Den hellige Dodo av Tikrit (529-609)

På begynnelsen av 500-tallet levde i byen Sidos i regionen Orumi (også kalt Urmia) og Manazgard i Irak ekteparet Simon og Helena (syr: Heleni), som var svært formuende og kjent for sin sterke tro og sin gavmildhet overfor fattige og trengende og til klostre og kirker. Deres hjem var et velkjent overnattingssted for fremmede og pilegrimer. Men de hadde en stor sorg, for etter femti års ekteskap var de fortsatt barnløse.

En dag var det en hellig eremitt ved navn David (syr: Daweed) som bodde i et kloster på en høyde nær byen Tabriz (i dag i det nordre Iran) som overnattet i deres hus. Denne munken var på en pilegrimsreise til Jerusalem. Ekteparet ba om eremittens bønner og hans velsignelse. Han ga dem sin velsignelse og ba om at de måtte få et barn og at hans navn skulle bli stort i begge verdener.

Ni måneder senere fødte Helena i 529 en sønn. Da eremitten vendte tilbake fra Jerusalem, gikk han inn i Simons hus og så gutten. På foreldrenes anmodning ba han igjen for gutten og ba Gud om at hans navn måtte bli stort i begge verdener. Etter noen dager, da hun kulle til å dra, ga Simon og Helena ham mange gaver, slik som gull, sølv, liturgiske kar og stoff som han kunne ha brukt i klosteret. Men han tok bare en kalk for den hellige liturgi og dro tilbake til sitt kloster nær Tabriz.

Gutten ble døpt og oppkalt etter den eremitten som med sine bønner sikret at han ble født. Hele familien og landsbyen gledet seg med dem over dette barnet. Helena og Simon ga sin sønn en rettroende kristen oppdragelse og mye kjærlighet, så mye kjærlighet at de til og med ga ham kjælenavnet «Dodo», som betyr «elsket» på syrisk.

Da David var fem år gammel, begynte han på landsbyens skole, hvor han flittig studerte både Det gamle og Det nye testamentet i syv år. Han leste også bøker av munker. Han ble ansett for å være uhyre intelligent og hans oppførsel var alltid rettferdig. Etter de syv årene døde hans far og has mor fulgte ham to år senere. Mange ganger tenkte David på å bli munk, men hans foreldre hadde ekteskapsplaner for ham. Når de nå ikke var der lenger, var han glad for at han ikke trengte å gifte seg og for at han var i stand til å følge sitt kall.

En dag leste han i Skriften Jesu ord om disippelskap, nemlig hans befaling til den rike mannen: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» (Matt 19,21). Fra det øyeblikket av foraktet han verden og med sine tanker var han i den kommende verden. Av den store formuen som hans foreldre hadde etterlatt seg, ga han en del til Kirken og resten delte han ut blant de fattige og de syke. Han kledde seg i filler som en fattig og tok bare med seg det hellige evangeliet, som han pleide å lese i sine foreldres hus og la avgårde til Tabriz, til det klosteret hvor den eremitten levde som en gang hadde besøkt hans foreldre.

Da han kom til klosteret, banket han på døren med bønner. Han introduserte seg for abbeden og kommuniteten og ba om å bli mottatt som munk i klosteret. Da de så at han var ydmyk, stille og med en glødende vakkerhet, gikk de med på det og ikledde ham munkedrakten neste morgen. Han fikk en munkecelle i klosteret og ble overlatt i David eremittens varetekt. Den unge munken David praktiserte svært vanskelige øvelser og hard askese. Han ba ustanselig, og selv om natten våket han i bønn. Han elsket lange faster og kontinuerlig bønn i lange perioder. En gang i uken, nemlig på søndag, inntok han et måltid, og når han brøt sin faste, spiste han litt grønnsaker eller enkel mat. Av kjærlighet til Herren bar han en a hard metallskjorte som plaget ham om sommeren på grunn av heten og om vinteren på grunn av kulden. Han led frivillig som en martyr.

Etter at han hadde vært to år i klosteret døde hans gamle mester, eremitten David. Etter det forlot den unge munken klosteret i hemmelighet og slo seg ned på det høye fjellet nær Tabriz, hvor han levde uten ly for været under åpen himmel. I sitt kloster ble han glemt, og ingen av munkene visste hvor han hadde blitt av. På fjellet var han utsatt for solens hete og snøens kulde og sultet og tørstet alvorlig. Han holdt ut sine asketiske øvelser i tolv år. I tillegg måtte han møte utfordringer og kamper fra djevelen og demonene. Som et eksempel for seg selv tok han den hellige Barsawmo (d. 458), leder for anakoretene. Han imiterte den helgenens overdrevne oppførsel.

En natt så abbeden i klosteret i en drøm hvordan to engler kom ned fra himmelen til den hellige munken David, bøyde seg for ham og ble værende hos ham i rundt en time. En av englene bar en gullskål med lyst skinnende brød, den andre en gullkrukke med vann søtere enn honning. Abbeden spurte englene hvem de var til. De svarte at de var til David og at Gud ille at han skulle ha dem ettersom han i tolv år hadde vært uten mat av kjærlighet til sin skaper. Deretter irettesatte englene abbeden og den monastiske kommuniteten for at de ennå ikke hadde sett etter David og best om hans bønner og hans velsignelse.

Da abbeden våknet fra sin søvn, var han skremt og samlet kommuniteten og spurte dem om David. Men ingen visste hvor han var. Da forklarte abbeden for dem at han hadde en drøm om ham og at en engel hadde krevd at de besøkte ham på fjellet og be om hans velsignelse. De tok med seg røkelse for å møte ham på en verdig måte. I en visjon fikk David av Den Hellige Ånd beskjed om at han skulle stå opp og haste mot brødrene som kom for å besøke ham. De møttes med dyp ydmykhet og stor glede og ga en velsignelse til hverandre.

Munkene var forbløffet over de klare ordene fra Davids munn. De ba ham om tilgivelse for sin skyld og bønnfalt ham om å bli med dem tilbake til klosteret. Han ble overtalt og dro sammen med dem. Han ble værende der i en uke sammen med dem og så at de respekterte ham svært mye og bøyde seg ned for ham. Siden han ønsket å flykte fra denne verdens heder, bestemte han seg for å forlate klosteret igjen og dra til et sted hvor ingen ville gjenkjenne ham.

Han forlot klosteret om natten og reiste til Jerusalem. Derfra besøkte han klostrene i Egypt og fikk velsignelsen fra eremittene der. På veien tilbake utførte han mange mirakler. Han kom til Urfa (i dag Sanliurfa i Tyrkia) og ble velsignet av de mange klostrene på det hellige fjellet der. På veien tilbake til sitt kloster ved Tabriz førte Guds forsyn ham til området ved en by ved navn Azekh (i dag Idil i Tyrkia). Syv kilometer sørvest for denne byen lå landsbyen Esfes (i dag Yarbasi i Tyrkia), og nord for denne lå den skremmende dalen som ble kalt «Helvetets dal». Den hadde fått dette navnet på grunn av dalens dyp og fordi det var et yndet område for tyver og fredløse.

Der fant han en trang bergsprekk hvor han bodde i to år, og derfra utførte han mange mirakler som helbredelser, eksorsismer og omvendelser av ikke-troende. Innbyggerne i landsbyen Esfes ville bygge et kloster til ham, slik at han ikke lenger behøvde å bo i den trange bergsprekken og slik at man kunne nå ham lettere. Derfor begynte de å legge fundamentene for det nye klosteret. Mens de gravde, kom en stor giftig slange ut og drepte to menn med sin gift. Da David hørte om denne hendelsen, ble han svært trist, og av ydmykhet ønsket han ikke å kalles David lenger, men Dodo, ettersom han etter egen mening ikke var verdig til å kalles ved samme navn som kong David, som også ble kalt «Guds hjerte». Han gikk ned og ba oppriktig og vekket opp de to døde mennene fra de døde i Jesu Kristi navn. Alle som så det, priste Gud. Deretter gikk han til slangen, utførte en eksorsisme på den, pustet på den slik at den ble tørr og døde.

Etter syv måneder var det nye klosteret bygd og fikk navn etter ham. Der var Dodo abbed for førti ærverdige og eksemplariske munker, og for dem etablerte han lover og regler. Han instruerte dem til  hellige liv og underviste dem om kjærlighet og ydmykhet, han erfarte dem mot hovmod, formante dem til å faste, be og våke. De mottok hans ord som om de kom fra Kristus selv. I dalen bygde de en kirke, og Dodos eremittcelle finnes der fortsatt. Gjennom deres bønner og harde arbeid ble dalen en åndelig oase og et skjul for mange troende.

Da Dodo var seksti år gammel i 589, døde biskopen av Tikrit (i dagens Irak). Innbyggerne i byen dro til patriarken av Antiokia (det vil si den ikke-kalkedonske syrisk-ortodokse patriarken etter skismaet i 538) og ba ham om å foreslå en ny biskop og konsekrere ham for dem som deres hyrde. Patriarken på den tiden, Peter III (581-91), var en hellig og dydig mann. Ifølge øyenvitner tente han lysene i sin kirke i Antiokia ved ilden som kom ut av hans fingre, slik at han hele sitt liv ikke trengte noen ekstra ild. Denne patriarken sto i bønn, faste og våking og ba Gud om å vise ham en kandidat for konsekrasjon. Den Hellige Ånd avslørte for ham om Dodo som var verdig til å bli konsekrert til episkopatet. Da Dodo mottok denne informasjonen, avslo han av ydmykhet. Patriarken tvang ham imidlertid, og i 589 konsekrerte han ham som biskop av Tikrit med navnet «Gregor» og ga ham til folket i Tikrit med medfølgende bønner og velsignelser.

Før han forlot sitt kloster i Esfes, gjorde han en munkeprest ansvarlig for å representere ham der. Isak (syr: Ishoq), den nye abbeden, var sønn av hans mors bror. Etter konsekrasjonen av Dodo til biskop tok denne Isak vare på de førti munkene i klosteret, som ble oppkalt etter Mor Dodo.

Bispedømmet var spent på sin nye hyrde. Han ble mottatt av hele presteskapet og de troende, voksne og barn, unge og gamle, med hurrarop og sanger og han ble innsatt i sitt embete. Den dagen han gjorde sitt inntog i byen, helbredet han syke, renset spedalske, ga syn til de blinde og drev ut demoner av besatte. Gjennom de mange miraklene han utførte ble han høyt respektert og æret lik en Herrens engel. I løpet av sine tyve år som biskop ordinerte Dodo 1 300 prester og 1 700 diakoner.

På slutten av hans hellige liv ble han rammet av en alvorlig sykdom slik at han ble sengeliggende. Han fikk prestene og diakonene, herskere og tjenestemenn og de troende i byen kalt for seg og instruerte dem i tre dager og tre netter om den kristne kjærlighet og ydmykhet, og han advarte dem mot verdens onde og syndige opptreden. Deretter gikk han til sitt evige hjemland og ble tatt opp i englenes og helgenenes kor den 20. mai 609. Han var da åtti år gammel. Hans begravelse som fant sted i den store kirken i Tikrit, ble bevitnet av 1 800 prester og en stor skare av troende. De ba i en uke og feiret den hellige liturgi. Under de liturgiske bønnene var alle omgitt av et guddommelig lys. Under hans begravelse skjedde mangemirakuløse helbredelser, og alle syke som berørte hans legeme, ble helbredet.

Tyve år etter sin død viste Dodo seg for sin fetter Isak, abbed for klosteret Mor Dodo i Esfes. Han sa at han og en annen munk skulle komme til Tikrit for å flytte hans legeme fra der og til deres kloster uten å la noen få vite om det, for blant tilhengerne av Nestorius hadde han ingen hvile i Øst på grunn av deres heresi. Neste dag dro abbeden med en av sine munker til Tikrit, og inne i den store kirken tok de hans legeme ut av den dekorerte steingraven uten å la noen få vite om det without letting. De la ham på et pakkdyr og vendte tilbake til deres kloster i Esfes.

På veien tilbake ble de angrepet av to røvere. Munkene ble redde og flyktet. Da røverne ville dytte helgenens legeme på bakken og ta dyret med seg, kom det noe som lignet et lyn ut av hans kropp og blindet de to røverne. På denne måten ble de to munkene reddet, tok helgenens legeme og kom tilbake til klosteret. De to røverne hørte senere om helgenen og kom til hans kloster, prostrerte seg på bakken foran hans grav og ba om synet og lovte å endre sine liv. De fikk synet tilbake og ba om å bli tatt opp i klosteret. De ble munker og levde et dydig liv.

Etter enda to år, i 631, viste Dodo seg igjen for abbed Isak og fortalte ham at Nestorius’ heresi ville nå klosteret nær Esfes. Derfor skulle han flytte ham derfra også og bringe ham til den velsignede regionen Tur-Abdin (nå den sørøstre delen av Tyrkia), hvor han ville hvile inntil Vår Herres Jesu Kristi andre komme. Straks tok abbeden helgenens legeme og kom på sin vei til en landsby kalt Beth Sbirino (eller Bsorino, tyrk: Haberli), hvor det akkurat da plutselig hevet seg en klagesang over en tolvårig gutt som nettopp var død. Hans navn var Jesaja, han var foreldrenes eneste barn. Da de bar gutten til graven, følte en dydig gammel prest ved navn Samuel i ånden at St. Dodo hadde kommet til landsbyen. Han stanset prosesjonen, tok liket av den døde gutten og la det på helgenens kiste. Prestene og alle menneskene ba til Gud om å vekke opp barnet gjennom Dodos bønner. Plutselig reiste gutten seg opp som om han bare hadde sovet. Alle gledet seg stort over dette miraklet.

Neste dag, da abbed Isak var klar til å fortsette sin reise, bønnfalt beboerne i landsbyen Beth Sbirino om å bli værende, og etter å ha tryglet og bedt, overbeviste de ham om at han ikke skulle dra, men etterlate helgenen i deres landsby, for han var en gave fra Gud til deres landsby. Landsbyboerne bygde en stor kirke for den hellige, hvor de la ham til hvile og ga den navn etter ham. På dagen for hans begravelse og etterpå skjedde det mange helbredelsesmirakler, og de skjer fortsatt, selv til denne dag.

En annen historie sier at det rådet en tvist mellom menneskene i Esfes og Bsorino. Denne tvisten hadde sin grunn i at begge anså at St Dodo var deras egen helgen og ville derfor at hans kropp skulle begraves i deras midte. Problemet ble senere løst ved å ha kroppen i Bsorino bortsett fra hodet og hans høyre hånd, som ble begravd i Esfes.

Den syrisk-ortodokse kirke feirer festen for St. Dodo på dødsdagen 20. mai.

Kilder: syrorthodoxchurch.com, soc-wus.org, u-i.nu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 15. september 2013