Den hellige Deodatus av Nevers (~590-~680)

Minnedag: 19. juni

Litografi fra Libraire Gangloff i Mulhouse (ca 1910): Deodatus foran byen Sankt-Diedel i Lothringen (nå Saint-Dié-des-Vosges i Lorraine)Skytshelgen mot pest; mot tordenvær, tåke, regn og oversvømmelse; mot motgang og ulykke; mot ånde onder

Den hellige Deodatus (fr: Dié, Deydié, Didier, Dieudonné, Déodat, Adéodat) ble født rundt 590 eller tidlig på 600-tallet i det vestlige Gallia, eller ifølge noen kilder i Irland. Dette kommer imidlertid av en skrivefeil av en kopist, som skrev Hibernensis (av Irland) i stedet for Nivernensis (av Nevers). Noen kilder hevder at skrivefeilen gikk i motsatt retning: Han var en irsk biskop som ble til biskop av Nevers! Noen mener at han rett og slett er en legendarisk skikkelse. De gamle fjellfolkene i Vosges kalte ham rett og slett le bonhomme («mannen»).

Han kom fra en adelsfamilie og skal i 655 ha blitt biskop av Nevers i Gallia (nå i departementet Nièvre i regionen Burgund). I 657 deltok han på synoden i Sens sammen med de hellige Eligius av Noyon, Audoenus av Rouen og Faro av Meaux og andre ledende biskoper. Faktisk er det en Deodatus i de to bispelistene fra Nevers. Men på den tiden var Nevers bare en beskjeden satellitt til Lyon eller Autun.

Etter bare tre år i embetet trakk han seg imidlertid som biskop, og etter å ha anbefalt for sine prester hvem de burde velge til hans etterfølger, trakk han seg tilbake som eneboer i skogen i Hagenau (Heiligenforst) i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) i bispedømmet Strasbourg. Uansett om han var en enkel eremitt eller en biskop som lengtet etter ensomhet, i likhet med den hellige Gundebert (Gondelbert) på omtrent samme tid, kom Deodatus til området nær Rambervillers i Romont. Folket der var uvennlige og barbariske, og åpenbart pådro han seg et visst fiendskap fra dem, og snart utviste de den fremmede. Han flyttet da til en øy nær Strasbourg ved navn Novientum eller Ebersheim, hvor noen få andre eneboere hadde levd et eremittisk liv siden rundt 661. Han ble deres leder, og på land han fikk av kong Kilderik II av Austrasia (662-75), bygde hans disipler klosteret Ss Peter og Paulus i en tett skog nær Sélestat i Alsace. Denne voksende kommuniteten ble kjernen til klosteret Ebersheim (Ebersheimmünster), nå Ebersmunster (ty: Ebersmünster).

Claude Bassot (1580-1630): Konsekrasjonen av Deodatus (ca 1620), Musée Pierre-Noël i Saint-Dié-des-VosgesMen Deodatus trengte fortsatt ensomhet, så han trakk seg tilbake fra kommuniteten og prøvde å finne et sted hvor han kunne leve alene med Gud uten å bli forfulgt. Men dette viste seg å være vanskelig. Deodatus dro først til Alsace for å vandre omkring der midt på sletten, som da var dekket av skoger og han er rapportert suksessivt i Ebersmunster, i Val de Villé og i Ammerschwihr nær byen Kaysersberg i Alsace. Til slutt vendte han tilbake til Vogesene. Via passet Bonhomme kom han til Meurthe i Lorraine. I skogen i skråningene av Kemberg, midt i den nåværende byen Saint-Dié, fant han endelig det fredelige tilfluktsstedet han lenge forgjeves hadde søkt i den dalen som ble kalt «Galilaea» (Val de Galilée) og som nå er kjent som Val Saint-Didier. Han bygde seg også en hytte og et kapell til ære for den hellige Martin av Tours. Etter disse omskiftninger som elskverdig rapporteres av legenden, bør det bemerkes at alle disse vandringene tilfeldigvis markerte meget presist de eiendommene som det berømte kapittelet i Saint-Dié hadde i Meurthe, Mortagne og helt til Alsace.

Etter en åpenbaring av Jomfru Maria var Deodatus rask til å bygge kirken Notre-Dame (nå Notre-Dame-de-Galilée) for henne på det stedet som ble kalt Les Jointures. Gjennom århundrene forble faktisk kirken Notre-Dame byens heder og beskytter. I 1279 tildelte pave Nikolas III gjennom et spesielt pavelig brev avlat til alle besøkende som var pilegrimer og spesielt de syke. Vi vet at like før religionskrigene var veggene i den lille kirken Notre-Dame-de-Galilée behengt med krykker, håndjern og lenker, votivgaver fra helbredede syke og befridde fanger som var hjulpet av Marias forbønn. Det måtte være en stor trøst for befolkningen i Saint-Dié i november 1944 at den mirakuløst ble stående midt blant byens ruiner, tyve skritt fra den sprengte katedralen, som var tyskernes verk. Katedralen ble gjenoppbygd som en nøyaktig kopi og ble gjenvigslet i 1974 (28. til 29. september).

B. Prot: Opphøyelsen av den hellige Deodatus (1662), Musée Pierre-Noël i Saint-Dié-des-VosgesI likhet med Gundebert og mange andre som elsket ensomheten, ble Deodatus i kraft av sin hellighet snart omringet i sin celle i Kemberg av en voksende skare av tilhengere. Derfra så han uten tvil at stedet for Maria-åpenbaringen var et sted som var mer egnet for å bygge et kloster. Forsynet sørget for at Deodatus, helt mot hans egne ønsker, ble far til en åndelig familie. I all enkelhet gikk han med på å skape og organisere det nye kloster.

Den hellige Hunna av Alsace (Una) var datter av en greve fra Alsace og giftet seg med adelsmannen Huno av Hunawihr (ty: Hunaweier, Hunnaweyer). De ga noen av sine eiendommer til klostret Ebersmunster og et enormt område til Deodatus, og donasjonene ble stadfestet av kong Kilderik II en gang mellom 660 og 670. Dette området ble snart kalt Val de Galilée (Galilea-dalen) som ble gitt til Deodatus og hans etterfølgere «for evig tid». Donasjonen ble umiddelbart bekreftet religiøst med det berømte charteret fra erkebiskop Numerian av Trier, som dermed sikret for fremtiden det unge klosterets uavhengighet og privilegier overfor biskopene i Toul. Familien synes å ha vært under Deodatus’ inspirasjon og innflytelse, for Hunnas og Hunos sønn Deodatus ble oppkalt etter ham og døpt av ham. Senere trådte han inn i klosteret Ebersheimmünster nær Strasbourg og ble den hellige Deodatus av Ebersmunster.

Den hellige Deodatus, glassmaleri fra 1800-tallet i det gotiske koret i kirken Saint-Jacques-le-Majeur i HunawihrOgså i Galilea-dalen (også kjent som Vallis-Galilaea) samlet det seg disipler rundt Deodatus, og for dem kan han ha grunnlagt det klosteret som ble kalt Jointures (Juncturae). Navnet Jointures (sammenføyning) er dobbelt rettferdiggjort av topografien. Det viser både til skjæringspunktet mellom to veier, den romerske veien fra Colmar i Alsace til Metz i Lorraine og Via Salinatorum, og til utløpet av den lille elven Robache i elven Meurthe. På denne måten ble det fremtidige klosteret naturlig beskyttet av to elver som virket som en vollgrav. Rundt dette klosteret vokste byen Saint-Dié frem (nå Saint-Dié-des-Vosges). Deodatus skal selv ha blitt klosterets abbed og gitt det den hellige Kolumbans klosterregel. Kolumbans irske regel var etablert på begynnelsen av århundret i Luxeuil og dets datterklostre, og sett med moderne øyne var den av en forbløffende og ubønnhørlig strenghet, for eksempel for mindre forseelser mot lydigheten. Derfor innførte Deodatus senere i stedet den hellige Benedikts regel, som var italiensk og mye mildere.

Uten å forsømme sine plikter som abbed, beholdt Deodatus sin kjærlighet til ensomhet og trakk seg ofte tilbake til sitt oratorium Saint-Martin. Dermed svingte hans liv i ti år mellom to poler og tvang ham til uopphørlig å pendle mellom Jointures og foten av Kemberg og på veien krysse elven Meurthe på en tynn bro. Der bodde han i sin gamle eneboerhytte nær kapellet Saint-Martin.

Men det som var viktigst av alt, «den eneste nødvendige», var for Deodatus hans disiplers åndelige liv. I kirken praktiserte munkene laus perennis («kontinuerlig bønn»), en høytidelig residering, dag og natt, av det liturgiske officiet. I de fortsatt hedenske skogene i Vosges hørtes lovprisning til Gud, og evangeliets budskap spredte seg gjennom hele regionen.

Ikke langt unna levde en annen biskop som hadde trukket seg tilbake, den hellige Hidulf av Trier (d. 707), og han ledet også en kommunitet av eremitter. De to ble nære venner, selv om de begrenset sine møter til ett i året, da de pleide å tilbringe natten i bønn og lovprisning av Gud. Litt tidligere hadde biskop Gundebert av Sens (Gondebert, Gondelbertus) abdisert fra sitt bispedømme og grunnlagt klosteret Senones tolv kilometer fra Jointures, hvor han døde i 675.

Samtidig grunnla den hellige biskop Leudinus Bodo av Toul (ca 669-ca 673) nord for Jointures klosteret Bonmoutier (Bodon-Munster)» og i sør klosteret Étival. Klosteret Senones lå i øst og Jointures i vest. Alle fire klostrene lå i bispedømmet Toul. Disse fire klostrene, alle grunnlagt i løpet av tyve år (mellom 660 og 680), dannet ved deres geografiske beliggenhet de fire ytterpunktene av et kors. Dette korset fikk snart det vakre navnet «Lorraines monastiske kors» (Croix monastique de Lorraine). Men korset manglet et senter midt mellom dem, i det punktet hvor korsarmene krysses. Der grunnla Hidulf snart etter 671 klosteret Moyenmoutier. Han kalte selv klosteret Monasterium Medium (Medianum, Medianense) eller Mittelmünster (Moyenmoutier) på grunn av beliggenheten midt i en gruppe klostre (moyen = midt; moustier = kloster).

Deodatus skal ha deltatt på to konsiler i Roma, i oktober 679 og mars 680. På slutten av sitt liv, utslitt av det krevende virket som abbed og av botsaskesen, trakk Deodatus seg tilbake til sin første eremittbolig. Det var der han døde den 19. juni 679 i en alder av rundt nitti år. Bollandistene sier at han døde i 729, Mabillon sier 19. juni 680, Butler følger Deodatus’ Vita og sier at han døde den 19. juni 679. Han døde i Hidulfs armer etter å ha betrodd ham sitt kloster, og Hidulf gravla sin venn i henhold til hans ønsker i kirken Notre-Dame. Det er tradisjonen som sier at abbed Hidulf av Moyenmoutier skal ha hjulpet sin venn i dødens time og ledet hans begravelse, men dette er historisk uholdbart.

Hundre år etter Deodatus’ død tiltrakk klosteret seg den salige keiser Karl den stores oppmerksomhet, og i 769 knyttet han det til det store kongelige klosteret Saint-Denis. Privilegier er uten tvil et gode som fører til mye godt arbeid, men i det lange løp skadet de moralen. En kraftig nedgang skjedde derfor på 900-tallet, og forsøk på reform mislyktes. Hertug Fredrik I av Lorraine (959-78) erstattet Deodatus’ munker med augustinerkorherrer, og denne radikale endringen ble bekreftet av en bulle fra pave Gregor V (996-99). Den store kirken ble en kollegiatskirke og det primitive klosteret ble endret til et kapittel ledet av en «storprost» (grand-prévôt) direkte underlagt Den hellige stol.

Hans relikvier ble skrinlagt i 1002. En stor del av dem ble brent av svenskene i 1636. Det finnes notiser om nye translasjoner i 1648, 1679, 1735, 1766, 1792 og 1808. Bispedømmet Saint-Dié ble nedlagt i 1801, men gjenetablert i 1817. Klosterkirken ble ødelagt i 1944, men Deodatus’ gjenværende relikvier ble berget, skrinlagt og høytidelig bisatt igjen i 1950. Hans hode og noen knokler oppbevares i katedralen i Saint-Dié. Han fremstilles alltid som biskop, ofte med tordenskyer over seg, som han skal ha fordrevet med sin bispestav. Han avbildes også med utstrakt hånd mens han driver en demon ut av en kvinne. Han regnes som skytshelgen mot pest, uvær, tåke, regn og oversvømmelser; mot motgang og ulykke, mot onde ånder.

Historikere bestrider ikke at Deodatus døde på 600-tallet i denne delen av Vosges. Men de har alle reservasjoner når det gjaldt hans opprinnelse og detaljene i hans begivenhetsrike liv. Alt vi vet om Deodatus, kommer fra et Vita Deodadi, som var sent og av liten historisk verdi. Denne boken, av en anonym munk fra Moyenmoutier, stammer først fra 1000-tallet, og gir stor honnør til forfatterens fantasi og kvaliteter som forteller. Man mener at biografien ble skrevet på initiativ av den hellige pave Leo IX (1049-54), som var biskop av Toul som Bruno av Egisheim (1026-52) før han ble pave. Han tok også initiativ til å samle biografier om flere helgener fra Lorraine.

Men det faktum at den store paven i 1049 hadde godkjent Vita Deodati og selv forordnet offentlig opplesing av den i Roma, er ikke nok til å overbevise dagens historikere. På 1200-tallet la munken Richer i Senones til noen sjarmerende opplysninger, som ikke bidro til å heve sannhetsgehalten. Men denne legenden forklarer mange av de tradisjonene som fortsatt er levende i Alsace og Lorraine. Deodatus’ andel i grunnleggelsen av Jointures regnes i dag som tvilsom. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922), som konklusjon på en langvarig studie av spørsmålet, tvilte på at han kunne ha vært eremitt i Vosges.

Deodatus’ minnedag i benediktinerordenen er dødsdagen 19. juni, men 20. juni nevnes også. Han ble tidligere feiret den 18. juni i Toul og den 20. juni i Strasbourg og Nevers. Kapittelet i Saint-Dié hedret ham i liturgien den 8. juli sammen med de hellige Hunne, Villigod og Martin. Datoen 19. juni ble vedtatt senere. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) minnes han den 19. juni:

In monte Vósego in Burgúndia Austrásiae, sancti Deódati, epíscopi Nivernénsis, qui monastérium in loco póstea ipsíus nómine appelláto condidísse tráditur.

«I fjellområdet Vogesene i austrasisk Burgund [nå: Lorraine], den hellige Deodatus, biskop av Nevers, som senere ga klosteret på dette stedet sitt navn».

Noen kilder opererer med to hellige ved navn Deodatus – Deodatus av Nevers og Deodatus av Jointures, med samme dødsår, samme minnedag og overlappende historier (begge var biskoper av Nevers på midten av 600-tallet, begge trakk seg etter kort tid for å bli eremitter osv.) Det er all grunn til å tro at det dreier seg om en og samme person, spesielt siden de fleste kildene bare nevner den ene av dem.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VI), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org. zeno.org, heiligen-3s.nl, Butler 1866, kirchensite.de, saint-deodat.cef.fr, nominis.cef.fr, catholique-vosges.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 21. september 1998