De to brødrene er de første kjente kristne i Nantes og de ble valgt til skytshelgener for byen og bispedømmet Nantes. De æres også i Orléans, Plougastel-Daoulas, Ambleville, Laval, Angers, Tours og Chartres. I tidligere tider sto det et kapell på bymuren i Rouen med navnet Saint-Donatien-sur-les-murs. Det stammet fra 1100-tallet. Det finnes også et distrikt i Rennes med navnet Saint-Donatien-de-la-fôret, oppkalt etter et kapell som en gang sto der. Det finnes et kapell for Donatian i byen Languidic i det bretonske distrikt Morbihan. Sognekirken i den bretonske byen Conquereuil en Poligne (Ille-et-Vilaine) er vigslet til dem, og så sent som i 1655 nevnes tilstedeværelsen av relikvier i denne kirken.

Donatian og Rogatian avbildes ofte sammen. På avbildninger assosieres som regel Donatian med fargen hvit og Rogatian med fargen rød. Noen ganger blir Donatian blandet sammen med sin navnebror i Brugge (den hellige Donatian av Reims).

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, diocese-quimper.fr, nantes.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. april 1998 – Oppdatert: 24. desember 2017